«Guds Menighet» i Vestregate i Arendal

© Gunnar Molden. Agderposten, 19. september 1996.

I de siste dagene [1996] har folk i arendalsdistriktet strømmet til kinoen, for å se Bille Augusts storslåtte film-epos "Jerusalem", som beskriver sterke følelser på det personlige og religiøse plan på en sånn måte, at det tydeligvis griper kinogjengerne. For min egen del vil jeg si at det er befriende å se en framstilling av de religiøse forholdene i Skandinavia på slutten av 1800-tallet, som er så lite preget av fordommer, kjepphester og fortegnelse. Selv om det dreier seg om en kritisk skildring blir ikke "de religiøse" framstilt på en sånn måte at det blir uforståelig at snille, fornuftige mennesker kunne slutte seg til dem, og "de andre" blir framstilt med sine mangler og feil - også det de gjør med de beste hensikter kan få katastrofale følger for andre mennesker.

Det er fristende å komme med et hjertesukk, om at hvis denne filmen hadde vært norsk, så hadde predikanten garantert havnet i senga til heltinna - med eller uten hennes vilje, og tilslutt hadde han stukket av med pengene. Det betyr ikke at seksuelle spenninger (og grådighet) ikke har spilt en rolle i forholdet mellom lekpredikantene og deres tilhengere - det skal vi i høyeste grad få se i denne artikkelen, men det er viktig å presisere at praksis på dette området hører til unntakene, og det behøver i hvert fall ikke være med hver gang en pietistisk lederskikkelse skal framstilles på film eller TV.

I Arendal også

Når såpass mange arendalsfolk gripes av denne filmen, henger sikkert det delvis sammen med at ikke så rent få mennesker i distriktet har erfaringer som gjør at handlingen ikke virker fjern og historisk. Arendal har hatt sine "hellgumianerne" (navnet på sekta i filmen) både på slutten av 1800-tallet og på senere tidspunkter.

Den store forskjellen mellom det svenske bygdesamfunnet som skildres i "Jerusalem" og Arendal på slutten av 1800-tallet var kanskje at man i Arendal hadde mange flere sekter og kirkesamfunn å velge mellom. På den tida var Arendal allerede blitt et av de stedene i Norge hvor dissentersamfunnene hadde størst oppslutning. En rapportør skrev i 1889: "... dersom det er et Tegn paa Oplysning, at alskens Partier, Secter og Aandsretninger vinder Tilslutning og Tilhængere, saa staar Arendal meget høit. Jordbunden synes i saa Maade særdeles frugtbar. Der er en skrækkelig Røre, et uhyre Virvar. I vort Land overgaaes Arendal heri vistnok alene af Christiania.".

Den sekta som hadde flest likhetstrekk Med hellgumianerne var sannsynligvis "domsbasunistene". Selv om den ikke foretok seg noe så drastisk som å dra til Jerusalem, er det flere likhetspunkter både når det gjelder lære og praksis. Begge menighetene hadde sitt utspring blant skandinaver i Chicago-området og i likhet med sine svenske brødre og søstre klarte også domsbasunistene å skape skikkelig røre i her hjemme.

Som det gikk fram av en artikkel i "Dagbladet" nylig, hadde Selma Lagerlöf et faktisk utgangspunkt for romanene, som Bille August har brukt som sitt utgangspunkt for handlingen i "Jerusalem". Filmens Mrs. Gordon var i virkeligheten Anna Larsen fra Stavanger, som flyttet til USA som ni-åring. Etter å ha mistet det meste hun eide og hadde i livet - en formue gikk tapt under en storbrann i Chicago og hennes fire barn omkom ved et forlis - dannet hun en sekt, som i 1881 forflyttet seg til Palestina, hvor de ventet på jordas snarlige undergang og Jesu' tilbakekomst. På 1890-tallet sluttet en svensk predikant fra Chicago seg til den palestinske kolonien, sammen med sine amerikanske tilhengere. Samtidig dro han til Sverige og overtalte sine tilhengere der til å selge alt de eide og flytte med ham til Jerusalem. De overleverte verdisakene sine til "Mrs. Gordon", og viet seg til en tilværelse basert på hardt arbeid, nøysomhet og eiendomsfelleskap. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at dette førte til omkostninger, både for de som ble hjemme og de som reiste av gårde, og dette kommer også klart fram i bøkene og på filmen. Men man bør kanskje ikke dømme "de religiøse" for raskt og for hardt. Man må i hvert fall huske på at det var omtrent den samme risikoen de første utvandrerne til Amerika utsatte seg selv og sine barn for - og ingen vil vel påstå at de ikke skulle dratt av gårde? Det vanlige er vel å oppfatte dem som pionerer som fortjener vår aktelse.

Domsbasunistene

De arendalske "hellgumianerne" hadde altså også sitt utspring i USA. Menighetsstifteren var i dette tilfellet en sjømann fra mandalskanten, Aanen Reinertsen. Han var i utgangspunktet tiltrukket av mormonismen, men etter en voldsom åpenbaring i 1883 bestemte han seg for å danne sin egen menighet, og etter hvert fikk han en liten, trofast tilhengerskare blant norsk-amerikanere i Chicago. Reinertsen hevdet at han var utvalgt til å være "Drengen" i Johannes' Åpenbaring, "han som kommer med det evige evangelium og udraaber dommen og Babels fald", ifølge hans egen framstilling. Det lå i dette at de siste tider var nær forestående - her er man helt parallelle med "hellgumianerne", og andre trossamfunn som oppsto på denne tida, f.eks. adventistene - og det var hovedbudskapet i alle de skriftene Reinertsen utga. (Det sies at endetidsforventningene forsterkes når vi nærmer oss et århundreskifte, så vi kan vel regne med å få oppleve en del lignende fenomener om ikke så lenge).

I 1887 vendte Reinertsen tilbake til Norge, sammen med noen av de mest trofaste tilhengerne han hadde skaffet seg i Chicago. Først slo menigheten seg ned i Larvik, men der kom Reinertsen nesten øyeblikkelig i klammeri med øvrigheta. Det resulterte i at han ble tvangsinnlagt på Gaustad sinnsykeasyl, for å bli mentalundersøkt. Undersøkelsen konkluderte med at Reinertsen led av "monomania", men han ble snart skrevet ut fra asylet, og da flyttet han og menigheten til Arendal. Kanskje regnet de med at muligheten til å få leve i fred var bedre her, siden det fantes så mange andre dissentersamfunn i dette distriktet? Menigheten - de kalte seg "Guds Menighet", og med det mente de at de var de eneste sanne kristne i hele verden! - hadde kjøpt seg et hus i Vestregate, ikke langt fra Bedehuset, hvor indremisjonen holdt sine oppbyggelsesmøter. De ivrigste tilhengerne flyttet inn i huset sammen med Reinertsen. De skulle dele alt, som de aller første kristne -akkurat som hellgumianerne. Blant de som bodde her var det flere som hadde forlatt ektemennene sine og tatt barna med seg. I huset installerte de et eget trykkeri som ble brukt til å utgi menighetens publikasjoner: "Tempelsvøben", "Stridmanden", osv. Virksomheten ble finansiert med bidrag fra tilhengere i USA, og Reinertsen skal ha beordret mannlige tilhengere til å reise til USA for å skaffe seg arbeid.

Rettssak og skandale

Det varte ikke lenge før det ble bråk i Arendal også. I mars 1890 kunne "Vestlandske Tidende" melde at Reinertsen var blitt innlagt på byens sykehus, "for at hans mentale Tilstand, der er noget tvivlsom, kan blive nærmere undersøgt." Dette ble utgangspunktet for en opprivende rettssak, hvor Reinertsen ble anklaget for sedelighetsforbrytelser og barnemishandling. Grunnen til at saken kom opp var at en av kvinnene som bodde i menighetshuset brøt ut av menigheten, og det hun og hennes mann hadde å fortelle om menighetens indre liv var forholdsvis sjokkerende. De påsto at Reinertsen hadde beordret ektemannen til å la kona leve sammen med Reinertsen som om de var gift. Så sterkt grep hadde han tilsynelatende på tilhengerne at det hadde de gått med på, både kona og mannen. Men da de hadde oppdaget at Reinertsen hadde forhold til de andre kvinnene også, fikk de øynene opp for at alt kanskje ikke var som det burde være!

Under rettssaken sto påstand mot påstand. De domsbasunistene som hadde brutt med menigheten, holdt hardnakket på at Reinertsen hadde hatt seksuell omgang med kvinnene i menigheten. I sine politiforklaringer bekreftet også de kvinnene som fortsatte å være med i menigheten denne framstillingen. Men da rettssaken kom opp, trakk de forklaringene sine tilbake, og sa at de var blitt presset til å lyve av de utmeldte. Reinertsen benektet alt, og påsto at det hele var en sammensvergelse. Fra motparten ble det hevdet at det var Reinertsen som hadde lagt press på kvinnene, sånn at de trakk tilbake sine første forklaringer.

Et offer?

Hvem snakket sant? Var Reinertsen skyldig i det han ble anklaget for? Eller var han en martyr, som han selv hevdet? Det er det ikke lett å avgjøre i dag. Fordi Reinertsen døde før saken kom opp til endelig behandling, ble skyldspørsmålet aldri avgjort i rettssalen. Reinertsen led av tuberkulose, og det langvarige varetektsoppholdet og tvangsinnleggelsene framskyndet sannsynligvis hans død. Sånn sett ble han, siden han ikke var dømt for noe, et uskyldig offer.

Men uansett skyld - det skulle ikke være vanskelig å forestille seg hvilke bølger saken mot Aanen Reinertsen må ha skapt i lokalsamfunnet mens den sto på. Det var lynsjestemning i Vestregate, og fedre kom fra Amerika for å hente tilbake barna sine. Selv om rettssaken ble ført for lukkede dører, må byen ha summet av rykter og mer eller mindre velinformerte rettsreferater. Sånn sett kan vi si at denne historien bekrefter myten om den pietistiske predikanten som kvinnenedlegger. Men det må understrekes at vi ikke vet hva som egentlig skjedde. Selv når det gjelder en såpass ekstremistisk sektleder som Aanen Reinertsen bør man la tvilen komme tiltalte til gode.

Og det mest interessante likhetstrekket med hellgumianerne er, etter min mening, den totale underkastelsen under en person som selv hadde utropt seg til åndelig leder. Dersom det var lederens vilje var man villig til å forflytte seg halve jorda rundt og også skille lag med sine ektemaker og barn. Og dette var man villig til fordi man var overbevist om at jordas undergang var nær forestående, og i denne situasjonen var det avgjørende å ha valgt "riktig side".

Lofoten

I og med den store skandalen var domsbasunistenes virksomhet i arendalsdistriktet et avsluttet kapittel. Etter at lederen var død ble huset deres solgt og menigheten i Arendal gikk i oppløsning.

Men helt ute av soga er faktisk ikke domsbasunistene allikevel. For et par år siden fikk jeg tilsendt en bunke avisutklipp fra en kamerat som hadde flyttet til Lofoten - han visste at jeg var interessert i litt sære religiøse grupperinger. Artiklene handlet om et trossamfunn som, bortsett fra noen ytterst få enkeltmedlemmer, bare har oppslutning på de to småstedene Ørsnes og Vikten i Lofoten. På disse stedene har menigheten en dominerende rolle - de har flere hundre medlemmer og har eget kirkehus og skole. Menigheten kalles "Guds Menighet" og regner Aanen Reinertsen som sin grunnlegger! Reinertsens skrifter fra forrige århundre er sektas viktigste lesestoff i tillegg til Bibelen - og de må leses med gotisk skrift! Utrolig, men sant - det dreier seg om det samme kirkesamfunnet som for over hundre år siden tilsynelatende gikk i oppløsning under skandaløse omstendigheter i Arendal. Domsbasunistene har fortsatt å eksistere som menighet noen få steder i Norge, Danmark og USA - og på 1920-tallet har de fått en "avlegger" i Lofoten, som har vist seg å være så livskraftig at den fortsatt eksisterer. Det teologiske grunnlaget er uforandret siden Reinertsens dager, og menigheten praktiserer en streng indre justis. Avisoppslagene forteller om utstøtelse fra familien og psykiske problemer for de av menighetens barn som har valgt å bryte ut av menigheten når de har blitt voksne. - Herrens veier er sannelig uransakelige, og historien gjentar seg - på nye og overraskende måter.