En lørdagskveld på byen... Arrestasjonen av Peder Ellefsen, 7. februar 1795

© Gunnar Molden. SÅNN VAR DET (Arendal Historielags årsskrift), 2018.

Peder Ellefsen (1769-1807), som hadde tilknytning til både Risør og Arendal, var i andre halvdel av 1790-tallet innviklet i en justissak som skapte mye liv og røre. Under et opphold i Frankrike hadde han tatt på seg å være kaptein for skipet «Maria Margrethe», som skulle seile fra Le Havre til Gøteborg. I stedet for å seile direkte til bestemmelsesstedet søkte Ellefsen havn i nærheten av Arendal. Skipet ble etterlyst, og mens det lå i Sandviga på Hisøya forsvant sølv til en betydelig verdi, som i all hemmelighet hadde vært tatt ombord i Frankrike. Ellefsen benektet å ha hatt noe med sølvet å gjøre, men det ble nedsatt en kongelig kommisjon som skulle finne ut hva som hadde skjedd og eventuelt dømme de skyldige. Flere «historiske kjendiser» var involvert i saken, bl.a. den engelske forfatterinna Mary Wollstonecraft, som hadde et kjærlighetsforhold til eieren av skipet, amerikaneren Gilbert Imlay. Jeg har i lang tid forsøkt å finne ut «hva som egentlig skjedde» i denne saken. Fordi mye av rettsmaterialet er forsvunnet, ligger fortsatt mange sider av saken «i historiens mørke». Men noen episoder, som ­arrestasjonen av Peder Ellefsen, som er tema for denne artikkelen, er ­grundig dokumentert i bevarte kilder.

Det hadde vært en alminnelig lørdagskveld inntil da...

Peder Ellefsen var ute på byen og moret seg. Sammen med venner og kjente hadde han tilbrakt kvelden i et værelse i Rasmus Ørtings gjestgiveri, på bryggekanten i Arendal (omtrent der hvor Tyholmen hotell ligger idag).1 

Men da klokka nærmet seg midnatt, skjedde det noe som la en kraftig demper på festlighetene. Plutselig innfant byfogden seg i lokalet, ikke for å dele et glass med Ellefsen og de andre som befant seg i lokalet, men for å foreta en arrestforretning!

Litt tidligere på kvelden hadde en prokurator fra Vestfold innfunnet seg hos byfogd Berg og levert et krav (rekvisisjon) om at Peder Ellefsen måtte settes i arrest. Gregers Plade Stranger opptrådte på vegne av to utenlandske oppdragsgivere – amerikaneren Gilbert Imlay og svensken Elias Backman, som bodde i henholdsvis London og Gøteborg.

Ifølge rekvisisjonen hadde Peder Ellefsen, under et opphold i Frankrike, gjort avtale med Imlay om å seile skipet «Maria Margrethe» fra Le Havre til Gøteborg. Ved ankomsten skulle skipet bli reparert og ta ombord varer, for deretter å returnere til Frankrike. For å betale for reparasjonen og innkjøpet av varer, var det ved avgangen fra Le Havre blitt tatt ombord en stor mengde sølv – et tredvetalls sølvstenger og 36 fat og tallerkener, alt sammen beregnet til en verdi av 3500 engelske pund eller 17-18000 riksdaler.

I stedet for å følge avtalen som var inngått, hadde Ellefsen, ifølge rekvisisjonen fra Imlay og Backman, forlatt skipet da det kom til Arendal og etterpå latt det «seile sin egen sjø». Dessuten var sølvet blitt sporløst borte. Det ble påstått at det var blitt tatt i land mens skipet lå i Sandviga på Hisøya, mens Peder Ellefsen fortsatt var skipper ombord.

Kongebrev og kongelig kommisjon

Disse hendelsene utspant seg på slutten av sommeren 1794. I tida etterpå hadde det foregått en hektisk aktivitet bak kulissene, for å få Peder Ellefsen og hans eventuelle medsammensvorne stilt til ansvar, både for måten skipet var blitt behandlet på og for det forsvunne sølvet.22 

 30. januar 1795 var det blitt ustedt et kongebrev i København, som innebar at det ble opprettet en kommisjon, som skulle undersøke hva som hadde skjedd med skip og last og om noen hadde gjort noe ulovlig og burde dømmes for det. Kommisjonen besto av byfogd Jacob Wulfsberg i Tønsberg og Nedenes-fogden Lars Weidemann.

Dette var bakgrunnen for at prokurator Stranger hadde oppsøkt byfogd Berg seint på kvelden lørdag 7. februar 1795. Nå forlangte han at byfogden skulle arrestere Peder Ellefsen, sånn at han ikke skulle kunne slippe unna å stå til ansvar for de ulovlighetene Stranger og hans oppdragsgivere mente han hadde utført.

Om Peder Ellefsen var kjent med innholdet i kongebrevet før arrestforretningen startet, er ikke kjent, men han var utvilsomt oppmerksom på at det hadde vært drevet en hektisk lobbyvirksomhet for å få ham stilt for retten og at saken hadde vært heftig diskutert og omtalt blant folk i distriktet.

Allikevel hadde han kanskje ikke regnet med at det første som skulle skje i saken, var at han skulle bli arrestert, mens hans befant seg i Rasmus Ørtings gjestgiveri – for «som Ven med andre Venner at passere Aften».

Plutselig ble altså festlighetene avbrutt av byfogd Berg, som ankom gjestgiveriet i følge med prokurator Stranger og rettsvitnene Hans Pedersen Lund og Joseph Hammer. Rommet, som Peder Ellefsen og hans venner hadde reservert for seg selv, ble omgjort fra festlokale til rettslokale.

For å si det mildt: det må ha vært en spesiell stemning under det rettsmøtet som nå kom til å utspille seg og som kom til å vare til langt ut på natta.

Påstand mot påstand

I første del av rettsmøtet ble prokurator Strangers arrestbegjæring lagt fram, sammen med et dokument, underskrevet av en kjøp­mann i Tønsberg (Hans Seeberg), som garan­terte for de økonomiske konsekvensene arresta­sjonen av Peder Ellefsen kunne føre med seg. Stranger la også fram en fullmakt underskrevet av Imlay og Backman til å opptre på deres vegne.

Stranger opplyste deretter at han også ville kunne legge fram Ellefsens egenhendige kvittering på mottakelsen av sølvet, men at denne ennå ikke var kommet fram til ham fordi postgangen fra utlandet var blitt forhindret av drivis i Storebælt. På tross av at han manglet dette viktige dokumentet, mente Stranger at det var mer enn nok grunn til å arrestere Ellefsen, på bakgrunn av den måten han hadde behandlet skipet på og at han ikke hadde utført det oppdraget han hadde tatt på seg da han dro fra Frankrike. Stranger mente også at Ellefsens eiendommer – først og fremst et hus i Risør med «complet Boehave» - måtte båndlegges.

Deretter fikk Ellefsen anledning til å forklare seg. Han gikk høyt ut på banen fra første stund:

Peder Ellefsen var her i Aften hos Borgeren Rasmus Ørting indkommet som Ven med andre Venner at passere Aftenen, og havde mindst ventet han herudi af den her til denne Forretning anmeldte ubekiendte Reqvirent [prokurator Stranger] skulle blevet forstyrret til hans Værts og de øvrige Venners Fornær­melse, og det mindst til den uforskammede Prostitution at man tildrister sig uden mindste Beviis eller Aarsag at paastaae Arrest over hans Person, blot paa opdigtede Figmenta [oppspinn (altså smør på flesk)] grundet paa en for Landet ubekiendt Mands bevisløse Beskyldninger.

Ordet «Prostitution» krever en nærmere forklaring. Idag brukes det først og fremst om kjøp og salg av sex, men på 1700-tallet ble det brukt i andre sammenhenger også. Ifølge nettstedet «Holbergordbog (Oplysningstidens sprog 1700-1750)» betydde «prostituere» også å «udsætte [andre] for offentlig nedværdigelse, for folks spot; vanære; latterliggøre». Det er naturlig å tro at det er i denne betydningen Ellefsen brukte ordet i sitatet ovenfor.

Ellefsen forlangte også bedre dokumentasjon på at prokurator Stranger, som han over hodet ikke kjente, kunne opptre på vegne av Imlay og Backman. Han mente at den dokumentasjonen som var lagt fram – «i et fremmed Sprog» – ikke var god nok legitimasjon. Han forlangte «lovlydige Documenter i Landets Sprog».

Han ba også byfogd Berg legge merke til hvem som hadde godt god for gyldigheten av Hans Seebergs kausjonsgaranti. Det var nemlig byfogd Jacob Wulfsberg i Tønsberg, og han hadde tidligere opptrådt på vegne av Imlay og Backman i denne saken. Som nevnt ovenfor var Wulfsberg også utnevnt til medlem av den tomannskommisjonen som skulle undersøke og dømme i saken mot Ellefsen og hans eventuelle medskyldige.

For mange hatter

Når det kom til stykket var det Wulfsbergs uforsiktige bruk av «for mange hatter» - rolleblanding – som skulle føre til at Ellefsen aldri ble dømt for det som hadde skjedd med skipet og sølvet. Dette lå et godt stykke inn i framtida, men allerede nå brukte Ellefsen dette momentet for alt det var verdt, i forsøket på å unngå arrest.

Ellefsen nøyde seg ikke med å påpeke rolleblandingen, men påsto også at Wulfsberg hadde brukt Seeberg som en slags stråmann, fordi han selv var byfogd og dermed ikke kunne stille kausjon i en sak som denne – og at han dessuten var «en bekjendt forarmet Mand». Wulfsberg var blitt byfogd etter å ha mislyktes som forretningsmann, så her vrir Ellefsen kniven rundt i såret til motstanderen.

Dessuten benektet Ellefsen «in totum» (fullt og helt) «at have modtaget saadant Partie Sølv av Gilbert Imlay som Reqvisiotionen indeholder» og han forlangte: «Hr. Stranger prompte her og nu at frem­lægge hvad Bevis han herimod haver, det han pligter forinden han drister sig til at forlange nogen Arrest.»

Dette var det svake punktet i den bevisrekka som man prøvde å bygge opp mot Ellefsen i tidsrommet etter arrestasjonen. Motparten klarte aldri å legge fram noen ordentlig kvittering, underskrevet av Ellefsen, som beviste at han hadde mottatt sølvet for å bringe det til Gøteborg. Kanskje ikke så merkelig siden dette var en lyssky affære uansett. Men hadde man kunnet legge fram en fullgod kvittering er det stor sannsynlighet for at Ellefsen hadde blitt dømt, uavhengig av Wulfsbergs bruk av for mange hatter.

Prokurator Stranger var sannsynligvis i god tro, da han han hevdet at postgangen var skyld i at kvitteringen ennå ikke var kommet fram. Han var på dette tidspunktet neppe klar over at den dokumentasjonen som fantes om overleveringen av sølvet ikke kunne brukes som fullgodt bevis i saken.

Dette var det svaret han ga om dette spørsmålet, etter at Ellefsen hadde avsluttet sin forklaring:

At Peder Ellefsen har modtaget det i Reqvisitionen berørte Partie Sølv, derom skal han faae see sit egenhændige udgivne Beviis saa hastig det bliver mulig samme ... fra Hr. Imlay, som udenrigs Mand kan indløbe.

Dessuten understreket Stranger igjen at de beskyldningene som gjaldt hvordan Ellefsen hadde behandlet skipet og ellers oppført seg i forhold til den avtalen han hadde inngått, ga godt nok grunnlag for å forlange ham arrestert. Han hevdet at det var helt nødvendig, for å komme til bunns i saken, at man fikk «Ellefsens Person i Sickerhed», så han ikke kunne påvirke vitner eller for den saks skyld gjøre seg «usynlig» (altså rømme eller gå under jorda).

Gjentakelser ut over natta

Etter at partene hadde framført sine hovedargumenter, som jeg har prøvd å gjengi etter beste evne ovenfor, fortsatte rettsmøtet med at partene etter tur tok ordet for å gjenta de samme argumentene med litt annerledes ordbruk.

Ellefsen

declarede ... at ligesaalidt som han nogensinde har modtaget af Imlay ham tilhørende det her omhandlede Partie Sølv; ligesaalidt har Ellefsen nogensinde derfore udgivet sin Haand eller Beviis... og aldri skal kunde fremviises ...

Stranger

lovede at Hr Ellefsen ufeylbar skal faae ey alleene sin egen Forskrivelse [kvittering] at see for det af Hr Imlay modtagne Sølv, men endog tilstræckelige Oplysninger om hvorledes en viktig Deel af dette Sølv siden Ellefsens Ankomst med Skibet til Norge er bleven forhandlet, baade i Norge og andre Steder.

Ellefsen fikk også sendt av gårde enda et svingslag mot byfogd Wulfsberg:

[Han] ventede icke Administrator [byfogd Berg] uden mindste Beviis fulgte den blotte Reqvisition, der ikke en gang er attesteret af saadan Embets Mand der i denne Sag kan eller bør have fidem [troverdighet, tillit] da han, nemlig Wulfsberg selv har været og er Hoved Mannen Imlays Fuldmægtig til Beskyld­ningene og disse derpaa grundede Foranstaltninger.

Men nå syntes Ellefsen at det begynte å bli sent på natta og siden han hadde fem mil til «sit rette Hiem» (Risør), ba han om lov til å overnatte i et rom i gjestgiveriet, sånn at han kunne unngå den «Prostitution» som han ville bli utsatt for ved å bli arrestert. Verten selv – Rasmus Ørting – skulle være villig til å innestå for at Ellefsen ikke ville forlate stedet i de neste åtte dagene. Samtidig krevde han at Stranger skulle stille kausjon fra en person i Arendal, i stedet for å benytte seg av den kausjonen som Seeberg og Wulfsberg hadde undertegnet.

Til dette svarte Stranger at han overlot til byfogden å bestemme omstendighetene rundt Ellefsens arrest, men han hadde sterke motargumenter når det gjaldt kausjonskravet:

Comparenten [Stranger] indseer vel, at Hr. Ellefsen er tryg derom at her paa Stedet ingen skulle ville entrere som [gå med på å være] Cautionist, thi dertil kan have Grund deels af den familiære[?] Forbindelse, han staaer i med de fleeste af Stedets Indvaanere og deels af den Sammenhæng der imellem alle Indvaanere som Handlende finder Sted, hvilket og er Anled­ningen at Comparenten har forsynet  sig med den præsterede Borgen [garanti] fra et fremmed Sted...

Ordbruken er kronglete, men meningen må være at Stranger ikke regnet med at noen i Arendal og omegn ville gå god for han, siden alle her enten var i slekt med eller på annen måte hadde et nært forhold til Ellefsen.

På tide å avslutte

Nå syntes også Stranger at det begynte å bli litt sent. Klokka var blitt fire på natta, det var snart søndag morgen og det begynte å bli på tide å avslutte arrestforretningen. Byfogd Berg svarte at han ikke hadde noe grunnlag for å nekte at arrestasjonen ble utført. Samtidig ba han Ellefsen redegjøre for om han hadde «noget sig tilhørende Gods og Effecter her under Arendals Jurisdiction» og om han kunne stille noen form for kausjon for seg selv.

Ellefsen forklarte at alle hans «Eiendeele og Effecter» befant seg i Risør, hvor han hadde sin bopel, og at «han ikke nu strax kunde præstere Caution»

men ventede, at han mueligen kunde erholde samme af hans Venner naar han kan forblive her i Huuset indtil ud paa denne Dags Eftermiddag da hans Venner nu Nattetide sover og ere i Roelighed, og desuden nærværende Dag Søndag, da Compa­renten ikke forinden Guds Tienesten var sluttet kunde vente at faae sine Venner i Tale...

Han «haabede ... i det mindste didtil sig for al Prostitution befriet», men han presiserte at han bare godtok «denne Stue-Arrest», fordi motparten forlangte det, ikke av fri vilje.

Byfogden innvilget Ellefsen frist til etter kirketid med å stille kausjon, men bestemte at han inntil da måtte oppholde seg i byfogdens eget hus. Forslaget om å ha «Stue-Arrest» i vertshuset ble altså ikke godtatt.

Senere på dagen ble det notert i rettsreferatet at Ellefsen ikke hadde vært i stand til å skaffe kausjon som forventet, «men at han ved sine Venner forventede det i Morgen [mandag] Formiddag».  Han ba om å få fortsette å oppholde seg i arrestværelset i byfogd Bergs hus inntil neste formiddag og det ble innvilget.

Da neste dag kom hadde Ellefsen fortsatt ikke blitt istand til å stille kausjon. Samtidig la han fram noen dokumenter som etter hans mening viste at han «ei med Skibet har foretaget noget lovstridigt».

Arrest og kausjon

Men nå var det ikke lenger noen muligheter til å utsette arrestasjonen. I en avgjørelse, underskrevet av byfogd Berg 9. februar 1795, ble det besluttet:

Ifølge Reqvisitionen og nedlagte Paastand samt paa Reqvirenten Herr Procurator Plade Strangers og Cautionistes eget An-og Tilsvar, ligesom og under Enhvers Rettes Reservation bliver herved i Kongens Høye Navn forkyndet Rettens virkelige Arrest paa Hr Peder Ellefsens Person til vedkommendes Betryggelse om hans Tilstædeværelse indtil Sagens Uddrag; i hvilken Henseende han og nu bliver til lovmæssig Vahretægt henbragt og indsat i Byens Arresthuus.

Realiteten var nå at Ellefsen ikke lenger kunne unngå den vanærelsen – «Prostitution» - som lå i det å bli arrestert.

Skandalen var et faktum. En representant for en av de rikeste familiene i Risør og Arendal var havnet i fengsel, anklagd for å ha underslått betrodde verdier som tilhørte utenlandske handelsfolk. Ingen god sak for en by som levde av handel og skipsfart.

Ellefsen ble nokså raskt løslatt fra arresten, etter at stefaren, major Holfeldt, hadde stilt en kausjon på 10000 riksdaler.

Men saken kom til å vekke stor oppmerksomhet i tidsrommet etterpå og det ble gjort gjentatte forsøk på å få Ellefsen dømt for å ha underslått sølvet som hadde vært ombord i «Maria Margrethe». Den kommisjonen som kongen hadde oppnevnt, bestående av Wulfsberg og Weidemann, holdt mange møter, avhørte utallige vitner og gjorde iherdige forsøk på å komme til bunns i saken.

Noe av lufta gikk ut av ballongen da Høyesterett ga Ellefsen medhold i at Wulfsberg hadde hatt på seg for mange hatter i denne saken. Det skjedde 2. februar 1797.  På det tidspunktet var Ellefsen fortsatt mistenkt, men saken kokte vekk, og Ellefsen fikk aldri noen dom mot seg.

Dessverre er kommisjonens referatprotokoll, som skal ha vært på flere hundre sider, gått tapt. Derfor er det vanskelig – kanskje umulig – å finne ut «hva som egentlig skjedde».

Heldigvis fins det, spredt rundt omkring, noen bruddstykker fra rettsforhandlingene, som kan gi oss noen glimt av det som foregikk. Sånn som dette referatet fra arrestforretningen, som er bevart i en avskrift, som nå befinner seg på KUBEN i Arendal.

I tillegg til å gi oss kunnskap om det nattlige rettsmøtet i Rasmus Ørtings gjestgiveri på Tyholmen, gir referatet også viktig informasjon av hva som var Ellefsens «forsvarsstrategi».

Kilder og litteratur

Hovedkilde til denne artikkelen: Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN, Arkivavdelingen, Personalia 110 (Peder Ellefsen, arrest 7.-9. februar 1795. Alle sitatene som er gjengitt fra arrestforretningen er hentet fra dette dokumentet.

Jeg har skrevet flere artikler som handler om Ellefsen og «det forsvunne sølvet», og jeg henviser til disse hvis man ønsker å vite mer om saken:

«Æreskjelte Risør i jakten på ‘sølvskipet’», Agderposten, 2/3 2018.

«Revolusjon og forretninger. Mary Wollstonecrafts nordiske reise», HISTORIE 2009.

«Gjennomførte ikke forliset», Agderposten, 11/4 1997.

«Sølvskipet – på vei ut av historiens mørke», Agderposten, 31/8 1996.

«Sølvbriggen Maria Margrethe – ut av historiens mørke», Norsk Sjøfartsmuseums årbok 1995, 1996.

Alle disse artiklene kan også leses på hjemmesida mi: https://historier.webnode.com/

Noter

1    Om Rasmus Ørtings gjestgiveri: se Frithjof Foss, Arendals Byes Historie, 1998, s. 83.

2    En periode var det uklart hvor skipet befant seg, og det ble etterlyst, men da arrestforretningen startet i Arendal var det brakt på det rene at skipet var trygt oppankret i nærheten av Kristiansand. Noen måneder senere kom det fram til bestemmelsesstedet Göteborg, omtrent et år senere enn planlagt. Men sølvet var og ble borte. Se mine artikler i litteraturlista.