Gjennomførte ikke forliset

© Gunnar Molden. Agderposten, 11/4 1997.

I fjor sommer hadde jeg en artikkel i «Agderposten» om den såkalte «Sølvbrigg»- eller «Ellefsen-affæren», en kriminalhistorie fra virkeligheten som foregikk på Sørlandskysten for vel to hundre år siden (høsten 1794).

Der la jeg fram opplysninger, som etter min mening dokumenterte at det franske skipet «Maria Margrethe» forliste i nærheten av Arendal, som det har vært vanlig å tro, men at det istedet, etter en del viderverdigheter, kom vel fram til bestemmelsesstedet Göteborg.

Et eller annet sted på veien, muligens mens skipet lå i Sandviga på Hisøy, forsvant en stor mengde sølv, verd flere millioner kroner, som egentlig skulle ha fulgt med skipet til Sverige. Pga. det forsvunne sølvet ble det satt i gang en omfattende etterforskning og rettergang for å finne ut hva som egentlig hadde skjedd. Den hovedmistenkte i saken var risørskipperen Peder Ellefsen. I forbindelse med rettssaken reiste den engelske feministen Mary Wollstonecraft til Norge, som forretningsutsending for sin mann, amerikaneren Gilbert Imlay, som var eier av skipet og sølvet (hvor han hadde fått sølvet fra er fortsatt et uavklart spørsmål).

Etter at artikkelen hadde stått i avisa fikk jeg ganske mange tilbakemeldinger fra folk som syntes historien var interessant - det gjaldt spørsmålet om det hadde vært et forlis eller ikke, om Mary Wollstonecrafts forbindelse til saken, og tusenkronersspørsmålet - hvor ble det av sølvet?

Endelig bevis

Det siste spørsmålet har jeg fortsatt ikke noe svar på, men jeg har lyst til å fortelle at jeg har kommet over en del ukjent arkivmateriale om saken, som etter min mening utgjør et endelig bevis for at det ikke skjedde noe forlis (da jeg skrev artikkelen mente jeg at det var «svært liten grunn til å tro at det har forekommet noe forlis» - jeg tok altså et lite forbehold).

Det nye funnet er et brev skrevet av byfogden i Tønsberg, Jacob Wulfsberg Han var medlem av den kongelige kommisjonen som skulle finne ut hva som hadde skjedd i Ellefsen- affæren og sørge for at de skyldige ble straffet. Mary Wollstonecraft fikk sannsynligvis med seg dette brevet da hun reiste til København for å møte utenriksminister Bernstorff, en av Danmark-Norges aller mektigste menn på denne tida. Hensikten med møtet var å prøve å få utenriksministeren til å bruke sin innflytelse for å få ordnet opp i affæren med det forsvunne sølvet.

I brevet framstilles saken på en sånn måte at det utelukker muligheten for at det har foregått et forlis. Ifølge Wulfsberg hadde Imlay hyret Ellefsen til å seile «Maria Margrethe» fra Le Havre i Frankrike til Göteborg. Der skulle han ta ombord last, og for å betale for denne lasten, sendte Imlay med skipet en stor mengde sølv. Pga. tilstanden i Frankrike på denne tida (dette var midt under en av de mest turbulente periodene i den franske revolusjonen) var det bare skipper Ellefsen og styrmannen ombord som fikk vite om sølvet - resten av mannskapet trodde skuta gikk i ballast.

I stedet for å seile direkte til Göteborg tok Ellefsen skipet til Arendal, hvor det lå oppankret i Sandviga en periode høsten 1794. Det var da Ellefsen bestemte seg til «at blive Bedrager og at bortrøve sin Velgjørers Eiendom», som det står i brevet. Sølvet ble fatt i land og Ellefsen overlot kommandoen over «Maria Margrethe» til styrmannen ombord. Det står også at Ellefsen plasserte folk ombord i skipet som skulle sørge for at det forliste (det må være utgangspunktet for forlis-historien). Men forliset ble ikke gjennomført, skriver Wulfsberg, istedet seilte skipet videre og kom etterhvert til Kristiansand, hvor det ble liggende en lang periode.

Kvittering for sølvet

Ifølge Wulfsbergs framstilling fjernet Ellefsen også en forseglet konvolutt fra skipet. Konvolutten inneholdt beskjeder fra Imlay til hans svenske forretningsforbindelser og en kvittering underskrevet av Ellefsen, som bekreftet at han hadde mottatt sølvet. Hvis denne opplysningen stemmer (man trenger ikke ta alt som står i brevet for god fisk), gir det en forklaring på at det når det kom til stykket ikke var mulig å bevise at Peder Ellefsen var den store skurken i denne saken.

Wulfsbergs brev er datert 18. august 1795. På dette tidspunktet hadde «sølvskipet» allerede forlatt Norge og var kommet fram til Imlays forretningsforbindelser i Sverige. Det hadde dessuten vært gjennomført en omfattende etterforskning i saken, og det hadde vært holdt flere rettsforhandlinger (en av disse foregikk i Risør da Mary Wollstonecraft oppholdt seg der sommeren 1795). Ifølge Wulfsberg var 69 vitner blitt avhørt, uten at man hadde klart å bevise hva som hadde skjedd med sølvet. Wulfsberg var en av to kommisjonsmedlemmer, som sto for rettssaken, og bortsett fra de som kjente til hemmeligheten om sølvet må han ha vært den personen som var best orientert om det som hadde skjedd. Når han - på dette tidspunktet - skriver at det hadde vært planlagt et forlis, men at dette ikke var blitt gjennomført, anser jeg det for å være endelig bevist at noe forlis ikke har funnet sted.

Mary Wollstonecraft

Brevet er ikke bare interessant som negativt bevis når det gjelder forlis-historien, det gir også viktige opplysninger i forbindelse med hva Mary Wollstonecraft foretok seg under oppholdet i Skandinavia. Som nevnt var hun sendt hit som forretningsutsending for mannen sin, med fullmakt til å opptre på hans vegne i Ellefsen-saken. Hun skulle prøve å få tilbake de tapte verdiene, enten via rettsapparatet eller på andre måter. Wollstonecraft var en av de første europeiske kvinnene som forfektet kvinnesaksideer som ligner på de vi idag mer eller mindre tar for gitt. I samtida hennes var disse ideene på ingen måte selvsagte. Reisa hennes i Skandinavia brukes ofte som eksempel på at hun også i praksis var langt forut for si tid - det var ikke vanlig at europeiske kvinner på denne tida dro til utkanten av Europa på forretningsreiser!

Etter Skandinaviaoppholdet skrev Mary Wollstonecraft en reisebeskrivelse, som regnes som en av hennes beste bøker. Her skriver hun ikke et ord om hva hun egentlig foretok seg under reisa, men allikevel er «Ellefsen-affæren» til stede mellom linjene i hele boka. Som jeg har vært inne på tidligere er det lettere å forstå den ekstremt negative beskrivelsen hun gir av folk i Risør, når man får vite at dette var hjembyen til motparten i den saken hun var involvert i.

Bernstorff

I Wulfsbergs brev, som jeg altså regner med har vært brukt som introduksjon da Wollstonecraft traff utenriksminister Bernstorff, blir hun presentert som «den af sine Skrifter bekiendte Mary Wollstonecraft» - et tegn på at ideene hennes faktisk var kjent og respektert blant eliten i Danmark-Norge. På dette tidspunktet, før reaksjonen satte ordentlig inn etter den franske revolusjonen, ble det tydeligvis ikke oppfattet som negativt at hun hadde forfektet såpass radikale kvinnesaksideer. Av sine motstandere var hun blitt kalt ei hyene i underskjørt («a hyena in petticoats») - men dette sto ikke i veien for at hun skulle få audiens hos en av Danmark-Norges fremste statsmenn.

I brevet ble Bernstorff bedt om å yte henne all den assistanse som er mulig, for at hun skulle få erstatning for den skaden mannen hennes var blitt påført. Imlay framstilles som den rene uskyldigheten, som hadde gitt Ellefsen oppdraget som skipper nærmest for å være snill mot ham. Og takken var å bli fralurt sølvet og behandlet på skammeligste måte! Det verste, ifølge Wulfsberg, var ikke at Peder Ellefsen hadde stjålet sølvet (Wulfsberg var over hodet ikke i tvil om det), men at han også hadde fått en rekke vitner til å forklare seg falskt, sånn at det ikke var mulig å bevise «sannheten».

Wulfsberg var opptatt av at Ellefsen-affæren var fullstendig ødeleggende for den dansk- norske statens gode navn og rykte i Europa, og det var en alvorlig sak for en sjøfartsnasjon som var avhengig av tillit og godvilje.

Uskyldighet og skurk

Jeg går ikke god for alle Wulfsbergs påstander. Det er på ingen måte sikkert at Imlay var en uskyldighet og Ellefsen en superskurk. Den som kjenner hele livshistorien til Wollstonecraft, vet at i hennes liv var det på mange måter Imlay som var den store skurken. Da hun kom tilbake til England etter Skandinavia-oppholdet sviktet han henne grovt, noe som førte til at hun prøvde å begå selvmord ved å kaste seg i Themsen. I forhold til denne livshistorien er Wulfsbergs portrett av Imlay interessant, fordi det er sannsynlig at portrettet er skrevet på grunnlag av informasjoner fra Wollstonecraft. I så fall er det et tegn på at menneskekunnskap ikke var Wollstonecrafts sterkeste side, evt. at hennes innsikter og instinkter på dette området var ute av drift fordi hun var så fryktelig forelsket.

Og det ser ikke ut til at Wollstonecrafts møte med Bernstorff i København førte til noen endelig løsning på Ellefsen-affæren, på tross av Wulfsberg iherdige argumentasjon. Bernstorff tok nok imot henne med velvilje, men det var lite han kunne gjøre for å hjelpe. Dette kan man delvis lese mellom linjene i Wollstonecrafts reisebeskrivelse:

«Jeg har hilst på grev Bernstorff; og hans konversasjon bestyrket det billede jeg tidligere hadde dannet meg av ham Han er en verdig herre, en smule stolt av sin rettskaffenhet ....; og mer oppsatt på ikke å gjøre noe galt, dvs. unngå kritikk, enn besjelet av et ønske om å gjøre det gode; spesielt hvis en god handling innebærer en forandring. Kjernen i hans karakter later kort sagt til å være forsiktighet.»

Det var jammen meg litt av noen forviklinger Peder Ellefsen hadde stelt i stand, da han tok på seg å føre skipet «Maria Margrethe» fra Le Havre til Göteborg sommeren 1794. Skal tro hva han hadde tenkt hvis han fått vite at denne affæren skulle føre til at han sikret seg en fast plass i biografien til en av Europas fremste feministpionerer? For ikke å snakke om hvis han hadde fått vite at det nå, to hundre år senere, fortsatt er mennesker på Sørlandet som er opptatt av hva som skjedde med dette sølvet.

*****

Foregikk på høyt nivå

Ellefsen-affæren hadde forgreininger til mange land og foregikk på et høyt nivå i samfunnet. Flere historiske «kjendiser» var involvert i saken på et eller annet vis. Bl.a. disse tre personene.

Andreas Peter Bernstorff, greve, dansk statsminister, sjef for det dansk-norske utenriksstyret i lang tid - en av de desidert mest innflytelsesrike embedsmennene i den dansk-norske staten i andre halvdel av 1700-tallet. Mary Wollstonecraft, som fikk audiens hos ham i forbindelse med Ellefsen-affæren, beskrev ham som en velvillig og dyktig person, men også en som hadde problemer med å ta dristige og upopulære beslutninger. Det ser ikke ut til at audiensen hos Bernstorff førte til resultater i forbindelse med affæren.

Jacob Wulfsberg, drev opprinnelig med handel, men utdannet seg til jurist og ble byfogd i sin hjemby Tønsberg. Senere ble han politimester i Christiania og sorenskriver i Buskerud. Sammen med fogden i Nedenes, Lauritz Weidemann, utgjorde han den kongelige kommisjonen som ble oppnevnt for å finne ut hva som hadde skjedd i Ellefsen-affæren. Jacob Wulfsberg var enslags Sherlock Holmes-type, som løste flere kriminalsaker ved ukonvensjonelle metoder - bl.a. ved å opptre i forkledning. Men Ellefsen-affæren ser det ikke ut til at han kom helt til bunns i. Han mente å ha funnet sannheten, men kunne ikke bevise det han hadde funnet ut. På tross av sin rolle som kommisjonsmedlem i affæren, hadde han et veldig nært forhold til Ellefsens motspiller - forfatterinna Mary Wollstonecraft, noe som kommer til uttrykk i det introduksjonsbrevet han skrev for henne, da hun skulle møte grev Bernstorff.

Mary Wollstonecraft, engelsk forfatterinne og feministpionér. Hun er mest kjent for bok «Forsvar for kvinnenes rettigheter», som regnes som et grunnleggende verk innen europeisk kvinnesak. Hun sympatiserte med den franske revolusjonens ideer (men ikke med volden og terroren), og bodde en periode i Paris mens den pågikk. Der traff hun en amerikansk eventyrer som hun forelsket seg i og fikk barn med. I 1795 reiste hun til Sverige, Norge og Danmark, som forretningsrepresentant for mannen sin, i forbindelse med Ellefsen-affæren. Etterpå reiste hun hjem til England, hvor hun like etter ankomsten prøvde å begå selvmord, etter at hun hadde innsett at mannen hennes hadde sveket henne. Hun ble reddet, og innledet kort tid etterpå et kjærlighetsforhold til den engelske filosofen William Godwin. Hun giftet seg med ham, men døde kort tid etter i barselseng. Barnet som hun fødte ble senere kjent som Mary Shelley, som skrev «Dr. Frankenstein».