En grenseløs gründer fra Arendal

© Gunnar Molden. Agderposten, 9/11 2001

"Sam Eyde - den grenseløse gründer" er tittelen på ei bok som nylig er utkommet. Forfatter er Ole Kristian Grimnes, professor i historie ved universitetet i Oslo.  Boka er den første grundige framstillingen av Sam Eydes liv og virke som er skrevet, hvis vi ser bort fra hans egen "selvbiografi", som han utga på slutten av sitt liv. På bakgrunn av at Sam Eyde må betegnes som en av de viktigste industrimennene i norsk 1900-talls-historie, er det på tide at det foreligger en sånn biografi. Boka vil utvilsomt bli et standardverk som alle som interesser seg for norsk industriutvikling og Sam Eydes rolle i den sammenhengen må lese og konsultere. Også de som interesser seg for Sørlandets historie bør ha glede av å lese boka, både fordi det var dette distriktet Sam Eyde kom fra, og fordi han  også her var med på å sette sitt preg på historiens gang.

Arendals største sønn

Sam Eyde er utvilsomt Arendals største sønn i betydningen den som har satt flest og tydeligst spor etter seg i historien. I Arendal sentrum, hvor han ble født og vokste opp finner du få spor etter ham. Men du trenger ikke dra lenger enn til Eydehavn og Froland før du støter på tydelige spor i form av industrianleggene Nitriden og Smelteverket og kraftstasjonen ved Bøylefoss. Også i Kristiansand finner man etterlatenskaper (Falconbridge) som har en forhistorie hvor Sam Eyde var aktør. Men ennå har vi ikke kommet til de stedene Eyde virkelig satte sitt preg på. Da må vi til Rjukan og Notodden, og til Tyssedal og Odda. Her anla man på begynnelsen av 1900-tallet de første store norske industristedene, som baserte seg på utnyttelsen av vannkraft til elektrisitet, og hvor det foregikk produksjon i en skala som til da hadde vært ukjent i Norge.

Selv om det var startet opp en mangfoldig industriell virksomhet i løpet av andre halvpart av 1800-tallet, var det i de første tiårene av 1900-tallet at industrialiseringen virkelig tok fart. Man snakker om "den andre industrielle revolusjonen". Denne fasen kjennetegnes av at elektrisitet blir tatt i bruk som kraftkilde og kjemiske prosesser kom til å spille en framtredende rolle i produksjonen. I denne revolusjonen spilte altså arendalitten Sam Eyde en hovedrolle. Denne posisjonen blir på ingen måte svekket av Grimnes'  bok, som ikke er en total biografi, men som konsentrer seg om Eyde som industriell nyskaper og grunnlegger.

Det var over hodet ikke sånn at Sam Eyde i ung alder bestemte seg for å bli industrigründer, og så sørget for å skaffe seg skolegang og erfaring som førte ham til målet. Det var først da han begynte på ingeniørutdannelsen i Tyskland at han fant noe som fanget hans fulle oppmerksomhet. Men at han valgte å bli bygningsingeniør, og ikke for eksempel maskin- eller kjemi-ingeniør, forteller at han ennå ikke hadde funnet fram til sitt virkelige "kall". Men oppholdet i Tyskland, først som student, siden som ingeniør, må ha gitt mye kunnskap og erfaring, som må ha kommet til nytte, da han til slutt slo inn på sin industrielle løpebane. Tyskland var på denne tida, de siste tiårene av 1800-tallet, blitt en hoveddrivkraft bak industriutviklingen i Europa, preget av store fabrikkanlegg, elektrisitet og kjemiske prosesser - nettopp de samme elementene som kom til å kjennetegne Sam Eydes industrisatsing i Norge.

Vannkraft og industrisatsing

I 1898 vendte Sam Eyde tilbake til Norge, ikke til hjemtraktene, men til Christiania, hvor han startet opp ingeniørfirma innenfor det feltet han hadde skaffet seg erfaring fra i Tyskland:  bygningsprosjekter knyttet til jernbanestasjoner, havneanlegg og lignende. Det var ut fra dette ingeniørkontoret Sam Eydes storstilte gründervirksomhet kom til å vokse, ikke med utgangspunkt i nøye fastlagte planer, men som en vekselvirkning mellom muligheter og improvisasjoner. Grimnes er inne på at det muligens var problemer med  å holde kontorets ansatte sysselsatte, som førte til at Eyde begynte å engasjere seg i forretninger og spekulasjoner.

Det var på denne tida, omkring århundreskiftet 18/1900, at Sam Eyde fant fram til det sporet som han skulle følge med stor standhaftighet og energi resten av livet. På slutten av 1800-tallet var det en del personer som hadde begynt å få øynene opp for hvilke muligheter som lå i utnyttelsen av de norske vannkraftressursene. Ved å anlegge store fabrikkanlegg i nærheten av fosser, basert på produksjonsprosesser som krevde betydelige kraftmengder, så man for seg enorme muligheter for rikdom og sysselsetting i det karrige fjellandet Norge. Det var denne visjonen som inspirerte Sam Eyde og de andre pionerene innen norsk vannkraftutbygging og industrireising.

Sam Eyde disponerte ikke over noen formue. Det som gjorde det mulig for ham etter hvert å opptre som en stor aktør på et område som krevde store mengder kapital, var at han innledet et nært samarbeid med flere kapitalsterke svensker. Viktigst blant disse var finansfamilien Wallenberg, som bidro med kapital til mange av Eydes prosjekter, og som også borget for en soliditet og seriøsitet, som var viktig når han skulle få andre investorer til å bidra. Raskt ble Eydes prosjekter så storstilte at både fransk og tysk kapital måtte trekkes med, for å få regnestykkene til å gå opp. Det er helt usannsynlig at Eyde skulle ha klart å finansiere prosjektene sine uten i samspill med wallenbergene. 

Birkeland-Eyde-metoden

Så langt hadde Eyde skaffet seg kontroll med en del store fossefall og han var i ferd med å bygge opp et finansielt støtteapparat som ville kunne gjøre det mulig å utnytte vannkraften til industriell virksomhet. Men hva skulle produseres? Et mer eller mindre tilfeldig møte skulle bli bestemmende for dette. Under et middagsselskap i 1903 kom Eyde i snakk med  nordlysforskeren Kristian Birkeland, og i løpet av samtalen ble idegrunnlaget til Birkeland-Eyde-metoden for framstilling av kunstgjødsel lagt. Metoden, som dannet utgangspunktet for industrien på Rjukan og Notodden, gikk ut på å utvinne nitrat av luft ved hjelp av elektrisitet. En fantastisk tanke, som tidligere tiders alkymister bare kunne drømt om. Er det rart at Sam Eyde og mange av de andre ingeniørene i samtida lot seg rive med av framtidsoptimisme og tro på seg selv?

Etter dette gikk det slag i slag. I de neste ti-tolv årene virker det som om alt Sam Eyde tar i blir til industri. Hans energi og pågangsmot er tilsynelatende ubegrenset og han overvinner de fleste problemene han møter på sin vei. I løpet av denne perioden blir han også svært rik, langt rikere enn noen av hans slektninger blant storborgerne i Arendal noensinne hadde vært.

De store hendelsene i denne perioden kan oppsummeres på denne måten: Sam Eyde var med på å stifte og bygge opp de to store industrigigantene i norsk 1900-tallshistorie, Hydro og Elkem, og flere andre selskaper, som sto bak igangsettelse og drift av store kraft- og industrianlegg på Rjukan og Notodden. I tillegg var Eyde og selskaper han var involvert i ansvarlige for kraftutbyggingen i Tyssedal, som var utgangspunktet for storindustrien i Odda. Dermed har vi nevnt to av de viktigste industriselskapene og tre av de viktigste industristedene i Norge. Når vi i tillegg nevner anleggelsen av Eydehavn, er det opplagt at Sam Eydes innsats må ha vært formidabel i disse årene.

Eydehavn

Industrisatsingen som førte fram til Eydehavn var ikke fullt så betydelig i nasjonal sammenheng, men desto viktigere for arendalsdistriktet. Utgangspunktet var vannkraften ved Bøylefoss i Nidelva. I første omgang var tanken å anlegge et elektrisk jernverk på Vindholmen, for å utnytte denne kraften. Eyde var ikke den eneste som drømte om en norsk jern- og stålindustri på denne tida, en drøm som ikke skulle bli virkeliggjort før ved anleggelsen av Mo i Rana etter andre verdenskrig. Det er sannsynlig at Sam Eyde var preget av en annen drøm også, nemlig ønsket om å skape  industri på sine gamle hjemtrakter, og gjerne med utgangspunkt i en industri som en gang hadde vært omfattende i distriktet: malmutvinning og jernverksdrift. Men Eyde var ikke så bundet til sine drømmer, at planene måtte gjennomføres for enhver pris. Ifølge Grimnes var årsaken til at jernverksplanene ble skrinlagt, at det oppsto tvil om lønnsomheten i prosjektet, og ikke først og fremst tekniske problemer med metoden for elektrisk smelting, som ofte har vært hevdet.

Eyde måtte dermed  se seg om etter andre produksjonsmuligheter og samarbeidspartnere som kunne være med på å skape industri med utgangspunkt i Bøylefoss-kraften. I stedet for Vindholmen ble Staksnes i Stokken valgt som beliggenhet for det nye industristedet. Det ble etablert to nye selskaper, Nitriden og Arendal Smelteverk, i samarbeid med franske og tyske kapitalister. Det var mye fram og tilbake om hva slags fabrikker de to selskapene skulle sette i drift, men til slutt endte det opp med en aluminiums- og en slipestoff-fabrikk.

12. juli 1913 ble det nye industristedet innviet, ved noe så spesielt som en dåpsseremoni, siden stedet ble omdøpt til Eydehavn for å ære stedets grunnlegger. I sin tale ved innvielsen sa Eyde at han gledet seg over at man nå "med de hvite kul kan konkurrere slig som vi gjorde med de hvite seil" ("hvitt kull" var et uttrykk man brukte om elektrisitet). Sam Eyde må i denne stunden ha hatt en sterk følelse av triumf, både fordi han hadde ytt et stort bidrag til industrialiseringen av sine gamle hjemtrakter, og fordi han hadde fått revansj over det forsmedelige faktum at Eyde-familiens økonomiske posisjon var blitt kraftig svekket i arendalskrakket i 1886.

Fall og eksil

Innvielsen av Eydehavn markerer et høydepunkt i Sam Eydes karriere. Omtrent på denne tida begynte medgangen å vende seg til motgang. I grunnleggings- og oppbygingsfasen til de industrivirksomhetene Sam Eyde hadde vært med på å skape hadde hans rastløse energi vært gull verdt, bokstavelig talt. Den hadde åpnet opp for utallige nye muligheter og den hadde bidratt med et "trykk" som fikk tingene til å skje i et høyt tempo. Men etter hvert som virksomheten ble normalisert ble Eydes rolle mer problematisk. Flere og flere av hans medarbeidere og samarbeidspartnere begynte å oppfatte ham som en byrde og en belastning. I tillegg til den ustrukturerte arbeidsmåten, spilte det også en rolle at Eyde stadig hadde nye prosjekter på gang, også utenfor og av og til i strid med interessene til de selskapene han var ansatt eller hadde styreverv i. Resultatet ble at han i 1916 måtte trekke seg fra ledelsen i Elkem og i 1917 som generaldirektør i Hydro.

Hans aktive liv var på ingen måte over, men etter "fallet" utrettet han lite som i ettertid har blitt oppfattet som avgjørende for industriutviklingen i Norge, og ingenting som kan sammenlignes med det han hadde utrettet i den foregående perioden. Man får et sterkt inntrykk av at energien ikke lenger ble kanalisert i noen bestemt retning. Det er betegnende at han lot seg velge til stortingsmann, men etter kort tid forlot Stortinget for å bli diplomatisk sendemann. Heller ikke diplomatkarrieren ble langvarig. Sam Eyde var involvert i en av tidas store finansskandaler, den såkalte "nikkelsaken", og måtte trekke seg som sendemann. Han ble ikke funnet skyldig i noe ulovlig, men omdømmet ble kraftig svekket av denne skandalen. Etter dette slo Eyde seg ned utenlands, og alt tyder på at de siste årene av hans liv var preget av bitterhet, både fordi han hadde blitt tvunget ut av sin industrielle leder-rolle og fordi hjemlandet ikke hadde vist han så mye ære som han selv mente han fortjente.

Ikke noe gjennomsnittsmenneske

Sam Eyde var ikke noe gjennomsnittsmenneske; han var "stor" både når det gjaldt positive og negative egenskaper. Hans minst  sympatiske trekk, som muligens ikke førte til så store skadevirkninger rent forretningsmessig, men som må ha ødelagt mye for ham personlig, og sikkert bidratt til "fallet", var hans grenseløse og ofte smålige forfengelighet, som Grimnes gir mange eksempler på. "Det er ondt naar en stor mand gjør sig saa liten!", ble det sagt. Det virker som Eyde manglet  antenner, som kunne oppfatte når han hadde gått for langt i å framheve seg selv. Var det noen som snakket om beskjedne sørlendinger?

Sam Eydes sørlandsbakgrunn er ikke viet noen stor plass i boka, naturlig nok, siden det meste av det Sam Eyde foretok seg som industrigründer foregikk andre steder. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg skulle ønsket at Eydes oppvekstmiljø hadde blitt viet litt større oppmerksomhet, både som bakgrunn og kontrast til det han senere foretok seg. Hva betydde for eksempel arendalskrakket for Eydes livsløp? Han ble født i en familie som var blant de velstående i distriktet, i den tida da arendalsskip seilte på alle hav og arendalsborgerne var blant de rikeste i landet. Familien hans  var blant de som ble hardt rammet av krakket. Nettopp da Sam Eyde skulle ta skrittet inn i voksenverdenen, skjedde dette dramatiske, som må ha forandret rammene for hans handlingsvalg fullstendig. Var det dette som gjorde at han ble industrimann og ikke skipsreder?

Grimnes gjør ikke noe stort nummer av dette. I stedet bruker han en stor del av den avdelingen i boka som handler om Eydes ungdomstid til å redegjøre for hvilke skolevalg foreldrene og Sam Eyde selv gjorde, og hva dette evt. hadde å si for at han endte opp som ingeniør og senere ble industri-gründer. At Grimnes gjør det på denne måten, henger sammen med at han har valgt en tradisjonell faghistorisk tilnærming til stoffet, preget av nøkternhet og saklighet, ikke innlevelse og levendegjøring. Samtidig har han skrevet boka på en sånn måte at den henvender seg til et større publikum enn fagmiljøene. Stort sett syns jeg han har lykkes med å kombinere de faglige saklighetskravene med ønsket om å skrive for et større publikum

Men på dette punktet i framstillingen - gjennomgangen av skoletida - synes jeg nøkternheten tar overhånd. Jeg er faktisk litt bekymret for at enkelte vil legge boka fra seg før den er kommet ordentlig i gang. Det bør man absolutt ikke gjøre, for så snart denne redegjørelsen er overstått, får Grimnes festet grepet i den røde tråden i Sam Eydes liv, og da går det slag i slag i et høyt tempo med mange overraskelser - akkurat sånn som Eydes liv og virke var.

Ole Kristian Grimnes:

Sam Eyde - den grenseløse gründer,

Aschehoug, 2001.