© Gunnar Molden. HISTORIE 4- 2013.

Et av de heftigste forsvarsskriftene for det norske opprøret i 1814, ble skrevet av en dansk embetsmann, som riktignok var født i Norge og som aldri sluttet å betrakte seg som nordmann, men som hadde tilbrakt mesteparten av livet sitt i og i nærheten av København. Mens Norge i løpet av våren 1814 beveget seg med sjumilsskritt fra «det gamle samfunnet» til «Det nye Norge», mens representanter for den norske befolkningen i løpet av noen hektiske uker snekret sammen en tidsmessig grunnlov som har vist seg å ha lang holdbarhet, mens Norge og Sverige gjorde seg klar til å ta i bruk krigsmakt som en forsettelse av politikk og diplomati...

Mens alt dette skjedde satt opplysningsforkjemperen og norgespatrioten Christen Pram (1756-1821) i København og skrev så blekket sprutet i et fortvilet forsøk på å gi et bidrag til det norske selvstendighetsforsøket.

Christen Pram hadde på dette tidspunktet en lang karriere bak seg som embetsmann, men hadde også utfoldet seg aktivt i den dansk-norske offentligheten, som redaktør og forfatter. Han hadde vært med på å stifte det innflytelsesrike opplysningstidsskriftet Minerva, hvor han var en flittig bidragsyter og en periode også redaktør. Han var en ivrig forkjemper for næringsutvikling, både innen jordbruket og i industrien, og var en tidlig talsmann for forslaget om et eget norsk universitet. I årene 1804-6 hadde han reist på kryss og tvers i Norge for å studere næringslivet og komme med forslag til forbedringstiltak. Han skrev også skjønnlitteratur og er blitt kalt «Norges første romanforfatter».

Da nyheten kom om det norske opprøret mot Kiel-traktatens bestemmelser nådde København, tok det ikke lang tid før Pram sluttet seg til den kretsen som ønsket å gi sitt bidrag til at opprøret skulle lykkes. Han var med på å stifte Nordmannsforeningen og deltok også i det støttearbeidet som ble drevet i det skjulte etter at kong Frederik hadde forlangt at foreningen skulle oppløse seg selv. På dette tidspunktet var det
nedlagt forbud mot at danske borgere skulle ha kontakt med de norske opprørerne. For Pram, som embetsmann, var det selvsagt ekstra risikabelt å trosse kongens påbud på den måten som han gjorde.

Flere nordmenn som befant seg i København på denne tida ønsket å komme seg til Norge så fort som mulig, mange for å slutte seg til opprøret i sivile eller militære roller.  Også Pram ønsket å reise til Norge, men han fikk ikke noe klart svar fra de norske myndighetene da han tilbød seg å bidra med sine erfaringer og kunnskaper, som embetsmann eller på andre måter. Han ble værende i København, frustrert over den dårlige kommunikasjonen mellom Norge og Danmark, men fortsatt full av iver og virkelyst for den norske saken. - Da skjedde det noe som gjorde at Pram i en periode fikk utløp for virketrangen og sitt sterke ønske om å tjene nordmennenes sak.

Et manuskript på avveier

På vårparten 1814 sirkulerte det i visse miljøer i København en avskrift av et manuskript, som i hvert fall av noen ble oppfattet som en tale som var blitt holdt av en av representantene ved grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. Forfatterskapet ble, helt riktig, tilskrevet jernverkseieren Jacob Aall, som var blitt valgt som
Eidsvoll-representant for Aust-Agder, men «talen» var blitt skrevet før han dro til Eidsvoll og når det kom til stykket valgte Aall å la være å framføre den for forsamlingen der.

Aall hadde allerede før han dro til Eidsvoll gjort seg opp en klar mening om det ene hovedspørsmålet i 1814 - union med Sverige eller norsk selvstendighet. Etter hans mening ville den norske motstanden mot Kiel-traktatens bestemmelser bare føre til fortsatt krig og nød og han hadde ingen tro på at Norge ville
være i stand til å etablere seg som selvstendig stat i den rådende situasjonen.  Som det skrivende mennesket han var hadde han laget en skriftlig begrunnelse for hvordan han var kommet fram til dette standpunktet og denne begrunnelsen hadde han bl.a. sendt til minst en av sine venner i Danmark.

I manuskriptet gjorde han det klart at han primært hadde ønsket at unionen med Danmark skulle fortsette, og i og for seg kunne han også ha støttet tanken om norsk selvstendighet, hvis ikke stormaktene hadde motsatt seg denne løsningen. Men siden det første alternativet var uaktuelt og det andre alternativet høyst sannsynlig ville føre til krig med Sverige og kanskje også Storbritannia, mente han den eneste realistiske løsningen var å godta pålegget om å gå i union med Sverige.

Da Jacob Aall dro til Eidsvoll hadde han med seg begrunnelsen og det var sannsynligvis meningen at den skulle framføres. Når det kom til stykket ble det ikke noe av dette; i stedet overleverte han en kopi av manuskriptet til kong Christian Frederik under en audiens på slutten av oppholdet på Eidsvoll. Men allerede mens grunnlovsforhandlingene pågikk, hadde begrunnelsen begynt å leve sitt eget liv - i København.

Etter hvert hadde flere enn de som tilhørte den innerste kretsen blant Aalls danske venner fått lese den versjonen av manuskriptet som var blitt sendt til Danmark. Blant disse var også Christen Pram, som riktignok hadde vært Aalls gjest da han besøkte Næs Jernværk i 1805 og som ved den anledningen ga uttrykk for stor respekt for det Aall sto for og det han hadde fått til som bedriftsleder, men som ikke tilhørte Aalls ennekrets. Og han ble på ingen måte verken beroliget eller overbevist av å ese begrunnelsen for å akseptere unionspålegget uten sverdslag.

Pam ble i stedet ekstra provosert ver at en person som han hadde oppfattet som en ivrig patriot og talsmann for orske interesser, kunne motsette seg det norske selvstendighetsforsøket på denne måten. At det attpåtil ble sagt at det var en tale som var blitt framført på Eidsvoll, gjorde ikke saken bedre. Det var med dette som bakgrunn at Pram satte seg ned og skrev så blekket sprutet en lang avhandling for å gjendrive Aalls argumenter for at Norge kunne eller burde bestå som egen stat.

«Kan og bør Norge...»

Avhandlingen, som hadde tittelen «Kan og bør Norge skilt fra Danmark danne sig til en særskilt Stat?», var et omfattende og - tilblivelsessituasjonen tatt i betraktning - gjennomarbeidet skrift. Skrevet for hand utgjør hovedteksten i en av de bevarte avskriftene 148 sider. I tillegg var den utstyrt med en lang dedikasjon til kong Frederik den sjette og som vedlegg var det syv tabeller over befolkningsmessige og økonomiske forhold. Undertittelen var: «En Undersøgelse til Svar paa en i Haandskrift omspredt Afhandling .... der udgives at være forfattet for at foredrages for den i April 1814 holdne Rigsforsamling». På tittelsida var det gjengitt to latinske sitater, som markerte hvor alvorlig Pram oppfattet det temaet han hadde satt seg fore å behandle. Det ene sitatet, fra romeren Silius Italicus, lyder i oversettelse: «... å hate ditt fedreland er en synd, og vi dødelige mennesker kan ikke bære med oss noe mer avskyelig forbrytelse til skyggelandet der nede».

Dedikasjonen til kong Frederik inneholdt formuleringer som i og for seg kunne oppfattes som uttrykk for servil kongetroskap, men ser man litt nøyere etter finner man flere uttalelser som vanskelig kan tolkes som annet enn regelrett regimekritikk. I et tilfelle skriver Pram at Danmark-Norge har hatt «den Lykke at have havdt en ubrudt Række af - om ej store - dog velsindede Konger og Regieringer...» - Å omtale de eneveldige kongene som velmente, men ikke store, var neppe bra nok for de som forvaltet kongens selvbilde og ære på denne tida.

Etter dedikasjonen fulgte nok et latinsk sitat, som igjen understreket alvoret i det temaet som skulle behandles. Denne gangen var det et sitat fra Horats, som i oversettelse lyder: «Det er skjønt og ærefullt å dø for fedrelandet: døden forfølger også den feige mann og sparer ikke det ukrigerske mannskaps fryktsomme knær og rygg.»

Etter dette fulgte en oppdiktet redegjørelse for bakgrunnen for at avhandlingen var blitt skrevet, hvor det blir framstilt som om forfatteren befant seg i London da en av hans norske venner mottok et brev fra Norge med Jacob Aalls «eidsvollstale» vedlagt. Det er ingen tvil om at denne «dekkhistorien» var tatt med for å skape mest mulig forvirring og usikkerhet når det gjaldt hvem den egentlige forfatteren var. I følge redegjørelsen ble «talen» opplest i et selskap av dansker og nordmenn - heldigvis var ingen engelskmenn til stede - og vakte stor oppstandelse og forbitrelse.

Prams gjendrivelse

I taleutkastet hadde Aall konkludert med at «Foreningen med Sverige, under en fordeelagtig Constitution, (er) at foretrække Fortsættelsen af den ulykkelige Tilstand, hvori Landet nu befindes», etter å ha vurdert tre alternativer når det gjaldt mulighetene for å etablere et selvstendig norsk stat (1: i fred med alle andre
nasjoner, 2: i krig med bare Sverige, og 3: i krig med både Sverige og Storbritannia).

I motargumentasjonen brukte Pram den samme disposisjonen og behandlet derfor først spørsmålet om Norges selvstendighet «i Fred med hele Verden». Selv om Aall faktisk hadde dette alternativet som nummer to på sin ønskeliste, hadde han argumentert for at det ville innebære økte byrder for befolkningen og egentlig sådd tvil om at Norge hadde ressurser til å stå på egne bein. For Pram som oplysningsforkjemper, med sterk tro på Norges store utviklingspotensiale, var denne vurderingen sterkt
provoserende.

Etter hans beregninger var det ingen grunn til å tro at landet ikke ville bli i stand til å finansiere de ekstra utgiftene til egen statsadministrasjon og eget hoff, vel og merke hvis man holdt seg til nøkterne
standarder på begge felt. Det var heller ingen grunn til å tro at Norge ikke ville være i stand til å opprettholde et passende nivå på hær og marine. Pram foretok en sosialøkonomisk sammenligning med andre europeiske stater og konkluderte med at Norge burde ha like gode muligheter til å fungere som
selvstendig nasjon som mange andre stater med omtrent samme befolkningsgrunnlag. Både i denne argumentasjonen og mange andre steder i avhandlingen gjør Pram bruk av det store kunnskapstilfanget om norske forhold han hadde skaffet seg som embetsmann og under norgesreisene. Han omtalte bl.a. flere norske pionerprosjekter innen landbruk og industri, som eksempler til etterfølgelse og som argumenter for at framtidsutsiktene var veldig gode.

Når det gjaldt spørsmålet om Norge ville i være i stand - og med omkostningene tatt i betraktning: burde - etablere seg som egen stat, hvis det innebar å måtte føre krig med Sverige og evt. Storbritannia, argumenterte Pram sterkt imot det han oppfattet som Aalls "defaitisme". Prams grunnholdning var en sterk tro på den norske befolkningens evne og vilje til å føre det som ble oppfattet som en rettferdig og viktig krig. Dette underbygde han med eksempler fra Norges eldre og nyere historie. På dette feltet var
naturligvis argumentasjonen i større grad preget av synsing og følelser enn når det gjaldt de sosialøkonomiske forholdene. Pram legger ikke skjul på at en krig med Sverige (og Storbritannia) ville føre til store ofre og tap, men i motsetning til Aall mente han at den norske selvstendigheten var verd å slåss
for og om nødvendig ofre livet for.

I løpet av teksten kom Pram med jevne mellomrom med sterke karakteristikker av Berndatotte (Carl Johan), både fordi han hadde forrådt sitt opprinnelige fedreland og fordi han var hovedarkitekten bak det svenske forsøket på å underlegge seg Norge. Han hadde ingen tro på at Carl Johan som konge ville
innebære noe godt verken for Norge eller Sverige og presiserte at han ikke oppfattet det svenske folket som Norges fiende.

Ellers er det også interessant å observere hvordan Pram forholder seg til Jacob Aall på forskjellige steder i teksten. Når det gjelder forfatterskapet til det famøse manuskriptet, som han hele tida polemiserer imot, blir Aalls navn aldri nevnt. I stedet brukes formuleringer som "den Mand man nævnede, som denne Tales eller Afhandlings Forfatter". Samtidig opptrer Aall under fullt navn ved flere anledninger i teksten. For det første gjengis flere sitater fra Aalls bok Fædrelandske Ideer, som Pram må ha oppfattet som et viktig bidrag til norsk patriotisme. For det andre blir Aall trukket fram som foregangsmann innen landbruk og
industri, åpenbart med bakgrunn i Prams erfaringer fra den gangen han var gjest ved Næs Jernværk.

Avhandlingens videre skjebne

Så snart Pram hadde skrevet ferdig avhandlingen, gjaldt det å få formidlet den  fortest mulig til de norske styresmaktene. Prams ønske var i utgangspunktet at avhandlingen skulle være et redskap for den nye norske staten, både til oppmuntring innad og som et forsvarsskrift utad. På dette tidspunktet (juli 1814) var en av Prams norske venner, bergråd og bestyrer ved Fritzøe Jernværk i Larvik, Peter Petersen, på besøk i København, og det ble avtalt alt Petersen skulle være kurer og bringe manuskriptet til Norge med tanke på at det skulle bli trykt der. 

Men samtidig må Pram ha følt en viss ubekvemhet i forhold til å utgi et så polemisk skrift, rettet mot en person som han hadde oppfattet som en sann norgespatriot. Muligens var dette skrupler som ble sterkere etter at Pram hadde fått skrevet av seg noe av sitt sinne i forhold til Aalls argumentasjon. Dessuten var tida nå allerede i ferd med å løpe fra det norske opprøret; i hvert fall var det ikke lenger noen grunn til å
tro at overgangen til norsk selvstendighet ville foregå smertefritt og uten krigshandlinger. Kanskje det ikke var så lurt å fokusere på indre splid, nå som krigen var brutt ut? 

Igjen satte Pram seg ned og skrev, et seksten sider langt brev, stilet til Jacob Aall. Igjen må blekket ha
sprutet, for Petersen var i ferd med å gjøre seg klar til hjemreise. I brevet, som bare er bevart i et utkast og som det er tvilsomt om Aall noensinne mottok, ber Pram om et klart svar fra Aall om det virkelig er han som er "Talens Forfatter". Pram hadde fortsatt vanskelig for å tro det, eller han lot som han hadde det, for nok en gang å understreke hvor overrasket han var blitt over at Aall kunne argumentere mot selvstendigheten som han gjorde.

Hvis det viste seg å være riktig, tilbød han Aall å få lese manuskriptet til avhandlingen hjemme hos Petersen i Larvik, før den skulle gå i trykken. Pram ville gjerne høre om han hadde noen innvendinger og om han hadde skrevet noe feil eller misvisende. Hvis det virkelig var sant at det var Aall som hadde forfattet "talen", håpte Pram han ville innse at han hadde tatt feil. 

Petersen bega seg nå på hjemreise, med avhandlingen i bagasjen. Men før Petersen hadde rukket å forlate Danmark, må Prams skrupler ha blitt enda sterkere. Muligens hang dette sammen med at dårlige nyheter om krigen mellom Norge og Sverige hadde nådd fram til København. Kanskje hadde Pram også begynt å bekymre seg for hva som ville bli reaksjonen fra kong Frederik, hvis det kom fram at Pram så direkte hadde villet støtte det norske opprøret. Uansett hva som var den direkte foranledningen: etter at Petersen hadde forlatt København sendte Pram en il-melding om at manuskriptet måtte returneres.

Til bunns ved Skagen

I lang tid måtte Pram leve i uvisshet om Petersen hadde fått kontrabeskjeden før han forlot Danmark. Manuskriptet kom ikke i retur; uvissheten gjaldt om det var havnet i feil hender eller om det befant seg trygt hos Petersen, evt. om han hadde måttet kvitte seg med det for å unngå at det havnet i feil hender. Etter at det var inngått fredsavtale mellom Norge og Sverige og de fleste hadde begynt å innse at slaget om den norske selvstendigheten var tapt, må man tro at engstelsen i forhold til eventuelle straffereaksjoner ikke har blitt mindre. En ting var å risikere embetet for et prosjekt han hadde tro på; noe annet å bli straffet for et prosjekt som allerede hadde lidd nederlag.

Først i oktober 1814 fikk Petersen anledning til å skrive et brev, hvor han informerte Pram om det som hadde skjedd. Her fortalte han at han hadde befunnet seg i Helsingør, klar til å gå ombord i en engelsk kutterbrigg, da han hadde mottatt beskjeden om å sende manuskriptet i retur. Men fordi skipet allerede var i ferd med å gjøre seg klar til å forlate havna, hadde ikke Petersen rukket å etterkomme anmodningen
(manuskriptet var pakket ned i bagasjen). Men så snart de var kommet under seil, fant Petersen fram manuskriptet og forberedte seg på å kaste det overbord hvis det skulle oppstå fare for at det ville have i feil hender. Allerede før Petersen hadde forlatt København, var det blitt avtalt at manuskriptet skulle
ofres til Neptun hvis nødvendig. 

I første omgang kom Petersen og hans følge trygt fram til farvannet ved Skagen, hvor de ble satt over i en mindre båt. Men kort tid etterpå oppdaget de at et svensk krigsfartøy var på vei mot dem, og mens svenskene nærmet seg og gjorde seg klar til inspeksjon ble manuskriptet og andre papirer som "kunde blive anseet som satirisk, eller i mindste Maade farligt" sammenbundet med en stein. Like før båten ble
bordet, ble manuskriptet kastet på sjøen. - Petersen forsikret også at han ikke fortalt noen om manuskriptet og de viderverdighetene som hadde skjedd med det, bortsett fra en person som han visste hadde Prams fulle tillit.

Petersen kunne videre fortelle: "Da jeg talte med Kongen [Christian Frederik] var alting forandret. -
Intet skulde have været mig kjærere, end at jeg kunde have forskaffet ham denNydelse at læse dette herlige speil af Landets sande Tilstand, og den herlige Styrkelse og Opmuntring til at virke med Kraft mod Undertrykkelse, som den overalt utgjød". Om Christian Frederik tilføyde han: "Nu ligger han for Modvind ombord i Briggen Allart, i Nærheden af Frerdriksværn."

Etterliv

Dermed er for så vidt historien om Prams avhandling avsluttet. Den ble til krabbemat et eller annet sted på kysten utenfor Skagen. Heldigvis, med tanke på ettertidas muligheter til å sette seg inn i tankegangen til dem som var engasjert i det norske opprøret i 1814, må Pram ha sørget for å beholde minst en kopi selv, for avhandlingen fins fortsatt i noen få eksemplar, oppbevart ved Nasjonalbiblioteket i Oslo og Det kongelige Bibliotek i København.

At det fantes en sånn avhandling har lenge vært kjent blant "spesielt interesserte", i hvert fall siden midten av 1800-tallet (den nevnes bl.a. i en fotnote i etbindsutgaven av Jacob Aalls Erindringer). Men stort sett
sov avhandlingen en tornerosesøvn, helt til den i 1996 ble utgitt som et kildeskrift av Riksarkivet. Avhandlingen ble da lansert som "et anonymt skrift fra 1814" og i en "tekstkritisk innledning" argumenterte
Oddvar Vasstveit for at det ikke var Pram som var forfatteren, som det til da hadde vært vanlig å ta for gitt. Vasstveit mente det ikke var grunn til å tvile på rammefortellingens opplysning om at forfatteren var en nordmann som befant seg i London. 

Men ny dokumentasjon som har kommet fram i lyset etter Riksarkivets utgivelse har godtgjort at avhandlingen allikevel må være Prams verk. Det viktigste "bevismaterialet" i denne sammenhengen er utkastet til det brevet som det var meningen Jacob Aall skulle få og Peter Petersens brev til Pram datert oktober 1814. Begge disse kildestykkene er bevart blant Prams etterlatte papirer.

Forhåpentligvis kan klargjørelsen av forfatterskapet føre til at avhandlingen og Prams støtte til det norske
opprøret kan bli viet mer oppmerksomhet. Både innholdet i avhandlingen og dens tilblivelseshistorie viser til fulle hvor sterkt engasjert han var i det norske selvstendighetsprosjektet i 1814.

Litteratur og trykte kilder: 

Henrik Wergeland, Norges Konstitutions Historie, 1841-43.

Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815 af Jacob Aall. Anden Udgave i eet Bind udgivet med nogle Rettelser og Tillæg af Christian C. A. Lange, Christiania, 1859.

"To Skrivelser fra Christen Pram", Historiske Samlinger, Andet Bind, Christiania, 1902-7.

Francis Bull, "Christen Pram og Norge", Edda, 1916 (s. 418-439).

Norge som selvstendig stat? Et anonymt skrift fra 1814, (utgitt ved Oddvar Vasstveit), Riksarkivet, 1996.

Rolf Nyboe Nettum, Christen Pram. Norges første romanforfatter, 2001.

Jens Johan Hyvik, "Avhandling på avveier" i Historie (Nr. 2, 2001).

Gunnar Molden, "Christen Pram, Jacob Aall og 1814", i Kunnskap og opplysning -
til nytelse og nytte ... Artikler fra "opplysningsseminaret" (Jacob Aall-prosjektet, skrift 7, 2012).

Utrykte kilder:

Det kongelige Bibliotek, København (Håndskriftavdelingen): NKS 1827. 2o III (Johan Bülows papirer III, Vedr. Norge, især Kronprinsens rejse 1788) [Christen Prams papirer befinner seg bak i denne mappa. Her finner man kladden til det brevet som skulle sendes til Jacob Aall og annet materiale som godtgjør at Christen Pram var forfatteren av "Kan og bør Norge skilt fra Danmark danne sig til en særskilt stat?"].

Bakkehusmuseet, Frederiksbergmuseerne, Danmark: Bakkehussamlingen, brev fra Peter Petersen til
Christen Pram, datert 16/10 1814. 

Noen smakebiter fra Prams avhandling

Fra dedikasjonen til kong Frederik den sjette:

«At Udviklingen (...) maa medføre et og andet, som ej var at yttre saalænge Foreningen, som den var,
bestod, haabes ligesaalidet at kunne fortørne, som det kan forundre Deres Majestæt. At Alting forhen, uagtet Deres beste Hensigt og Mening, Sire, vel ej stedse var eller kunde være for Norge saa, som ærlige Nordmænd det maatte ønske, end sige saa, som det bør være, naar Foreningen ej længer har Sted, er
intet andet end hvad De selv altid har maattet formode, og hvad De nu fuldkommen indseer, om De end aldrig har havt, eller kan have havt, eller neppe bør have søgt, Leiligheden til uden Nytte at see samlet og oplyst. Finance-Administrationen er den i Monarkierne altid ømme Byld. Den i Fior med Financerne i Danmark foretagne meget ulykkelige Operation [statsbankerotten], der siden ej offentligen er omhandlet uden enten af Mennesker, der maaske ærligen have forsøgt at tolke dens Phænomener til Berigtigelse, eller af Hyklerie, kan Norge, der føler Sviden ligesaafuldt som Danmark, ej undlade, saa vidt mueligt, at rette, derfor at omhandle uden Hyklerie. Hvad derom forekommer, vil vel ej kunne være behageligt for den, der er uvant til at bydes noget især didhørende Foredrag uden med dygtig Tilsætning af for farlig Sødme.
Men, Sire, De elsker dog Sandhed. Det er ej Deres Skyld, om den i dette Stykke ikke kan være behagelig.» [s. 44].

Om Norges mulighet til å stå på egne bein, på kort og lang sikt:

«Jo, med de Skatte der allerede længe siden ydes, - neppe vil der fordres flere, og den Regiering Norge har givet sig, den Drot Norge kaarede sig, ville i Almindelighed og i Fred, nok vide dermed at komme ud; men fordre Omstændighederne det, inden den Fred kommer i fuld Stand, da vel og med lidt større Ydning, som siden endda ej vil fordre ret stor Anstrængelse - med den elskelige, slet ikke knugende eller besværlige Sparsomhed; med den lykkelige og berigende Vindskibelighed, som er vore Landsmænd saa egen, som de desmere ville elske, jo mere den forædles - vil Norge, under fredelig Forfatning, uforstyrret af den hele øvrige Verden, saare godt bestaae som særskildt Stat selvstændig, hæderlig ved sin gamle Character, hædret af alle sædelige Folk. Det vil ej alene indtage den Rang, det engang nød mellem Nationerne, som det ej [...] har nogensinde tabt, men en saameget hæderfuldere, som det i meer end fire Secula [århundre] i Forbindelse med et andet Rige, ej vanslægtede fra sin særegne Hæderlighed, sin egen nationale Character, - men var og vedblev at være udmærket for sin trofaste Ærlighed, sin aabne Godmodighed, sin  Udholdenhed i Møye og Farer, sin Duelighed især i Sømandskasb, sin Tapperhed, sin Fædrelandskjærlighed, og sin alle Prøver trodsende Hengivenhed for sine Konger; - som dette Folk, med denne Character, sørgende over at see den sidste af de sytten Regentere [konger], det havde fælles med Danmark, nødt til at forlade det, hævder sig selv, understøttet af fremmed Vælde, til at erkiændes værd et
frit Folks Uafhængighed, har Mod, som ej lader sig Lænker paaskræmme, men afnøder, fra første Dag det overlades sig selv, alle paa Menneskeværd skjønnende, hædrende Ærbødighed.» [s. 100].

Om Carl Johan:

«Men nu forefaldt først den meer end mistænkelige, den i hvert Henseende sørgelige Tildragelse med den til Sverrigs Kronprinds kaarede Christian Augusts Død, men nu strax det heel pudseerlige Valg til samme Post, af en af Bonapartes medPrindsetitel pyntede Skabninger, og denne Persons Behændighed i at sno sig ind i det, da han kom, allerede forandrede mægtige Parties Yndest ved at erklære sig mod sit Fædreland [Frankrike] og sin Velgjører [Napoleon] - at volde hans Undergang, ved at lade sig med Haabet om Norge kiøbe fra at benytte Øjeblikket til Finlands Gienerobring; - den øyensynlige Fordeel ved at faae
Norge i Betaling for det tabte Finland; - den Indbildning, at en Officier, som ej allene havde staaet ved Bonapartes Armee, men af ham var giordt til General, ja til Prinds, maatte nødvendigen ej alene være en Helt, men uovervindelig, (...)." [s. 108].

Om fordelene ved en "trestatsløsning" og skandinavisk forbrødring:

"Aabenbarligen er imidlertiid begge Nationers Lykke vel ligesaafuldt, som det ved den viseste og for begges Vel omhyggeligste muelige Foreening lod sig giøre maaskee bedre betrygget, dersom de i ligesaa viseligen anlagt og vel pleiet Forstaaelse med Europas Hovedmagter forblive, hvad de efterat Danmark har nedlagt det norske Septer, ere, særskildte Stater, naar de som saadanne istæden for det uforskyldte, uforstandige, barbarske Nabohad, indgaae med hinanden et begges Held saa særdeles forfremmende Venskab, hvilket da giensidigen ligesaa fuldt ved begge Folks sande og store Hædersværd fortiene af hinanden, som det for begges beste er uundværligt." [s. 113].

Om "nordisk nøtralitet":

Burde ej Skandinaverne viseligen benytte deres isolerede Beliggenhed paa Kloden; holde sig saa meget mueligt fra de andre vovelige, dem samtlige ødelæggende Vovespil; sørge for deres egen Fred, værne drabeligen for den [freden], men slet intet bidrage til at vedligeholde de andres dem uvedkommende Vaabenleeg; hverken stole paa andre, eller for deres Voven eller Uklogskab sætte egen Lykke og
Bestand i Vove!» [s. 127].

Om gjenforening med Danmark:

«Hvorvel aldrig rigtig amalgamerede, vare de to Folk dog, om ej, hvad de gierne vilde indbilde dem selv, Brødre, dog sammenbragte Børn, der saalænge havde levet med hinanden, venskabeligen og paa Broderfod. At Nordmanden i saameget kun var Stedbarn; at baade han og Dansken maatte saart, den heele Tid staae under den ved sit Verwandschaft mit dem deutsch-römischen Reiche fornemme Halvbroders Formynderskab; var han engang tilvandt. Christian den fierdes trofaste Godhed havde man saaledes i Minde, at man glædede sig ved at troe at gienkjende ham i enhver af hans Eftermænd.

-Alligevel; skulle ej især de allersidste Erfaringer - som og lidt eftertænksomt Giennemsyn af det foregaaende Hele, ej have tilvejebragt, at man dog en Smule besindede sig og indsaae reent ud Urimeligheden af en saa uvirkelig, for begge Parter ej blot unyttig, men, trods begges ærlige gode Villie, daarlig Foreening? - Skulde der være nogen af de mægtige Stater, der skulde finde mindste sande Interesse af at understøtte dens Fornyelse? Skulde Kongen af Danmark selv, efter hvad han selv har erfaret, og nu saa nylig anseet sig nødt til, kunne ønske den? Nu endda! Nordmanden, inderlig takfuld for det gode, Dannekongen har villet vise ham, rede til som Ven, og vel og i Tilfælde som Bundsforvant, at gavne Danmark, vil dog Norge erkjende at skylde sig selv, sin Fordeel og sin Ære, ej let at tiltræde igien en Foreening, som saaledes blev opløst.» [s. 134].

[Sitatene er hentet fra: Norge som selvstendig stat? Et anonymt skrift fra 1814, (utgitt ved Oddvar Vasstveit), Riksarkivet, 1996.]

Avhandlingens endelikt

Fra Peter Persens brev til Christen Pram, datert Fritzøe Jernværk 16. oktober 1814:

«Nu Gud være lovet for at jeg uden Forbeholdenhed kan skrive Dem til kjæreste Ven! og takke Dem saa hjertelige for den Fornøjelse vi delede tilsammen sidst.

Den Gang jeg i Helsingøer modtog Deres Brev med Anmodning om at sende Bogen stod jeg færdig til at gaae ombord i den Engelske Cutterbrig Forward Capt. Banks - Signal var allerede givet Convojen til at gaae Seil, og jeg kunde ej tillade mig at bie for at sammensette et ordentlig Brev, og da Vinden var god indsaae jeg, at det ej vilde lykkes mig at faae Bogen opsøgt af min Coffert og sendt i Land.

Som jeg kom ombord lettede Capt(einen), og den anden Dags Middag passeredes Skagen. Neste Morgen tidlig blev jeg sat i Baad faa Mile fra Land, men tænk Dem den fatale Omstændighed at strax efter at
Cutteren og Convojen var kommet os af sigte fornam vi at en fra en svensk Krydser detarcheret Barcasse satte efter os. - I Bogen havde jeg samlet alt som kunde blive anseet for satirisk, eller i mindste Maade farligt, og inden jeg gik fra Engelsmanden ladet Hr. Falkenberg, som fulgte med mig, forsyne sig med
en god Steen og Bindsel til at forene den med Bogen, i Tilfælde nogen Widerværdighed skulde møde os. - Aldrig før bleve vi Barcassen vaer førend Falkenberg imodtog den kjære Bog for at have den i Beredskab til at overantwordes Neptuno, om en ubøjelig Skjebne fordrede dette Offer. -  Da Barcassen fyldt af svenske naaede os paa et Steenkast nær maatte den gaae til Bunds. Krigs Gasterne bestege vor Baad,
viciterede alt meget nøje, men da den intet Brev eller fordægtigt Papiir fandtes, lykkedes det mig, efter en kort og fyndig Tiltale, at blive dem qvit - See saaledes min kjæreste Ven! (...) - Bogen existerer desværre ikke hos mig - men efter Ord og Aftale maatte det gaae saa til, naar Omstændighederne fordrede det - Ingen kan for Ulykken flye, og saa inderlig gjerne som jeg havde ønsket at kunde have conserveret den til Deres nærmere disposition, saa vilde Skiebnen ikke forunde mig denne Glæde - Det var et sandt Tab for os i denne Tid, i meer end een Henseende - Jeg har med ubrødelig Taushed bevaret Tildragelsen, og blot
betroet den til Assessor Vogt, som jeg har talt med for nylig, og som kortest i Christiania - Da jeg talte med Kongen var Alting forandret - Intet skulde have været mig kjærere, end at jeg kunde have forskaffet ham den Nydelse at lære dette herlige Speil af Landets sande Tilstand, og den herlige Styrkelse og
Opmuntring til at virke med Kraft mod Undertrykkelse, som den overalt indgjød - Nu ligger han for Modvind ombord i Briggen Allart, i Nærheden af Fredrikværn (...).

Vær inderlig takket kjæreste Ven for  enhver venlig Errindring - Det gjør da saa Hjertens godt at være ihukommet jevnlig af en dyrebar Ven - Jeg har ikke truffet Sverdrup siden hans Hjemkomst, men det glæder mig usigelig, at han har været i Kbhavn. Han kunde opklare meget af det dunkle i de Tildragelser, som senest have fundet Sted hos os, og det maa han have giort - Lev vel kjæreste Ven! og hav fremdeles kjær Deres uforanderlig hengivne Petersen».