Grevenes gruver —Fritzøe Jernverk, Larvik Grevskap og gruvene ved Arendal

© Gunnar Molden. FORTUNA (Næs Jernverksmuseum), Nr. 2 (2005).

Fritzøe Jernverk i Larvik var i store deler av den gamle jernverkstida Norges største jernverk. Verket var en "hjørnesteinsbedrift" innenfor grevskapet Laurvigen, som ble opprettet i 1671 for Ulrik Fredrik Gyldenløve og hans etterkommere. Bøndene i grevskapet sto for de omfattende trekullleveransene som verket var avhengig av for å holde masovnen i kontinuerlig drift. Malmen, den andre hovedingrediensen man trengte for å produsere jern, måtte man lenger av gårde for å få tak i.

Sagt om jerngruvene ved Arendal:

"Och will neppeligen tro, saadan mange och mechtige ganger med Jern Ertz at schall findis paa it sted her i Riget och beleilig at schibis og forføris, om det var till 20 Massoffner."

Morten Frandsen, 1665

1. Et for tidlig samleie og grevens privilegier

Det var i utgangspunktet ingen alvorlig sak; heller ikke etter datidas forestillinger — det skjedde ihvertfall stadig vekk. Men fordi det var penger — og prinsipper — med i bildet måtte saken gå sin gang, også etter at den ene synderen var død.

Jørgen Larsen, en husmann på Naudenes i Øyestad like vest for Arendal, hadde gått for tidlig til sengs med kona — det vil si før de giftet seg. Dette skulle de i følge loven bøtelegges for.

Det hjalp ikke at de hadde giftet seg like etterpå; heller ikke at Jørgen døde før saken om for tidlig samleie kom opp for retten.

Og siden Jørgen og Gjertrud Toresdatter, som kona/enka het, bodde på en husmannsplass under gården Bråstad, Larvikgrevens eiendom og ifølge greven selv en del av hans føydalgods, var det heller ikke til å unngå at saken ble gjenstand for prinsipielle betenkninger og tautrekinger da retten endelig ble satt og saken skulle til doms.

Henrich Connis, gruvefullmektig for Larvik grevskap i arendalsdistriktet, møtte opp under rettssaken og hevdet på vegne av grevskapet at bota for det for tidlige samleiet måtte tilfalle greven, som på denne tida var av den forholdsvis gudfryktige typen, så i dette tilfellet var det ikke snakk om noen dobbeltmoral, som det ofte var i lignende saker.

Connis begrunnet påstanden med at Bråstad, i likhet med Torbjørnsbu gård ved Arendal, hvor gruvefullmektigen selv hadde sitt bosted, var blitt definert som en del av grevens lens eller føydalgods, da grevskapet Laurvigen (Larvik) fikk nye kongelige privilegier i 1737. Bøter for utenomekteskapelig sex skulle under normale omstendigheter tilfalle kongen, eller fogden som kongens representant. Men i et grevskap var greven en slags konge (med visse begrensninger selvsagt) og derfor hevdet Connis at bota i dette tilfellet måtte tilfalle greven eller hans representant.

Dette var en selvfølge "hjemme" i Larvik. Når det gjaldt grevskapets eiendommer ved Arendal var forholdene mer uklare. Derfor var det ved flere anledninger tautrekninger som dette.

Enden på visa i dette tilfellet var at Connis og grevskapet fikk medhold. Det høye herskapet ble tilkjent bota, som var på tre riksdaler og trettiseks skilling. Det dreide seg om småpenger, ihvertfall for de som vanligvis ikke hadde problemer med å skaffe seg det daglige brød denne summen fikk man knapt kjøpt ei ku for. Og da saken var kommet så langt fant grevskapsadministrasjonen i Larvik, som hele tida hadde fjernstyrt prosessene via instrukser til fullmektig Connis, at det nå var på tide å vise litt storsinn. De ga rett og slett beskjed om å ettergi bota, sette en strek over hele saken. I dette tilfellet var utvilsomt prinsippene viktigere enn pengene.

Hvordan saken ble opplevd for de menneskene den angikk, ikke minst Gjertrud Toresdatter etter at hun ble enke, forteller kildematerialet dessverre ingenting om.

2. Gyldenløves gruver

Hvordan kunne greven av Laurvigen — borte i Vestfold — ha noe å si over folk som bodde på gårder i nærheten av Arendal — i Aust-Agder? De hendelsene som er beskrevet ovenfor utspant seg på begynnelsen av 1740tallet, men rammene for det som skjedde ble lagt flere tiår tidligere. En hovedperson i den forbindelse var Ulrik Fredrik Gyldenløve. Mange vil kjenne til at han har spilt en viktig rolle i norgeshistorien som stattholder og hærfører. Noen husker sikkert uttrykket "Gyldenløvefeiden" fra historiebøkene. Mindre kjent er hans rolle som "privatkapitalist" og energisk entreprenør. Det var det han foretok seg i denne rollen som kom til å legge premissene for livet til Jørgen Larsen, Gjertrud Toresdatter og mange andre kvinner og menn som bodde i arendalsdistriktet, på gårder som enten tilhørte Larvik grevskap eller hvor det foregikk gruvedrift i regi av Fritzøe Jernverk, som var en del av grevskapet.

Dette er en historie som har vært lite påaktet, både i arendalsdistriktets historie og i grevskapshistorien. At det fantes en føydal "lomme" i nærheten av byen har ikke vært viet stor interesse blant de som har forvaltet historien til handels og rederiborgerskapet i Arendal. I Larvik har man nok vært oppmerksom på at jernverket på Langestrand fikk malm fra Arendal, men betydningen av dette har kanskje ikke helt vært forstått.

Som kjent var det svært hl føydale områder i Norge på 16/1700tallet. Det var faktisk bare tre — grevskapene Laurvigen og Jarlsberg (som til sammen utgjorde mesteparten av dagens Vestfold fylke) og baroniet Rosendal på Vestlandet. Grevskapet Laurvigen ble opprettet i 1671 og bakgrunnen var storpolitiske hendelser i Danmark — innførelsen av eneveldet som skjedde i 1660. For å kaste glans over den eneveldige monarken, og for å styrke maktbasisen til hans støttespillere., ble det opprettet en ny type adel og disse ble tildelt eiendommer som skulle være deres føydalgods. Gyldenløve, som hadde vært en av kongens støttespillere ved innførelsen av eneveldet, ble greve, og et større område i Vestfold ble hans grevskap under navnet Laurvigen.

Innenfor grevskapet var det to jernverk, et på Langestrand i Larvik og et på Brunlanes. I løpet av Gyldenløves tid ble jernverket på Langestrand, Fritzøe, bygd opp til å bli det største jernverket i Norge, en posisjon som det hadde gjennom hele grevskapstida og en stund etterpå også, faktisk helt fram til nedleggelsen i 1868. Fritzøeverket hadde en helt sentral rolle i grevskapets økonomi og virksomhet. I teorien (ifølge grevskapers privilegier), og til en viss grad i praksis også, skulle f.eks. jernverkets behov for trevirke ha førsterett framfor all annen utnyttelse av skogene i området.

For Gyldenløve var grevskapet først og fremst ei inntektskilde, som ga "fyrstelige inntekter", ifølge historikeren Øystein Rian (det var da. nettopp der som var meningen også). Og jernproduksjonen sto for en betydelig del av det totale overskuddet i grevskapet; på begynnelsen av 1700tallet så mye som halvparten — rundt ti tusen riksdaler i året, en pen sum på den tida.

En viktig årsak til Fritzøverkets suksess var de gode kontaktene Gyldenløve hadde innen kongefamilien og statsadministrasjonen. Siden han var sønn av en konge (riktignok "uekte", eller naturlig som det også ble kalt), halvbror til en annen, og dessuten innehaver av et av de høyeste embetene i Danmark-Norge — stattholderskapet — var det vanskelig å overse ham når staten skulle bestille jernprodukter — enten det var stangjern og kanoner til hær og marine eller kjempemessige jernovner til kongelige og andre slott i Danmark. Sporene etter dette er synlige den dag i dag i Danmark. Besøker man slott og herregårder som har hatt forbindelse med kongehuset eller høyadelen er det stor sannsynlighet for at man vil se en eller flere Fritzøeovner.

Men dette er neppe hele forklaringen. For å drive et jernverk av Fritzøes størrelse måtte man ha tilgang på råvarer av høy kvalitet og i tilstrekkelige mengder. Trekull fikk man fra de store skogområdene i nærheten av Larvik, men malm fantes det lite eller ingenting av innenfor grevskapet. Og her kommer malmforekomstene ved Arendal inn i bildet.

Allerede før grevskapet ble opprettet hadde Fritzøe fått malm fra gruver i dette distriktet. Det heter faktisk i verkets privilegier fra 1689 at "hidindtil ingen anden Erzgrube til FritzøeVerk har været end BraasteGruber udi Arendahl. Det er ikke sikkert dette skal tas helt bokstavelig, men det forteller ihvertfall at gruvene på Bråstad hadde stor betydning for verket.

Strengt tatt var det bare Båseland Jernverk i Holt i Aust-Agder (det som senere ble hetende Næs Jernverk) som skulle ha hatt rett til gruvedrift ved Arendal på denne tida. Det henger sammen med at malmforekomstene lå innenfor Båselands sirkumfirens og i teorien — ifølge privilegiebrevet som verket fikk av kongen ved opprettelsen skulle det da ha enerett på malm, trekull og tjenester fra bøndene i nærområdet. Men allerede i 1672 ble det gjort uttrykkelig unntak for Fritzøe Verk når det gjaldt rett til å skaffe seg malm i dette området, noe som ganske sikkert hang sammen med at Gyldenløve nå hadde overtatt verket og at grevskapet var blitt opprettet.

På dette tidspunktet eide ikke Fritzøe eller Gyldenløve noen eiendommer ved Arendal. Ansvar for gruvedriften ble også i stor grad overlatt til andre. Flere kjøpmenn/redere i distriktet var involvert i gruvedrift og salg av malm på denne tida. Men på slutten av 1680tallet startet Gyldenløve en systematisk kampanje for å skaffe seg større kontroll med malmressursene. I denne kampanjen gjorde han maksimalt bruk av sin sentrale posisjon og de gode kontaktene han hadde innen statsadministrasjonen.

Det startet med at Gyldenløve sikret seg eiendomsretten til Bråstad gård, dvs. hele det området som har felles gårdsnummer. Idag ligger arendalsdistriktets viktigste industri og handelsområde — Stoa — innenfor grensene for denne matrikkelgården. E18 mellom Arendal og Kristiansand passerer også tvers gjennom det tradisjonsrike gruveområdet. Det er svært få som er oppmerksomme på at her har det foregått gruvedrift i mer enn tre hundre år. Bråstadgruvene var de siste arendalsgruvene som ble nedlagt — det skjedde faktisk så sent som i 1975! Det forteller litt om hvilken "godbit" Gyldenløve her hadde sikret for seg og sine etterkommere.  Kjøpet av Bråstad skjedde, såvidt jeg har kunnet bringe på det rene, uten bruk av direkte tvang. Men deretter tok Gyldenløve i bruk statsapparatets fulle tyngde.

I 1692 ble det oppnevnt en kongelig kommisjon som skulle komme med bestemmelser om forholdet mellom grevskapet og befolkningen i arendalsdistriktet når det gjaldt gruvedrift og malmsalg. I kommisjonens instruks ble det vist til at det bare var Båseland og Fritzøe som hadde rett til gruvedrift og malmkjøp ved Arendal. Men nå var det blitt oppdaget at tolleren i Arendal, Rasmus Christensen, og flere andre arendalsfolk, drev gruver og solgte malm i strid med de gjeldende privilegiene, og uten at de eide eller hadde eierinteresser i noe jernverk. Det siste var det i følge gjeldende rett ingen hindring for, det var en lovbestemmelse som først mange år senere ble innført. Her var det altså snakk om å være forut for sin tid i lovanvendelsen — et godt eksempel på hva en mann som Gyldenløve kunne tillate seg under denne tidas samfunnsforhold.

Spesielt ille var det, ifølge kommisjonsinstruksen, at malmprisene i den senere tid hadde steget kraftig. Det er vel grunn til å ha mistanke om at dette kan ha vært sterkt medvirkende til at Gyldenløve nå ønsket å sikre seg bedre kontroll. Dessuten var man bekymret for at skogen ble hogd ut, sånn at det ble mangel på setteved til Fritzøes gruver. Man påsto til og med at det var fare for at Fritzøe verk måtte nedlegges, dersom ikke hogsten kom under kontroll. (Det er ikke bare i bønders bønneskriv man finner overdreven språkbruk på denne tida).

Kommisjonen fikk i oppdrag å avgjøre hvem som skulle avstå gruvene sine til grevskapet, hva prisen på malmen skulle være dersom noen fikk lov til å fortsette gruvedriften og i tillegg hvilke plikter bøndene i nærheten av gruvene skulle ha. Allerede i instruksen var det altså avgjort at det var grevskapets og Gyldenløves interesser som var utgangspunktet for kommisjonens arbeid. Dette forholdet gjenspeiles også i kommisjonens sammensetning, den besto av fogden i Nedenes, Christian Torup, og lagmann i Kristiansand, Lars Undal. Torup var en av Gyldenløves lokale representanter og Undal hadde eierinteresser i Båseland Verk. Derfor var det neppe noen stor overraskelse da dommen falt i 1693 at den gikk i Gyldenløves favør.

De "anklagede" var tolleren Rasmus Christensen (som drev gruver på Torbjørnsbu), Thomas Ellefsen og Hans Sørensen Tysk (Solborg), Torgrim Christoffersen (Klodeborg), Jens Michelsen (Asdal), Valentin Suhm (Lerestvedt) og Corfitz Poulsen (Veding). Alle var blant de fremste næringsdrivende i arendalsdistriktet på denne tida, og tilhørte sånn sett en selvbevisst gruppe, som akkurat i disse tidene følte seg sterke nok til å utfordre myndighetenes påbud om. at alle som drev med handel og skipsfart skulle ha tilhold i Kristiansand. Og i denne drakampen var det ikke snakk om overmot fra arendalsborgernes side; de kom faktisk til å gå seirende ut av den striden.

Men overfor Gyldenløve nyttet det ikke. Selv om flere av dem kunne vise fram mutingsbrev (tillatelse til gruvedrift fra Overbergamtet på Kongsberg), måtte de stille gruvene sine til hans disposisjon. Det skulle være opp til Gyldenløve å bestemme om han selv ville stå for driften eller om han allernådigst ville la de som nå drev gruvene fortsette. Det ble fastsatt en pris som skulle gjelde dersom malmen skulle selges. Det ble uttrykkelig slått fast at det var forbudt å selge til noen andre, før Fritzøe Verk hadde fått dekket sitt behov.

I tillegg ble det fastsatt hvilke plikter bøndene i nærheten av Arendal skulle ha i forhold til Fritzøes gruvevirksomhet. En rekke gårder ble pålagt å skaffe setteved til sprengningsarbeidet i gruvene. Eierne ble altså fratatt disposisjonsretten over sin egen skog. De kunne til og med risikere at gruvearbeiderne kom og hogde i skogene deres.

Det ble også gitt pålegg om kjørsel til og fra gruvene — av setteved og malm. Bøndene skulle ha betaling for det arbeidet de utførte, men det er vel sannsynlig at prisen må ha ligget under markedspris, siden den ble fastsatt ved pålegg av en kommisjon som representerte jernverkseierne.  Denne typen tvangsordninger var som kjent vanlig i jernverkenes nærområder — her var bøndene innenfor sirkumferensen pålagt leveranser av trekull og andre tjenester. Det er mindre kjent at det eksisterte tilvarende ordninger i distrikter hvor det kun foregikk gruvedrift. Ved Arendalsgruvene var det flere verk som kunne forlange tjenester av bøndene. Man kan si at distriktet var etslags lappeteppe av minisirkumferenser.

Som avslutning på kampanjen gikk så Gyldenløve til innkjøp av to gårder ved Arendal hvor det foregikk gruvedrift, Torbjørnsbu og Klodeborg (som nevnt eide han allerede Bråstad). Men at eiendomsretten i seg selv ikke var noe poeng viser det faktum at han straks etter kjøpet av Klodeborg forærte gården tilbake til selgerne(!). Da hadde han riktignok — og det er vel det som må være forklaringen på den litt spesielle framgangsmåten — sikret seg en avtale om at eierne av gården skulle arbeide i gruvene, og det var ingen tvil om at Gyldenløve og hans arvinger hadde enerett til gruvedrift på gårdens grunn.

Dermed hadde Gyldenløve sikret seg tilnærmet full kontroll med gruvedriften vest for Arendal. Han hadde egentlig fått mere vidtgående rettigheter enn han trengte; verken han eller etterkommerne kom til å utnytte dem fullt ut. Etter hvert kom mange norske jernverk til å få malm fra dette området, også fra gruver som Gyldenløve var blitt tilkjent.

Men grevskapet hadde dommen i bakhanda, og de tok den fram, f.eks. når de Følte at andre jernverk ble for nærgående. Dommen ble bl.a. brukt for å hindre Frolands Verk å få tilgang på malm ved Arendal og leveranser av trekull Fra deler av sitt nærområde, da dette verket ble opprettet i 1763.

***

Fritzøe Verks "malmimperium" i arendalsdistriktet kom i hovedsak til å bestå av gruvene på Bråstad, Torbjørnsbu, Klodeborg og Lerestvedt. I perioder sto disse gruvene for 80-100 % av det totale malmforbruket. Takket være Gyldenløves "kampanje" hadde Fritzøe sikret seg tilstrekkelige malmressurser for store deler av sin produksjon gjennom to hundre år. (Etter hvert kom arendalsmalmen til å bli supplert med malm fra Langøy ved Kragerø, men den mistet aldri sin framtredende posisjon).

I Arendal hadde grevskapet ansatt en gruvefullmektig, som hadde ansvaret for den daglige driften ved gruvene. I begynnelsen var det byfogden i Arendal som hadde denne funksjonen — igjen et eksempel på hvordan Gyldenløve kunne bruke statsapparatet til egen fordel (byfogden var statlig embetsmann). Men etterhvert ble fullmektigstillingen en heltidsjobb, med fast tilhold på Torbjørnsbu gård. Det daglige arbeidet ved gruvene foregikk under oppsyn av en stiger (av tysk "steiger", en faglig overordnet i gruvene). Fritzøe hadde på det meste en 70-80 gruvearbeidere sysselsatt ved Arendal. Det var det jernverket som hadde den desidert mest omfattende gruvevirksomheten i distriktet, ikke så rart med tanke på at Fritzøe var Norges største jernverk i hele den gamle jernverkstida.

På denne måten ble det opprettet en sterk forbindelse mellom Larvik og Arendal, som kom til å sette preg på både økonomiske og kulturelle forhold og som kom til å få innflytelse på liv og skjebne til en rekke mennesker.

Det er bevart et omfattende kildemateriale som kaster lys over dette "skjebnefellesskapet". Det foregikk bl.a. en omfattende brevveksling mellom grevskapets administrasjon i Larvik og deres representanter i arendalsdistriktet; dette materialet er en gullgruve for de som ønsker å danne seg et bilde av hvordan livet i tilknytning til gruvevirksomheten var for den enkelte. Særlig inneholder det omfattende materialet som er bevart etter gruvefullmektig Henrich Connis et vell av opplysninger om daglig liv og strev. Det er derfra jeg har hentet detaljene om rettssaken mellom grevskapet og den uheldige enka. Nedenfor følger flere hendelser og episoder man finner spor etter i dette materialet.

3. Skipstømmermennene som helst ville slippe å være gruvearbeidere

På 1760tallet foregikk det en langvarig tvist mellom grevskapet og tre brødre  Åsmund, Terkel og Gisle Ånonssønner  som bodde på husmannsplasser under gården Bråstad.

Bakgrunnen for tvisten var at de tre brødrene var opplært som skipstømmermenn og gjerne ville arbeide som det. Men fullmektig Henrich Connis forlangte på vegne av grevskapet at de skulle være gruvearbeidere. Greven trengte ikke "baadbyggere, men dygtige malmbrydere paa sine gaarders ejendeler", sa Connis som begrunnelse for kravet. Skulle de bo på Bråstad, som altså var grevens eiendom og til og med en del av hans føydalgods, måtte de finne seg i å jobbe i gruvene.

Dette var egentlig ikke et ufravikelig krav, men på dette tidspunktet hadde grevskapet tydeligvis problemer med å skaffe seg kyndige gruvearbeidere, og i en sånn situasjon var man nødt til å ta i bruk de maktmidlene man hadde, sånn at ikke det skulle bli problemer med malmleveransene til Larvik. Derfor forlangte Connis at Terkel og Åsmund skulle stille til arbeid ved Torbjørnsbugruvene. Hvis de lot være ville de bli tvunget til å forlate husmannsplassene sine straks.  Sannsynligvis var det spesielt lite fristende å arbeide på Torbjørnsbu, for der foregikk driften i stor grad oppe i dagen (ikke i ganger under jorda) — det innebar at man måtte innstille arbeidet om vinteren, og da fikk man heller ikke betalt i den perioden av året.

Terkel og Åsmund trosset dette pålegget, og tok arbeid hos skipsbyggeren Niels Ullsmoen ved Arendal. Men Connis hadde flere kort på handa. Han oppsøkte Niels Ullsmoen og fortalte at han risikerte en bot på 300 riksdaler pr. person (et stort beløp), hvis ikke han sa opp de to brødrene. Connis henviste til en paragraf i Bergordinansen av 1683, og skipsbyggeren så seg tvunget til å be de to forlate arbeidet.

Men tautrekkingen mellom Connis og brødrene var ikke over med dette. En stund arbeidet til og med brødrene ved grevskapets skipsverft i Sandefjord — en noe spesiell situasjon med tanke på at Connis prøvde å tvinge dem til å arbeide ved grevskapets gruver ved Arendal.

Som vanlig i sånne situasjoner var Connis svært bekymret over konsekvensene. Andre gruvearbeidere, som ikke var så heldige å bo på gode husmannsplasser på grevskapets eiendommer, hadde gitt uttrykk for misnøye med at Ånonsenbrødrene fikk bli boende, samtidig som de fikk lov til å arbeide ved skipsverftet i Sandefjord — hvor de på toppen av det hele fikk bedre betalt enn som gruvearbeidere.

Terkel Ånonsens eksempel med å nekte å utføre det arbeidet han var blitt pålagt på Torbjørnsbu førte dessuten til uro på denne arbeidsplassen. Flere av de andre arbeiderne truet også med å forlate arbeidet. I en gjennomgang av saken skrev Connis at hvis ikke grunnherren hadde rett til å forlange at husmennene skulle arbeide, "hvem kunde man da, for billig dagløn, tvinge til at være malm bryder". Selv om "billig" på denne tida betydde rimelig, sier denne uttalelsen en del om lønnsnivået blant gruvearbeiderne. Når man faktisk var nødt til å bruke maktmidler av dette slaget, er det opplagt at gruvearbeidet ikke kan ha vært spesielt attraktivt for folk i arendalsdistriktet på dette tidspunktet.

Etter innstilling fra Connis bestemte derfor grevskapet at Terkel Ånonsen skulle gis utkastelsesordre. Hvis ikke han vendte tilbake til gruvearbeidet måtte han forlate plassen Seljåsen under Bråstad. Samtidig ble det laget nye festekontrakter, hvor husmennene uttrykkelig måtte forplikte seg til gruvearbeide.

Men Terkel Ånonsen og familien kunne fortsatt foreta noen mottrekk (siden Terkel ofte var bortreist på arbeid var det i flere tilfeller kona hans som måtte ta støyten). De benyttet seg av de midlene som allmuen ofte tok i bruk i sånne situasjoner: først trenering (de lot bare være å flytte, med forskjellige påskudd); så skaffet de seg en prokurator og ville gå rettens vei for å hindre utkastelse.

Jeg har ikke oversikt over alt som skjedde i fortsettelsen, men på høstparten i 1764 opplyses det i et brev som Connis sender grevskapet at Terkel Ånonsen har begynt å arbeide som hovedmann (formann) ved en av Bråstadgruvene. Det tyder på at han — ihvertfall midlertidig — har valgt å krype til korset, sannsynligvis fordi han har rapt eller innsett at han ville tape rettssaken. I den forbindelse ba han om å bli "pardonneret" (få tilgivelse) av grevskapet for det han har gjort, og dessuten bli ettergitt de omkostningene han har hatt i forbindelse med rettssaken (datidas prokuratorer var neppe billigere i drift enn vår tids advokater).

Connis innstilte på at man burde etterkomme dette, "efterdi hand er saadan en ædruelig, dygtig og særdeeles flittig mand (af hvilke slags her haves kun en eeneste fortiden ham ...)"   En oppsiktsvekkende positiv attest, må man kunne si, å gi en person som kort tid i forveien var blitt omtalt som "stiv og trodsig", "egensindig" osv.

Dessverre vet jeg ikke hva som hadde skjedd i mellomtida, og hva som kan forklare dette holdningsskiftet. Men nå var ihvertfall tvisten med Terkel Ånonsen bilagt, for denne gang. Men ikke for alltid, som vi skal få se et eksempel på litt lengre ute i artikkelen.

 4. De stive, egensindige og høymodige molandsbøndene

Brevvekslingen mellom gruvefullmektigen i Arendal og grevskapsadministrasjonen i Larvik gir muligheter til å få et godt innblikk i forholdet mellom grevskapet og de bøndene i Arendals nærhet som var pålagt pliktarbeid ved gruvene.

 Akkurat som man ved jernverkene var prisgitt bøndenes velvilje når det gjaldt leveranser av trekull og frakt av malm og produkter, var man ved gruvene helt avhengige av bøndenes vilje til å levere setteved og kjøre malm. For Fritzøes vedkommende var forholdene regulert både ved kongelige pålegg og avtaler mellom grevskapet og allmuen. Det var ordnet på den måten at bøndene i Froland, Øyestad og Fjære skulle stå for de tjenestene man trengte ved gruvene i Øyestad (Bråstad, Klodeborg, Lerestvedt og flere andre), mens bøndene i Østre Moland skulle ha et lignende ansvar i forhold til Torbjørnsbugruvene.

Bøndenes viktigste oppgave var å sørge for leveranser av setteved — det vil si vanlig ved beregnet på fyrsettingen i gruvene. Man brukte også kruttsprengning, men bare til visse oppgaver, fordi det var kostbart. Fyrsetting — oppvarming av fjellet med bål — ble anvendt ved det meste av det horisontale sprengningningsarbeidet (når man laget tunneller). Veden måtte bøndene skaffe fra egen skog.

Den andre hovedoppgaven bøndene var pålagt var å frakte malmen fra gruvene til malmplassene ved sjøen og i Nidelva. Malmen fra Torbjørnsbu og Bråstad ble fraktet til malmplasser ved Strømsbu (en for hvert gruveområde — det var nemlig viktig å ikke blande de forskjellige malmkvalitetene for malmen var kommet i masmesterens hender). De andre gruveområdene hvor Fritzøe var engasjert hadde malmplasser langs Nidelva — fra disse ble malmen rodd videre i prammer ned til Arendals nærhet, hvor den ble tatt ombord i seilskip for videre transport til verket. Fra Strømsbu ble malmen lastet direkte ombord i seilskipene.

I perioder var forholdet mellom grevskapet og bøndene uhyre anstrengt. Det er neppe for dristig å antyde — uten direkte kildebelegg — at bøndene — særlig de fra Moland — ofte må ha vært framtredende til stede i gruvefullmektigens tanker, både med en gang han våknet om morgenen og like før han sovnet om kvelden. Fullmektigen var ofte i en "mellom-barken-og-veden"-situasjon når det gjaldt bøndene. Gjorde han det ene ble grevskapsadministrasjonen misfornøyd, gjorde han det andre fikk han bøndene på nakken — av og til nesten bokstavelig (med jevne mellomrom troppet en eller flere bønder opp hos Connis, som regel for å forlange penger for arbeid de hadde utført).

Det sier seg selv at det måtte oppstå konflikter på dette feltet, akkurat som når det gjaldt trekullleveransene ved jernverkene. Bøndene var pålagt å levere ved fra egen skog — mot en viss betaling, men de kunne ikke velge å la være. De var også pålagt å utføre transporttjenester — de kunne ikke nekte å utføre dem. Denslags tvangspålegg er neppe det beste utgangspunktet for å skape tillitsforhold. På den andre sida: bøndene skulle ha betaling for de tjenestene de utførte, og de ekstra skillingene man tjente kunne sikkert komme godt med, f.eks. når skattene skulle betales.

Men det forutsatte at den som hadde rett til å kreve tjenestene — i dette tilfellet grevskapet — gjorde opp for seg i rimelig tid. Og det skulle man tro var en selvfølge ... så store ressurser som grevskapet hadde til sin disposisjon ... en stor del av larvikgrevens forbruk ble jo finansiert av overskuddet i grevskapet ...

Men sånn var det bare ikke. De som hadde forbindelse med grevskapet måtte ofte vente lenge og mase mye for å få oppgjør For sine tilgodehavender. Det gjaldt ikke bare bøndene, langt der i fra  gruvefullmektigens brevveksling er full av eksempler på at gruvearbeidere, malmskippere, handelsfolk og andre har slitt med å få grevskapet til å gjøre opp for seg. Gruvearbeiderne var kanskje de som ble hardest rammet av dette, siden de ofte levde i nærheten av et eksistensminimum, men heller ikke gjennomsnittbonden i Arendals oppland kan ha hatt betydelige reserver å tære på. Dessuten, når man ikke får betalt som forutsatt for et arbeid man er pålagt, er det ikke så rart at noe av motivasjonen forsvinner.

Grevskapet var ofte en notorisk dårlig betaler, både overfor folk i selve grevskapet og ellers. Som Øystein Rian skriver i grevskapshistorien hadde det bl.a. sammenheng med at mesteparten av produktene fra Fritzøeverket ble sendt til København og solgt der. Greven hadde en egen oberinspektør i København, som sto for dette. Oppgjøret foregikk også som regel i København. Dette hadde ikke behøvd å være et problem, forutsatt at man hadde sendt en stor nok andel av overskuddet til Larvik, sånn at man der kunne gjøre opp for de utgiftene man hadde i produksjonen. Men mye av verdiene gikk rett i grevens lomme (hvor de ofte ikke ble liggende særlig lenge); altfor lite ble pløyd tilbake til jernverket og grevskapet.

Dermed var oberinspektøren i Larvik nesten konstant i beit for kontanter. Av og til fikk han oppsendt veksler, signert greven, som i og for seg kunne brukes som betalingsmiddel. Men ikke alle var glade for å motta veksler istedetfor penger. For det første skulle de innløses, og da tapte man noen prosenter. For det andre skjedde det — ikke så sjeldent — at det ikke var dekning for vekslene.

Som om dette ikke var nok — når greven var på konkursens rand, ble det enda noen hakk vanskeligere å få utbetalt hva man hadde til gode. Dette var situasjonen i 176768, og i korrespondansen mellom Arendal og Larvik fra disse årene er mangelen på betalingsmidler og bøndenes motvillighet et nesten til det kjedsommelige gjentatt gjennomgangstema. Fullmektigens fortvilelse over hvor liten innflytelse han selv har på problemene kommer stadig så uttrykksfullt til orde at man av og til tar seg i å synes like synd på fullmektigen som på bøndene.

I denne perioden fikk Connis stadig besøk på Torbjørnsbu gård av misfornøyde bønder. De var åpenbart blitt enige om å opptre samlet og i februar 1767 overleverte de et klagebrev stilet til greven hvor de gjorde det uttrykkelig klart at de ikke ville levere ved eller kjøre malm før de hadde fått betaling for det de tidligere hadde gjort. Av en eller annen grunn var det bøndene i Østre Moland som var mest stridbare. Bøndene i Froland, Fjære og Øyestad ser ut til å ha sett seg tjent med å ikke opptre utfordrende i denne perioden.

I brevene som ble sendt til Larvik om saken gjorde Connis det klart at det ikke var noen tvil om at bøndene hadde retten på sin side; det var grevskapet som ikke hadde oppfylt sin del av kontrakten med bøndene.  "... hvilken deres lamentation og kiæremaal enhver maa tilstaae, ej at skee tiden med skiæll og paa Brund af sandhed", er et av de snirklete uttrykkene han bruker i brevene til oberinspektøren. (Lamentation=klage). Han legger heller ikke skjul på at det var betydelige beløp bøndene hadde til gode.  Ved er tilfelle nevner han at grevskapet totalt skyldte bøndene 950 riksdaler — og det er ikke småpenger — la oss si en 10-20 årsverk alt etter hvilket lønnsnivå vi regner med. Men hva kunne Connis gjøre? Han hadde ikke penger for hånda. Det eneste han kunne gjøre var å skrive nok, et brev til Larvik og be dem sende penger.

Og mens han ventet på pengene måtte han forsøke å takle forholdet med bøndene så godt det lot seg gjøre, av og til med åpne trusler, av og til med taktikkeri. Det var viktig at konflikten med molandsbøndene ikke spredde seg til nabosognene. Derfor måtte man gjøre noe for å blidgjøre dem. Men ikke for mye, da ville nabobøndene få inntrykk av at det nyttet å gjøre opprør. Ved er tilfelle mottok Connis 400 riksdaler fra Larvik. Det var nok til å gjøre opp med molandsbøndene og får stridighetene ut av verden For denne gang. Men Connis vurderte det som lurest å bare betale ut en del av molandsbøndenes tilgodehavender. Dermed fikk også de andre bøndene utbetalt noe. Og han unngikk at molendingene fikk anledning til å "bryste sig af, at de frem for andre har brage det saavit at de saa tidlig har faaet deres betaling".

Men mulighetene for finurligheter var ikke oppbrukt med dette. Når molandsbøndene innfant seg for å spørre om penger ville han først rå klarlagt om de hadde hugd den setteveden man ventet på ved gruvene og om den ville bli levert så snart isen gikk av vannene. Svarte de positivt på dette, ville de få utbetalt det meste, men altså ikke alt, de hadde til gode.

Ikke overraskende benyttet Connis seg av muligheten til å sprenge en kile inn i bøndenes samhold, når pengetrengende bønder på egen hånd innfant seg hos ham. En av bøndene fortalte i hemmelighet at han ikke hadde vært helt enig i det som sto i protestskrivet han hadde undertegnet og ga uttrykk for at han for sin del ikke var uvillig til å etterkomme ønsket om vedleveranser — men også han henviste til at bøndene seg imellom hadde blitt enige om å ikke gjøre dette før de fikk betaling.

Ved flere tilfeller drøftet Connis muligheten for at grevskapet rett og slett skulle bryte forbindelsen med de misfornøyde molandsbøndene. Det som i så fall ville skje var at bøndene straks måtte gå i gang med å gjøre tjenester for Næs, naboverket. Egentlig hørte alle bønder i Moland til dette jernverkets normale sirkumferens, og bøndene den i østre delen av sognet var trekull-leverandører til Næs.

Ifølge Connis hadde ikke bøndene noe som helst ønske om å jobbe for Næs (han bruker uttrykket at de fryktet dette arbeidet som et tordenvær kan skremme "slemme Trolde"). Dette behøver ikke nødvendigvis å bety at de tjenestene Nes Verk påla bøndene var mere byrdefulle eller ble betalt dårligere. Man må være oppmerksom på at bøndene av og til spilte de to verkene opp mot hverandre, som et ledd i den evige tautrekningen om betingelsene for det arbeidet de skulle utføre. Også andre verk som drev gruver i arendalsdistriktet var en del av det samme spillet. Connis forteller at Ellef Hansen i Arendal, en av eierne av Egeland Verk, hadde stor pågang fra molandsbønder og andre som ville være med på å kjøre malm for ham — "efterdi betalingen ligger ferdig, saasnart kjørselen er forrettet". Problemet for Connis og grevskapet var at gruvedriften ved Torbjørnsbu ville gå i stå, hvis man ikke hadde molandsbøndene med på laget. Derfor var det nok først og fremst uttrykk for frustrasjon, når Connis trakk fram denne muligheten.

Delvis kan man oppfatte molandsbøndenes misnøye — deres stivhet, egensindighet og høymodighet, som Connis omtaler det som — som et overskuddsfenomen. Disse bøndene, som bodde i Arendals nærhet, hadde alternativer til det pliktarbeidet de var pålagt. Mange av dem hadde såpass ressurser at de var i stand til å utfordre grevskapet. Sannsynligvis var det større behov for snarlig oppgjør blant de som ikke protesterte.

5. Fra gruveslit til kongemottakelse (og tilbake igjen)

Arbeidet var slitsomt og tilværelsen traurig. Sånn var nok situasjonen i mange tilfeller for de gruvarbeiderne som arbeidet i grevskapets tjeneste. Jobben deres var ikke blant de mest ettertraktede og prestisjefylte stillingene ved et jernverk — og betalingen var deretter. Men av og til kunne det skje noe som lyste opp i hverdagen.

Som da selveste danskekongen, Fredrik V, i 1749 kom på norgesbesøk. Det var litt av en begivenhet; forrige gang en konge hadde besøkt Norge var i 1733 og besøket i 1749 var det siste ordentlige kongebesøket i dansketida. Sørlandet var ikke med på reiseruta, sikkert til stor skuffelse for borgerne i Arendal og Kristiansand. Men da kongen steg i land i Larvik var tolv gruvearbeidere fra Arendals omegn, sammen med stiger Reichelt fra Bråstad og fullmektig Connis fra Torbjørnsbu, møtt fram for å delta i mottakelsen. Sammen med følget fra Arendal var også åtte gruvearbeidere fra Kragerødistriktet. Gruvefolkene var tilkalt for å være med på et opptog, som skulle vise fram det blomstrende næringslivet i Larvik grevskap.

Besøket var blitt forberedt i god tid i forveien. Fullmektig Connis hadde fått utførlige instruksjoner om hvordan arbeiderne skulle utrustes og forberedes til opptoget. Bl.a. skulle arbeiderne kles opp i splitter nye bergmannsdrakter og de måtte utstyres med nye arbeidsredskaper og "rumpeskinn" (arslær, gruvearbeidernes karakteristiske klesplagg, et omvendt forkle som hadde som funksjon å beskytte bakenden mot støt og kulde). Det er lite som tyder på at menige arbeidere ved jerngruvene i det daglige gikk kledd i spesielle drakter eller uniformer, men i dette tilfellet var det enslags forestilling de skulle delta i og da måtte de ha kostymer som fortalte hvem de var og hvilken stand de tilhørte.

Den 13. mai reiste følget av gårde i en båt de hadde leid av en av oppsitterne på Klodeborg, Hans Olsen. I gruveregnskapet oppgis det at de hadde med seg ti potter brennevin, fem til turen og fem til returen (1 pott = ca. 1 liter).

Kongen ankom Larvik 28. mai. Da var larvikgreven kommet like i forveien. Det var nemlig ikke sånn at grevene av Laurvigen bodde i Larvik. Stort sett holdt de seg i Danmark, i nærheten av hoffet. At greven skulle komme på besøk var en nesten like stor begivenhet som kongebesøket.

I Larvik fikk arbeiderne oppleve en overdådighet som måtte Fortone seg underlig i forhold til det livet de var vant til ved gruvene. Det var ikke spart på noe når det gjaldt mat og drikke, utsmykninger og. underholdning.

Festlighetene foregikk i et hus som var oppbygd for anledningen og som ble revet etter at kongen og hans følge hadde dratt sin vei. Huset ble kalt "illuminasjonshuset" fordi hele bygningen ble opplyst av lamper. Innendørs hadde man innrettet en "vinspring", en slags fontene som det rant vin ut av. En trupp med franske skuespillere var sendt opp fra København. Det samme gjaldt mange av de som skulle stå for matlaging og servering.

Både fyrverkeri og saluttering var storslåtte greier. Etter at festlighetene var over måtte greven ut med en stor sum til legebehandling; fem personer var blitt skadet under avfyringen av kanonene. Dette skulle man tro var dårlig reklame for Fritzøe som kanonprodusent, og det var det nok til en viss grad også, men det må sies at lignende ulykker, både ved prøveskyting, saluttering og under kamphandlinger, var svært vanlig.

Men høydepunktet under kongebesøket var sannsynligvis det opptoget gruvearbeiderne var tilkalt for å delta i. Det besto av ethundreogtyve mann som skulle representere de viktigste næringsgrenene i grevskapet. De forskjellige yrkesgruppene bar på redskaper som ble brukt i produksjonen. Alle var staset opp i nysydde drakter.

Rekkefølgen i toget forteller om hvilke virksomheter man la størst vekt på i samtida. Aller først gikk arbeiderne ved selve jernverket i Larvik; hammersmeder, masovnsarbeidere, formere og malmpukkere. Deretter fulgte gruvefolkene med Henrich Connis og stigerne i spissen. Gruvearbeiderne var kledd i svarte kitler og bukser, hvite strømper og en grønn filtlue som var utstyrt med larvikgrevens symbol — en L med en grevekrone over. Stigerne bar på stridsøkser, mens arbeiderne hadde hamrer, bor og lykter i hendene. I gruvefolkenes følge var det også med en liten bergmann eller nisse, som skulle "siunge bergsange og gjøre nogle grimaser". Men han var ikke fra Arendal eller Kragerø. En liten, lystig skomaker fra Stavern var blitt plukket ut til denne jobben. I tillegg skulle det være bergmusikk! Og det var ikke en hvilken som helst musikk. Under forberedelsene ble det gjort iherdige forsøk på å få tak i noen som kunne synge på bergmannsvis - og slå på triangel, citter og hakkebrett, som tydeligvis ble ansett som ønskelig tilbehør til sangen. Stiger Reichelt, som opprinnelig kom fra Sachsen sør i Tyskland, men altså nå var bosatt på Bråstad ved Arendal, ble forespurt om hvordan "saadan musik og prosession bliver holder ved de tydske bergverker".

Men det viste seg vanskelig å få tak i bergmusikanter; de som fantes på Kongsberg var opptatt i gruvene. Når det kom til stykket måtte man nøye seg med noen spillemenn fra landet, forsterket med valthornister fra kongens følge.

Etter gruvearbeiderne fulgte de ansatte ved den andre hovednæringen i grevskapet: sagbruksvirksomhet og trelastutførsel.

At gruvearbeiderne fikk en opplevelse de aldri kom til å glemme, kan det være liten tvil om. Vi må regne med at historiene fra kongebesøket er blitt fortalt om og om igjen i gruvene — ihvertfall så lenge de som deltok var i arbeid, sannsynligvis lenge etterpå også.

Men de gjorde det ikke gratis. Både under besøket i Larvik og etter hjemkomsten ble det ført forhandlinger om godtgjørelse. Arbeiderne ble innvilget tyve skilling dagen, og de skulle få beholde drakten og rumpeskinnet. Det er grunn til å tro at klesdraktene må ha fungert som statussymboler i gruvemiljøet i årene etterpå. Dessuten — hvis det var sant at gruvearbeiderne fra Kragerø-området hadde fått sko og strømper også, krevde arbeiderne fra Arendal tre riksdaler i betaling siden de hadde måttet skaffe dette selv. Disse konkrete opplysningene gir en sjelden anledning til et gløtt inn i gruvesamfunnet på denne tida. Det er klare tegn på at arbeiderne har vært vant til stadige forhandlinger med arbeidsgiveren og at de har stått på krava, for å bruke et moderne uttrykk.

Selv under den storslåtte kongemottakelsen hadde ikke arbeiderne råd til å glemme den virkeligheten de kom fra, den virkeligheten de skulle vende tilbake til. La det ikke være noen tvil om at den kunne være beinhard.

Noen uker etter at de vendte tilbake til gruvearbeidet rapporterte fullmektig Connis til overinspektør Fabricius i Larvik: "Nu kom nogle af malmbryderne til mig og beklagede sig jammerlig, at de alle ere madløse.... det skikker sig ikke vel, at stå på et tungt arbeide med en hungrig mave! Gunstige Hr. Oberinspektør! Jeg kand ikke andet gjøre end referere tilstanden og de arme menniskers trang. For ræsten beroer hjelpen alleene på Gud og Det Nådige Herrskab."

6. Grevebesøk og klageskriv

Det var, som nevnt, ytterst sjelden at larvikgrevene befant seg i Norge, og enda sjeldnere at de oppsøkte gruvene. Men da Christian Conrad Danneskiold-Laurvig i 1762 arvet grevetittelen etter sin bror, var faktisk noe av det første han gjorde å avlegge arendalsdistriktet et besøk.

I begynnelsen av juni 1763 fikk fullmektig Connis beskjed om å gjøre de nødvendige forberedelser i forbindelse med at greven nå hadde bestemt seg for å ta sine jernmalmgruver i nærmere øyensyn.

Vi må gå ut fra at meldingen må ha skapt en viss oppstandelse, både på Torbjørnsbu gård og rilers i distriktet. Grev Christian Conrad Danneskiold-Laurvig var ikke en hvilken som helst bedriftsleder. Ikke bare hadde han så å si all makt i grevskapet og på noen av sine gruveeiendommer. Han var også en av de mest innflytelsesrike personene i Danmark-Norge på denne tida. Han var admiral i marinen og sto på god fot med kongehuset. (Allerede året etter falt han i unåde pga. en dameaffære og ble forvist til Norge, men det er en annen historie).

Straks Connis hadde fått beskjed om grevens planer gikk han i gang med å skaffe husrom til de høye herrene og deres tjenere. Det var tydeligvis helt uaktuelt at de skulle innlosjeres på Torbjørnsbu, hvor fullmektigens bolig var. Flere av de fornemste borgerne ble spurt om de ville åpne sine hus for greven og hans følge, men det gikk de ikke uten videre med på. De unnskyldte seg bl.a. med at de ikke var i stand til å ta imot "saadan en Høy Herre".

 Ifølge Connis var dette bare "en smuk excusse" (unnskyldning); de rikeste arendalsborgerne hadde nok ingen problemer med å ta imot greven på en standsmessig måte, hvis det var det de ville. Connis analyserte borgerskapets vegring på denne måten: "Det er besværlig nok for Reysende, at faa skikkelig Logemente ... men fast umuelig for Høye Standspersoner, med mindre de have noget der at befale, eller Stædets Borgerskab kand vente nogen Faveur af Dem." - Det kan virke som om de selvbevisste arendalsborgerne ønsket å holde armlengdes avstand til representanter for den danske adelen, også om de hadde høye embeter. En annen tolkning kan være at det rett og slett var for dyrt og besværlig å ha sånne folk på besøk, hvis man ikke fikk noe igjen for det.

Men innkvarteringsprobleme ble nå løst og greven og hans følge ankom Arendal 23. juni 1763. Det er ikke så veldig mye som er kjent om hva de konkret foretok seg i løpet av den knappe uka de var her, bortsett fra å inspisere gruvene og eiendommene og samtale med distriktets borgere og embetsmenn. Men det fins bevart en rekke såkalte "supplikker" fra besøket, og disse kan til gjengjeld fortelle oss en del om den daglige virksomheten i tilknytning til Fritzøs arendalsgruver på denne tida.

En "supplikk" er et bønne- eller klage-skriv. På 16- og 1700-tallet var dette den mest vanlige måten å henvende seg til kongen eller andre høye herrer på, dersom man var misfornøyd med et eller annet eller ønsket å oppnå noe. Under grevebesøket var det flere arbeidere og andre som sto i forbindelse med gruvevirksomheten som benyttet seg av denne muligheten til direkte kontakt med øvrigheta.

Gruvearbeiderne på Torbjørnsbu ba om lønnsforhøyelse. Begrunnelsen var delvis allmenn og forsåvidt velkjent — dyrtida og de høye skattene.' Men arbeiderne på Torbjørnsbu hadde, som tidligere nevnt, et tilleggsproblem — fordi det meste av driften her foregikk i dagen, måtte arbeidet innstilles i deler av vinterhalvåret og i disse periodene fikk de ikke betaling. Arbeiderne ønsket kompensasjon for disse avbruddene.

På egen hånd ba en av Torbjørnsbuarbeiderne om tillatelse til å overta en husmanns-plass, som nettopp var blitt ledig. På disse plassene kunne gruvearbeiderne ha ei ku og kanskje en liten åkerlapp, noe som gjorde det lettere å overleve på den beskjedne lønna. Muligheten til å leie sånne plasser var utvilsomt en av de tingene som telte med på pluss-sida, når folk vurderte å søke arbeid ved gruvene.

Fire bønder fra Østre Moland, som var med på malmkjørselen fra Torbjørnsbu, ba om at de måtte få oppgjør umiddelbart etter at jobben var utført. Dette var, som vi har sett, et av mange innlegg i en bitter strid som hadde sitt utgangspunkt før greven kom og som ikke ble løst ved overleveringen av dette bønneskriftet heller.

Også malmskipperne — de som fraktet malmen med seilskuter fra gruvene til verket — var representert blant supplikkantene. — Mathias Jensen fra Bomsholmen i Øyestad, som hadde vært i grevens tjeneste i femten år, ba om å få innvilget samme betaling for i år som forrige år. Det var særlig betalingsmåten som var viktig for ham. Skipperen ønsket å få utbetalt mest mulig kontant. Greven ville helst betale mest mulig i form av jernvarer. Stangjern eller ovner ble ofte brukt som betalingsmiddel når grevskapet skulle gjøre opp sine mellomhavender.

To skippere fra Krøgenes, Hans Jødesen og Torjus Jensen, ba om et lån på fire hundre riksdaler til å kjøpe ei skute. Skipperne ville i så fall forplikte seg til å frakte malm fra gruvene til Fritzøe helt til lånet var tilbakebetalt. En del av avtalen kunne være at skuta ble pantsatt til Larvik grevskap.

Ellers inneholdt supplikkene litt av hvert. —Tre enker på Bråstad ba om å få ettergitt den gjelda mennene deres hadde opparbeidet seg mens de var gruvearbeidere i grevens tjeneste. Arbeiderne kjøpte mat og andre nødvendighetsartikler fra grevskapets faste leverandører og på den måten kunne de komme i gjeldsavhengighet i forhold til greven. — Enkene ba dessuten om lov til å hugge ved på grevens eiendom.

Ommund Olsen på Torbjørnsbu ba om tillatelse til å skjenke øl i huset sitt, som lå sånn til at mange av innlandsbøndene passerte det når de var på vei til eller fra Arendal. Dette var også et gammelt stridsspørsmål. Connis hadde i lang rid prøvd å få nedlagt de skjenkestedene som allerede fantes på Torbjørnsbu og i nabolaget, ikke minst fordi arbeiderne i gruvene lot seg friste til å hente øl derfra i arbeidstida. Strengt tatt var ikke disse skjenkestedene lovlige i det hele tatt.

Også de tre Ånonsen-brødrene fra Bråstad leverte inn et bønneskriv. Ikke overraskende handlet den om muligheten for å slippe å arbeide som gruvearbeidere, selv om de bodde på en av grevskapets eiendommer. Resultatet av denne direkte henvendelsen ble et kompromiss, som man skulle tro brødrene (kanskje med unntak av den ene) var rimelig fornøyd med. Under møtet med greven ble det nemlig avtalt at to av brødrene skulle arbeide som tømmermenn under byggingen av et av grevens skip i Sandefjord. Den tredje broren måtte finne seg i å fortsette arbeidet ved Torbjørnsbugruvene, hvor det var behov for ham.

Alle disse supplikkene forteller noe om hva slags betydning det hadde for en god del mennesker at grevskapet hadde en underavdeling eller "ei lomme" i arendalsdistriktet. På den ene sida var man prisgitt avgjørelser som ble foretatt langt unna — i Larvik eller i noen tilfeller i København — og det var høye og mektige herrer som tok disse avgjørelsene. På den andre sida åpnet det seg muligheter gjennom kontakten med grevskapet, når det gjaldt sysselsetting og næringsvirksomhet og mange andre felt.

[Artikkelen er delvis satt sammen av mindre artikler som tidligere har vært trykt i Agderpostens spalte "Nytt om gammelt" og i Øyestad Historielags årsskrift Hilsen fra Øyestad. Disse er noe omarbeidet; dessuten har jeg føyd det sammen med materiale som ikke har vært trykt før. Kildegrunnlaget for artikkelen er i første rekke brevvekslingen mellom fullmektig Henrich Connis ved Arendal og grevskapsadministrasjonen i Arendal, som befinner seg i arkivet etter Larvik Grevskap, som oppbevares på Statsarkivet i Kongsberg. Dessuten har jeg benyttet meg av: Øystein Rian, Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671-1821 (1980) og Asbjørn Bakken, I grevens tid. Det viktigste kildeskriftet angående Gyldenløves "gruvekampanje" er kommisjonsdommen, som bl.a. er sitert i en protokoll som ble ført under forhandlinger om Frolands Jernverks sirkumferens. En avskrift av denne protokollen er bevart i Næs Jernverks arkiv, som oppbevares ved Aust-Agder-Arkivet (Henvisning: Næs-arkivet, Del 4, Nr. 43). - Sitatet fra Morten Frandtsen i begynnelsen av artikkelen er hentet fra et brev datert Arendal 2/1 1665 - henvisning: Riksarkivet/Nokre autoritetar..../Overbergamtet/16i: Barbu jernverk.]

MERKNAD 2014: Teksten ovenfor er skannet ved hjelp av en OCR-leser og er ikke garantert fri for feillesinger.