Da vekkelsene kom til Arendal

©Gunnar Molden. Agderposten, 2. mai 1998.

Det er ikke sant at det er bedehus på hvert gatehjørne i Arendal, men det stemmer at byen og distriktet har hatt og fortsatt har et mer aktivt kristenliv og et bredere menighetsspekter enn det som er vanlig ellers i landet.

Men dette er ikke en situasjon som har vært bestandig og til alle tider. Faktisk kan man oppfatte kristenlivet i Arendal som en levning fra «gullalderen» i andre halvdel av 1800-tallet. Det var i de eksepsjonelt gode tidene på 1860- og 70-tallet at grunnlaget for det spesielle religionsmønsteret ble lagt. Det som skjedde etterpå kan på mange måter oppfattes som gjentagelser og variasjoner over et allerede kjent tema.

Selv om velstanden i «gullalderen» på ingen måte var jevnt fordelt, og det utvilsomt også var mye sosial nød i distriktet på denne tida, går det derfor ikke an å trekke noen enkel slutning om at det først og fremst er i dårlige tider folk søker religiøs trøst.

Det går heller heller ikke an å si at det sterke grepet pietismen har hatt i distriktet, nødvendigvis har noe med trangsynthet og innadvendthet å gjøre Vekkelsene i andre halvdel av 1800- i tallet hentet i mange tilfeller inspirasjon fra Europa og USA, og sjøfolkene var blant de fremste impulsformidlerne.

Omslaget

Språkmannen Knud Knudsen observerte på 1820-tallet at teateret i Arendal var «langt skjønnere og bedre istand end Kirken», og dette var nok en gjenspeiling av hvor stor vekt byborgerne la på de to feltene for åndelig virksomhet.

Niels Mathias Aalholm, som ble en av frontfigurene for de pietistiske vekkelsene i Arendal, men som også hadde vært aktiv innen det verdslige åndslivet før han ble omvendt, gikk så langt som til å påstå at det «blandt Byens omtrent 2000 Mennesker neppe kjendtes mere end to, der søgte Herren og hvis Liv artede sig annerledes end den store Hobs». Dette gjaldt situasjonen i første halvdel av 1800-tallet. Beskrivelsen er kanskje noe overdrevet, men noen stor religiøs aktivitet kan det ikke ha vært snakk om.

Begynnelsen til den store endringen i religionsmønsteret kan tidfestes nokså nøyaktig. Det fantes forløpere, men det store gjennombruddet kan knyttes direkte til indremisjonspredikanten Johan Erlandsen, som virket i distriktet i årene 1861-65. På dette tidspunktet fantes det verken indremisjonsforeninger eller dissentersamfunn i Arendal.

Store folkemasser strømmet til Erlandsens møter, og den første omfattende vekkelsen i Arendals kristenliv brøt ut vinteren 1862/63. På et møte i hotellets festsal skal det ha vært fire hundre mennesker til stede, og ofte måtte husmøter og bibellesninger holdes i friluft, fordi det ikke var plass til alle i det lokalet man hadde planlagt å bruke. - Sånn ble Erlandsens rolle beskrevet i en oppsummering av forholdene på Hisøy:

«I skareviis strømmede Folk til disse [Erlandsens møter]... Man saa der Folk af alle Aldere og Stand. I den Tid hørtes næsten ingen Tale, hvor flere var samlet, end om Erlandsen, thi som ham, hed det, har Ingen talt, verken Læg eller Lærd. Hans Foredrag varer ialmindelighed længe; men Folk syntes aldrig at blive trætte af at høre paa ham.»

Andre rapportører la vekt på at Erlandsens hadde størst appell blant «den simplere Klasse» og en skrev spydig at publikum på møtene «mest bestaae af Fruentimmer og Andre, der hverken selv ere i Besiddelse af Sindets Ligevægt eller lade sig lede af besindige Mennesker».

Metodistene

I lokalavisa foregikk det en langvarig og prinsipiell avisdebatt om Erlandsens virksomhet. Stridsspørsmålet gjaldt særlig om lekmenn hadde a lov til å forkynne Ordet. De som forsvarte Erlandsen henviste til Gisle Johnsons «nødsprinsipp», som ga lekmenn lov til å forkynne, på visse betingelser. Motstanderne fryktet utglidning og kaos i samfunnet. Skreddersvennen burde holde seg til sysakene! Det var heller ikke bra at så mange b kvinner valgte å gå på møter og forsømte sine oppgaver i hjemmet.

Etter denne prinsipielle debatten d har ikke lekmannsforkynnelse vært særlig kontroversielt her i distriktet, og Indremisjonen, som opprettet en forening i Arendal i 1868, og som etterpå fikk avleggere i hele distriktet, har vært et av hovedtrekkene ved det arendalske religionsmønsteret.

Omtrent samtidig med at Indremisjonen hadde sitt gjennombrudd i distriktet, begynte representanter for andre kirkesamfunn enn statskirka også å røre på seg.

Det første dissentersamfunnet som fikk et solid fotfeste i distriktet var metodistene. Deres forhistorie går tilbake til begynnelsen av 1860tallet, da visstnok hele mannskapet på arendalsskipet «Jupiter» ble omvendt under et opphold i New York. Der hadde metodistene en misjonsstasjon ombord i et skip (Betelskipet). Da «Jupiter» vendte tilbake til vinteropplag i Sandvigen, ble det holdt metodistiske sammenkomster ombord i skuta og i privathus i nabolaget, på begge sider av Galtesund.

Også andre sjømenn kom frelste hjem og holdt husmøter om vinteren. i Christian Torjussen , som senere ble metodistpastor, og som var med på vekkelsesmøter på Torjusholmen som unggutt, har fortalt at det var den lykkeligste tida han hadde opplevd, «ofte kunde der blive en saadan Bevægelse, at hele Forsamlingen faldt paa sit Ansigt.» Dette sier noe om kraften i sjøfolkenes forkynnelse.

Metodistmenigheten i Arendal ble opprettet i 1868, og sammensetningen av medlemsmassen de første årene dokumenterer sjømennenes betydning i oppstartingsfasen. I de første fem årene var 50 % av de nyinnmeldte mennene sjøfolk. Man kan nesten si det så sterkt som at uten Betelskipet i New York, og uten arendalsredernes fraktfart på Amerika, hadde det neppe blitt noe metodistmenighet i Arendal på dette tidspunktet.

Det var sannsynligvis ingen tilfeldighet at indremisjonsforeningen i Arendal ble opprettet samme år, men etter metodistmenigheten. Statskirketilhengerne oppfattet dissenterne som motstandere, og Indremisjonen var et viktig middel i kampen om sjelene. I Arendal ble det ansatt en egen kapellan som hadde bekjempelse av «sektvesenet» som en del av jobben sin.

Han utga bl.a. ei bok som advarte mot metodistene. Også den kjente predikanten Lars Oftedal deltok i kampen om sjelene. Han virket her i årene 1869-70 og rundt møtene hans var det noe av den samme ståheien som hadde vært under Erlandsens møter. På denne tida kan man lese i metodistenes årsrapporter at Oftedal hadde klart å få flere metodistsympatisører til å vende seg fra dem.

Frikirken

I den første fasen i arendalsdistriktets vekkelseshistorie var metodistene det dominerende dissentersamfunnet, men etter at Frikirken ble opprettet i 1877 var det denne menigheten som overtok rollen som «storebror» og toneangiver. Frikirken ble opprettet i kjølvannet av den såkalte «Reformbevegelsen» innenfor statskirka. En del av de mest aktive medlemmene i Indremisjonen i Arendal og omegn sto sentralt i det arbeidet som førte fram til opprettelsen av kirkesamfunnet. Mange var blitt vakt i forbindelse med Lars Oftedals virksomhet, og det er blitt hevdet at han senere skal ha hatt dårlig samvittighet for at han på denne måten hadde bidratt til at folk brøt med statskirka. Denne grupperingen dannet en forening i 1875, for å diskutere om det var mulig å reformere statskirka innenfra eller om man burde opprette et nytt kirkesamfunn.

I 1876 tok foreningen initiativ til et større diskusjonsmøte i Havstad bedehus, hvor en rekke framtredende kristne ledere deltok i forhandlingene, deriblant statskirkeprestene Paul Wettergreen og J.S. Munch. Samtidig ble det arrangert åpne friluftsmøter med oppbyggelse; et møte i Strømsbuskogen skal ha samlet 6-7000 mennesker - et av mange eksempler på hvordan religiøse møter samlet veldig store folkemasser på denne tida. Det reformtilhengerne ønsket var ei kirke som stilte større krav til medlemmene og som var mer uavhengig av staten. Selve trosgrunnlaget deres var ikke annerledes enn for statskirka.

Frikirken som eget kirkesamfunn ble stiftet i 1877, og det ble raskt et av de største dissentersamfunnene i Norge. Menigheten i Arendal var fra starten av den toneangivende og største menigheten i Frikirken på landsbasis. Den første forstanderen, Paul Wettergreen, var den ubestridte lederen på landsplan fra samfunnet ble opprettet til han gikk av som presbyterieformann i 1888. Wettergreen nøt også svært stor respekt i arendalsdistriktet, også utenfor menighetens egne rekker, og mange ikke-medlemmer søkte til gudstjenestene i Arendal Frikirke.

I og med opprettelsen av Frikirken kan vi si at det nye religiøse mønsteret var endelig etablert, i en form som mer eller mindre har holdt seg til i dag. Med jevne mellomrom har det kommet nye predikanter som har satt i gang vekkelser, og nye samfunn er blitt opprettet, ofte fordi de «gamle» samfunnene er blitt oppfattet som stivnet og uten glød. Det som har særpreget forholdene er at det har vært en stor aktivitet innen kristenlivet generelt, og en høyere andel av befolkningen her enn andre steder har meldt seg ut av statskirka og sluttet seg til et annet samfunn. Blant statskirketilhengerne har Indremisjonen vært den sentrale aktøren. Det har til tider vært en heftig åndskamp og kamp om sjelene mellom de forskjellige retningene. Ved flere anledninger har det vært harde stridigheter innad i menighetene også. Hvis man spør om hvorfor de religiøse bevegelsene så plutselig, men også så langvarig, fikk så stor oppslutning i distriktet, kommer man inn på et område som kan diskuteres i det uendelige. Men av de faktorene som vanligvis forbindes med vekkelser var tilstede i arendalsdistriktet i andre halvdel av 1800-tallet: et samfunn i rask endring, mange innflyttere uten røtter, sosiale spenninger, store forskjeller på folk, en urolig allmue osv.

Men vi må også huske på at på denne tida var det store vekkelsesbevegelser mange steder i Europa og Amerika, så det var på en måte snakk om «siste mote», og sjøfarten bidro til at folk fra distriktet kom i nærkontakt med disse fenomenene. Sånn sett kan vi trygt si at religionsmønsteret er en levning fra seilskutetida.