"Alskens Partier, Secter og Aandsretninger ..." Den religiøse uroen i arendalsdistriktet 1860-90.
©Gunnar Molden. Bjørn Slettan (red.), Vekkingsrørsler på Agder. Sprengstoff i folkekyrkja?, 1992.
I andre halvdel av 1800-tallet var arendalsdistriktet og den østre delen av Aust-Agders kystområder preget av en omfattende religiøs uro, som bl.a. ga seg utslag i dannelsen av en rekke dissentermenigheter. Siden det som skjedde her skiller seg såpass sterkt ut fra det som samtidig skjedde vest i Agder, har jeg valgt å konsentrere meg om en beskrivelse og kartlegging av denne uroen, med hovedvekt på dissentermenighetenes oppkomst.
1. "...en skrækkelig Røre..."
Under fjorårets ADH-seminar, Opprør på Agder, fortalte Harald Flodda om de dramatiske begivenhetene i forbindelse med arendalskrakket - det økonomiske jordskjelvet som rammet Arendal og omegn i 1886. Krakket førte til at det oppsto en radikal arbeiderbevegelse under navnet "Samhold", som et års tid satte tingene på hodet i distriktet med streikeaksjoner, politiske møter og demonstrasjonstog. Et viktig resultat av denne bevegelsen var Det Norske Arbeiderparti, som ble dannet ved Ormekjenn i 1887.
Hendelsene rundt krakket forteller om sterke motsetninger i lokalsamfunnet, og om en urolig opprørsånd som mange ikke venter å finne i en sørlandsk småby. Det er nesten utrolig hvordan det syder og koker i befolkningen på dette tidspunktet.
Men omtrent samtidig skjedde det dramatiske ting innen kristenlivet også. Det fins mange eksempler på det; innledningsvis skal jeg nøye meg med å trekke fram noen hendelser fra Frikirkas historie.
Den evangelisklutherske Frikirka var blitt opprettet i 1877, - for arendalsdistriktets vedkommende av folk som hadde vært aktive innen indremisjonen. Arendal Frikirke var fra starten av den største frikirkemenigheten i landet og ble raskt den største dissentermenigheten i Arendal. Tidligere statskirkeprest og zulumisjonær Paul Peter Wettergreen var forstander for menigheten, og Frikirkas sterke posisjon i arendalsdistriktet må til en viss grad tilskrives hans personlighet. Også på landsbasis hadde Wettergreen en selvskreven lederrolle, som formann for presbyteriet, den øverste ledelsen for den norske Frikirka.
Med en liten overdrivelse kan vi si at Wettergreens posisjon innen Frikirka var omtrent som Carl I. Hagens innen Fremskrittspartiet.
Derfor må det ha vakt en viss oppsikt da det høsten 1887 (altså samtidig med Arbeiderpartidannelsen) ble meldt at Wettergreen ikke var blitt gjenvalgt som formann på presbyteriets årsmøte.
"Det forbauser os paa det høieste ... at se den Mand der har skabt Frikirken hos os, allerede nu at blive vraget for en mindre bekjendt Størrelse," skrev "Luthersk Opbygelsesblad" i Skien.(1) Men presbyteriet var raskt ute med en beroligelse: Wettergreen hadde bedt seg fritatt fra formannsvervet fordi han hadde for mye å gjøre.(2)
Det var nok ikke hele sannheten. Et år senere - høsten 88 - gikk nemlig Wettergreen av som forstander for frikirkemenigheten i Arendal, samtidig som han meldte seg ut av sitt eget kirkesamfunn. Før året var omme hadde han latt seg gjendøpe med full neddykking.
For et gjennomsnittssekularisert menneske i våre dager virker kanskje ikke dette så sjokkerende. Men vi må huske på at det nettopp var ved å akseptere barnedåpen og andre lutherske innretninger at Frikirka skilte seg ut fra de mere radikale dissentersamfunnene i samtida. Derfor var Wettergreens utmeldelse og voksendåp en skikkelig sensasjon.
Frikirkas egne folk forklarte det som hadde skjedd med at pastoren hadde pådratt seg "en Nervesvækkelse" og "at det som oftest gaar helt rundt for ham".(3) Men de la ikke skjul på at det i tillegg lå teologiske uenigheter bak den dramatiske utmeldelsen.
Wettergreen hadde bl.a. et nært forhold til ny-evangelisten Fredrik Franson, og til Frelsesarmeen som på denne tida var i ferd med å etablere seg i Norge. Ifølge Budbæreren, Frikirkas hovedorgan, var han begynt "at helde til den fra en vis Klasse engelske Methodister stammende lære om "det høiere Liv", som i sin Aandsretning er forskjellig fra den evangelisk-lutherske".(4)
Etter utmeldelsen opprettet Wettergreen Den Frie Øst-Afrikanske Mission, og planla å dra tilbake til Afrika som misjonær. Men sommeren 1889 ble han rammet av slag og døde. Ved begravelsen på kirkegården i Barbu skal det ha vært 4-5000 mennesker til stede, deriblant fem sogneprester, syv frikirke-forstandere, flere forstandere fra andre dissentersamfunn, pluss en del frelsesarmeoffiserer.(5) Begravelsen gir et godt bilde av det religiøse mangfoldet som fantes i distriktet.
Disse hendelsene foregikk altså omtrent samtidig med at samholdbevegelsen utfoldet sin hektiske aktivitet. Når man i tillegg tar med at det også fantes en sterk og utålmodig avholdsbevegelse i distriktet, og at Arendal som alle andre steder opplevde harde konfrontasjoner mellom Høyre og Venstre på denne tida, får man en følelse av at alt foregikk på en gang på 1880-tallet.
Hvis det noensinne har vært sant at "sørlendingen" er en sedat og konservativ type, så gjelder ikke denne "regelen" for folk i arendalsdistriktet i andre halvdel av 1800-tallet.
For anledningen kan jeg bruke misjonsbladet Den Lille Samler, som ble utgitt i Mandal, som belegg for denne påstanden. Redaktøren, Laurits Nilsen, besøkte Arendal i 1889 og rapporterte hjem:
"... dersom det er et Tegn paa Oplysning, at alskens Partier, Secter og Aandsretninger vinder Tilslutning og Tilhængere, saa staar Arendal meget høit. Jordbunden synes i saa Maade særdeles frugtbar. Der er en skrækkelig Røre, et uhyre Virvar. I vort Land overgaaes Arendal heri vistnok alene af Christiania."
2. Dissentermønsteret i Aust-Agder.
Dette religiøse virvaret kommer også klart til syne i tidas offentlige statistikk, - i folketellingenes oppgaver over statskirkeutmeldte.
Men vi må huske på at ikke alle som sognet til et dissentersamfunn tok det avgjørende og drastiske skrittet som det å melde seg ut var. Dessuten at ikke all religiøs uro var knyttet til dissentersamfunnene. Men antallet statskirkeutmeldte er uansett en brukbar indikator på religiøs uro/opposisjon.
Vi kan med en gang slå fast at på 1800-tallet var det ikke snakk om noe felles dissentermønster for hele Agder. Det går fram av denne tabellen(6), som bygger på folketellingsresultatene fra 1890:
STATSKIRKEUTMELDTE I AUST- OG VEST-AGDER (Tabell 1)
1865 1875 1890
Vest-Agder 101 0,14 % 114 0,15 % 876 1,11 %
Aust-Agder 76 0,11 % 445 0,61 % 3442 4,25 %
Riket 0,30 % 0,40 % 1,53 %
I 1890 lå faktisk Vest-Agder under landsgjennomsnittet (som var på 1,53 %), mens Aust-Agder lå godt over bygjennomsnittet (på 3,43%). - Men også innen Aust-Agder var det store forskjeller.
STATSKIRKEUTMELDTE I NEDENES AMT
I 1890 (Tabell 2)
1. Vegårshei 19,89 %
2. Barbu 11,94
3. Arendal 8,48
4. Østerrisør 8,26
5. Søndeled 7,14
6. Ø. Moland 6,35
7. Tromø 5,56
8. Tvedestrand 5,17
9. Gjerstad 5,09
10. Øiestad 4,94
11. Hisø 4,03
(Under bygjennomsnittet på 3,43 %):
12. Holt 2,80
13. Dybvåg 2,79
14. V. Moland 2,13
15. Lillesand 1,59
16. Fjære 1,01
(Under bygdegjennomsnittet på 0,95):
Hele Sætersdalen fogderi + Grimstad, Eide, Landvig, Froland, Åmli, Birkenes, Høvåg, Herrefoss, Mykland
Det er først og fremst i kystområdet fra og med Øyestad og østover at utmeldelsesprosenten er høy. Kystkommunene vestpå og alle innlandskommunene unntatt Gjerstad og Vegårshei har lave tall. De største konsentrasjonene fins i risør- og arendalsdistriktet.
Hele arendalsdistriktet (dvs. Arendal, Barbu, Tromøy, Hisøy, Øyestad og østre Moland) hadde i 1890 tilsammen 1875 utmeldte, 7,74 % av en total folkemengde på 24 227. Disse utmeldte utgjorde 5,95 % av alle landets utmeldte, mens folkemengden i distriktet utgjorde 1,21 % av landets befolkning.
Alle kommunene i arendalsdistriktet hadde forholdsvis høye tall, men Barbu med 11,94 % skilte seg spesielt ut. Både Barbu og Arendal ble trukket fram blant kommuner med høyt dissenterantall i folketellernes egen kommentar til resultatene. Av de landkommunene som framheves har bare Ramnes, Våle og Botne i Vestfold høyere tall enn Barbu, og Arendal er nr. 5 av de bykommunene som blir nevnt.(7)
Det er altså ingen tvil om at arendalsdistriktet inntar en særstilling som dissenterområde, både innenfor Agder og på landsbasis på dette tidspunktet.
Men går vi tilbake til 1875 er ikke særstillingen fullt så åpenbar. Da var det bare 375 utmeldte i arendalsdistriktet (1,79 % av totalbefolkningen). Men også den gangen var andelen av landets utmeldte høy, nemlig 5,22 %. Så det er tydelig at den sterke dissenteroppslutningen som vi finner i 1890, allerede i 1875 er til stede som en nokså klar tendens.
Går vi så tilbake til 1865 er det bare 76 utmeldte i hele Aust-Agder. Fra andre kilder vet vi at dissenterne var begynt å røre på seg på dette tidspunktet, men det har ennå ikke gitt seg utslag i særlig mange utmeldelser.
Det er altså etter 1865 at utmeldelsesskredet i arendalsdistriktet begynner å løsne, og det er etter 1875 at det virkelig begynner å skyte fart.
3. Hvordan det hele begynte (det store omslaget).
Siden mange tror at religiøsitet nærmest er en uutslettelig del av den sørlandske folkekarakteren, er det viktig å slå fast at et aktivt kristenliv ikke har vært noe konstant trekk ved tilværelsen i Aust-Agders kystområder (Nedeneskysten). Tvertimot er det noe som oppsto i en bestemt historisk situasjon, og selv om det har fortsatt å prege landsdelens liv helt opp til idag, er det også noe som kan ta slutt en dag.
Før 1850/60 var arendalsdistriktet (i likhet med store deler av Agder) preget av en laber interesse for religiøse spørsmål, og det er svært vanskelig å finne spor etter religiøs opposisjon/uro.
Det har tidligere vært hevdet at det fantes en kvekermenighet i Arendal i 1818, men dette ser ut til å være et produkt av en feilaktig kildetolkning. Det fantes en haugianerflokk i Arendal, som jevnt og trutt holdt det gående fra tidlig på 1800-tallet helt til det store omslaget kom på midten av 1860-tallet. Men denne flokken var fåtallig og før omslaget levde den sitt eget liv på sida av hovedstrømmen i arendalssamfunnet. Det påstås ofte i beretninger fra denne tida at arendalsfolk var mest opptatt av handelstransaksjoner og nytelser, - "især saadanne, som flasken byder", skrev geologen Hausmann i 1807.
Men dette kom til å forandre seg, ihvertfall for store deler av befolkningen. - En innsender til Luthersk Kirketidende beskrev omslaget på denne måten i 1879:
"Den Bevægelsernes Tid, som paa det kirkelige Omraade i de sidste Aar har gaaet over vort Land, har ogsaa naaet denne Egn. Og Bevægelsen var her saa meget mere mærkbar, som Befolkningen forud, saavidt menneskelige Øine kunde se, var i høi Grad sløv og "forkommen".
Det er faktisk mulig å tidfeste dette omslaget forholdsvis nøyaktig. Det kan nemlig nokså direkte knyttes til de vekkelsesmøtene indremisjonspredikanten, tidligere skreddersvenn Johan Erlandsen holdt i distriktet i tidsrommet 1861-65. Bak disse møtene sto det enslags uformell indremisjonsforening, bestående av gamle haugianere og yngre tilhengere av Gisle Johnsons teologi. Først i 1868 var de samme folkene med på stiftelsen av Arendals Indremisjonsforening.
Store folkemasser strømmet til Erlandsens møter, og vi fikk hva vi kan kalle den første omfattende vekkelsen i Arendals kristenliv vinteren 1862/63. "I den Tid hørtes næsten ingen Tale, hvor Flere var samlet, end om Erlandsen, thi som ham, hed det, har Ingen talt, hverken Læg eller Lærd." (Sitat fra en avisartikkel om forholdene på Hisøya i årene før 1865).
At dette var en ny og kontroversiell foreteelse understrekes av at "det religiøse Arendal" tørnet sammen i en langvarig og prinsipiell avisdebatt med utgangspunkt i Erlandsens virksomhet. Stridsspørsmålet gjaldt "Lægmandens Berettigelse til offentlig at forkynde Ordet". De som forsvarte Erlandsen henviste til Gisle Johnsons nødsprinsipp. Motstanderne fryktet utglidning og kaos i samfunnet. Skreddersvennen burde holde seg til sysakene! Det ble også sagt at særlig kvinner strømmet til vekkelsesmøtene, og de var så ivrige at de forsømte sine oppgaver i hjemmet.
Også i ettertid er Erlandsens virksomhet blitt tillagt stor betydning. I 1915 skrev f.eks. Budbæreren:
"Med denne vækkelse begyndte den tid at bryde ind, da Gud paa en saa merkelig maade under de kommende aars løp velsignet Arendal og omegn i en slik fylde at noget lignende i norske byer muligens kun har Pundet sted under vækkelsen i Skien i 50-årene".
4. De første dissenterne.
Den religiøse uroen fikk altså sitt første sterke utslag i forbindelse med en indremisjonsvekkelse. Men omtrent samtidig - i tida like før 1865 - begynte representanter for fremmede kirkesamfunn for alvor å røre på seg i distriktet. Det dreide seg først og fremst om metodister og baptister, men det fantes også noen lammerstilhengere, og til og med enkelte mormoner.
Faktisk var det mormonene som var først ute. I Kolbjørnsvik fantes det i 1865 (ifølge folketellingen) en hel liten mormonkoloni, bestående av 28 personer med stort og smått, fordelt på fem familier. Men dette var det eneste stedet de fikk oppslutning ut over enkeltindividnivået, og en kan ikke si at mormonene noensinne spilte en viktig rolle i distriktet. Men som et av mange eksempler på religiøs gjæring på 1860-tallet har også de en viss betydning.
Baptistene spilte en litt viktigere rolle, men heller ikke de fikk noen stor oppslutning de to første tiårene de var aktive i arendalsdistriktet.
Den svenske predikanten O.B. Hanson var visstnok den første baptisten som "nedla noget arbeide" rundt Arendal. Det skjedde våren 1865. Like etterpå var Gotfred Hå bert og holdt husmøter på Torjusholmen, i Sandvika og flere steder i strømmenområdet. I 1867 skal baptistveteranen Rymker ha vært her og dannet menighet. (På bakgrunn av dette regner baptistene seg som den første dissentermenigheten i arendalsdistriktet, men strengt tatt var mormonene først ute. Mormonmenigheten i Arendal regner 1864 som sitt stiftelsesår.). Det fortelles at 13 personer var med på menighetsdannelsen og Kittel Kittelsen Asdal ble valgt til "menighetstjener".
Men mye er uklart i forbindelse med arendalsbaptistenes tidlige historie. Deres egne historikere er ikke engang enige om tidspunktet for menighetsdannelsen. Det som er helt sikkert er at det midt på vinteren 1867 ble arrangert en voksendåpsermoni ute i Galtesund. Da skipstømmermann Bernt Fredrik Fredriksen fra Sandnes på Tromøya meldte seg ut av statskirka 16/3 1867,fortalte han presten at han "nu i forrige Uge havde ladet sig døbe med den rette Daab" av baptisten Gunder Jørgensen fra Kragerø (nærmere bestemt Skåtøy). "Han døbte ham med Neddypning i Vandet paa Torjusholmen".
Hübert forteller i selvbiografien sin (Under Hans vinger) om en lignende sermoni (eller er det den samme som er erindringsforskjøvet?), omtrent på denne tida, også den på Torjusholmen midt på vinteren:
"Vandet var noksaa koldt, isstykkerne flød rundt omkring os. G. blev først døbt, derefter de tre andre. Vi byttede klæder inde i søstrenes hus; men da jeg som den sidste kom op af vandet og ind, gik br. G. rundt på gulvet og prisede Gud."
Broder G. (=Gunder Olsen fra Havstad) hadde ikke en gang rukket å få på seg tørre klær, så lykkelig var han! Jeg syns denne historien er en veldig god illustrasjon på intensiteten i de første baptistenes kristenliv, særlig knyttet til gjendåpen.
I tillegg til de stedene hvor Hübert holdt husmøter (Tor jusholmen, Sandvika, Strømmen) hadde baptistene i begynnelsen et visst fotfeste i strøket rundt Havstad jernstøperi, hvor eieren Jørgen Johannesen var blant de første baptisttilhengerne. Johannesen er den eneste som bryter mønsteret av lav sosial status, blant de tidlige arendalsbaptistene, og hans "sponsing" bidro til at menigheten skaffet seg det som er blitt kalt "baptistenes første forsamlingslokale i Norge", visstnok et sted i Barbu.
Men på tross av sponsorstøtte slet menigheten fælt den første tida. Den ble utsatt for mye motstand og forfølgelse, og etterhvert begynte den fåtallige flokken å krangle seg imellom også. Johannesen trakk seg ut og en del av medlemmene fulgte Kittel Kittelsen til Amerika. Menigheten brøt mer eller mindre sammen. Først på 1880-tallet var baptistene igjen for alvor med i kampen om sjelene.
5. Metodismens begynnelse. (En sjømann gikk i land...).
Både mormonene og baptistene var marginale fenomener i det arendalske kristenlivet på 1860/70-tallet. Det var bare med et nødskrik at de klarte å klamre seg fast. Det første dissentersamfunnet som fikk et solid fotfeste - dvs. ble en etablert og akseptert del av lokalsamfunnet og fikk en viss oppslutning - var metodistene.
Arendalsmetodistenes forhistorie tar til på slutten av 1850-tallet/begynnelsen av 60-tallet, og vi må langt vekk, nærmere bestemt til havna i New York for å finne utgangspunktet. Her fantes det på denne tida en misjonsstasjon, betelskipet "John Wesley", som ble drevet av norske og svenske metodister. Mange nordmenn, både sjøfolk og emigranter, kom i kontakt med denne misjonsstasjonen.
Betelskipet ble omtalt på denne måten i sjømannsmisjonens blad Bud og hilsen:
"... der ere vore Søfolk stadigen hentrukne, og det er ikke for meget, naar jeg siger, at netop herfra udgaar en mægtig Propaganda for radikal Methodisme, fornemmelig gjennom vore hjemvendte Søfolk, der allerede for en Deel har, og i Fremtiden, om ingen Modvirkning er tilstede, endnu mere vil oversvømme vore Kystdistrikter."
Noen oversvømmelse ble det aldri snakk om, men ellers passer beskrivelsen på det som skjedde i arendalsdistriktet. At også sjøfolk herfra kom i kontakt med betelskipet er ikke så merkelig, siden flere arendalsredere fra 1850 og utover var aktive i fraktfarten på "statene".
Det som virkelig skulle få betydning var at store deler av mannskapet på arendalsskuta "Jupiter" - inkludert kaptein Peder Josephsen med familie - ble grepet av forkynnelsen ombord i betelskipet. Det må ha skjedd en gang på begynnelsen av 1860-tallet. Da skuta vendte hjem til vinteropplag i Sandvika, holdt mannskapet metodistiske sammenkomster både ombord i skuta og i privathus i nabolaget.
At kapteinen, som også var en betydelig reder, var med på dette må ha gitt saken en viss prestisje i utgangspunktet. Men på lengre sikt ble tømmermannen ombord, Ole Andersen fra Håvet, et viktigere redskap. Ca. 1864 gikk han i land for godt, og i årene framover var han hovedmannen bak arbeidet med å bygge opp en metodistmenighet i Arendal.
Også andre sjøfolk vendte hjem med metodismen i skipssekken. Vinteren 1865-66 holdt Jørgen Olsen og Nils Petter Sørensen, som hadde seilt med skipet "Leda", metodistiske møter i fiskeren Severin Zakariassens hus på Tor jusholmen. Christian Torjussen, som senere ble metodistpastor, var med på disse møtene som unggutt, og han har fortalt at det var den lykkeligste tida han hadde opplevd, "ofte kunde der blive en saadan Bevægelse, at hele Forsamlingen faldt paa sit Ansigt". Det sier noe om kraften i sjøfolkenes forkynnelse.
Sammensetningen av medlemsmassen - som jeg ikke kan gjennomgå i detalj i denne sammenhengen - dokumenterer også klart sjømennenes betydning i metodistmenighetens opp-startningsfase. I de første fem årene var 50 % av de nyinnmeldte mennene sjøfolk. En må derfor kunne slå fast ganske kategorisk: uten betelskipet i New York og uten fraktfarten på "statene" hadde det neppe blitt noen metodistmenighet i Arendal, ihvertfall ikke på et såpass tidlig tidspunkt.
Den første metodistpredikanten jeg har registrert var i Arendal i 1865, og da hadde det allerede dannet seg en liten tilhengerskare rundt Ole Andersen og de andre sjømennene. De første tilhengerne kom hovedsaklig fra strandstedmiljøene i Øyestad (i nærheten av Nidelva), ved Rævesandsf jorden og i Barbu. Selve Arendal by spilte en ubetydelig rolle i oppstartingsfasen.
Det er interessant å se at det blant disse pionirene fantes etpar kvinnelige lederskikkelser. F.eks. Marthe Torjussen fra Rævesand, mor til pastoren. Da hun meldte seg ut av statskirka skrev presten i kirkeboka:
"Forøvrigt er denne Quinde En af dem, som i længere Tid har staaet fiendsk mod vor Kirke og igiennem mange Aar har hun været Leder af methodistiske Bønnemøder..."
Den solide forankringen i lokalsamfunnet - allerede lenge før menighetsdannelsen - var nok en viktig årsak til metodistenes suksess. Men etterhvert som tilhengerskaren vokste, økte også forventningene, og man måtte hente hjelp utenfra. Vinteren 1867 var pastor Martin Hansen, en av de fremste metodistlederne i landet, på besøk i Arendal i over en måned. Og skal vi dømme etter dagboka hans må interessen for metodismen ha vært temmelig stor på dette tidspunktet.
Allerede på det første møtet han holdt skal det ha vært over 500 mennesker til stede. Den stigende intensiteten i dagboksbeskrivelsene gir inntrykk av at det etterhvert ble snakk om en skikkelig vekkelse. Om et av møtene sier Hansen at han ikke hadde klart å komme fram til prekestolen hvis det ikke hadde vært for at det var han som skulle tale. Fra dagboka:
"Herren var tilstæde denne Aften paa en særskildt Maade. Helle (!) Forsamlingen var ligesom sønderknust under Aandens vældige Virkning, Taarerne strømmede ned over Kinderne paa Gamle og Unge, lydelig Graad og Hulken var hørt til alle Sider, og uden tvivl fik Aanden Overhaand over mange Hjerter."
Under Hansens besøk ble det gjort visse forberedelser til å danne menighet, bl.a. gikk man til innkjøp av kirketomt. Det er faktisk en del ting som tyder på at hvis menigheten var blitt dannet på dette tidspunktet (januar/februar 1867), så ville oppslutningen ha blitt større enn den ble når det kom til stykket. Entusiasmen var tydeligvis på topp. Dessuten hadde ikke motstanderne riktig fått summet seg.
Men pga. metodistkirkas manglende kapasitet gikk det over et år før pastor Rye kom til Arendal som den første fulltids frikirkeforstanderen i byens historie. Menighetsdannelsen skjedde 31. mai 1868. 34 personer ble opptatt som medlemmer det første året.
Like etterpå, 6. juli, ble Arendal Indremisjonsforening dannet. Arne Hassing, som har tatt doktorgraden i USA på norsk metodisme, hevder at det var en sammenheng mellom disse hendelsene; at indremisjonsforeningen ble opprettet som et mottrekk mot metodistene og de andre dissenterne. Noe som styrker denne hypotesen er jo at det allerede nokså lenge hadde eksistert en uformell indremisjonsgruppering i Arendal (jfr. Erlandsens møtevirksomhet). Men det var først nå at man fant det nødvendig å stå fram i full offentlighet.
Det er ihvertfall sikkert at metodistene i tida framover ble utsatt for et nokså hardt kjør fra statskirketilhengernes side, særlig de som sognet til indremisjonen.
I Arendal ansatte man en egen kapellan, A. Schanke, som skulle ha ansvaret for å drive oppbyggelig virksomhet blant allmuen. En viktig del av jobben var bekjempelsen av "sektvesenet". I 1868 holdt han en rekke samtalemøter for å innprente folk den store forskjellen mellom Luthers lære og metodismen.
5 år senere utga han boka Nogle Ord om Methodismen til Oplysning og Veiledning for evangelisk-lutherske Medkristne.
Også Lars Oftedal deltok i kampen mot metodistene. I tida 1869-70 ble han flere ganger hentet til distriktet for å drive emissærvirksomhet for indremisjonen. I en rapport heter det:
"Pastor Oftedahls Virksomhed... bar visselig velsignede Frugter, ikke alene deri, at Sektererne ikke længere kunde drage saa mange Tilhørere til sine Forsamlinger, men ogsaa deri, at Mange der før var likegyldige for sin Saligheds sag, nu vaagnede op... Ikke faa der vare stærkt paavirkede af Sekterere, fik Øinene op for deres Vildfarelser, og Enkelte der allerede vare udtraadte af Kirken, have senere ladet sig optage igjen."
Disse påstandene bekreftes av metodistene selv. I et brev til USA skrev de:
"We have had much persecution from pastor Oftedal... and he has succeeded in persecuting several seeking souls not to come among us, by calling our doctrines false and from the evil one."
I det samme brevet opplyses det at kaptein Josephsen fra "Jupiter" "is now a great enemy to the Methodists". Han ble i tida framover en av indremisjonens fremste menn på Hisøya. Der glapp den støtten metodistene hadde på rederhold.
Men selv om metodistene slet hardt i denne perioden, så klarte de altså å beholde fotfestet. Da kirkebygget i Arendal sentrum sto ferdig i slutten av 1871 ser det ut til at den verste motgangen var over. Da heter det i menighetens årsrapport: "Prejudices are falling, and Methodism is now seen in a better light."
Et og et halvt år senere, i august 1873, ble den norske metodistkirkas distriktskonferanse arrangert i Arendal. Da var det en meget selvsikker menighet som tok i mot de framtredende representantene for metodismen i Norge. I løpet av de fem årene menigheten hadde eksistert hadde den rukket å bli landets tredje største metodistmenighet, med 196 medlemmer "i fuld Forening" - 12,27 % av alle landets metodister. Bare Kristiania og Fredrikstad hadde større menigheter.
Under konferansen var det bønnemøter og oppbyggelser i kirka ei hel uke til ende. Hver kveld var lokalet fylt til randen. På konferansens avslutningsdag hadde man også møte ombord i ei skute på havna, og da skal over 1000 mennesker ha vært til stede. Den danske superintendenten Schou var så imponert at han ba til Gud "om, at snart en lignende Verk maatte begynde i den danske Mission."
I 1873 var det ingen tvil lenger om at metodistmenigheten var kommet for å bli.
6. Hvordan det hele fortsatte.
De hendelsene jeg til nå har gjennomgått utgjør første fase i Arendals dissenterhistorie. Denne fasen preges av virksomheten til de forskjellige ikke-lutherske dissentersamfunnene og deres kamp med statskirketilhengerne - spesielt indremisjonen – om det religiøse overtaket i distriktet. Vi får de første utmeldelsene av statskirka. Metodistmenigheten blir en fast del av det arendalske lokalsamfunnet. Men tross alt er det ennå forholdsvis få som har meldt seg ut av statskirka. (Jfr. avsnitt 2).
Man kunne forsåvidt godt ha tenkt seg at den religiøse idyllen nå var blitt gjenopprettet. Sånn kom det ikke til å gå.
I tidsrommet 1875 og utover ble arendalsdistriktet igjen åstedet for kraftige religiøse rivninger. I kjølvannet av "reform-bevegelsen" innenfor statskirka fikk en del av de mest aktive medlemmene av indremisjonen problemer med statskirke-tilhørigheten. Resultatet ble opprettelsen av Frikirka i 1877. Som nevnt ble Arendal Frikirke den største og ledende frikirkemenigheten i landet.
Det er Frikirka som dominerer den andre fasen i Arendals dissenterhistorie. Man kan si at frikirkedannelsen g jorde dissentersituasjonen definitiv. Nå var det ikke bare snakk om at mer eller mindre sære ikke-lutheranere meldte seg ut. Også folk som regnet seg som evangelisk-lutherske vendte statskirka ryggen. Dette skapte en helt ny situasjon, ikke minst for motkreftene. Det var nå det virkelig store utmeldelsesskredet tok til.
Jeg har ikke anledning til å gå detaljert inn på den videre utviklingen, fram mot 1890. Men jeg er nødt til å si noe om en påstand som blir framsatt i Arendals byhistorie. Her heter det:
"De kirkelige forhold var i Arendal i det hele mere rolige i 1880-årene end i de 2 foregaaende decennier...alle samfund drev ... i stilhet sin virksomhet, uten synderlige rivninger indbyrdes eller med statskirken."(8)
Denne beskrivelsen er muligens gyldig for de første årene på 80-tallet, men fra 1884/85 og utover begynner det igjen å gjære i distriktet og på slutten av tiåret er situasjonen mere kaotisk enn noensinne. Jfr. det jeg var inne på i innledningen og Lauritz Nilsens beskrivelse: "...en skrækkelig Røre, et uhyre Virvar..."
En del av uroen - bl.a. Wettergreens utmeldelse - hadde sammenheng med at Frelsesarmeen etablerte seg i byen i 1888. Frelsesarmeen var i begynnelsen en svært omstridt bevegelse og den fikk oppleve noe av den samme motstanden i befolkningen som de første dissenterne hadde opplevd da de startet opp.
På slutten av 1880-tallet etablerte også den bisarre sekta Domsbasunistene seg med base i Arendal. Det ble påstått at lederen, Aanon Reinertsen, sendte de mannlige tilhengerne til Amerika for å tjene penger, mens konene og barna flyttet inn i "menighetens" hus i Arendal sentrum.(9) Tilslutt ble Reinertsen arrestert og anklaget for usedelighet, men han døde før rettsaken kom opp.
Så jeg tror man med ganske stor sikkerhet kan avsanne påstanden i byhistorien, og tilskrive den et overdrevent ønske om å glatte over de sterke motsetningene som har vært i arendalsdistriktet, både religiøst og sosialt, opp igjennom historien.
Jeg vil også understreke at det ikke bare var i forbindelse med dissentermenighetenes virksomhet at distriktet utpreget seg med et urolig kristenliv. Også innenfor statskirka var det mye spetakkel. Striden rundt presten i østre Moland, Dietrichson, får stå som eksempel på dette. (Prestegjeldet hans omfattet både bondebygda Moland, pluss Tromø sogn som besto av Tromøya, Barbu og Stokken).
Dietrichson ble regnet som grundtvigianer og da han kom til arendalsdistriktet i 1862 påkalte han seg nokså raskt det kristne lekfolkets vrede, delvis pga. "feil" teologisk standpunkt, men også fordi han var en sterk motstander av indremisjonen. Striden mellom presten og lekfolket ble etterhvert nokså bitter. Av sin egen kapellan ble han beskyldt for å drive med vranglære. Lekfolket sendte inn underskriftslister til kirkedepartementet. Til slutt ble Dietrichson tvunget til å gå av som prest. Han endte sine dager som postmester!
I ei bok om disse hendelsene skrev Dietrichson:
"Og ikke bedst farne ere de Præster, der have i sine Menigheder Mange, der tilhøre et Proletariat, der i mange Henseender, religiøse som borgerlige, idelig bølger og gjærer, og derfor saa let paavirkes som her især i saadan Overgangstid som vor."
***
Tilslutt en liten digresjon, for nok en gang å understreke at kristenlivet ikke må ses isolert fra de andre fenomenene i samfunns- og kulturlivet.
Mens alle disse religiøse (og politiske) urolighetene utspilte seg, brukte en stillferdig arendalslærer fritida si til å oversette hovedverket innen den åndsretningen som på lang sikt skulle bety den største utfordringen for kristenfolket. Jeg sikter til Darwins Artenes Oprindelse..., som ble utgitt på norsk i 1889-90 på det radikale venstreforlaget "Bibliothek for de tusen hjem". Oversetteren var Ingebret Suleng, adjunkt ved Arendal høyere skole og konservator ved Arendal Museum.(10)
Det sier litt om det store mangfoldet i tankeretninger på denne tida, at også darwinismen hadde en framtredende representant i distriktet.
NOTER
NB. Størsteparten av denne artikkelen bygger på min hovedoppgave i historie, Metodismens begynnelse i arendalsdistriktet, og jeg henviser til den for nærmere kildebelegg. Her oppgir jeg bare referanser i de tilfellene hvor jeg går utenfor oppgavens rammer.
1. Sitert etter Luthersk Kirketidende nr. 10 1887 (3/9).
2. Samme sted, nr. 12 1887 (17/9).
3. Den Norske Evangelisk Lutherske Frikirke gjennom 75 år, (1952), s. 467.
4. S. s., s. 469.
5. S. s., s. 470.
6. Opplysningene er "lånt" fra Bjørn Slettans artikkel "Tre tidsavsnitt, noen hovedlinjer. Religiøst liv på Agder på 1800- tallet", s. 42. Kattegat-Skagerrak-prosjektet. Meddelelser nr. 11. 1986.
7. Jeg benytter sjansen til å rette opp en feil/upresishet fra hovedoppgaven. S. 7 skriver jeg: "Rekorden blant "landkommunene" på landsbasis var i 1890 15,6 % (Ramnes i Vest-fold)... Arendal var nr. 5 av bykommunene. (Moss var på topp med 13,8 %)." Disse opplysningene er kildebelagt med en oppsummering av "Befolkningens Fordeling efter Trosbekjendelse" fra 1890-folketellingen. Her står det ikke uttrykkelig at Ramnes og Moss har norgesrekordene, men ingen steder med høyere antall dissentere trekkes fram. Når Vegårshei, som altså hadde 19,89 % ikke nevnes, henger det sannsynligvis sammen med at denne kommunen var et spesialtilfelle. På dette tidspunktet oppgis nemlig nesten alle de utmeldte i Vegårshei som personer som ikke tilhører noe kirkesamfunn.
8. Arendal fra fortid til nutid, (1923), s.580.
9. Luthersk Kirketidende nr. 17 1890 (26/4).
10. Om Suleng, se min artikkel "Darwins mann på Arendal Gymnas" i Agderposten 7/7 1990.