"... der sidder liden Mand" - Jacob Aall som velgjører og arendalsvenn

© Gunnar Molden. SÅNN VAR DET (Arendal Historielags årsskrift), 2009

[Diktet som det siteres fra og Alf Martin Sandbergs artikkel om Caspar Køhler Sandberg er også trykt i SÅNN VAR DET 2009].

”.... der sidder liden Mand/Saa fordringsløs og stille som nogen sidde kan!” (Caspar Køhler Sandberg, ”Et Barndomsminde”).

Hva er bakgrunnen for at Jacob Aall – eidsvollsmannen, eier av Næs Jernverk ved Tvedestrand – dukker opp i Caspar Køhler Sandbergs minnedikt om oppveksten i Arendal på 1820- og -30-tallet? (Se diktet og Alf Martin Sandbergs presentasjon av forfatteren foran).

Hva gjorde han i Arendal kirke på en søndag etter påske i et ikke nærmere angitt år, da det etter sedvane ble samlet inn penger til byens fattige og trengende?

Hvorfor hadde Sandberg valgt Jacob Aall – født i Porsgrunn og bosatt i Holt – som eneste nærmere beskrevne representant for iveren etter ”Fattigdom at lindre”, et karaktertrekk han forbandt med det Arendal han husket fra oppveksten, men som – etter hans oppfatning – var blitt borte med årene?

”Æresborger” av Arendal

Det første spørsmålet, hvorfor Jacob Aall befant seg i Arendal kirke, er lett å besvare på det generelle planet. Jacob Aall var nemlig i Arendal både titt og ofte i hele den perioden han bodde på Næs Verk, fra han kjøpte jernverket i 1799 og til sin død i 1844. Selv om han med årene ble sterkt knyttet til sitt eget hjemsted og sin egen ”kommune” – Nes Verk og Holt – hadde han stadig private og offentlige gjøremål, som gjorde at han fant veien til Arendal og oppholdt seg der. Siden han også han hadde nære slektninger i byen, var han sikkert også jevnlig på plass i Arendal kirke ved spesielle begivenheter og gudstjenester.

På det personlige planet hadde han et nett av familie- og bekjentskaps-forbindelser som knyttet han til Arendal. Dette var en kontakt som gikk tilbake til tida før Aall kjøpte jernverket og slo seg ned i Holt. I andre halvdel av 1700-tallet var det mange redere og kjøpmenn i Arendal som hadde forretningsforbindelser med representanter for Aall-familien i Telemark – for eksempel Jacob Aalls far Nicolai Benjamin Aall og onkel og navnebror Jacob Aall den eldre.

 Den slags forbindelser førte på denne tida ofte til at det ble knyttet slektsbånd også. Peter Herlofson, som ble sendt til Telemark for å lære kjøpmannskap av Aall’ene, giftet seg f.eks. med Jacobs søster Constance. De slo seg ned i Arendal, hvor Herlofson var en av de fremste forretningsdrivende i årene framover. Jacob Aall hadde et nært forhold til svogeren, både sosialt og forretningsmessig.

Også Jacob Aalls kone – Lovise Andrea f. Stephansen fra København – hadde nære slektninger i Arendal. Kapteinen og rederen Christian Stephansen – en av Sam. Eydes forfedre – var sønn til hennes bror og i Jacob Aalls tjeneste som kaptein før han etablerte sin egen virksomhet. Forøvrig var også Jacob Aalls datter Anne Nicoline, gift med tollkasser Otto Vincent Lange, som var stortingsmann for Arendal (og Grimstad) i en årrekke, bosatt i Arendal i en lang periode.

I tillegg til de slektsmessige forbindelsene, hadde Aall-familien generelt og Jacob Aall spesielt, mange gode venner og nære bekjentskaper i Arendal på denne tida. Jevnlig var representanter for de mest velstående familiene i Arendal på besøk på Nes Verk. Jevnlig gjorde Aall-familien gjenvisitt i private og offentlige selskaper og ball i Arendal. Blant Jacob Aalls beste venner i Arendal, i tillegg til svogeren Peter Herlofson, kan vi nevne Alexander Møller, lege og eidsvollsmann og Morten Smith Dedekam, Arendals ordfører gjennom en årrekke. Også Conrad Nicolai Schwach - dikter, jurist og party-løve - tilhørte Aalls bekjentskapskrets. Men det er ingen grunn til å tro at de har vært svirebrødre, siden Aall - i direkte motsetning til Schwach - var en prinsippfast måteholdsmann.

 Jacob Aall og hans familie tilhørte den økonomiske og kulturelle eliten i distriktet og på hans tid var det ingen tvil om at det var Arendal som var dens viktigste møte- og tumle-plass. Mange av Aalls venner og bekjente i Arendal, var personer han var blitt kjent med gjennom forretningsvirksomheten og deltakelse i foreninger med kulturelle og allmennyttige formål. Jacob Aall deltok i og støttet opp om flere lokale foreninger i Arendal – f.eks. Arendals Dramatiske Selskab og Arendals Museum og Bibliotek.

 Da Selskabet for Norges Vel ble opprettet i 1809, var det Jacob Aall som ble leder for distriktskommisjonen for Nedenes (Aust-Agder-avdelingen), som hadde medlemmer mange steder i ”utkantene” (en av de fremste ”aktivistene” var f.eks. Nils Henriks Abels far, Gjerstad-presten Søren Abel), men også et klart sentrum og tyngdepunkt blant borgerne i Arendal. Denne organisasjonen utfoldet en stor aktivitet i perioden fram mot 1814, både på det næringsmessige, kulturelle og politiske planet.

Blant de viktigste kampsakene for Selskabet for Norges Vel var ønsket om et eget norsk universitet. Her var Jacob Aall en av de fremste pådriverne, både bak kulissene og når det gjaldt å samle inn penger – i forbindelse med at kongen endelig i 1811 gikk med på at Norge skulle ”få” et universitet. Det er grunn til å tro at Jacob Aall – sammen med Alexander Møller og andre arendalsborgere som ivret for saken – har mye av æren for at Arendal var blant de fremste byene i landet når det gjaldt å gi pengestøtte til det nye universitetet. Selv var Jacob Aall den privatpersonen som ga et av de største beløpene.

Derfor var det også selvsagt at Jacob Aall skulle holde hovedtalen i Arendal kirke, da det ble holdt en storstilt seiersfest for ”universitetssaken” i desember 1811. Jacob Aall vegret seg i første om gang for å ta på seg denne oppgaven – som mange vil kjenne til var han ikke glad i å tale i offentlige forsamlinger. Men tilslutt ser det ut til at han lot seg overtale til å gjøre det allikevel. I hvert fall finnes det bevart manuskriptet til en sånn tale, skrevet med Jacob Aalls skrift.

På bakgrunn av alt dette, er det heller ingen grunn til å forundre seg over at Jacob Aalls portrett er å finne i Arendals ”anegalleri” i byens gamle rådhus – på tross av at han verken var født eller bosatt her, heller ikke i byens naturlige omland.

Det er heller ikke overraskende at han ble framstilt som enslags ”æresborger” av Arendal, i Morten Smith Dedekams minnetale da Jacob Aall ble gravlagt i 1844:

”Skiøndt Arendal Comune ikke har kunnet være stolt af at have Dit Navn opført blandt sine Borgeres Tal, har den dog, ved de mange Beviser paa Din Deeltagelse i dens Vee og Vel, den i en Række af Aar har modtaget, ligesom betragtet Dig som henhørende til dens Midte.”

”Skulde nye og for Comunen gavnlige Indretninger istandbringes, var Du blandt de første til med Beredvillighed at rekke den en understøttendende Haand.”

Samtidig som begravelsen foregikk i Holt, ble dessuten Jacob Aalls bortgang markert på behørig vis i ”amtshovedstaden” og dens umiddelbare nærhet. I Vestlandske Tidende kunne man lese:

”Her i Staden affyredes Minutskud fra et Skib paa Havnen, ligesom ogsaa fra en af Omegnens Gruber hørtes lignende Sørgesalut”.

En passende siste hilsen til en som både hadde gjort en stor innsats for bergverksdriften i Norge, og som hadde et så nært forhold til mange i Arendal og dens nærmeste omegn. (Næs Jernverk fikk dessuten som kjent malm fra flere gruver i Arendals nærhet – bl.a. Vågsnes, Alve og Neskilen).

Gavmildhet og hjelpsomhet

Det andre spørsmålet – hvorfor Jacob Aall ble brukt som eksempel på hjelpsomhet og giverglede – er også forholdsvis lett å besvare. I samtida hadde nemlig Aall ry på seg for å være en stor velgjører, en person som ofte trådte til når det var noen som trengte hjelp, enten det var privatpersoner eller det offentlige. Velgjørenhet var dessuten et viktig innslag i Jacob Aalls eget livssyn og noe han la stor vekt på å forholde seg til i det daglige – i stort og i smått. Om betegnelsen ”en stor velgjører” var fortjent er et annet spørsmål, som er vanskeligere å komme til bunns i, og som det til syvende og sist må være opp til den enkelte å ta stilling til.

Det er ingen tvil om at Jacob Aall hadde råd til å være gavmild og hjelpsom i stor stil. Som jernverkseier tilhørte han den desiderte eliten i Norge – det nærmeste vi kom en adel i tidsrommet omkring 1814. Den kretsen han tilhørte hadde en levestandard som var preget av praktutfoldelse og overflod, og heller ikke Jacob Aall sparte på utgiftene, f.eks. når det gjaldt parkanlegg og malerisamlinger i tilknytning til familiens bosted Storegård.

Samtidig var han, i likhet med mange andre barn av overklassen som hadde vokst opp på slutten av 1700-tallet, preget av en tankegang som innebar at egen vinning og nytelse ikke nødvendigvis var de fremste målene i livet. Idealet var i stedet å bidra med mest mulig som kom flertallet til gode. Allmennvellet, ble det ofte kalt – et begrep som kanskje kan oversettes med fellesskapets beste, selv om man ikke må oppfatte det som helt sammenfallende med lignende uttrykk som brukes i dagens politiske debatt. Også det å hjelpe enkeltpersoner som var i nød eller trengte bistand, var en del av denne tankegangen.

Jacob Aalls innsats på ”det store planet” – hans støtte til opprettelsen av universitetet i Chistiania og hans virksomhet for å skaffe befolkningen korn i nødsårene 1807-14 – blir ofte trukket fram når begivenhetene før og etter 1814 framstilles. Det fins dessuten mange eksempler på at han bidro med betydelige beløp til støtte for vitenskapsmenn og kunstnere og til ”utdannelsesreiser” for jernverksfolk. Som vist over stilte dessuten Jacob Aall ofte opp når det trengtes støtte til ”gavnlige innretninger” i lokalsamfunnet – det gjaldt både i Arendal og i verkets nærområde (Holt og Tvedestrand).

Men hvordan var det i det daglige og på det individuelle planet? Det ligger i sakens natur at det er vanskeligere å dokumentere det som foregikk på dette nivået. Som Sandberg legger vekt på i diktet: idealet var jo at den daglige hjelpsomheten og gavmildheten skulle foregå i det stille og anonyme. Det er heller ingen enkel sak å finne fram konkrete eksempler på denne typen ”velgjørenhet” i det bevarte kildematerialet –  bl.a. fordi opplysningene er kamuflert og anonymisert i regnskapsbøkene.

Men igjen kan vi bruke Morten Smith Dedekam minnetale som ”vitnesbyrd”, selv om vi ikke kan ta for gitt at hans beskrivelse representerer den hele og fulle sannheten. Etter å ha omtalt Aalls velvilliget til å støtte Arendal kommune når det var behov for det, trakk han også fram hans hjelpsomhet på det individuelle planet:

”Hjemsøgte Ulykken den eller nogen af dens Indvaanere, var Dit Hjerte ikke Koldt, Din Hjelp ikke borte, ... (...). Paa Din Deltagelse stolede man, til Din Hjelp henvendte man sig aldrig forgjeves. Intet Under derfor, at din Bortgang har utbredet Sorg og Savn iblandt saa mange Familier ogsaa i denne Kreds, ...”

Ifølge Dedekams tale var det først og fremst de som kjente han godt, som ville bevare minnet om Aalls gavmildhet og hjelpsomhet. Når det var godt ei stund ville man først og fremst huske hans innsats som stortingsmann og skribent. Men allikevel ville de tingene han gjorde som privatmann – som medmenneske - ikke bli glemt i vighetens perspektiv:

”de Suk Du har standset, de Velgjerninger du nær og Fjern har udbredt blandt Trængende og Fattige, de Taarer Du har aftørrret i Løndom ville være ligesaamange lysende Stierner i den Krands, der straale over Tid og Grav!”

Legg merke til formuleringen ”de Taarer Du har aftørret i Løndom”. Det kunne godt ha vært en formulering i Sandbergs erindringsdikt! Vi kan slå fast at Caspar Køhler Sandberg og Morten Smith Dedekams oppfatninger av Jacob Aall langt på vei var sammenfallende.

En lignende framstilling ble gitt i et i et minnedikt som ble trykt i Vestlandske Tidende  like etter Jacob Aalls død, forfattet av Christian Hansen fra Vrengen i Øyestad:

”Dog ei ved Ord alene og heller ei ved Pen,

Men ved Daad har han viist sig som gamle Norges Ven;

Han Hjalp fast hvor han kunde og gjorde Alting godt,

Og tørrede med Glæde det Øie, som var vaadt.

Men kommer der en Tid, da hans Navn har tabt sin Klang;

- Thi der kunde jo hænde, hvad hændt er mangen Gang -

Og vil dog Bygdens Bønder i deres simple Maal

           Fortælle deres Børn om den gamle Ridder Aall”

[Min utheving].

Ikke ulikt Sandbergs dikt det heller, bortsett fra at her ble også det nasjonale framhevet – at Aall var en ”Norges Ven”.

La meg presisere at det ikke er mitt ønske å bidra til å skape eller opprettholde et glansbilde av Jacob Aall eller plassere han på en pidestall. Velgjørenhet – eller veldedighet som noen vil kalle det - er dessuten ikke et udiskutabelt gode. Noen vil hevde at det dreier seg om å sy puter under armene på folk. Andre vil si at det er en måte å kjøpe seg god samvittighet på – noe som bare bidrar til å kamuflere en brutal virkelighet. Det er også velkjent at det i Jacob Aalls nærområde (særlig i Vegårshei) er bevart en tradisjon som framhever en annen side ved Jacob Aall enn hans hjelpsomhet og ridderlighet – dette gjelder særlig forhold knyttet til eiendomsoverdragelser.

Men uansett er det ingen tvil om at ønsket om å bidra til fellesskapet og hjelpe andre var viktige elementer i Jacob Aalls livssyn og at han la stor vekt på å praktisere disse idealene. Det er heller ingen tvil om at han av mange i samtida ble oppfattet som en person som i særlig grad representerte denne typen idealer.     

Sandberg og familien

Kjennskapet til disse forholdene gjør det lettere å forstå at Caspar Køhler Sandberg valgte Jacob Aall som representant for iveren etter ”Fattigdom at lindre”, som han forbandt med ”det gamle Arendal” han husket fra sin oppvekst. Det fantes utvilsomt flere arendalsborgere som også kunne vært presentert på denne måten, men kanskje kan vi si at Jacob Aall var den fremste blant likemenn på dette feltet?

Men det er også mulig at Sandberg hadde en personlig grunn som gjorde det ekstra naturlig å velge Jacob Aall som ”hovedperson” for diktet. Det er mulig han hadde kjennskap til et konkret eksempel på Jacob Aalls velgjørenhet, noe som kan ha hatt betydning for hans egen families ve og vel.

Som Alf Martin Sandberg forteller i presentasjonen av ”Et Barndomsminde”, flyttet Sandberg-familiens stamfar i Norge – Chritian Joseph Sandberg – fra København til Stavanger på slutten av 1790-tallet. Her arbeidet han som vevermester ved en arbeidsanstalt og her giftet han seg med ei dame fra Arendal – Maren Dorothea Hendrichsen. Men i 1813 – under de vanskelige tidene i tilknytning til Napoleons-krigene – så han seg ikke lenger ”i stand til at leve paa det stæd han nu er” og ønsket å flytte med familien til Arendal, hvor han ville etablere seg som vevermester. Dette går fram av et brev som svogeren, gullsmed Johan Georg Hendrichsen i Arendal, skrev til den lokale avdelingen av Selskabet for Norges Vel, som nevnt, Jacob Aall hadde en ledende rolle. Brevet var en forespørsel om Sandberg kunne regne med hjelp og støtte hvis han valgte å etablere seg som vevermester i Arendal.

Det tok nesten et år før Hendrichsen fikk svar på henvendelsen – en svært lang saksbehandlingstid må man kunne si, men det kan selvsagt godt tenkes at det har vært muntlig kontakt i mellomtida og at det skriftlige svaret var en formulering av noe som allerede var avtalt. Dessuten må vi bl.a. ta med i betraktningen at to av kommisjonsmedlemmene – Alexander Møller og Jacob Aall – i mellomtida hadde vært en tur på Eidsvoll for å være med på å bestemme Norges skjebne og vedta grunnloven. Dette var begivenhetsrike tider, for å si det mildt.

På et møte i slutten av september 1814, hvor Peter Herlofson og Ole Falch Ebell var tilstede sammen med de to eidsvollrepresentantene, ble det vedtatt å sende følgende svar på henvendelsen fra Hendrichsen: 

”Efter den Udsigt, til Tiderne(s) Forandring som nu finder Sted, tvivle vi ingenlunde paa at jo Deres Svoger vil kunde finde tilstrækkelig Underholdning ved sit Arbeide i denne Kreds, hvortil undertegnede beredvilligen efter Evne vilde bidrage.”

Det er naturlig å oppfatte sitatet på den måten at de fire som sto bak vedtaket personlig ville bistå Sandberg, sånn at han skulle bli i stand til å få et tilstrekkelig utkomme av veverivirksomheten i Arendal. Det presiseres ikke hvordan det skulle skje, men man kan tenke seg at det var snakk om hjelp til etableringen, anbefaling og formidling av produktene og ”støttekjøp” av produktene. Det kan også tenkes – selv om det evt. må ha vært snakk om en siste utvei – at de fire ved dette vedtaket forpliktet seg til å gi direkte økonomisk hjelp – i form av lån eller gaver.

Ikke lenge etter at dette svaret ble formidlet til Sandberg via svogeren, flyttet Sandberg-familien til Arendal, hvor Christian Sandberg etablerte seg som vevermester.

Hvordan ble vedtaket om støtte og hjelp fulgt opp? Ble det nødvendig å ta i bruk ”garantien” som de fire kommisjonsmedlemmene hadde gitt? Det er ikke lett å få fyllestgjørende svar på den slags spørsmål i det bevarte kildematerialet. Det som kan dokumenteres er at Peter Herlofsen og Jacob Aall ved flere anledninger var kjøpere av Sandbergs produkter og det er også god grunn til å tro at de har anbefalt produktene til andre (Jacob Aalls bror og Peter Herlofsons svoger Jørgen Aall i Porsrunn er f.eks. en annen kjøper). Disse opplysningene kan man finne i Peter Herlofsen egne regnskapsbøker.        

Her kan man også finne dokumentasjon på at han selv, Jacob Aall og Alexander Møller har fulgt opp ”garantien” med et direkte bidrag – i form av et lån da Sandberg i 1817 kjøpte et hus i Stranden i Arendal. Det var ikke snakk om noe veldig stort beløp – 50 riksbankdaler – men det faktum at Sandberg måtte søke hjelp på denne måten innebar sannsynligvis at hjelpen var kjærkommen.

Det er altså tydelig at Jacob Aall og de andre direksjonsmedlemmene i Norges Vel til en viss grad har fulgt opp lovnaden om støtte, selv om det er vanskelig å vite hvor stor betydning dette hadde for Sandberg som vevermester og familiefar. Og vi må også huske på at hjelpen ikke bare kom fra Aall alene. – Men etter min mening er det ikke utenkelig at Caspar Sandberg under oppveksten har blitt fortalt om den hjelpen familien fikk fra Aall og de andre. Faren hans døde like etter at han var født, men mora eller noen av slektningene i Hendrichsen-familien kan godt ha formidlet denne kunnskapen og bidratt til å gi Jacob Aall en hedersplass i Sandbergs ”minnebok” fra oppveksten i Arendal.

Men selv om det godt kan hende at Sandberg hadde en slags takknemlighetsgjeld å gjøre opp for når han skrev dette diktet, er det liten grunn til å tvile på oppriktigheten i det portrettet som ble framstilt. Det er tydelig at det var viktig for Sandberg å få fram at Jacob Aall representerte en verdifull egenskap – en dyd som man ofte kalte det den gangen – som etter hans oppfatning var i ferd med å gå tapt i samfunnet på midten av 1800-tallet.

Sandbergs versjon er et viktig bidrag når det gjelder å finne ut om bildet av Jacob Aall som velgjører – som det fins mange samtidige vitnesbyrd om – er et glansbilde eller en mer eller mindre korrekt gjengivelse. Selv om vitnesbyrdene er mange er det klart at de fleste av dem kom fra folk som tilhørte Jacob Aalls krets eller klasse – eller de stammer fra sammenhenger hvor det man må regne med at den hele og fulle sannheten sjelden kommer fram.

Morten Smith Dedekams minneord, som jeg har sitert fra, er et godt eksempel på dette. Dedekam var selvsagt ingen objektiv observatør – han var Jacob Aalls venn og de to tilhørte samme samfunnslag og miljø. I tillegg er det snakk om en gravtale, en sammenheng hvor man ikke kan regne med at kritiske merknader i noen særlig grad kommer fram. Dette gjør ikke minneordene totalt uinteressante, men det er opplagt at de må leses kritisk og i sammenheng med andre utsagn.

”Et Barndomsminde” derimot, ble skrevet av en som ikke tilhørte det gode selskap verken i Arendal eller andre steder. Sandberg var som person preget av en nesten grenseløs oppriktighet og prinsippfasthet, noe som utvilsomt var medvirkende til at han ble stengt inne på Gaustad i lengre tid. En som kom med løst prat og smiger var han i hvert fall ikke.

Derfor gjør man lurt i å lytte til det han har å si. Skal man prøve å nærme seg ”sannheten” om historiske forhold, må man forholde seg til flest mulig vitnesbyrd og versjoner. Sandbergs dikt gir uttrykk for hans versjon, ikke hele sannheten. Men for han var det helt tydelig ingen tvil om at Jacob Aalls gavmildhet var uttrykk for et oppriktig ønske om å hjelpe andre.

Kilder og litteratur

I tillegg til opplysninger fra lokal- og slektshistoriske ”standardbøker” har jeg i artikkelen brukt følgende materiale fra Aust-Agder kulturhistoriske senter (arkiv-avdelingen):

AA 1015-17 [”gamle samling”] (materiale etter Distriktskommisjonen for Nedenes Len av Selskabet for Norges Vel, bl.a. ang. veverimester Christian Sandberg).

AA 156 (Morten Smith Dedekams minneord om Jacob Aall).

Forretningsarkivet (diverse regnskapsbøker etter Peter Herlofson, hvor det fins en rekke innførsler for Jacob Aall og Christian Joseph Sandberg).