Aasmund Norgaard og Jacob Aall

© Gunnar Molden.  

Aasmund Norgaard(Nordgaarden) (1776-1864) – eller Aasmund Saamundsen, som han også ble kalt  – er en askeladd-aktig person, som av og til stikker hodet fram i tilknytning til Grenland-områdets historie i første halvdel av 1800-tallet.

Han var representant på det ekstraordinære Stortinget i 1814, har blitt tilskrevet ansvaret for arkitektur og bygningsledelse i tilknytning til Brekke gård i Skien og skal ha hjulpet Niels Aall med bygging av sagbruk og stemmer på Ulefoss. Han er også blitt omtalt som Bandak-kanalens far. Det fortelles at han hadde laget modell av et sånt kanal-anlegg hjemme på gården sin lenge før denne drømmen ble en realitet.

Mindre kjent er det at han også hadde en gjesteopptreden som jernverksmann, - ja, at han var tiltenkt en framtredende rolle i produksjonen ved Næs Jernverk i Aust-Agder.

En viktig – men ikke nødvendigvis hundre prosent troverdig – kilde til opplysninger om denne ”gjesterollen”, dukket opp allerede i 1934, da en levnetbeskrivelse ført i pennen av Norgaard, ble funnet i døpefonten i Brunkeberg kirke.[1] Skriftet var datert 1846 og var åpenbart plassert der av Norgaard selv, i forbindelse med at han hadde gitt døpefonten som gave til menigheten. –  Med utgangspunkt i denne kildeteksten er Norgaards opphold på Næs nevnt i flere sammenhenger, uten at noen har gjort forsøk på å se nærmere på hva slags rolle Norgaard egentlig hadde eller var tiltenkt ved jernverket.

Dette er det som står i levnetsbeskrivelsen om Norgaards opphold på Næs:

”Ung reiste jeg til Kiøbenhavn for at lære noget og blandt andet var her en Engelænder der var Manikus [Mechanicus], og lærte paa Academiet at Tegne, herved vant jeg nogen færdighed i Smidning og Dreining og Giørtelarbeide og Grundene i Bygnings og Maskinvæsenet. Efter min Hjemkomst, blev jeg 1801 antaget af Jacob Aall eier af Næss Jernværk som Verksmester, mod at saavel denne som hans Broder Niels Aall skulde bekoste Reiser i udlandet for enmere at perfektionere mig, som skeede ved Reiser mest i Sverig. 1806 blev jeg færdig med opførelsen af Uhlefos Saugbrug, og som jeg ikke kunde tiene toe Herer blev det besluttet at jeg fremdeles skulde blive hos Hr. Nils Aall”

Man legger merke til at fortellingen hopper raskt fra Næs til Ulefoss og man stusser litt over påstanden om at han ikke kunne tjene to herrer – siden det i dette tilfellet var snakk om to brødre som hadde et godt forhold til hverandre og som samarbeidet nært i flere sammenhenger. Og det må med en gang presiseres at opplysningen om at Norgaard ble ”antaget af Jacob Aall .... som Verksmester” ikke må tas helt bokstavelig – som vi skal se er det grunn til å tro at han var tiltenkt denne eller en lignende rolle, men det er mindre sannsynlig at han tiltrådte en sånn stilling. – Det er også grunn til å sette et spørsmålstegn ved noen av de konkrete opplysningene, ihvertfall inntil de kan bekreftes av andre kilder. Så veldig oppsiktsvekkende er ikke dette, i betraktning av at levnetsbeskrivelsen om denne delen av Norgaards liv sannsynligvis er skrevet ned omkring førti år etter at begivenhetene fant sted.

Selve kjernen i historien – at Aasmund Norgaard var i tjeneste på Næs (Jacob Aalls jernverk) og også ble sendt til København for å ”perfektionere” seg med tanke på en jernverkskarriere – viser seg å stemme bra med ”harde fakta” man finner i bedriftsarkivet etter Næs Jernverk. Det var her jeg selv snublet over mannen, under gjennomgangen av kilder med tilknytning til Jacob Aalls ”gode hjelpere” – dyktige personer som Aall knyttet til seg og i flere tilfeller bekostet utdannelse og opplæring for. På forhånd var jeg ikke oppmerksom på at en bondesønn fra Kviteseid var blant disse; ja antageligvis var den første i rekka av talentfulle personer som var tiltenkt en framtredende rolle ved Næs Jernverk, etter at Aall hadde overtatt verket i 1799. At Aasmund Norgaards tjeneste på Næs etter all sannsynlighet kom til å bli avsluttet før han var rakk å bli ”verksmester”, er en annen side av saken, som vi kommer tilbake til senere.

I de Næs-kildene jeg har gjennomgått dukker Aasmund Norgaard første gang opp i juni 1801 – fra da av har sin egen konto i verksboka, hvor mellomværendet mellom de ansatte og verket ble innført i detalj.[2] I oktober samme år ble det så inngått en skriftlig og gjensidig forpliktende kontrakt mellom Aall og Norgaard, som også ble underskrevet av Norgaards far – Saamund Saamundsen – som kausjonist og foresatt.[3]

Det kan virke litt spesielt – på bakgrunn av tidas æres- og dyds-begreper, som vi vet sto sterkt i Aalls bevissthet – at han hadde funnet det formålstjenlig og nødvendig å lage en skriftlig avtale. Jeg har ikke kommet over lignende avtaler for noen av de andre ”hjelperne”.

Det er mulig at det i utgangspunktet var Norgaards far som ønsket en sånn avtale. Like i forveien hadde han – muligens med hjelp fra sønnen Torje – skrevet et brev til Aall, hvor han tydeligvis har bedt om å få vite hva slags planer Aall hadde når det gjaldt sønnens framtid. Brevet er, såvidt jeg vet, ikke bevart, men ut fra svarbrevet[4] kan man danne seg et inntrykk av hva faren har vært opptatt av. Bl.a. er det flere ting som tyder på at faren var opptatt av hvordan det ville gå med sønnens dyd og moral, hvis han skulle bli sendt ut i den store verden for å søke kunnskap -  noe som åpenbart var planen. I svarbrevet er det også snakk om Norgaards ”Flygtighed” (ustadighet? rastløshet?), et karaktertrekk som også faren kan ha vært bekymret for. - Men det kan like gjerne være Aall selv som insisterte på en skriftlig avtale. Som vi skal se var også han bekymret for visse sider ved Norgaards karakter og livsførsel.

Uansett – det ble inngått en avtale i fem punkter, datert Næs 19. oktober 1801. Her forpliktet Aall seg til å finansiere Norgaards opplæring og utdannelse inntil han ble dyktig nok til å få ansettelse ved jernverket. Dette skulle skje både ved ”Reiser i Fremmede Lande” og på andre måter. Opplæringstida skulle vare i opp til tre år. Når denne perioden var over – og forutsatt at Norgaard hadde tilegnet seg de nødvendige kunnskaper og ferdigheter – skulle han gå inn i en ”Betjent”-stilling ved verket. Hva slags stilling spesifiseres ikke nærmere, men uttrykket ”Betjent” innebærer i denne sammenhengen en ledende rolle i produksjonen. Begynnerlønna skulle være garantert to hundre riksdaler; i tillegg fri bolig og et lite jordstykke. Det ville også være muligheter for lønnsforhøyelse, i forhold til den nytte verket ville få av hans arbeid.

På den andre sida forpliktet Norgaard seg til å tilegne seg kunnskaper med ”Flid og Opmærksomhed” med tanke på sitt ”tilkommende Kald”. Han måtte også love å følge Aalls veiledning og dessuten være sparsom med de pengene han ble betrodd. Til slutt ble det slått fast at hvis Norgaard av en eller annen grunn ikke skulle gå i verkets tjeneste etter avsluttet opplæring/utdannelse, så måtte han tilbakebetale de pengene Aall hadde lagt ut for dette. Det var denne forpliktelsen Norgaards far kausjonerte for som medunderskriver. Det ble imidlertid presisert at denne forpliktelsen ikke gjaldt uten videre hvis Norgaard døde før de tre årene var gått – i så fall skulle det inngås en minnelig avtale med hans nærmeste.

Noen urimelig avtale var det ikke snakk om; den har likhetstrekk med svært mange avtaler om ”lønn under utdannelse” som er inngått gjennom tidene.

Som nevnt skrev også Norgaards far under på avtalen. Dette skjedde på den måten at han fikk tilsendt avtalen fra Aall, sammen med et følgebrev som er identisk med det svarbrevet som er omtalt ovenfor. Følgebrevet er stilet til ”Bonden Saamond Aasmundsen [sic] til Nordgaarden i Hvidsøe” (sånn er det gjengitt i kopiboka). Her forteller Aall at han ikke personlig kjenner Aasmund Norgaards far, men ”dog [gjør] Dit fordeelagtige Rygte, det til en Fornøjelse for mig, at komme i Forbindelse med en saa værdig Bondemand”.

Stilen i brevet er preget av et ønske om å vise respekt for bondestanden – ”den norske bonde” – samtidig som man ikke kan se bort fra at det er en undertekst som signaliserer at enhver bør holde seg til sin stand. Dette standpunktet kommer også visse steder nesten fram i klartekst, som f.eks. når Aall forsikrer at han har formanet Norgaard ”at beholde den ædle Eenfoldighed hvori hand er opdraget, og icke fatte større Tancker om sig selv, fordi han veed meget meere end hans Kammerrater”. Isolert sett kan denne formuleringen oppfattes som en vennlig advarsel om ikke å bli ”høy på pæra”, men det er ikke unaturlig å se dette utsagnet i sammenheng med en tankegang som innebar at enhver burde holde seg til den standen man var født inn i (”skomaker – bli ved din lest”). For selv om Jacob Aalls livssyn var sterkt påvirket av liberale ideer og hans holdning til sine medmennesker var preget av humanitet og empati, var også 1700-tallets standstankegang og paternalisme en viktig del av hans grunnleggende samfunnssyn.

I brevet sier ikke Aall så mye konkret om hvordan han har tenkt å bruke Norgaard i verkets tjeneste (bortsett fra at han har tenkt å sende ham på en reise); istedet er det mye snakk om moral og oppdragelse. Aall lover at han skall gjøre alt for ”at indgyde din Søn den Følelse for Dyd og Religion uden hvilken han med al sin Kundskab vilde blive et foragteligt Menneske”. Han presiserer også at ”I den Tid, som Aasmund har været i mit Huus, har jeg intet sporet, som kunde giøre mig bange for ham”.  Men samtidig forteller han at han har søkt å motvirke Norgaards ”Flygtighed”; det er i den forbindelse han har oppfordret han til å beholde ”den ædle Eenfoldighed”. Men denne iveren og rastløsheten som tydeligvis preger Norgaard, kan også oppfattes på en positiv måte ifølge Aall – ”Ungdommen er Munterheds Alder, og det er den som giver hand Raskhed, til sit Arbeide.” (Her kan det være på sin plass å minne om at Aall var omtrent jevngammel med Norgaard).

Forøvrig understreket Aall at, selv om han skal gjøre sitt beste for at Norgaard skulle bli ”en brav Mand”, så var det til syvende og sist oppdragelsen hjemmefra og farens formaninger det vil komme an på –  og bare faren kjente han godt nok når det gjaldt  å vurdere ”hvorvidt han .... (var) istand til at modstaae de Forføielser, som paa saadan Reise [den planlagte København-reisa] kunde møde ham”.

Enhver leser som er utrustet med noenlunde normal kritisk sans vil nå forlengst ha rukket å tenke: ingen røyk uten ild. Og denne (mis-)tanken blir forsterket av innholdet i et kombinert formanings- og instruksjonsbrev som Norgaard ble utrustet med, da han i slutten av februar 1802 gjorde seg klar til å reise til København.[5] Brevet, som er ført i pennen av Jacob Aall, begynner med formaningene – i tråd med tidas tankegang om hva som er viktigst i livet: moral og religion. Aall tar det for gitt at Norgaard ikke vil oppføre seg på en sånn måte at han ”forspilder den Yndest og det Venskab som Dine Foresatte og Din Familie hidtil har skiænket Dig”. Dette utsagnet er i seg selv tilsynelatende nøytralt, men i neste omgang slippes ”katta ut av sekken”: ”Jeg bør ikke dølge for Dig, min gode Aasmund, at Folk, hvis Dom er mig vigtig, har talt ilde om Din foregaaende Opførsel, fornemmelig i Khavn[København] og har fortalt mig Ting om Dig som stride mod Moralens strenge Love.”

Aall skynder seg å presisere at Norgaard har ”ved [sin] .... anstændige Opførsel i mit Huus utryddet ethvert for [ham ] ....ufordelagtigt Spor, som disse Fortællinger har efterladt sig hos mig...” Allikevel er det ikke uten en viss engstelse han sender Norgaard av gårde til en by hvor det er så mange anledninger til ”foragtelige Udskeielser”. – Selv om det ikke sies direkte, må det vel være grunn til å tro at det det siktes til enten er drikk eller damer – eller begge deler. Formaningen avsluttes på dette viset:

"Jeg kunde befrygte, at der endnu var bleven tilbage hos Dig en hang til Usømmelighed som kun behøvede Leylighed for at vaagne. Jeg nødsages derfor til at erklære Dig, at Du allene med den anstændigste Opførsel og ved en vedholdende Fliid, kan gjøre Regning paa Fortsættelsen af mit Venskab og min Yndest.”

- Dette må kunne kalles klar tale!

Så følger en redegjørelse for hva Aall forventer at Norgaard skal få ut av København-oppholdet. Det er i første omgang ”Maskinvæsenet” han skal være oppmerksom på – alle maskiner/innretninger som han tror kan tas i bruk ved jernverket, skal han enten få laget tegninger eller modeller av. Han skal også være på utkikk etter det nyeste nye når det gjelder kakkelovner (støpejernsovner) og gryter – ”hvad enten det er deres Zirelighed eller Oekonomie ved dem som giør dem merkværdig”. Sirligheten henspiller på design og dekorasjoner; ”Oekonomie” på brenselsbesparelse og andre forhold som har med bruken av ovnene å gjøre. Dessuten må han gjøre seg kjent med de ”Kunstgreb ved Støberiet” og i smiene, som man benytter seg av ved Potters fabrikk (et av Danmarks første jernstøperier) og ved Holmen (marinens verft). Når det gjelder det faglige skal Norgaard forholde seg til slottsforvalter Voigt (”til hvem Du fornemmelig bør holde dig, da han i Maskinvæsenet har store Indsigter”) og kaptein Rosenvinge på Holmen, som – hvis han hilser fra Aall – vil vise ham ”hvad der er at see”. Både Voigt og Rosenvinge var viktige personer i det københavnske nettverket som Aall kunne benytte seg av ved behov. Voigt tilhørte også den familie- og vennekretsen som Aall var blitt en del av, først som losjerende, siden som svigersønn, i justisråd Stephansens hus i Badstuestrædet i København.

Når det gjaldt de praktiske sidene ved oppholdet, var det ”Professor Müller” - ”under hvis ... Opsigt ieg har sadt Dig” – Norgaard skulle forholde seg til. (Peter Erasmus Müller, professor, senere biskop, var en av Jacob Aalls nærmeste venner). Dermed går brevet over i formanings-moduset igjen:

”Du veed i øvrigt mine Tanker i den Henseende og hvor dybt ieg foragter den Forfængelighed at vilde ved stadselige Klæder sætte sig ut over sin Stand. Jeg venter altsaa at Du kommer tilbage i samme Simpelhed som Du forlod mig, og at du [ei?] bliver an....[?] af Hovedstadens Pyntegriller.” (min kursiv).

- Så avsluttes brevet med ønsket om ”en lykkelig Reyse”

***

Hvordan gikk det så med Norgaard i København? Dessverre tier kildene om dette, til fortvilelse for oss som gjerne ønsker mest mulig konkret informasjon om hva slags teknikker og innretninger som fant veien fra den gryende industrivirksomheten i København til Næs og andre norske jernverk på denne tida. Kildene tier også om hvordan Norgaard oppførte seg mens han var i København, men i dette tilfellet må det sannsynligvis tolkes positivt – det er vel sannsynlig at det hadde kommet fram i kildematerialet hvis Norgaard hadde begått noen kraftige moralske overtramp under oppholdet.

Det faktum at Norgaard i første omgang vendte tilbake til Næs og deltok i virksomheten ved jernverket, styrker også inntrykket av at København-oppholdet må ha vært vellykket – både faglig og moralsk – vurdert ut fra de instruksjonene som var gitt på forhånd. På bakgrunn av den klare advarselen som er sitert ovenfor, er det liten grunn til å tro at Norgaard hadde fått fortsette i Aalls tjeneste, hvis han hadde gjort noe under København-oppholdet som hadde vakt Aalls misnøye.

Nøyaktig når Norgaard var tilbake i Norge er ikke kjent. I begynnelsen av februar 1803 er han ihvertfall i fullt arbeid – da opplyser Aall i et brev til en arendalsborger at han vil sende Norgaard for å ta mål i forbindelse med ombyggingen av en skorstein[6]. Alt tyder på at Norgaard har gått inn i den daglige driften ved jernverket, som en av Aalls betrodde medarbeidere. Ifølge sitatet fra Norgaards selvbiografi var det nå han gikk inn i stillingen som ”Verksmester” hos Jacob Aall. Det er mulig det var den rollen han var tiltenkt, men jeg har ikke kommet over noe som kan bekrefte at han faktisk fungerte i denne rollen – som ville betydd at han var øverste leder for produksjonen. Han nevnes aldri med denne tittelen i det primære kildematerialet. I regnskapsboka for de ansatte (”verksboka”) er det gjort klart mange sider med overskriften ”Aasmund Saamundsen”, men det oppgis ikke stilling eller tittel.[7] Hvis vi oppfatter rekkefølgen de ansatte er ført inn i som en slags rangordning, kan Norgaards plassering som nummer åtte (forvalter Westlye kommer først; Aalls betrodde fullmektig Thomsen er nummer fire) indikere at Norgaard fortsatt tilhørte ”juniorskiktet” blant verkets betjenter.

Helt utelukket er det ikke at han ble ”Verksmester”, men i så fall må det ha vært for en veldig kort periode. For allerede et halvår senere – i august 1803 – er Norgaards ansettelsesforhold på Næs blitt avsluttet.[8] Det er flere ting som tyder på at det har blitt en skikkelig blåknute på tråden i forholdet mellom Aall og Norgaard. I et brev som er datert senere på høsten skriver Aall at Norgaard er blitt ”entlediget fra ... (hans) Tjeneste” .[9] I et annet brev – i februar neste år – skriver Aall til en borger i Arendal at han må sende en uoppgjort regning til Norgaard personlig.[10]

I et brev datert 4/3 1804 går det fram at Aall har henvendt seg til Norgaard angående de økonomiske forpliktelsene Norgaard hadde påtatt seg, hvis ansettelsesforholdet ble avsluttet før han hadde gjort nytte for seg i verkets tjeneste (jfr. kontrakten)[11]. Her er det tydelig at forholdet mellom de to er nokså anspent. Aall skriver:

”For nogen Tid siden sendte jeg Aasmund Nordgaarden een Regning, hvorpaa jeg bad mig tilkiendegivet hvad Anmærkninger han kunde have at giøre, eller og Regningen vedtagen. Dette er skeet paa en saadan forblommet Maade i et Brev til Thomsen, at jeg ingenlunde derved finder mig tilfredstillet.”

Av dette brevet, som er stilet til en risørborger, går det fram at Aall ikke vet nøyaktig hvor Norgaard nå oppholder seg – enten det er ”paa Værket i Søndeløf” (må være Egelands Verk) eller i Risør. Dette kan tyde på at Norgaard har hatt en rask gjesteopptreden ved Egelands Jernverk også, før han senere på året dukker opp på Ulefoss (hvor han såvidt vites ikke hadde noe med jernverket å gjøre). Forøvrig må det sies at Aall presiserer at han ikke nødvendigvis hadde tenkt å avkreve Norgaard de pengene han hadde lagt ut til hans utdannelse og opplæring, men at han allikevel vil han en bekreftelse på at Norgaard vedstår seg sine forpliktelser.

Hva skyldes den brå avslutningen på ansettelsesforholdet? Hvorfor fortsatte ikke Norgaard i Jacob Aalls tjeneste?

Er det så enkelt som han selv framstilte det i selvbiografien – at han ikke kunne tjene to herrer og at han valgte Niels istedet for Jacob av de to Aall-brødrene? Siden det i dette tilfellet var snakk om to brødre som hadde et nært forhold til hverandre og som samarbeidet jevnlig, er det grunn til å ta denne forklaringen med en klype salt. Hvorfor skulle det ikke gå an å tjene to herrer, hvis alle parter ønsket det? Dessuten hadde jo Norgaard nedlagt en betydelig tid og innsats i å lære seg ferdigheter som først og fremst hadde nytte ved et jernverk. Hos Niels Aall ville denne kompetansen være mer eller mindre bortkastet, og det er ikke kjent at Norgaard har vært tilknyttet noe jernverk senere i livet – verken i Telemark eller andre steder.

Det er heller ikke noe som tyder på at Jacob Aall var misfornøyd med Norgaards innsats som jernverksmann.

På bakgrunn av Jacob Aalls gjentatte formaninger mot ”Usømmelighed” og advarselen om å unngå ”at ... sætte sig ut over sin Stand”, må det være lov å spørre om det er på dette feltet at hunden ligger begravd. Var det Norgaards oppførsel som førte til bruddet, enten det var Jacob Aall som ikke aksepterte Norgaards handlinger eller det var Norgaard som fant ut at han ikke kunne leve med de restriksjoner som ble lagt på hans livsførsel?

I et brev til en arendalsborger, datert 15. oktober 1803, beklaget Aall seg over de problemene han hadde skaffet seg selv, ved at han som jernverkseier prøver å bidra til industriell nysatsing i ”dette paa ... Fabrikantere saa fattig Land” [12] Her støter man på dette hjertesukket, som det er fristende å tolke i sammenheng med Norgaard-saken: ”Aldrig saasnart har man af en raae Bondeklods dannet et brugbart Subjekt førend Indbilskhed og Hoffærdighed bemæstrer sig dem.” Det er grunn til å tro at det er Norgaard det siktes til her; evt. at han er en av flere som Aall har i tankene samtidig.

Men i så fall må man spørre hvordan denne ”Hoffærdigheten” (hovmodet) kom til uttrykk. En opplysning som er bevart blant Norgaards etterkommere kan muligens være en nøkkel til å forstå hvorfor det plutselig ble  ”full skjæring” mellom Aall og Norgaard. Ifølge tradisjonen ble nemlig Norgaard kjent med sin framtidige kone – Lovise Dorthea Jacobsdatter (Berge) fra Fjære/Grimstad – mens hun var ”husjomfru” hos Aall-familien på Næs.[13] Hvis forholdet mellom de to var blitt innledet mens Norgaard var i Aalls tjeneste og oppholdt seg under hans tak, er det grunn til å tro at det ville ha vært mer enn tilstrekkelig for å få begeret til å renne over for Aall – de gjentatte formaningene Norgaard hadde fått og den siste advarselen i ”formaningsbrevet” tatt i betraktning. – Det må understrekes at denne påstanden ikke lar seg ”bevise” på grunnlag av det bevarte kildematerialet; forhåpentligvis vil det dukke oppe nye kilder som kan kaste lys over spørsmålet nå som det er blitt fokusert på forholdet mellom Norgaard og Aall i denne artikkelen. 

Aasmund Norgaard og Lovise Jacobsdatter giftet seg på Ulefoss i begynnelsen av oktober 1804 og på vårparten neste år ble deres førstefødte – Haagen Norval – døpt samme sted.[14] Dermed var Norgaards karriere som jernverksmann over.

Forøvrig er det artig å legge merke til at Aasmund Norgaard og Jacob Aalls veier igjen holdt på å krysse hverandre i 1814. Som kjent var Jacob Aall en viktig aktør under riksforsamlingen på Eidsvoll. Men av forskjellige årsaker ønsket han ikke å være kandidat til det overordentlige Stortinget som møttes i Christiania høsten 1814, for å gjøre de nødvendige justeringene av de vedtakene som var gjort på Eidsvoll. Hadde Aall ønsket å delta, er det all grunn til å tro at han ville blitt valgt. Til stede ved det overordentlige Stortinget var imidlertid Aasmund Norgaard, valgt som representant for Bratsberg Amt. Ikke nok med det – han ble også valgt til å delta i den delegasjonen som reiste til Stockholm for å overlevere den norske grunnloven til svenskekongen. – At det er sus og eventyr og Norgaards livsløp, er det ingen tvil om!

Det er synd historien ”snøt oss” for et møte mellom Norgaard og hans tidligere arbeidsgiver på Stortinget. Men Norgaards rolle som stortingsrepresentant er et vitnesbyrd om at det var en talentfull person Aall hadde valgt seg ut, da han ville gjøre Aasmund Norgaard til jernverkskyndig og gi han en betjentstilling ved Næs Jernverk. Det kan også fortelle noe om hvorfor Norgaard ikke ble værende i verkets tjeneste –  han var kanskje ikke så interessert i å holde seg innenfor sin egen stands grenser.

Helt til slutt må jeg få sagt at det ikke er grunn til å tro at bruddet mellom Aall og Norgaard førte til et evig fiendskap. Ihvertfall fins det bevart et brev, datert 1818, stilet til ”Hr. Aasmund Norgaarden, Dalen pr. Scheen”. I dette brevet takker Aall for en ”venlig skrivelse” fra Norgaard med forespørsel om å få støpt en minnestøtte på Næs (hva slags støtte det er snakk om presiseres ikke) – og Jacob Aall svarer at det vil han gjerne.[15]

Litteratur og kilder:

Tim Aasmund Nørgaard, Huvestad–Norgaard–Nørgaard-slekten i 500 år, 2004 [slektshistorisk framstilling, velvilligst utlånt av forfatteren]

Halvdan Koht, artikkel om Norgaard i Norsk Biografisk Leksikon.

De viktigste primærkildene er hentet fra Næs Jernverks arkiv, som er deponert ved Aust-Agder kulturhistoriske senter (henvisningene er til arkivets eldste del).

Noter: