Æreskjelte Risør i jakten på «sølvskipet» [Hvorfor var Mary Wollstonecraft så sinna på Risør?]

02.03.2018 09:17

© Gunnar Molden. Agderposten 2/3 2018.

«Hva skulle menneskeliggjøre disse vesener, som lever sitt liv innestengt, - for de åpner sjelden sine vinduer, - med å røke, drikke brennevin og drive handel? Jeg har nesten blitt kvalt av disse røkere.»

For den engelske forfatteren Mary Wollstonecraft, som besøkte Risør i 1795, var byen et eksempel på hva overdreven kommersialisme og materialisme kan føre til. «Rikdom avtvinger altfor megen respekt alle steder; men her er det nesten intet annet som betyr noe». «Siden de ikke har noen annen næringsvei enn handel ... blir selv den mest elementære ærlighet raskt sløvet».

Hun fant til og med opp et eget ord for å beskrive førsteinntrykket av Risør – «å bli bastillet» - et ordspill med henvisning til fengselet Bastillen i Paris, som i tida etter den franske revolusjonen var blitt symbolet på alt som var urettferdig og sneversynt.

 «Snakk ikke om Bastiller! Å være født her, må være å bli bastillet av naturen – stengt ute fra alt som åpner forståelsen eller utvider hjertet».

Flaks for Arendal og Kristiansand

Denne «dommen over Risør» kan man lese i boka «Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark», som ble utgitt i London i 1796.

Det er neppe noen grunn til å tvile på at beskrivelsen hadde rot i virkeligheten. At deler av «handelspatrisiatet» i seilskutetida var vel så opptatt av nytelser og handel, som av opplysning og kultur, er vel egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende, selv om det kanskje ikke helt stemmer med glansbildene fra denne tida.

Allikevel må det kunne diskuteres om det var riktig av Wollstonecraft å trekke så bastante slutninger om «folkekarakteren» i Risør, på grunnlag av et veldig kort besøk. At byer som Arendal og Kristiansand, hvor man helt sikkert hadde kunnet observere noen av de samme fenomenene, slipper helt unna negativ omtale, virker også urettferdig. For disse byene var det kanskje flaks at Wollstonecraft ikke fant veien dit.

Revolusjon og forretninger

Det som er viktig å vite når man skal tolke og forstå Wollstonecrafts beskrivelser og karakteristikker, er at formålet med hennes norgesopphold ikke først og fremst var å skrive bok. Wollstonecraft var nemlig på en slags forretningsreise da hun dukket opp i Risør.

De begivenhetene som skulle føre henne hit, hadde sin begynnelse i Paris i 1792. På dette tidspunktet var hun etablert som uavhengig tenker og forfatter, en stor bragd i en periode hvor svært mange mente tenking og skriving ikke hørte naturlig til kvinnerollen. Utgivelsen av boka «Et forsvar for kvinnenes rettigheter» hadde gjort henne berømt og hun reiste til Paris for å skrive om det som hadde skjedd i Frankrike etter at revolusjonen var brutt ut.

Under Paris-oppholdet innledet hun et forhold til amerikaneren Gilbert Imlay, som også var forfatter, men som i tillegg var en eventyrer og forretningsmann. I 1792 var det brutt ut krig mellom Frankrike og Storbritannia og som vanlig når det er krig var det mange som prøvde å utnytte situasjonen til å tjene penger. Imlay var en av disse «krigsspekulantene».

Wollstonecraft var slettes ikke overbegeistret for mannens forretninger, men da han fikk problemer med et skip som var forsvunnet, sa hun seg villig til å reise til Skandinavia som representant for Imlay og hans samarbeidspartnere. At det ombord i skipet hadde vært en viss mengde sølv, som også var blitt borte, gjorde at det var en sak av stor betydning å få ordnet opp i.

Peder Ellefsen fra Risør

Grunnen til at Sørlandet og Risør ble involvert, var at «skurken» i saken var en risørborger ved navn Peder Ellefsen. Han hadde også befunnet seg i Frankrike og var i likhet med Imlay opptatt av å utnytte krigssituasjonen til å tjene penger. Imlay hadde engasjert Ellefsen som kaptein på et skip som skulle seile fra Le Havre til Göteborg. Offisielt gikk skipet i ballast, men i hemmelighet ble sølv til en betydelig verdi tatt ombord. Men sølvet kom aldri fram til bestemmelsesstedet. Skipet søkte havn på norskekysten, Ellefsen gikk i land og sølvet ble sporløst borte.

Da skip og last ble borte «fra radaren» ble det raskt slått alarm. Imlays svenske forbindelser tok kontakt med høytstående dansker og nordmenn og det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon som skulle prøve å finne ut hva som hadde skjedd og om noen var skyldige i noe ulovlig. Ellefsen ble arrestert, men det viste seg vanskelig å finne ordentlige bevis for at han hadde underslått sølvet og han ble løslatt mot kausjon.  

Rettssaken

Tidspunktet for Wollstonecrafts ankomst til Risør var bestemt av at det var berammet et rettsmøte der. Om hun skulle delta på selve møtet, og eventuelt avgi forklaring der, er ikke kjent. Alternativt var hun der bare for å være til stede i kulissene mens rettsmøtet foregikk.

Dessverre er det aller meste materialet knyttet til undersøkelseskommisjonen og Ellefsen-saken forsvunnet. Det gjelder bl.a. en flere hundre siders protokoll som ble ført under avhør og forhandlinger. Når det kom til stykket ble heller aldri saken avsluttet med en endelig dom.

For Wollstonecraft og den parten hun representerte var det ingen tvil om at Ellefsen, og noen medsammensvorne i Arendal og Risør, rett og slett hadde stjålet sølvet. Ellefsens forsvar var først og fremst å hevde at han ikke visste om noe sølv. I så fall kunne han jo heller ikke ha stjålet det ...

Det er egentlig liten grunn til å tvile på at Ellefsen hadde vært med på å underslå sølvet, men omstendighetene omkring det hele – at det dreide seg om handel i en krigssituasjon – gjør at det er vanskelig å felle en kategorisk dom i ettertid.

Sølvet

Etter at Wollstonecraft forlot Risør, skrev hun et brev til grev Bernstorff, som var Danmark-Norges fremste statsmann, hvor hun gjorde rede for sitt syn på saken og fortalte om hva som hadde skjedd under oppholdet i Risør. Bernstorff var formelt sett utenriksminister og brevet fra Wollstonecraft har ligget «bortgjemt» i arkivet etter det danske utenriksdepartementet.  I brevet forteller Wollstonecraft at Imlay og Ellefsen var blitt kjent med hverandre i forbindelse med at Ellefsen hadde hatt hyre som «flag master» på et skip som Imlay hadde kjøpt. Da Ellefsen ble «arbeidsledig» følte Imlay seg forpliktet til å hjelpe han både med bosted og livsopphold. I denne situasjonen hadde Ellefsen vært med på å frakte sølv fra Paris til Le Havre, som siden ble oppbevart i rommet hvor han bodde i. Wollstonecraft hadde med egne øyne sett at sølvet ble oppbevart der. Hun visste også at Ellefsen hadde vært med på å ta sølvet ombord i skipet og hun hadde vært til stede da han hadde underskrevet en kvittering på at sølvet var tatt ombord.

Wollstonecraft var derfor et viktig vitne når det gjaldt spørsmålet om hva som egentlig hadde skjedd. Ellefsen benektet, som nevnt, at han hadde mottatt noe sølv over hodet. Det kunne han gjøre fordi den bekreftelsen han hadde underskrevet var blitt sendt med skipet (!) og var blitt sporløst borte den også.

For Wollstonecraft må det ha vært uhyre frustrerende at Ellefsen kunne blånekte på denne måten, og at tvilen så ut til å komme tiltalte til gode.

Møte med Ellefsen

I brevet til Bernstorff fortalte Wollstonecraft at hun ved minst to anledninger hadde møtt Ellefsen under oppholdet i Risør.

«Da jeg ankom Østerrisør sto Ellefsen klar til å møte meg, og siden vi var alene, oppførte han seg på en ydmyk og beskjeden måte, sa at han ønsket at det hele hadde vært ugjort, selv om han samtidig forsikret meg om at jeg aldri ville være i stand til legge frem tilstrekkelige bevis til å få han dømt.»

Ellefsen ble bedt om å finne ut om slektningene hans ville kunne bidra med forskudd på en erstatning og møte henne igjen senere. Da de to møttes igjen ble det klart at alt håp om å få til en minnelig ordning var borte.

Mens Ellefsen tidligere hadde vært beskjeden, oppførte han seg nå på en uforskammet måte. Ifølge Wollstonecraft var det advokatene hans – «the pest of the country» - som hadde påvirket han til å oppføre seg sånn. Deres taktikk var å trøtte ut motparten med stadige utsettelser. - Kanskje ikke så rart at Wollstonecraft ser ut til å ha blitt mer og mer frustrert mens hun var i Risør?

Henrich Carstensen

Det fins også et annet dokument, som kaster lys over omstendighetene omkring rettsmøtet i Risør. Også dette dokumentet har havnet på et bortgjemt sted, i arkivet etter byfogden i Tønsberg.

Før Wollstonecraft kom til Risør hadde hun oppholdt seg i Tønsberg, som gjest hos byfogd Wulfsberg, som var medlem av undersøkelseskommisjonen. Mens hun var der, var det blitt gjennomført et forhør på byfogdkontoret, som må ha gitt henne og hennes støttespillere visse forhåpninger om at det nå endelig skulle være mulig å få satt bjella på katten.

Jens Pedersen Songe, en sjømann fra Arendal som tilfeldigvis befant seg i Tønsberg, hadde hatt interessante ting å fortelle om et oppdrag han hadde utført for prokurator Ussing i Arendal. Ussing var Ellefsens forsvarsadvokat og var i flere sammenhenger blitt nevnt som en av Ellefsens medsammensvorne. Men i tillegg ble en av Risørs fremste historiske «kjendiser», Henrich Carstensen, som senere kom til å representere byen på Eidsvoll, også trukket inn som en av de mistenkte i saken.

Det må understrekes at Pedersens vitnesbyrd ikke inneholder noe bevis for at Carstensen var skyldig. Men det er samtidig lett å forstå at Wollstonecraft og hennes støttespillere oppfattet det som et sterkt indisium i saken. Nå har vi endelig taket på dem, kan det hende de sa til hverandre, når de hørte hva Pedersen hadde å fortelle.

Ei kiste med sølv?

Grytidlig Langfredag morgen hadde han møtt opp på Ussings kontor i Arendal. Der ble han bedt om å frakte ei kiste til et av Henrich Carstensens skip, som befant seg i Regevigen i Dypvåg.

Allerede mens de holdt på med å forsegle kista, fikk Pedersen følelsen av at det var en lyssky affære han var blitt bedt om å være med på.

«Ved at løfte paa Kisten og fornemme dens Tyngde, gjorde jeg strax den Tanke at den indeholdt det Sølv, hvorom Rygtet gik, at det skulle være stjaalen af Peder Ellefsen, ... og det saa meget meere, som min kone havde bedet mig ... at jeg ikke ville befatte mig med denne Transport, som hun holdt for maatte angaae det ommældte Sølv».

Men Pedersen gjorde som han ble bedt om. Frakten foregikk med hest og slede til et sted i nærheten av Narestø, hvor kista ble tatt ombord i båt for videre transport til Dypvåg. Båtfolkene hadde sagt: «Hvad Fanden er det du fører? ... Enten er det Malm eller Sølv ...». Framme i Regevigen var det Carstensen søster Else som tok imot kista. Hun hadde også vært mistenksom når det gjaldt hva den inneholdt: «jeg er bange det er af Peder Ellefsens Sølv, hvorom her tales saa meget...»

Ikke bevis

I neste omgang dro Pedersen til Risør, for å få levert et brev han hadde med seg til Carstensen. Der fikk han vite at Carstensen var dratt hjem til foreldrene, som bodde ved Laget i Holt. Påskedags morgen kom han dit og traff nå endelig Carstensen, som «drak Theevand» sammen med foreldrene. Da han fikk overlevert nøklene til kista og begynte å lese brevet fra Ussing sa mora til sønnen: «Du skulle ey befatte Dig dermed ...» (Pedersen «merkede at hun vidste noget om Tingene...»).

Som avslutning på forhøret opplyste Pedersen at Ussing hadde tilbudt han 100 riksdaler i belønning, hvis han holdt tett om det han hadde opplevd.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at Wollstonecraft må ha trodd at dette vitnesbyrdet, sammen med hva hun selv kunne bidra med av førstehåndsopplysninger, ville bli tillagt stor vekt ved rettsmøtet i Risør. Men alt tyder på at møtet ikke ble noe avgjørende vendepunkt i saken. Ellefsen fortsatte å være på frifot og Pedersens vitnesbyrd fikk tydeligvis ingen konsekvenser for Carstensen. – Kanskje ikke så rart at Wollstonecraft var dødsfrustrert da hun forlot Risør?

Samtidig er det opplagt at det som kom fram i vitnesbyrdet ikke var et ordentlig bevis på hva som hadde skjedd. Pedersen hadde jo ikke sett hva som var i kista. Kanskje det bare var jern eller kobber?

Men løsrevet fra spørsmålet om bevis eller ikke bevis, må det sies at vitnesbyrdet kaster et interessant lys over hvordan folk flest snakket om denne saken og hvilke rykter som svirret og gikk. Dette var en sak som mange var opptatt av og som satte sitt preg på lokalsamfunnet i den tida den pågikk.

Forlot Risør

Wollstonecraft måtte forlate Norge uten å ha oppnådd det hun var reist hit for å utrette. Tilbake i London brukte hun sine erfaringer til å skrive reisebeskrivelsen, som av mange regnes som hennes mest vellykte bok litterært sett og som ofte får skryt fordi den er skrevet på en personlig og engasjert måte. Allikevel må det være lov til å spørre om beskrivelsen av Risør ble i meste laget preget av det hun personlig hadde opplevd.

Et par tiår senere ble det utgitt en annen reisebeskrivelse i London, som inneholdt en interessant og fornuftig kommentar om det Wollstonecraft hadde skrevet om Risør. Der ble det opplyst at folk i byen i ettertid hadde stor glede av å vise fram huset hvor hun hadde bodd under oppholdet. Wollstonecraft ble husket med en blanding av medfølelse og respekt, selv om de selvsagt ikke satte pris på alt hun hadde skrevet.  

«Men hun skrev under påvirkning av en rekke bitre skuffelser og kan kanskje tilgis for at hun ikke hyllet moralen og egenskapene til diverse pirater, korrupte dommere, usle handelsfolk og kverulerende forsvarsadvokater. I den grad det hun skrev blir brukt som utgangspunkt for påstander om folkekarakteren er det imidlertid god grunn til å bebreide henne.»

[Litteratur/kilder: Mary Wollstonecraft, Min nordiske reise. Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark år 1795, 1976. Gunnar Molden, «Revolusjon og forretninger. Mary Wollstonecrafts nordiske reise», Historie, 2009.]