En radikaler fra Arendal. Eidsvollrepresentanten Alexander Møller

16.06.2017 10:18

Alexander Møller var Arendals representant på Eidsvoll i 1814. Han huskes i dag først og fremst fordi han testamenterte en stor del av formuen sin til opprettelse av et «dagsenter» for fattigbarn i Barbu og fordi han var en av stifterne av Arendals bibliotek og museum. Hva han sto for og foretok seg på Eidsvoll er vel mer eller mindre gått i den lokalhistoriske glemmeboka. I likhet med de fleste andre eidsvollsmenn er han blitt en del av den grå massen som vi kaller «fedrene på Eidsvoll».

Men i Møllers tilfelle er det også noen spesielle forhold som kan ha bidratt til at det har lagt seg et ekstra glemselsslør over hans innsats i 1814. I framstillinger av begivenhetene på Eidsvoll er Møller ofte blitt framstilt som en «vinglepave», en som var tilhenger av unionen med Sverige før han dro hjemmefra, men som lot seg rive med av den patriotiske yrheten på Eidsvoll og endte opp som en av de ivrigste selvstendighetsmennene. Hvem ønsker å bevare minnet om en som snur kappa etter vinden, som man har kunnet få inntrykk av at Møller gjorde når det gjaldt unionsspørsmålet?

Møller er også blitt framstilt som en av de ivrigste forkjemperne for frihet og rettferdighet blant Eidsvoll-representantene. I vår tid er vel ikke dette akkurat et negativt skussmål, men i Møllers samtidig – både på Eidsvoll og senere - var det flere som oppfattet standpunktene hans som uforsvarlige og radikale. Jacob Aall, som kjente Møller godt, men som også var en motstander mye av det han sto for politisk, hevdet Møllers standpunkter var uttrykk for «frihetssyke».

Men var Møller så vinglete i unionsspørsmålet som det er blitt påstått og hva gikk hans radikalisme egentlig ut på? Var han virkelig tilhenger av unionen med Sverige før han kom til Eidsvoll? Og var meningene hans så radikale og spinnville som man kan få inntrykk av?

Veien til Arendal

Det er ingen tvil om at Møller av sine samtidige ble oppfattet som en radikaler, både som politiker og samfunnsmenneske. Samtidig beskrives han av mange som et stort medmenneske, som gjorde en iherdig innsats for å hjelpe mennesker som led eller hadde det vanskelig. Både i teori og praksis sto han for opplysningstidas idealer om et samfunn basert på opplysning, frihet og rettferdighet.

Han var av «ringe Herkomst», som man tidligere sa, det vil si at han verken var født med sølvskje i munnen eller puter under armene. Som sønn av en salmaker i Christiania, som atpåtil døde før han var fylt et år, var det ingen selvfølge at han skulle ende opp som en velrennomert lege i Arendal og bli valgt som byens representant til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. For Møller var det sannsynligvis et lykketreff at han som tiåring ble pleiesønn for apotekeren Maschmann, som drev Elefantapoteket i Christiania og hvor Møller også fikk jobb som dissipel og medhjelper. Det var under oppholdet hos Maschmann han fikk interesse for farmasi og medisin.

Men kanskje han hadde endt opp som bestyrer av Elefantapoteket, hvis det ikke hadde vært for at Maschmann giftet seg og fikk en sønn, noe som førte til at det ble trangere om plassen for Møller – både i familien og på apoteket. Dette resulterte i at Møller besluttet seg for å reise til Danmark, for å prøve lykken og se om det var mulig å utdanne seg til lege. Siden han ikke hadde noen midler i bakhanda, måtte han de første årene fortsette å jobbe i apotekerbransjen, først i et år i Helsingør, så tre år ved Svaneapoteket i København. Samtidig begynte han så å tilegne seg de kunnskapene han trengte for å kunne bli lege og kirurg.

I løpet av studietida fulgte Møller forelesninger bl.a. ved Frederiks-Hospitalet og var medhjelper for flere av Københavns fremste kirurger og medisinere, bl.a. Henrich Callisen, som er blitt kalt «dansk kirurgis fader». Heller ikke Callisen var kommet til legegjerningen på noen lettvint måte. For hans del hadde han begynt karrieren som lærling hos en kirurg, og det var vel og merke i et tidsrom hvor kirurgien ble kombinert med barberhåndverket.

Blant medstudentene ble Møller også kjent med andre som strevde hardt og hadde mange odds i mot seg på veien til legeyrket. Det fortelles at han i tre år bodde sammen med Johan Daniels Herholdt, som ble en framtredende vitenskapsmann og professor. Sammen med Herholdt tok Møller undervisning i latin, «hvormed han med saameget større Fordeel kunde deltage i det af Tode oprettede Disputeer-Øvelses-Selskab» (en forening hvor det ble utvekslet kunnskaper om medisin og kirurgi). Også Herholdt kom fra enkle kår; i en biografi om han sies det at han «syntes ved Fødselen udelukket fra nogensinde at indtræde i Videnskabens højere Regioner».

Men både Herholdt og Møller kom seg «opp og fram». En viktig del av Møllers utdannelsesbakgrunn var at han også fikk opplæring i kirurgi og erfaring med de sykdommer og skader som kunne oppstå blant mannskapene i marinen, som på denne tida i stor grad var stasjonert i København. Før han han hadde tatt sine endelige eksamener i medisin og kirurgi, ble han utnevnt til «reservekirurg» for «Søefolket»(dvs. mannskapene i marineflåten).

Trange kår og opplysning

Det har ofte blitt framstilt som en «forklaring» på Møllers sterke politiske og medmenneskelige engasjement at han husket hvor han kom fra og at han hadde måttet slite seg fram til den posisjonen han fikk som lege og samfunnsstøtte i Arendal. Disse erfaringene har utvilsomt vært en viktig del av Møllers ballast på livets vei og de har sikkert også i visse tilfeller satt sitt preg på hans konkrete standpunkter. Samtidig er det vel sånn at noenlunde like livserfaringer kan føre til høyst forskjellige standpunkter; det er ikke vanskelig å finne eksempler på personer fra enkle kår som har «glemt hvor de kom fra» når de har kommet seg opp og fram.

Dessverre vet vi lite om Møllers politiske og samfunnsmessige engasjement i tidsrommet før han slo seg ned i Arendal. Allikevel er det vel liten grunn til å tvile på at det var under København-oppholdet at Møller tilegnet seg sin grunnleggende (ut)dannelse innen filosofi og politikk. Noen impulser kan han kanskje ha mottatt allerede mens han var hos Maschmann i Christiania, men i København må han ha opplevd noe som lignet på det «bondestudentene» i Christiania opplevde på slutten av 1800-tallet eller det 68’erne opplevde ved universiteter og distriktshøyskoler på 60- og 70-tallet. Det tiåret han oppholdt seg i København, fram til avreisa til Arendal i 1793, var på mange måter kulminasjonsperioden for opplysningstidas gjennomslag i dansk-norsk offentlighet.

Opplysningen var en åndsretning og et kulturfenomen som satte et sterkt preg på veldig mye av det som skjedde i andre halvdel av 1700-tallet, både i Europa og andre verdensdeler. Hundre år tidligere hadde en del filosofer begynt å stille spørsmål ved de fleste vedtatte sannhetene som gjaldt samfunn og religion, og disse tankene hadde etter hvert fått en stor utbredelse i visse kretser.

Opplysningstilhengerne hadde en sterk tro på at fornuften og en åpen meningsutveksling kunne føre til gode resultater på de fleste områder, enten det var innen vitenskapene eller når det gjaldt måten samfunnet ble organisert på. De mest radikale opplysningsfilosofene var prinsipielle motstandere av det eneveldige monarkiet (mange var republikanere) og var enten ateister (utelukket at det fantes en gud) eller deister (mente det fantes noe guddommelig, men trodde ikke nødvendigvis på en gud som direkte grep inn i tilværelsen). Noen radikalere var også tilhengere av et demokratisk styresett, og det fantes også noen som forsvarte kvinnenes rettigheter, men det er viktig å huske på at det var stor variasjon blant opplysningstilhengerne når det gjaldt hvordan prinsipper som frihet og likhet skulle praktiseres og når det gjaldt hvor fort og hvor langt utviklingen burde gå.

Meningsutvekslingen var intens, både blant de som var tilhengere av opplysningens ideer og mellom opplysningtilhengerne og de som forsvarte status quo enten det gjaldt samfunn eller religion. Og diskusjonene og motsetningene ble ikke mindre intense etter at begivenhetene med tilknytning til den franske revolusjonen kom til å prege meningsutvekslingen i tida etter 1789.

Det var denne ånds- eller kulturkampen som satte sitt preg på København i de årene Møller oppholdt seg der. På bakgrunn av de ideene og synspunktene han senere forfektet, og de beskrivelsene som de som kjente han har etterlatt seg, er det god grunn til å tro at København-oppholdet må ha spilt en avgjørende rolle når det gjaldt hans filosofiske og politiske dannelse.

Opplysningsideene hadde dessuten et sterkt nedslag i det miljøet som sannsynligvis var sterkest med på å forme Møller som samfunnsmenneske, nemlig fellesskapet blant de som var interessert i medisin og kirurgi. Selve ideen om at folks helse var viktig, og at helsetilstanden kunne påvirkes, var jo også et utslag av opplysningens tankegang - ifølge ortodokse tanker var sykdom og lidelse noe man måtte godta og leve med. Mange av Møllers støttespillere og venner i København var aktive vitenskaps- og folkeopplysningsmenn og flere av dem var pådrivere når det gjaldt utviklingen av medisin og helsevesen i Danmark.

Doctor Møller i Arendal

Med denne dobbelte ballasten – erfaringer fra «trange kår» og påvirkning fra «tanker i tida» om opplysning, frihet og rettferdighet – flyttet så Møller tilbake til Norge i 1793. Det hadde vært på tale at han skulle ha tiltrådt en stilling på en av de dansk-norske koloniøyene i Karibia, og han hadde også søkt på stillinger i København: i stedet ble det altså Arendal, hvor han veldig fort ble en høyt respektert lege og samfunnsborger.

At han i 1796 giftet seg med Else Margrethe Herlofsen, som tilhørte en sidegren til en av byens «fremste» familier (hun var kusine til Peter Herlofsen på Strømsbu), bidro sikkert til å knytte han tettere sammen med rederne og kjøpmennene i området. Noe som sikkert også bidro til den raske «sosialiseringen» var at Møller fra starten av var en aktiv deltaker i byens selskaps- og kulturliv, f.eks. i Arendals dramatiske Selskab, som han var med på å opprette i 1796. Når det gjelder hans politiske engasjement i den tidlige fasen av oppholdet i Arendal er det lite som er kjent (noe som kan ha sammenheng med at veldig mange av Møllers eiendeler gikk tapt da huset hans brant ned i 1840). Men et brev han mottok i 1798, som bl.a. inneholder hilsenen «Bliv ved ... at gaae frem paa Frihedsbanen!» indikerer at han ikke gjorde så mye for å skjule sin radikalisme.

Når det gjelder hans posisjon som lege, har vi et atskillig bedre kildegrunnlag, og på dette feltet kildene entydige. I Eidsvolds galleri, en samling portretter av eidsvollsmenn som ble utgitt i 1857, finner vi f.eks. denne fyldige beskrivelsen av Møller som lege, som både er bemerkelsesverdig og typisk:

Allerede som ung Læge, uden [fast] Løn og uden Midler, gav Møller Exempel paa denne opofrende, menneskekjærlige, uegennyttige Færd, som i hans Virkekreds har erhvervet ham et saa skjønt Eftermæle. Vi have liggende for os en Række officielle Erklæringer, ligefra Stiftamtmanden til hans rivaliserende Kolleger, hvilke alle afgive de mest slaaende Vidnesbyrd herom. De overbyde saa at sige hinanden i Ros over hans Duelighed, Ufortrødenhed og Uegennyttighed. Rygtet gav ham, heder det, eenstemmigen det Vidnesbyrd, «at han med sine Kundskaber forenede sand Menneskekjærlighed, hvorved han var lige saa rede med sin Hjælp for den Fattige, som for den Rige – en Egenskab, han ofte havde havt Anledning til at vise i sit vidløftige, med vanskelige, ofte farlige Reiser forbundne Distrikt.» Ved en blant Almuen udbrudt smitsom Sot var han i uafbrudt Virksomhed og paa Reiser for at træffe Foranstaltninger imod Smitten endnu ingen høiere Ordres hertil kunde indløbe [uten at det var gitt ordre om det fra høyere hold], og det uagtet de dermed forbundne Farer og Anstrængelser vare ham – den ulønnede Læge – uvedkommende.

Om hans Hjælpsomhed mod de Fattige tale Alle med den yderste Ros. Thi han var en Ven og Hjælper, saavel i Hytten som hos Rigmanden. Han kurerede ikke alene den Fattige uden Betaling, men han gav ham endog gratis Medikamenter og dertil «klækkelige Bidrag til Hjælp i hans Nød.» Naar en fattig Stakkel havde brukket en Arm eller vredet et Been – hvilket ofte hændte ved Skibsværfterne – saa var Møller, siges der, strax paa rede Haand for at hjælpe. I en Tid, der gjorde Philantropien til en særegen Opgave, var han saaledes en Menneskeven i Ordets fuldeste Forstand, uden huul theoretisk Bram.

Et lignende vitnesbyrd, ført i pennen av presten i Østre Moland og Tromøy, bekrefter denne framstillingen. I en erklæring, datert Østre Moland, 30. november 1797, skrev sogneprest Lauritz Groos:

Stads og Distrikts Chirurgus i Arendal, Hr. Alexander Chr. Møller, har jeg haft den Ære og Lykke at kiende, siden mod Slutningen af Aaret 1792, og veed, at Han ey allene fra den Tiid, til nu, har næsten eene praktiseret der; men og, at Han, som den ædle, uegennyttige og menneskekiærlige Mand, har iilet, meere end en Fattig, endog i mit Præstegield, til Hielp, der var farlig syg, havde brækket Arm, eller Fod, og ey kunde føde uden Ham, og det uden nogen Betalning, ja skiænket endog disse Elendige de Medicamenter, som De ey selv kunde forskaffe sig. At dette medføre Sandhed, skal jeg, naar forlanges, til Hans saavel fortiænte Ære, og til min Hiertens Glæde, tydelig beviise, og med levende Exempler stadfæste. [Personalia, AAks]

Når det gjaldt legegjerningen er det altså tydelig at Møller har vært i stand til å praktisere den medmenneskeligheten og filantropien som var en del av hans politiske program. Han har også klart å kombinere posisjonen med å være lege for de velstående i byen og distriktet med å være en trofast hjelper for allmuen.

Når det gjelder hans øvrige virksomhet for «allmennvellet» (et uttrykk som man på denne tida brukte når det var snakk om å gjøre en innsats for fellesskapet), som var en viktig del av Møllers totale samfunnsinnsats, kom den i tidsrommet før 1814 først og fremst til syne i forbindelse med Selskabet for Norges Vel, som ble opprettet i 1809 som en «interesseorganisasjon» for Norge i den vanskelige situasjonen landet befant seg i på dette tidspunktet. Møller var, sammen med bl.a. Jacob Aall og Peter Herlofsen, blant lederne for den regionale Norges Vel-avdelingen.

En viktig kampsak for Selskabet var arbeidet for opprettelsen av et eget norsk universitet, som ble kronet med seier i 1811. Velkjent er den store oppslutningen om innsamlingsaksjonen til støtte for universitetssaken, hvor Jacob Aall ga det største enkeltbidraget på 20 000 riksdaler. Men Møllers bidrag til innsamlingen var heller ikke å kimse av – 2500 riksdaler var et betydelig bidrag fra en person som ikke var overveldende rik, selv om han hadde en del å rutte med.

Valget i 1814

Dette var altså mannen som i 1814 ble valgt til Arendal bys representant på Eidsvoll. Det er ingen grunn til å tro at det var et tilfeldig valg eller at de som valgte han ikke var klar over hva han sto for. Jacob Aall, som kjente Møller svært godt fra selskaps- og organisasjonslivet skrev i et brev hjem fra Eidsvoll: «Du kjenner Dr. Møllers excentriske Ideer og min maadelige Middelvei». En lignende karakteristikk tok Aall med i beskrivelsen av Møller i dagboka som han førte under Eidsvoll-oppholdet: «den samme Frihedssyge som hans Venner ikke kunne frikjænde ham for yttrede han og her.» At Møller hadde radikale standpunkter om samfunnsforhold og politikk må derfor ha vært godt kjent blant de som valgte han. Siden han også ble valgt til det ekstraordinære stortinget høsten 1814, er det heller ingen grunn til å tro at flertallet blant hans egne velgere – i motsetning til Aall – var spesielt misfornøyde med hans innsats på Eidsvoll.

Når det gjelder unionsspørsmålet – det store stridsspørsmålet som skulle føre til så stor splittelse og uro på Eidsvoll - har vi ikke noen «meningsmåling» å holde oss til når det gjelder å avgjøre hvordan opinionen i Arendal forholdt seg til dette spørsmålet. Da valget av Møller ble foretatt (11. mars 1814) er det ikke sikkert flertallet av dem hadde tatt noe entydig standpunkt. Hva de mente om Møllers stemmegivning i dette spørsmålet vet vi heller ikke, men også her kan argumentet om at Møller neppe hadde blitt valgt til det ekstraordinære stortinget hvis det var stor uenighet om dette trekkes inn. Det finnes ingen kilder som dokumenterer misnøye blant velgerne med at Møller stemte for norsk selvstendighet på Eidsvoll.

Derimot kan det hevdes at den hilsningsadressen som Møller tok med seg til Eidsvoll, som ble underskrevet av de fremste borgerne i Arendal i forbindelse med valget, langt på vei var en fullmakt for å stemme for selvstendigheten. Her hilste man bl.a. Norges regent, prins Christian Frederik, som hadde stilt seg i spissen for opprøret mot Kielfredens bestemmelse om at Norge skulle overlates til svenskekongen, på denne måten:

Den almægtige Gud velsigne Deres Idræt [innsats], styrke Nationen og skjenke Dem den herlige Løn, at De, som gamle Norges trofaste Regent og Beskytter omringet af dets, ved Følelse af Frihed og Selvstændighed, jublende Sønner, maae see dette elskede Fædreneland befriet fra fremmed Aag, at bestaae ved sin indvortes Kraft; og denne gjensidige Prøve vil knytte Folket og Regenten inderlig og evig til hinanden.

Noenlunde det samme budskapet ble uttrykt på denne måten:

Arendals Menigheds samtlige Indvaanere , ..., føle ikke mindre end det øvrige Norske Folk, den Altstyrendes mægtige Omhu for Norges Rige, at vi – (...) ejede Dem inden vore Fjelde, elskede Prinds! som vil træde i Spidsen for det Norske Folk, aldrig skilles derfra og, som dets Regent, besjælet af varm Følelse for Norges Hæder og Held, hævde dets Selvstændighed.

Arendals Eidsvoll-adresse, som var ment å være et uttrykk for velgernes mening, er uten tvil nokså positivt innstilt til tanken om at Norge skulle trosse unionspåbudet og satse på selvstendighet.

Møller på Eidsvoll

Når det gjelder Møllers oppholdt på Eidsvoll har vi et fyldig kildemateriale, som både dekker hans egne opplevelser og hans innsats i de offentlige diskusjonene under «riksdagen» eller grunnlovsforsamlingen. Møller sendte en rekke brev med informasjoner om det som foregikk, stilet til Peter Herlofsen, men ikke bare ment for hans øyne – det var meningen at også andre velgere som ønsket det skulle få lese disse rapportene fra «deres stortingsrepresentant». Dette kan ses på som et av flere eksempler på at Møller hadde forståelse for den demokratiske kulturen som Eidsvoll-forsamlingen var i ferd med å legge grunnlaget for – åpenhet og diskusjon ble oppfattet som positive virkemidler når samfunnet skulle formes og utvikles.

I det første brevet til Peter Herlofsen, skrevet i Christiania 7. april, forteller Møller han om det førsteinntrykket han hadde fått av stemningen blant befolkningen og de som i likhet med han skulle videre til Eidsvoll:

Vel kan jeg ikke efter mit korte Ophold her have tilveyebragt mig nogen klar og tydelig Idee om Tingenes indviklede Forfatning. Men saa meget er imidlertid vidst, at Prindsen er ey allene her, men ogsaa af Mange fra andre Steder i Riiget høyligen elsket og ligesom forgudet, for hans Smidighed, Klogskab, Arbeydsomhed og Godmodighed - Egenskaber som alle ere enige om, at Han i høy Grad er i Besiddelse af. - Jeg vil ikke engang tale om det Millitaire, som ordentlig skal tilbede Ham og tydeligen have yttret, at de i Ham vil have en Konge. - Ingen af alle disse lader sig overtyde om nogen anden Forestilling, hvilket jeg selv, saavel som en Deel af de andre Deputerede, har havdt Anledning til, at blive overbeviiste om, baade paa Reysen og medens vorre korte, eller længere Ophold her. De anderledessindede, som ogsaa kaldes det Wedelske Partie holder sig imidlertid tilbage og vil neppe yttre sig kiendelig førend Rigsdagsforsamlingerne. - Man er nød til at tale med Varsomhed og være mistænkelig paa enhver, som man ikke tilfulde kiender. [Fayes arkiv, Riksarkivet]

Han skrev også:

Jeg har under alle disse Omstændigheder ikke funden nogen Grund til at forandre mine Grundstætninger, som de kiender og ligesaalidet nogen af de andre Deputerede, som ere af den samme Tænkemaade - og disse ere ikke faae. - Men alle blive vi meere og meere varsomme, for at ansees for, at ville danne et Partie.

Dessverre gjør han ikke nærmere rede for de grunnsetningene han ikke har funnet noen grunn til å forandre.

Den sterke oppslutningen om «prinsens parti» (de som ønsket selvstendighet), ble bekreftet etter ankomsten til Eidsvoll. 13. april kunne han rapportere:

Midlertid var det ikke vanskelig, at opdage saameget, at næsten alle Mennesker her vare stemte for Landets Selvstændighed med Prinsen som indskrænket Konge i Spidsen, hvis Udførlighed kuns faae betvivlede, ligesom de ej heller yttrede nogen Frygt for de Midlers utilstrækkelighed som hertil udfordredes.

I det samme brevet beskrev han opplevelsen av å gå til bords sammen med de andre representantene fra hele landet:

Det er et glædeligt Skue, at see Bønder, Soldater, Generaler, Biskoper, Præster og Folk af alle slags Rang og Stand, at sidde ved Siden af Hinanden og paa en venskabelig Maade underholde sig med Hinanden om Fædrenelandets Anliggender.

Dette er også et eksempel på at Møller var fortrolig med den likhetstanken som ligger bak det moderne demokratiet – at folkevalgte representanter med forskjellig sosial bakgrunn og erfaringsgrunnlag sammen – gjennom fredelige diskusjoner – skal komme fram til gode løsninger på samfunnets problemer og utfordringer. Vi kan godt si han hadde et demokratisk sinnelag som var forut for sin tid – det var slettes ikke alle representantene på Eidsvoll som var like begeistrede for at bønder og soldater og andre allmuesmenn skulle være med på å bestemme politikken.

I et annet brev skrev han:

De af Rigsdagslemmerne, som med varme andtager sig Rigsdagsforhandlinger søger med Iver, at giøre sine Meninger gieldende hos de andre Representere for at vinde Stemmer til det, som de troe, at være det rigtigste og gavnligste for den nye Stadtsindretning - Saaledes seer man Folk af alle Stænder venskabeligen og fortroeligen at medddele Hinanden Ideer.

I samme brev beskrev han losjiforholdene på denne måten:

Det er for de fleeste Rigsdagslemmer en ubehagelighed, at deres Logier ere for langt adspreedte fra Hinanden omkring paa Bøndergaarder, de fleeste ligger fra 1/4 til 1/2 ja en heel Miil fra hværandre og have hvær Dag ligesaa langt at reyse førend de kan naae Forsamlings Stædet - hvilket er meget byrdefuldt i dette slette Føre. - Strax ved Ankomsten blev J. Aall og jeg adsplittede - vi have ½ Miil til Hinanden og kand derfor ikke komme til at conferere uden paa Forsamlingsstædet Ejdsvold Værk; dog er jeg saa lykkelig at være indquarteret paa et Stæd hvor der i nærheden af samme ligger en Klynge af Gaarde, hvorpaa der logerer en 16-18 Representanter for det meeste fra Trondhiems Stift, hvilke jeg ...... søger at overlægge med det, som forekommer.

Den 23. april kunne han melde at de to partiene «nu virkelig baade i Ord og Giærninger har aabenbaret sig»:

Det ene Partie, som kaldes det svenske, eller maaske rigtigere Usælvstændigheds Partiet, fordi de antager det, som en Umulighed, at Norge kand vorde selvstændig, ... [Det andre] Printsens, eller retter sagdt Selvstændigheds Partiet, med Sverdrup, Falsen, Diriks, Rein etc. i Spidsen, troe, at vi endnu har Midler til, og Kraft nok, for at bevirke denne Selvstændighed.

I et brev datert 30. april beskrev Møller hva han og de andre representantene foretok seg mens de ventet på at utkastet til grunnlov skulle bli fedigbehandlet i konstitusjonskomiteen:

En Deel af Rigsforsamlingens Medlemmer har ... daglig mødt for at meddeele hinanden deres giensidige Idder og for at overlægge Et og Andet - nogle ere indkomne med forskiellige Forestillinger til Rigsdagen, hvilke da ere blevne oplæste og derpaa overleveret til de behørige forskiellige Committeer. - En af de bemmærkningsværdigste Forestillinger var indleveret af nogle Rigsdagsbønder, hvilken foreslog, at Ingen som ey beboede og brugte Jordegods herefter enten maatte kiøbe eller være i Besiddelse af samme. -Andre Rigsdagslemmer sidde hiemme i Logierne og studere paa Constitutionen og hvad andet, som kand blive af Viktighed for de tilkommende Debatter: til disse hører jeg; naar ikke Nødvendigheden udkræver det, at jeg maae fungere, som Rigsdagslæge; Thi dette er bleven mit Hverv, siden jeg er den eeneste Læge ved Rigsdagen, som og her i Egnen. - Men ved denne hiemmesidden bliver jeg skrækkelig maver, affældig og forældet - ikke just fordi jeg anstrænger mig for meget, men fordie at der i Logiet ikke vanker andet end Melkevælling med Snærk udi og harskt steegt Flæsk, en Kost, som vel kand gjøre en sindig og spag; men hværken opvagt, eller fyrig - dog er det tienligt til at betage mit Blod noget af dets fordums Heede og Hidsighed. Jeg beder om Unskyldning for denne Paranthese, mig selv betræffende.

Fra unionstilhenger til selvstendighetmann?

Som nevnt i innledningen har Møller blitt framstilt som en som snudde kappa etter vinden og gikk fra å være en unionstilhenger til å bli en varm tilhenger av unionspartiet. Selv om denne påstanden er blitt gjentatt utallige ganger i mer eller mindre kategoriske former, bygger den, såvidt jeg vet på et – et! – samtidig vitnesbyrd.

At «vitnet» er Jacob Aall har sannsynligvis bidratt til at framstillingen har blitt godtatt uten videre, uten at det har blitt stilt kildekritiske spørsmål. Aall var en av de få Eidsvoll-representantene som etterlot seg fyldige og sammenhengende framstillinger av det han hadde opplevd. Det dreier seg om systematiske dagsboksopptegnelser supplert med en «katalog» hvor de forskjellige representantene ble karakterisert og i mange tilfeller fikk «passet sitt påskrevet». Aalls karakteristikker har flittig og ofte ukritisk blitt brukt som «sannhetsvitnesbyrd» av historikere etter at de ble offentligjort.

Om Møllers unionsvingling skrev Aall dette:

I sine Grundsætninger viste han [Møller] megen Vankelmod. Da vi drog herhid havde han de samme Begreber om Norges Selvstændighed som Grøgaard og jeg. Hans Tale var endog kjækkere end vores, og han erklærede høyt, at vores første Krav burde være Forelæggelsen af hvad der var passeret mellem Regenten og udenlandske Magter. Denne Tale var her [på Eidsvoll] saa aldeles Glemt, efter at han havde tilbragt en kort tid i Deres Selskab, som havde modsatte Ideer, saa at han stedse stemmede med dem, som viste sig Prindsen og Selvstændighedens Sag varmest opofret.

Aalls opptegnelser ble ikke offentligjort før lenge etter at både Aall og Møller var døde, så sannsynligvis fikk ikke Møller anledning til å forsvare seg mot påstanden om «vankelmodighet».

Møller og Aall var i utgangspunktet svært gode venner, hadde mange felles synspunkter om hvordan samfunnet skulle utvikles og forbedres og sto side om side når det gjaldt flere av tidas strisspørsmål, som f.eks. kampen for et eget norsk universitet. De hadde også reist i følge fra Nes Verk til Eidsvoll; dette forholdet har sikkert bidratt til at mange så lett har festet lit til Aalls beskrivelse.

Aall hadde selv på et tidlig tidspunkt tonet flagg når det gjaldt spørsmålet om Norge skulle godta eller sette seg opp mot stormaktsbudet om å gå i union med Sverige. Etter hans mening ville selvstendigheten bare føre til fortsatt krig og elendighet og han hadde liten tro på at Norge ville være i stand til å stå på egne bein.

Etter hvert som det under oppholdet på Eidsvoll ble klart at «selvstendighetspartiet» hadde flertallet med seg, ble Aall mer og mer frustrert over at hans syn ikke vant fram. På bakgrunn av de sterke motsetningene som var på Eidsvoll i dette spørsmålet, er det opplagt at man ikke uten videre kan oppfatte det han skrev som «sannheten». Når det gjelder Møller må vi også ta hensyn til at det sikkert har vært ekstra bittert for Aall å oppleve at en nær venn og samarbeidspartner valgte «feil side». Det må presiseres at det ikke er noen grunn til å tro at Aall løy om at Møller opprinnelig var unionstilhenger; det er ingen ting i veien for å tro at han har oppfattet det sånn, f.eks. på bakgrunn av at de begge var bekymret over forsyningssituasjonen og nøden.

Dessverre har vi ikke noen uttalelse fra Møller selv som en gang for alle kan avkrefte eller bekrefte påstanden om hans vingling. Men leser man nøye gjennom Møllers egne nedtegnelser fra Eidsvoll (brevene til Herlofsen) finner man ingen uttalelser som utvetydig kan tolkes i retning av at opprinnelig var unionstilhenger. Mellom linjene kan man i begynnelsen lese en viss skepsis til Christian Frederik, som på dette tidspunktet var Norges regent, men denne skepsisen kan like gjerne oppfattes som uttrykk for en maktkritisk grunnholdning, som både Aall og andre framhever som et konstant trekk ved Møllers karakter. Man finner også tegn til at Møller var bekymret for forsyningssituasjonen, men dette var selvsagt ikke noe som var forbeholdt for unionstilhengerne.

Like etter ankomsten til Eidsvoll skrev Møller, som sitert ovenfor, at han ikke hadde funnet noen grunn til å forandre sine «Grundsætninger». Samtidig opplyste han at «(vi) alle blive meere og meere varsomme, for at ansees for, at ville danne et Partie». Han sier altså ikke hva som er disse grunnsetningene, men det er verd å merke seg at han aldri senere i brevene finner det nødvendig å informere om at han har forandret grunnholdning eller standpunkt.

Samtidig inneholder dette sitatet en viktig opplysning, som kanskje kan være med på å forklare hvorfor Aall hadde oppfattet Møller som unionstilhenger selv om han evt. ikke var det. På denne tida ble det ikke nødvendigvis oppfattet som positivt å tilhøre et parti. Det var vanlig å mene at en politiker skulle være uavhengig og selvstendig; idealet var en person med «åpent sinn» som ventet med å ta standpunkt til alle saks opplysninger og synspunkter var kommet fram. At Møller, i tråd med et sånt syn, ikke ønsket å stå fram med sitt standpunkt før Eidsvoll-forsamlingen var kommet godt i gang, kan ha bidratt til at det oppsto uklarhet om hva han egentlig mente.

Han fortsatt ei stund til med å holde kortene tett inn til brystet, men i et brev som er skrevet i slutten av april, går det fram at det nå snart var på tide å slippe katta ut av sekken. Møller skrev da til Peter Herlofsen:

Det lader nu, som at, Usælvstendighed Partiet begynder at tabe dets Haab om at trænge igiennem med deres Meening. – Dette er mig anfortroed at en dets Høvding, uden at jeg egentlig hører til samme, eller noget Andet. – Jeg lader som jeg nok ynder begge Partier, og har herved befunden mig vel hidtil; men snart kommer jeg dog nok til at røbe mine egentlige Grundsætninger ved de skrivtlige Vota som man skal afgive ...

At han omtaler unionstilhengerne som «uselvstendighetspartiet» tyder ikke på at han like i forveien hadde delt deres grunnsyn. Tragisk nok kan det hende at det er Møllers insistering på «partiløshet» som har bidratt til at han er blitt stående som eksempelet på en Eidsvoll-representant som vendte kappa etter vinden. Samtidig er det litt artig å kunne peke på det komiske i at Møller hadde lyktes så godt, at han faktisk hadde mottatt fortrolig informasjon fra sine motstandere.

Frihetssyk?

Men hva så med det andre elementet som ofte trekkes fram i forbindelse med Møller som politiker, hans radikalisme – hans «frihetssyke».Uttrykket «Frihedssyge» stammer fra Aalls katalog over medpresentantene på Eidsvoll, som er nevnt ovenfor. Her skriver han dette om Møllers frihets- og rettfedighetsbegeistring:

Paa Rigsdagen viiste han sig, som ventelig var, som en Mand af Kultur og Kundskab, men den samme Frihedssyge som hans Venner ikke kunne frikjænde ham for yttrede han og her. Hans Betragtninger over de borgerlige Forhold ere temmeliger eensidige. Alt det mørke, som findes i de lavere Stænder betragter han som en Følge af deres Friktioner med de højere. Enhver Rigmand er herskesyg og pengegjærrig, enhver Fattig fortrykt og forurettet. Disse Ideer udviklede han og her, og man finde dem i sær i hans Tale for Konskriptionen og for Privilegiernes Ophævelse. Af denne Omstændighed fulgte den Underlighed, at han og jeg - vores Venskab og vores Harmonie(?) i mange Henseende uagtet - bestandigen her var hinandens Opponenter.

I dette tilfellet er det ingen grunn til å tvile på innholdet i beskrivelsen, selv om det selvsagt ikke er nødvendig å gå god for den polemiske og ironiske språkbruken i sitatet. Når det gjelder Møller radikalisme, og sterke frihets- og rettferdighetsbegeistring, fins det mange uavhengige vitnesbyrd som kan befkrefte dette, både når det gjelder innsatsen på Eidsvoll og hans samfunnsengasjementet i tidsrommet både før og etter. Det framstilles gjerne som et konstant trekk, i motsetning til hans påståtte ustadighet i unionsspørsmålet. Når det gjelder Aalls betegnelse («Frihessyge») må vi huske på at det stammer fra en person som bare til en viss grad ønsket forandringer i samfunnsforholdene som de var i 1814.

På Eidsvoll kom Møller radikalisme, som Aall nevner, særlig til uttrykk i hans forsvar for allmenn verneplikt og når det gjaldt avskaffelsen av privilegier og andre særordninger fra enevoldstida – enten det gjaldt innen næringslivet eller på andre områder.

Når det gjelder det første temaet holdt han en tale, hvor han bl.a. uttalte:

Den himmelraabende Uret, som med tung Jernhaand har hvilet fornemmelig paa den ringere og fattigere deel af Statsborgerne, ved den imod Lovene vilkaarlige Udtagelse af Mandskaber til Land- og Søtjenesten, vil formodentlig herved ophøre, til uudsigelig Glæde for den Lidende og alle Retsindige. Det er vitterligen nok, at der af de fattigste og mindst formuende Familier stedse, under alle Krigsbevægelser og selve Krigen, have været bortrevne Fædre og Sønner, saamange de have været, indtil at ikkun Konerne og Børnene ene have været tilbage i disse Armodens Hytter, .... Maatte Norges nye Statsforfatning være heldigen nok til å dræbe denne Skjændsels- og Umenneskeligheds-Daad.

Setningen er vel kronglete ordbruken vel pompøs for dagens mennesker, men det Møller her sier er rett og slett at det ikke skal være «forskjell på folk» når det gjelder hvem som skal delta i forsvaret av landet. Dette var på ingen måte et synspunkt som alle var enige i – Jacob Aall mente f.eks. at overklassens barn hadde fått en altfor «bløt» oppdragelse til at de egnet seg som krigere og mente dessuten at de hadde viktigere oppgaver å ivareta i en krigssituasjon. Men når det gjelder dette temaet er det utvilsomt Møller som taler på vegne av befolkningen på Sørlandet, som i enevoldstida hadde måttet bidra med en stor andel av de menige sjøfolkene som bemannet den dansk-norske flåten.

Den skildringen han gir av situasjonen i «Armodens Hytter» var utvilsomt selvopplevd fra legebesøk hos familier til sjøfolk som var utkommandert i flåtetjeneste. Også en annen mann fra det området som i dag utgjør Arendal kommune, Even Thorsen, som representerte de menige sjøfolkene i Marinen, engasjerte seg på Eidsvoll i vernepliktssaken. Det er ingen tvil om at dette var en sak av stor betydning for folk i det distriktet han og Møller kom fra.

En viktig del av Møllers radikalisme var hans forsvar for et fritt næringsliv og for den enkeltes rett til å benytte sin egen eiendom som han ønsket, så lenge det ikke stred mot «Statens almindelige Interesse». For de fleste opplysningstilhengerne var næringsfrihet et viktig element i et helhetlig samfunnssyn, som vel og merke ofte var kombinert med forslag til hvordan de fattige og ubemidlede kunne hjelpes og få mulighet til å forbedre sin situasjon.

På Eidsvoll sluttet Møller seg til det mest radikale grunnlovsforslaget om næringsfrihet, som var framsatt av Poul Steenstrup, som Møller er blitt sammenlignet med når det gjelder politisk grunnsyn. (Poul Botten Hansen: «I Politiken kan Møller nærmest stilles ved Siden av Steenstrup. Som denne var han en Enthusiast, og i velment Had til Titler, Ordener, arvede Forrettigheder og til alle Baand paa Næringsfriheden, mødtes de ganske.»).

Når det gjald spørsmålet om titler og ordener, som hadde vært viktige elementer i enevoldstidas rangsystem, hvor tittel og rang kunne være viktigere enn hva slags evner, kunnskaper og erfaringer du satt inne med, holdt Møller et langt og engasjert innlegg på Eidsvoll. Han sa bl.a.:

Rang har ethvert Indiviid, som Menneske betragtet, fra Fødselen af, efter dets Natur og dennes Orden; denne Rang stiiger uformerkt med Menneskets tiltagende Aands- og Legems-Kræfter, Færdigheder, Dueligheder, Kundskaber og Dyd, denne individuelle Forskjellighed, af disse Egenskabers mindre eller meere Storhed, deres meere eller mindre velgjørende eller skadelige Indflydelse, paa Individet selv, som paa alt det der omgiver det – er just det, - som efter mit Begreb udgjør Bestemmelsen av den sande og virkelige Rang blandt alle en Stats Borgere.

Den kan aldrig blive ubemærkt, aldrig blive upaaskjønnet, alt efter den Beskaffenhed, da den, efter sin Natur maa yttre sig og viise sig i Handlinger. Disse Handlinger ere det, som egentlig forskaffer Mennesket og Borgeren den særskilte Rang, som han ubemærkt tilvejebringer sig imellem sine Lige.

Hvor denne naturligen erhvervede Forrang lades et frit Spillerum, der, og kuns ene der, udvikler sig efterhaanden alle Menneskets intelectuelle og physiske Kræfter til et stedsevarende og stigende Hæld, for det heele Samfund som for dets enkelte Deele, - Ethvert Indiviid vil saaledes komme til at nyde, det, den tilkommende Deel af Agtelse, Hengivenhed og Godhed, af dets Medmenneske, og saaledes den fuldkomneste Belønning, som meest uforkrænkelige Rang, som noget fornuftig Menneske kan øndske sig – Den kan ikke som enhver anden medeelt politisk Rang, erholdes ved Smidighed, Underkastelse, Hyklerie, Pengevælde, Leflerie og Alskens lastværdige, ja selv strafværdige Kunstgreb, hvilket er Tilfældet med den politiske Rangmeddeelelse, som tusinde Exempler beviise, og om den vedbliver, fremdeles daglig vil beviise. –

Hvor kan Manden bedre kjendes og bedømmes end i sin egen Virkekreds og ved sin Daad? – Det gode og ædle skilles derved bedst fra det onde og uædle – begge vil agtes for det, de ere, og Belønning eller Straf, som ingen Lov kan byde, vil Ligesom Agtelse; eller Foragt, herved staae i et rigtigt Forhold til Hinanden.

Dette er bare et utdrag av det som Eli Fure kaller «dagens lengste tale» i boka Eidsvoll 1814, hvor den gjengis i sin helhet. Det kan være liten tvil om at Møller har hatt et sterkt behov for å gi uttrykk for hva han mente om disse spørsmålene og det er grunn til å tro at engasjementet har sammenheng med de opplevelsene han selv hadde hatt i kampen for tilværelsen og for å skaffe seg selv en posisjon i samfunnet som sto i forhold til hans evner og utdannelse.

Det Møller gir uttrykk for er rett og slett en visjon om et samfunn hvor du blir premiert for det gode du står for og utretter og hvor evner og kunnskaper er de kriteriene som skal være utslagsgivende når en person skal få en stilling eller en utmerkelse. Meritokrati, kalles dette systemet, som er en viktig del av det moderne demokratiet.

Forut for sin tid

For oss er det vanskelig å forstå hvor gjennomsyret det eneveldige samfunnet var av en formell tankegang når det gjaldt hvem som var verdige til en spesiell posisjon eller stilling (f.eks. at man måtte være adelsmann for å få toppstillinger i hær og marine). Det var dette samfunnet Møller gjorde opprør mot; det var i motstand mot dette systemet at hans radikalisme kom til uttrykk. Ved sitt sterke engasjement var han kanskje forut for sin tid, men de tankene han forfektet var ikke virkelighetsfjerne eller urealistiske.

De som kritiserte han i samtida, og i årene etterpå også, var rett og slett ikke enige i den samfunnsvisjonen han hadde, og hvis de eventuelt var enige om målet, mente de det ville og burde ta lang tid å komme dit. For min egen del er jeg glad det fantes Eidsvoll-representanter som hevdet de synspunktene Møller representerte og den nedsnakkingen han har blitt utsatt for – av folk som ikke delte hans politiske mål – er egentlig en bekreftelse på at han sto for noe riktig og fornuftig.

Kongevalg og hjemreise

Også på 17. mai, i forbindelse med kongevalget, tok Møller ordet for å gi en nærmere begrunnelse for sine synspunkter. Her ga han uttrykk for håp om at de beslutningene han skulle være med på å fatte ville føre til «det elskte Fædernelands Held og Hæder», men minnet også om at det også kunne skje «at alt dette ikke vindes uden igiennem fleere Trængselens –og Gjenvordighedens – Dage». «Dog du vil hellere modtage dit forventede Gode igiennem Mod og Hæder end igiennem Feyghed og Skiendsel». Han avsluttet sin «stemmebegrunnelse» med en oppfordring til forsoning mellom de som hadde vært uenige under forhandlingene på Eidsvoll:

Kuns Et staar mig endnu tilbage, og dette er: at jeg ønsker, at kunne række mine Hænder, som en Underpant paa mit Hjertes Broderfølelse, for Hvær den, der enten Kunde have været af forskjellig Meening; eller forskjellig Idræt med mig [stått for noe annet?], i Fædernelandets saa viktige Anliggender. Jeg skulde da med Froesind [glede] vende tilbage til det kiære Arnestæd og der sige mine Medborgere, at jeg forlod Mænd fra alle Norges Egne, der kaldte sig deres Brødre og elskede dem, som de igien fortiene at elskes af Dem [«mine Medborgere» i Arendal].

Dette er nok et eksempel på at Møller hadde en tidlig utviklet forståelse for det som skulle bli spillereglene i det moderne demokratiet – man kan gjerne debattere krast og heftig, men når avgjørelsen er tatt må man prøve å være like gode venner som før.

Også i et av de siste brevene Møller sendte hjem til Peter Herlofsen i Arendal, kommer det fram et eksempel på at Møller i liten grad var preget av et ønske om å forsterke motsetningene eller pukke på sitt syn, men heller ønsket en fortsatt åpen og redelig debatt. Her fortalte han at Jacob Aall ville komme fortere hjem enn han selv, fordi Aall ønsket å dra direkte hjem til Nes Verk, mens Møller ville dra innom Christiania.

De vil altsaa af ham forud kunde faae Efterretninger om Rigsdags Tildragelserne: og det vil være godt; Thi maaske betrager vi to Tildragelserne fra meget forskiellige Synspuncter, hvorved De da vil vinde ved Opgiørelse af det Facit de heraf kand uddrage. - Jeg skal documentere Dem ethvert mit Skrit under Forhandlingerne.

Møller hadde altså ikke noe ønsker om å skynde seg hjem for å forsvare sine standpunkter og stemmegivning overfor de som hadde valgt han, men syntes det var helt fint at Herlofsen fikk framstilt det som hadde skjedd fra mere enn en synsvinkel. Det syns jeg er prisverdig av en person som akkurat hadde oppholdt seg midt i stridens mest intense hete.

Under oppholdet i Christiania fikk Møller med seg flere opplevelser som indikerte at befolkningen der i stor grad gledet seg over de beslutningene han hadde vært med på å fatte. I et av brevene fortalte han om den nyvalgte kongens inntog i byen, som nå var hovedstad for det selvstendige Norge:

Den 22de [Mai] om Eftermiddagen Kl. 2 holdt han sit høytidelige Indtog i Christiania, hvor han modtoges med en Hiertelighed, der fuldkommen bødet paa den Mangel af kongelig Glands, som ved slige Leyligheder ellers sees; dog savnedes hværken Høytidelighed, eller Smag i de Indretninger, som Tidens Korthed i denne stoere Anledning havde frembragt. – Hans Indtog skeede til Hest, han holdt forskiellige Taler til Folket, blandt andet sagde han de mange Damer, der bestrøede hans Vej med Blomster og som overleverede ham Blomster-Krandse: At Enhvær Folkefæst altid gjordes skiønnere og høytideligere ved det smukke Kiøns Medvirkning og Mellomkomst, hvilket han i Dag ærfarede og at han med evig Erkiendtlighed ville optage en hvær den Blomst, som han maatte finde paa hans Vey.

Han fortalte også om befolkningens engasjement for selvstendighetssaken:

Christiania Indvaanere havde giort et frievilligt Sanmmenskud ... [innsamling av bl.a. sølv, gull og kobber] som de gjorde Kongen en Foræring med. Han modtog dette med Erkiendtlighed og sagde, at han vilde vide, at anvende det til Fædrelandets Nytte. Et Korps Odelsbønder der med dragne Sabler og til Hæst vare med i Indtoget skal ligeledes have giort et Sammenskud af Sølv etc. til Foræring for ham. Det mærkelige ved dette Sammenskud bestaaer deri, at det er skeed uopfordret og at Tieneste Folk, Matroser og Soldater har gaaet op paa Raadhuset og sagt, at det var vel alt det Sølv de havde; men de gav det dog giærne til deres nye Konge – de toge Uhrkiæderne af deres Uhr og lagde dem paa Bordet uden at være det mindste unseelige over Gavens Ringhed. – Det er utroeligt hvor denne Mand er ælsket – og han fortiener det vidst ogsaa baade fra Hiertet og Forstandens Side.

Etter disse sterke opplevelsene reiste Møller hjem igjen til Arendal. Dessverre fins det ingen kilder som forteller om hvordan han ble tatt imot og hva velgerne syntes om den jobben han hadde utført som byens representant på det første folkevalgte stortinget i norsk historie. Som jeg tidligere har vært inne på kan de ikke ha vært veldig misfornøyde, siden han ble gjenvalgt da det høsten 1814 skulle velges representanter til et ekstraordinært storting.

Unionen med Sverige

Det kom raskt til å vise seg at det var pessimistene som fikk rett når det gjaldt Norges mulighet til å forsvare den selvstendigheten som var vedtatt på Eidsvoll. På dette punktet fikk unionstilhengerne rett, selv om dette ikke innebærer at det hadde vært like greit om deres linje hadde vunnet fram allerede under grunnlovsforsamlingen. Uten selvstendighetsmennenes pågangsmot hadde vi kanskje ikke fått en så bra grunnlov som ble resultatet av forhandlingene på Eidsvoll.

I august 1814 ble det inngått en fredsavtale mellom Norge og Sverige (Mossekomvensjonen) som innebar at det skulle innkalles til et ekstraordinært storting i Christiania. Dette stortinget – valgt av folket på samme måte som Eidsvoll-forsamlingen – skulle vedta de endringene i grunnloven som gjorde det mulig å gå i union med Sverige og – når dette var gjort – ta stilling til om unionen skulle endelig godtas. Norge hadde lidd nederlag i krigføringen, men det var fortsatt mulig at krigen kunne fortsette, hvis stortinget syntes at forandringene i grunnloven innebar at prisen var for høy.

Å være representant på det ekstraordinære stortinget innebar å delta i beslutninger som var svært avgjørende for Norges framtid. Naturlig nok har det ikke blitt betraktet som like gjevt å være med på dette stortinget, som på Eidsvoll, og de fleste nordmenn vet atskillig mindre om de viktige beslutningene som ble foretatt i Christiania i oktober og november enn det som skjedde på Eidsvoll et halvår tidligere. Men den innsatsen som ble nedlagt på det ekstraordinære stortinget førte til at «vi fikk med oss» grunnloven – mer eller mindre uforandret – inn i unionen med Sverige. Dette innebar at Norge fikk en forholdsvis selvstendig politisk stilling innenfor unionen og det betydde at grunnloven kunne fortsette å være fundamentet for den politiske utviklingen i landet.

På det ekstraordinære stortinget var Møller aktivt med i forsvaret av grunnloven og mest mulig selvstendighet for Norge innen unionen. I en av medrepresentantenes dagbøker kan vi lese dette referatet av et av hans innlegg (Fredrik Scmidt, 25.oktober 1814):

Dr. Møller talte om Synspuncter, hvorfra Foreningen bør betragtes, at den er antaget af Norge som et frit, selvstændigt og uafhængigt Rige og at derfor Grundloven mateialiter [reelt] og formaliter [formelt] bør holdes i Agt, samt at Forskjellen mellem den og Foreningsacten nøie bør iagttages; hin er fast, denne tilfældig, Acten kan forandres, Grundloven ikke. Heller ikke bør Sammenblanding finde Sted. Lad Sverrig beholde sine Stænder, Norge sit Storthing ...

Møller engasjerte seg også i spørsmålet om eget norsk handelsflagg. Han la fram et eget forslag om at en av bestemmelsene i grunnloven skulle lyde: «Norge skal have sit eget Coffardie-Flag» og begrunnet det bl.a. med å vise til at hans velgere hjemme i Arendal hadde bedt han om å foreslå dette.

Denne [paragrafs] Bestemmelser bifalder jeg iøvrigt ikke alene, men er endog, ifølge mine Committenters [velgernes] udtrykkeligen erklærede Villie, forbunden til at paastaae dette, da det er af den yderste Viktighed for Norges Fragthandel, ei alene at maatte beholde dette, men endog at beholde det med saa liden Forandring, som muligt, helst saaledes, som det nu er, da det er meest overensstemmende med det Flag, under hvilket Norges Handel forhen er ført.

På dette punktet var det full overensstemmelse mellom den symbolske patriotismen og næringsinteressene til handels- og rederi-borgerskapet i Arendal. Møller var heller ikke snauere enn at han i samme slengen foreslo et eget norsk konsulatvesen. Som kjent var det en kampsak som skulle komme på dagsorden flere tiår senere og bidra til å avslutte den unionen som nå var i ferd med å bli inngått. Som avslutttelse på begrunnelsen om handelsflagget sa Møller:

I øvrigt maa jeg erklære: at jeg bestemt fordrer, at Norge skal have sine egne Handels-Consuler; jeg maa endog ytre, at jeg anseer det som en nødvendig Betingelse for og Følge af et eget Flag og egne Søe- og Handelslove.

Livet etterpå

Møller kom aldri senere til å opptre som politiker på det nasjonale planet, selv om han jevnlig var valgmann ved stortingsvalgene helt fram til 1814.

Han fortsatte også å være sterkt engasjert i lokale tiltak, både innen kultur- og opplysningsvesenet og når det gjaldt hjelp til fattige og de som hadde det slitsomt. Derfor er det ingen tilfeldighet at to av institusjonene i «det gamle Arendal» bar hans navn. Det ene var museumsbygningen som ble reist på Tyholmen for å huse ustillinger og samlinger for Arendals bibliotek og museum, som Møller hadde vært med på å opprette i 1832 («Møllers minde»). Det andre var et dagsenter som var spesielt beregnet for fattigbarn fra Barbu («Møllers asyl», asyl=tilfluktssted/fristed).

Etter at man begynte å feire 17. mai var Møller ved flere anledninger aktivt med på feiringer og festligheter, bl.a. ved å stille eiendommen sin på Havstad til disposisjon for matservering til fattige og trengende i anledning dagen.

At samfunnet i Arendal og omegn, som hadde en svært velstående overklasse og var preget av stor aktivitet innen handel og sjøfart, også hadde en stor arbeider- og håndverksbefolkning, som ofte måtte slite tungt, var et forhold som Møller aldri glemte; kanskje fordi han hadde opplevd nød og lidelse selv, kanskje også fordi han hadde tro på samfunnsforandringer som kunne føre til at også de ikke-priviligerte kunne få det bedre.

I en mappe merket «Alexander Christian Møller» i personaliasamlingen ved Aust-Agder kulturhistoriske senter, er det tatt vare på en «Opfordring» datert Arendal 19. mai 1847 (vel et halvt år før Møllers død). Her kan man lese:

Den herskende Dyrtid og Kornmangel, der naturligvis hviler tungt, paa den arbejdende og fattige Klasses Medlemmer, indeholder en vægtig Opfordring for Enhver, der befinder sig i en heldigere Stilling, til at række hine en hjælpsom Haand. Et Skridt hertil blev gjort, da paa Konstitutionsdagen et stort Antal trængende blev bespist for de til Dagens Festligholdelse indkomne Bidrag. Det er imidlertid at vente; at Arendals Indvaanere ikke ville indskrænke sin Godgjørenhed hertil, eller i denne Henseende staa tilbage for Landets øvrige Byer, hvoraf mange have subskriberet langt betydeligere Bidrag til de Trængende. Den anstundende Pintsehøytid tilbyder en særdeles passende Anledning til at yde de Trængende en med Forholdene og Trangen stemmende Hjælp. I disse Dage, da den arbejdende Klasse paa grund af Høytiden er udelukket fra sit sædvanlige Erhverv, vil nemlig Trangen yttre sig føleligst og Hjælpen derfor være mest velkommen. En Bespisning af de Trængende i Byen og Omegnen i de 2 forestaaende Pintsedage, indrettet omtrent paa samme Maade som Bespisningen den 17de Maai, vil derfor være en Høyst velgjørende og hensigtsmæssig Foranstaltning. Til at subskrivere de hertil fornødne Pengebidrag tillader man sig herved at opfordre Arendals ærede Indvaanere, der vistnok ikke ville unddrage sig fra at yde en Hjælp, som Omstændighederne i saa høy en Grad synes at udkræve.

Om det var Møller som sto bak dette initiativet er ikke kjent. Men det første navnet på lista over bidragsytere er A.C. Møller, skrevet av han selv med litt ustødig hånd.

Sagt om Møller

«Paa Rigsdagen viiste han sig, som ventelig var, som en Mand med Kultur og Kundskab; men den samme Frihedssyge som hans Venner ikke kunne frikjænde ham for yttrede han og her. Hans Betragtninger over de borgerlige Forhold ere temmelige eensidige. Alt det mørke, som findes i de lavere Stænder, betragter han som en Følge af deres Friktioner med de højere. Enhver Rigmand er herskesyg og pengegjærrig, enhver fattig fortrykt og forurettet.» (Jacob Aall, «dagbok», Eidsvoll 1814).

«Enthusiast for Fædrelandet og fuld af republikanske Idealer». (Henrik Wergeland, Norges Konstitutions Historie, 1842).

"[Møller] fremkom i begge Forsamlinger med en heel Deel Forslag, hvilke idetmindste vidne om hans rastløse Gavnelyst og ubestikkelige Frihedssind, om de end i politisk Henseende vare af mindre Betydning. I Politiken kan Møller nærmest stilles ved Siden af Steenstrup. Som denne var han en Enthusiast, og i velmeent Had til Titler, Ordener, arvede Forretigheder og til alle Baand paa Næringsfriheden, mødtes de ganske." (Paul Botten Hansen, Eidsvolds Galleri, 1857).

«For Friheden sværmede han, og enhver Vilkaarlighed af Magten, enhver Indskræking i Menneskets og især Fædrelandets Frihed bragte selv Oldingen [den gamle mannen] i Affekt. Men paa samme Tid, som han i begeistrede Ord priste Friheden, og dens Helte og Martyrer, var Napoleon hans Ideal, og med samme Begeistring som han priste Frihed, priste han denne Frihedens og Folkenes Undertrykker. I det Hele var Møller mere Hjertets og Phantasiens end Forstandens og Handlingens Mand. Men levende var hans Phantasi og varmt slog hans Hjerte for Medmennesker, for Frihed og Fædreland.» (Andreas Faye).

«Møller var den ungdommeligste Olding jeg har kjendt. Naar Talen var om politisk Frihed, kunde han bruse op som den den fyrigste Yngling. (...) Overalt holdt Møller af mig. Jeg var den gang en hæftig Sværmer for Friheden, og dette faldt i hans Smag. (...) Som Læge var Møller baade dygtig, omhyggelig og høist elskværdig; desuden var han ogsaa for sin Retskaffenhed og sit Frihedssind overmaade agtet, og havde været Byens Repræsentant baade ved Rigsforsamlingen paa Eidsvold og ved det overordentlige Storthing i 1814. (Conrad Nicolai Schwach, Erindringer af mit Liv).

«Han blev «en af Forsamlingens varmeste og heftigste Patrioter», og overalt en meningsmotstander av sin gamle ven Jacob Aall, som han forøvrig ser ut til senere at være blit forsonet med igjen. Men i sine demokratiske sympatier gik han meget vidt, og her tør hans ungdomsindtryk ha været bestemmende. For ham var hver rikmand herskersyg og gjerrig, hver fattigmand fortrykt og forurettet, og han yndet i revolutionens stil at stille underklassens ædelmod og lidelser i effektfuld motsætning til den rike vellystnings letsind, smiger og egennytte. Særlig var det selvsagt i debattene om adel, rang og privilegier og om vernepligt han fik leilighet til paa en yderst karakteristisk maate at fremholde i flammende taler «den forgiftede merkantilske Egoisme», som han saa i handelsvældets netop svundne guldalder.» (Carl W. Schnitler, Eidsvold 1814, 1914).

«Han var fylt av en levende frihetsånd, og især var han en brennende talsmann for de fattige samfunsklasser, en hissig fiende av rikmenn og av privilegier.» (Halvdan Koht, Norsk Biografisk Leksikon).

Arkivmateriale:

Materiale fra Aust-Agder kulturhistoriske senter (arkivdelen): Personalia (Møller) og Lokalia (1814). Andreas Fayes arkiv (privatarkiv), Riksarkivet.

Litteratur:

Jubellægen A.C. Møllers Biographie forfattet i Anledning af Festen i Arendal den 30te December 1838, 1838.

A. v. Schønberg, Mindetale over Dr. Johan Daniel Herholdt......., København 1839.

Henrik Wergeland, Norges Konstitutions Historie, II, Christiania 1842.

Paul Botten Hansen, Eidsvolds Galleri, 1857.

Yngvar Nielsen, Bidrag til Norges Historie i 1814, 1. bind, 3. hefte, 1882.

Carl W. Schnitler, “P. Steenstrup, A. Chr. Møller og N. Schetli”, Eidsvold 1814, 1914.

O.A. Aalholm, «Alexander Christian Møller», Aust-Agder-Arv, 1963-64.

Eli Fure, Eidsvoll 1814. Hvordan grunnloven ble til, 2013.

Odd Arvid Storsveen, «I opposisjon til den exalterede Stemning». Jacob Aall under Riksforsamlingen på Eidsvoll», Jacob Aall-prosjektets skritserie, nr. 8, 2013.

Gunnar Molden, «Arendals representant på Eidsvoll i 1814: En frihetssyk vinglepave?», Agderposten 20/12 2013.

Arild Stubhaug, Jacob Aall i sin tid, 2014.

(Biografisk Leksikon, Wikipedia, m.v.).

Tilbake