Drømmen om et jernverk i Nissedal

24.11.2017 11:35

© Gunnar Molden. Agderposten 24/11 2017.

Allerede på 1780-tallet var det noen som drømte om gruvedrift i Nissedal. Alt på den tiden så man for seg muligheten for at jernmalmen fra Søftestad skulle bidra til virksomhet og sysselsetting. Men det skulle ta mer enn hundre år før drømmene og planene ble satt ut i livet, og da i en litt annen form enn man opprinnelig hadde tenkt seg.

Først i 1916 ble det virkelig alvor. Da overtok det nyopprettede selskapet AS Søftestad Gruber rettighetene til malmen og nå ble det endelig snakk om ordentlig og langvarig gruvedrift. I første omgang ble gruvene drevet i årene 1916-21. Etter et opphold ble driften satt i gang pånytt i 1939 og nå foregikk den sammenhengende til den endelige nedleggelsen i 1965.

Flere forsøk

Historien om Søftestad-gruvene og den betydningen virksomheten hadde for lokalsamfunnet i Nissedal er godt kjent. Fortsatt husker folk at malmen ble fraktet med jernbane fra Treungen til Arendal, hvor den ble oppbevart i siloer på havna i Arendal før den ble lastet ombord i skip og brakt videre til smelteverk i Norge og på kontinentet.

Mindre kjent er det at det i tidsrommet omkring 1810 ble satt i gang arbeid med å bygge et jernverk på gården Fjone på vestsida av Nisservannet. Det samme gjelder at det i 1785 ble levert en søknad til kongen i København om å anlegge et jernverk i nærheten av Tjønnefoss, like ved grensa mellom Nissedal og Åmli.

I begge tilfellene var Søftestad-malmen tiltenkt en viktig rolle. Ingen av disse prosjektene ble realisert, men det skyldes verken manglende entusiasme eller innsats. Den lange perioden fra ide til virkelighet forteller sitt om hvor mye som skulle klaffe før man fikk i stand et vellykket industriprosjekt i det gamle samfunnet.

 

Bygdas egne

Det første alvorlige forsøket på industrireising i Nissedal var det bygdas egne folk som sto bak. På slutten av 1770-tallet hadde flere av bygdefolket gjort malmfunn på gården Søftestad og andre steder i nærheten. Prøver var blitt sendt til Kongsberg og det var kommet beskjed tilbake om at det dreide seg om jern, ikke sølv eller gull som finnerne kanskje helst hadde håpet at det skulle være.

Funnene vakte stor oppmerksomhet i bygda og både sognepresten og kapellanen og flere representanter for bondebefolkningen engasjerte seg for å få i gang virksomhet med utgangspunkt i malmforekomstene.

Saken ble drøftet ved en samling i kirka, hvor man ble enige om at sognepresten, Niels Windfeld, skulle kontakte forvalteren ved Næs Jernverk, Ulrich Hetting og invitere ham til bygda for å se på funnene og vurdere mulighetene for drift. At det var Næs Jernverk som ble kontaktet kan ha hatt sammenheng med at dette verket allerede hadde drevet en begrenset gruvevirksomhet ved Onestad-gruvene, i grenseområdet mellom Åmli og Treungen.

Sommeren 1784 kom Hetting på befaring, samtidig som noen arbeidere fra Næs satte i gang prøvedrift ved Søftestad. Omtrent samtidig hadde Bolvik Verk ved Porsgrunn sikret seg rettigheter til Søftestad-malmen og det oppsto strid mellom de to verkene om hvem som hadde lov til å drive disse gruvene.

Nissedals Jernverk

Før denne striden var avgjort ble det satt i gang en kampanje i bygda, ledet av nissedølen Kittel Fjone, til støtte for at Næs Verk skulle følge opp de mulighetene som hadde åpnet seg etter de lovende malmfunnene. Bygdefolket ønsket seg rett og slett et jernverk, ikke bare gruvedrift, men full pakke med masovn og alt som hørte til.

I første omgang hadde Hetting vært skeptisk til jernverksønsket. Men nissedølene ga seg ikke så lett. I et brev skrev Kittel Fjone at han flere ganger hadde spurt allmuen på kirkebakken om deres mening og «alle som en Mand» hadde gitt uttrykk for at de «gjerne (ønsket) at her kunde blive oprettet Jernværk jo før jo heller». Bønder fra hele prestegjeldet, ikke bare i selve Nissedal, ga sin støtte til dette.

Resultatet av denne lobbyvirksomheten var at eieren av Næs Jernverk, Jacob Schnell, i desember 1784 sendte en søknad til kongen om tillatelse til å opprette et nytt jernverk ved Tjønnefoss i Treungen under navnet «Nissedals Jernverk».

I neste omgang underskrev en rekke representanter for befolkningen i Treungen, Nissedal og Vrådal et bønneskriv til kongen, hvor de ga uttrykk for full støtte til Jacob Schnells søknad. Her ble det sagt at «Nissedals Jernverk» ville bidra til «Livebrøds Erhvervelse for dette Præste-Gields Almue, der ved de besværlige Tider og ringe Priis paa Trælasten er sat i yderlig Armod». Disse ordene forteller sitt om hvorfor bøndene var så positive til planen om et jernverk, selv om de sikkert var helt på det rene med at det ville innebære leveranseplikt av trekull og andre pålegg som var vanlig i forbindelse med industridrift på denne tida.

Men når det kom til stykket ble det ikke noe av jernverket ved Tjønnefoss. Striden mellom Næs og Bolvik endte med at Bolvik ble tilkjent rettighetene. Dermed ble det første alvorlige forsøket på å få i gang gruvedrift basert på Søftestad-malmen skrinlagt.

Brødrene Aall

Men drømmen levde videre. Tyve år senere, omkring 1807, ble det igjen gjort forsøk på å sette den ut i livet. Denne gangen kom ikke initiativet fra bygdas egne. Det var brødrene Jacob og Niels Aall som sto bak det det nye forsøket; den første var eier av Næs Jernverk, den andre en av Telemarks fremste trelasthandlere og kjøpmenn.

Brødrene var på en måte arvelig belastet. Ifølge Jacob Aall hadde onkelen deres, Severin Løvenskiold, eieren av Bolvik Jernverk, lenge hatt en plan om å opprette et jernverk i Nissedal «uden endnu at udføre den». Også faren deres, Nicolai B. Aall, hadde arbeidet «lidenskabelig ... paa Realisationen [av denne planen], men hans Medinteressenters Kulde frembragte lunkenhed hos ham ogsaa.»

Det sies ikke noe om når det var at onkel Løvenskiold og gamle Aall tumlet med disse planene, men det er tydelig at i hvert fall Jacob Aall, kanskje også broren, har hatt en følelsesmessig tilknytning til Nissedal-prosjektet gjennom denne «familietradisjonen». (Vil man være kynisk kan man si at Jacob Aall i for stor grad lot seg styre av følelsene i dette tilfellet.)

Nytt forsøk

Så vidt man kan se av kildene var det omkring 1807 at brødrene Aall for alvor tok fatt på prosjektet. Etter først å ha kjøpt gruverettighetene i området fra onkel Løvenskiold sikret de seg en eiendom på vestsida av Nisservannet, på gården Fjone, hvor de planla å plassere masovnen, andre produksjonsbygninger og boliger for verksarbeiderne. Her fantes det vannkraft til å drive blåsebelger og andre innretninger. Beliggenheten nær vannet gjorde det lettvint å frakte malm og trekull til virksomheten her.

Neste skritt var å sikre seg en godt kvalifisert forvalter, en person som skulle lede virksomheten på stedet. På denne tida var det ikke bare å sette inn en annonse i avisa når man skulle ansette en fagmann, men i Tvedestrand bodde det en ung mann ved navn Christian Holm, som Jacob Aall hadde stor tro på.

Han ble håndplukket til forvalterjobben, men før han kunne tiltre måtte han gjennomføre en omfattende «kunnskapsreise» for å skaffe seg den kompetansen brødrene Aall mente han måtte ha. Han studerte både i København og ved Bergakademiet i Freiberg og reiste rundt i Sverige for å lære seg mest mulig om bergverksdriften der. Utgiftene til hans utdannelse utgjorde et betydelig beløp og en stor andel av den totale innvesteringen i jernverket.

Et annet viktig skritt mot realiseringen av prosjektet var å sørge for at verket fikk et privilegiebrev, som fortsatt var obligatorisk på denne tida og som sikret verket viktige rettigheter som bistand med trekull-leveranser og transport. Opprettelsen av et nytt verk førte alltid til en viss tautrekking og konflikt med andre verk og andre næringsinteresser i området, bl.a. Åmdal kobberverk i Tokke.

Grev Reventlow

Når man skulle søke om å få privilegium var det selvsagt en stor fordel å ha gode kontakter i statsapparatet. Det er neppe tilfeldig at grev Reventlow, som var statsminister i Danmark-Norge, avla et besøk på Fjone gård og Søftestad-gruvene da han i 1811 var på reise i Norge. Før han kom til Nissedal hadde Reventlow vært gjest hos Jacob Aall på Nes Verk.

Så snart verket hadde fått utstedt privilegiebrevet begynte anleggsarbeidet på Fjone, under ledelse av Christian Holm, som nå hadde slått seg ned på gården. Det ble satt i gang steinbryting for å sikre bygningsmateriale til masovnen og gjort andre forberedelser.

Men så ... så ble det plutselig full stopp. Anleggsarbeidet ble innstilt og arbeiderne sagt opp. Christian Holm flyttet snart hjem igjen til Tvedestrand, hvor han i en årrekke kom til å være verkets forvalter med ansvar for inn- og utskipningen.

I det kildematerialet som jeg har gjennomgått, som er omfattende, men ikke fullstendig, har jeg ikke funnet noen stopp-ordre eller noe som gir en forklaring på hvorfor virksomheten plutselig ble innstilt på denne måten, etter at brødrene Aall hadde brukt titusener av riksdaler – og mye tid og innsats – til å forberede dette prosjektet.

Men egentlig er det vel merkeligere at prosjektet ikke var blitt innstilt tidligere, i hvert fall midlertidig. I 1812/13 var Danmark-Norge midt i den verste nødsperioden i manns minne og forholdene både i Aust-Agder og Telemark var preget av krig, blokade og matmangel.

Brødrene holdt muligheten åpen for å gjenoppta arbeidet, men når det kom til stykket skjedde ikke det. I 1823, da det var snakk om å selge eiendommen på Fjone, ga Jacob Aall sin tilslutning «fordi det seer langvarigt ud med dette Anlæg, og fordi Marsovnen i alle Tilfælde neppe bør anlægges der.» I 1827 ble det kunngjort auksjon, hvor det var mulig å kjøpe «det under Anlæg ... priviligerede Nissedals Jernværk».

«At sanke Guldæbler»

Kanskje burde brødrene Aall ha takket forsynet for at gjennomføringen av jernverksplanene ble stoppet i tide. Når sant skal sies er det vanskelig å se for seg at det ville blitt særlig vellykket. Med datidas kommunikasjonsmuligheter er det tvilsomt om et jernverk på dette stedet ville blitt lønnsomt.

Men det er også et annet forhold som ville ha skapt problemer for et jernverk basert på Søftestad-malmen og det gjelder kvaliteten på malmen – eller rettere sagt den kjemiske sammensetningen. Denne «utfordringen» var man klar over allerede på brødrene Aalls tid, men i tida etterpå fikk man mere og mere kunnskap som innebar at malmen i Nissedal var brukbar bare under helt spesielle forutsetninger. Og disse forutsetningene var ikke til stede verken i 1785 eller 1811.

Jacob Aall kom allikevel til å opprettholde drømmen om at Søftestad-malmen skulle komme til nytte. I 1840 skrev han opprømt i et brev at geologen Keilhau hadde «fældet en fordelagtig dom» over malmen. Han tilføyde: «men jeg maa overlade min Efterslægt at sanke Guldæbler paa dette Træ.» – Kort tid før sin død avga han en uttalelse om hvor han mente veitraseen til Nissedal burde legges (det som ble Telemarksveien forbi Nes Verk) og her trakk han fram Søftestad-gruvene som et moment – «et af Norges mægtigste Jernmalmleier, hvis Rigdom af Mangel paa bekvem Færdsel nu ei kan benyttes ...»

Fosforholdig malm

Men det som er en ulempe i en sammenheng kan bli en fordel i en annen. Mot slutten av 1800-tallet ble det utviklet produksjonsmetoder hvor høyt fosforinnhold i malmen var ønskelig. Søftestad-malmen inneholdt en stor andel fosfor, det var nettopp det som tidligere hadde skapt problemer. Nå gjorde det høye fosforinnholdet denne malmen spesielt ettertraktet.

I denne situasjonen var det av stor betydning at den kjente geologen Johan Herman Lie Vogt engasjerte seg sterkt i utnyttelsen av Søftestad-malmen. Han var oppvokst i Tvedestrand, som sønn av byens lege, som også var lege for familien Aall og de ansatte ved Næs Jernverk.  1895 ga han ut boka «Nissedalens jernmalmforekomst», hvor han argumenterte for at malmen i Nissedal burde tas i bruk.

Det var nå bare snakk om gruvedrift. Tanken var ikke lenger at malmen skulle smeltes og foredles i bygda, men at den skulle transporteres til smelteverk som lå andre steder – i Norge eller utlandet. Vogt skrev: «Tidligere har ... kommunikationsmidlerne lagt en afgiørende hindring i veien for tilgodegjørelse af Nissedalsmalmen; også heri vil dog i en nogenlunde overskuelig fremtid intræde en væsentlig forandring.» Det Vogt siktet til var muligheten for at det skulle bli anlagt en jernbanelinje mellom Treungen og kysten.

Full drift

Når det kom til stykket var det denne versjonen av «den nissedalske jernverksdrømmen» som kom til å bli satt ut i livet. Men først måtte jernbanelinja komme på plass. I 1913 var hele linja mellom Arendal og Treungen klar til å bli tatt i bruk. Så trengte man en krig, for å si det litt flåsete eller kynisk. Under første verdenskrig var etterspørselen etter fosforholdig malm ekstra stor og i 1916 gikk startskuddet for den første ordentlige produksjonsperioden i Søftestad-gruvenes historie.

I en nettpresentasjon av Søftestad-gruvenes betydning for lokalsamfunnet kan vi lese:

«Gruvedrifta ..., som var den einaste industriverksemda ved sidan av sagbruket, skaffa arbeid til svært mange i både Nissedal og Treungen. Særlig småbrukarane nytta sjansen til å tene gode pengar, bygge seg hus og utvida gardsdrifta takka være løna frå Søftestad. Tek ein med alle som vart tilknytt drifta og transporten av malmen til jernbanen i Treungen, var det på det meste heile 65 mann i sving ...»

Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid, er det noen som påstår. Det er kanskje å gå litt vel langt ... Men noen prosjekter trenger lengre «modningstid» enn andre og noen ganger kan det ta veldig lang tid fra lanseringen av en idé til den blir realisert. I tilfellet med Søftestad-malmen tok det nesten hundre og femti år.

Kilder

Artikkelen bygger bl.a. på kildemateriale fra Telemark Museum (Ulefoss-arkivet), Statsarkivet på Kongsberg (Overbergamtet) og Familien Aalls Arkiv, Nes Verk. Takk til Knut Olborg for nyttige tips under arbeidet med dette temaet.