Hans egentlige kall. Jernverkseier Jacob Aall

09.12.2014 20:31

  © Gunnar Molden. Jacob Aall-prosjektet, skrift 8 (2013).[1]

 

”Kall” er et gammelmodig ord, som nå for tida mest brukes i taler ved jubileer og begravelser, og som ellers stort sett bare lever videre i ord som ”prestekall” og ”kallskappelan”. I Jacob Aall tid var det et helt vanlig ord, som man ikke trengte å plassere i hermetegn. Dels var det et nøkternt ord som omtrent betydde ”levebrød”; dels betydde det noe i retning ”livsprosjekt”.

I utgangspunktet var det et prestekall Jacob Aall hadde tenkt seg som ”levebrød”. Han tok teologisk embeseksamen og var forberredt på å søke embete som prest.

Men det var noe som manglet, ihvertfall hvis ”kall” skal oppfattes som noe som henger sammen med en indre drivkraft.

For å si det enkelt (og forenklet): det var Jacob Aalls far som hadde bestemt at han skulle bli prest, og Jacob Aall gjorde som faren sa.

Hans gode venn og reisefelle i Europa – Niels Hofman Bang – omtalte overgangen fra teolog til bergmann på denne tilforlatelige måten:

”Under Oppholdet i Gøttingen døde, ...., Aalls Fader, og fra nu af kunde han uden Hinder fortsætte sit Yndlingsstudium, Bergvidenskaben. Theologisk Attestats havde han ikke taget af Lyst, men for at føie hans Faders Ønske.”[2]

Det må tilføyes at Jacob Aalls snuoperasjon til en viss grad skjedde med farens velsignelse. Da han døde var nemlig Jacob underveis på sin dannelsesreise – eller utdannelsesreise, som jeg syns er et mere presist ord i dette tilfellet – med farens støtte og finansielle oppbacking.

I utgangspunktet hadde Jacob Aall en bred interesse for naturvitenskapene – og hadde tenkt å drive med dette på fritida, når han ble prest.

Men etter å ha fulgt noen forelesninger hos mineralogiprofessoren Gregers Wad i København, ble han inspirert til å legge inn et stopp på reiseruta i den saksiske gruvebyen Freiberg. Her fantes Europas fremste utdannelsesinstitusjon for mineralogi, geologi og bergverksdrift – Bergakademiet i Freiberg.

Det var her –  i løpet av vinteren 1798/99 – Jacob Aall fant fram til sitt ”egentlige kall” – det som både skulle sørge for hans levebrød og være hans livsprosjekt.

Herfra skrev han til Niels Hofman Bang, som da var reist videre til Paris:

”naar Du, ..., betænke hvor pludselig jeg forvandledes fra Theolog til Biergmand, da vil det ikke undre dig at denne Vinter høre til de meest travelsomme jeg har havt. Aldrig har jeg mindre angret nogen Opofrelse jeg har gjort min Videnskabelige Flid end min Reise til Freyberg, hvor ..... (jeg) tror ...... at have samlet saa megen Viisdom i Plutos Rige, at jeg for Fremtiden kan gaae uden Ledebaand.”[3]

Men denne begeistringen var ikke bare knyttet til gleden over å tilegne seg kunnskap. Som han skriver videre:

”Min Iver for min Sag har og vundet mægtig Tilvext ved det Haab, som jeg nu meer end nogensinde, har til at blive Jernværkseier i Norge”.

Og også når det gjaldt den praktiske sida av saken, var Jacob Aall havnet på det rette stedet – ved Bergakademiet i Freiberg. Her var det ikke snakk om teoretisk undervisning løsrevet fra praksis. Studentene måtte jevnlig bli med ned i gruvene og deler av undervisningen var av typen ”Jernverksvesenet” og ”Bergverksjus” – svært nyttig kunnskap for en som skulle bli jernverkseier.

I tillegg til erfaringene fra Freiberg, fikk Aall også med seg en omfattende rundreise til mange av de viktigste industri- og bergverksområdene i Mellom-Europa, bl.a. i Schlesien. Resultatet var at da han tilslutt måtte skynde seg hjem til København – til sin kjære Lovise Stephansen som han var blitt forlovet med – hadde han skaffet seg et svært godt kunnskapsmessig grunnlag for utøvelsen av sitt livskall.

I tillegg hadde han med seg en annen ballast, som kom til å sette et sterkt preg på det han foretok seg i årene framover – både som jernverkseier og på alle de andre områdene han engasjerte seg. Det dreide seg om en holdning til livet og tilværelsen, som var sterkt preget av opplysningstidas dydstankegang. Dette var ikke noe han først og fremst stiftet bekjentskap med i Freiberg, men som han helt sikkert hadde blitt påvirket av allerede under oppveksten i Porsgrunn og senere i skole- og universitetstida i Danmark.

I en definisjon av ”Enlightened virtue” (opplyst dydstankegang), som jeg har hentet fra et oppslagsverk[4], legges det vekt på følgende kjennetegn:

”action directed by inner conviction” [indre drivkraft]

”in harmony with nature”

”compatible with legitimate self-interest” [lov å tenke på seg selv også]

”accompanied by pleasure” [lov å være stolt av å gjøre gode ting]

”contributing to the good of society” [viktig målsetting]

”without regard to Scripture” [ikke hundre prosent treff]

Dette var en utbredt tankegang i andre halvdel av 1700-tallet og mange tok den med seg inn i 1800-tallet også.

Som mange vil kjenne til var Aall en tilhenger av Adam Smiths økonomiske teorier om frihandel og liberalisme. Men også hos Smith kunne Aall finne støtte for dydstankegangen. Som kjent var  Adam Smith først og fremst moralfilosof før han skrev The Wealth og Nations. I  hans viktigste moralfilosiofiske verk kan vi bl.a. lese dette:”The wise and virtuous man is at all times willing that his own private interest should be sacrified to the public interest of his own particular order or society”.[5]

Etter min oppfatning er dette sitatet dekkende for Jacob Aalls holdninger – og i mange sammenhenger også hans praksis. Det betyr ikke at det ikke kan stilles kritiske spørsmål til hvor dypt disse holdningene stakk – og om i hvor stor grad det dreide seg om skalkesjul eller et ferniss over egennytten og egoismen. Mennesket er som kjent et sammensatt vesen.

Det som etter min mening er utvilsomt – og viktig å få fram – er at denne ”samfunnsånd” –tankegangen så å si alltid var tilstede – på en framtredende plass – når Aall skulle ta beslutninger. Og det gjaldt både i det store – som f.eks. brødforsyning under Napoleons-krigene eller opprettelsen av et norsk universitet – eller i det små og knyttet til det hverdagslige. Det gjaldt også i høyeste grad i forbindelse med den daglige driften av jernverket.

Her skal jeg bare gi et lite eksempel på dette, hentet fra et forretningsbrev Aall skrev, angående en spesiell komfyrtype Næs Jernverk var begynt å produsere:

”Jeg forsikrer Dem ved min Ære og min Oprigtighed at det ingenlunde er vindesyge, som bevæger mig til at ønske denne sag, og, om hvis nytte jeg selv tilfulde (er) overbevist, utbredt, men den behagelige følelse af at see ting trives under mine Hænder, som kunde blive mit Fædreland til Nytte”.[6]

Man legger merke til at det ikke dreier seg om noen selvutslettende filantropi. Å gjøre gode og nyttige ting for andre – ”Fædrelandet” – gir også en ”behagelig følelse” – helt i tråd med definisjonen av ”Enlightened virtue”.

Utrustet med denne overordnete tankegangen,  og med et godt kunnskapsgrunnlag, gikk så Jacob Aall i gang med å sette sine ideer og drømmer ut i livet – etter at han i 1799,  i en alder av 27 år, var blitt eier av Næs Jernverk ved Tvedestrand.

Et av hans fremste mål var at alt det nye han hadde observert ute i ”den store verden” – hvor den industrielle revolusjonen var i ferd med å spre seg fra Storbritannia til kontinentet – skulle tas i bruk i Norge, på en måte som passet for våre forhold.

For å si det kort og forenklet, så overtok Jacob Aall et godt drevet gjennomsnittsverk, som han i løpet av et par ti år gjorde til et av de fremste i landet – både når det gjaldt omfanget på produksjonen, kvaliteten på produktene og evnen til å ta på seg vanskelige oppgaver.

Det var særlig på to områder det ble satset stort. Det ene gjaldt innføringen av nye støpeteknikker og en bevisst satsing på design, noe som kan symboliseres ved overgangen fra litt klumpete, tunge vindovner til smekre, arkitektoniske ovner med enkle designelementer.

Den neste store satsingen gjaldt innføringen av en spesiell måte å framstille smijern på, som både hevet kvaliteten og reduserte utgiftene noe. Denne metoden var en forutsetning for den spesielle jernkvaliteten ”Norway Iron”, som på det amerikanske markedet var regnet som det beste av det beste, og som bidro til å gi de norske jernverkene en ”indian summer”-periode på midten av 1800-tallet.[7]

Når det gjaldt begge disse hovedsatsingene, var det på ingen måte snakk om å holde hemmelighetene for seg selv. Når det gjaldt støpeteknikken lånte f.eks. Aall ut sitt trumfkort – skotten Thomas Crawfurd som hadde lært finstøping både i Skottland og London – til konkurrentene Bærums Verk og Fossum.[8] Når det gjaldt smijernet, fikk Næs Verk selv hjelp fra naboverket Egeland, samtidig som man hadde et åpent samarbeid med flere svenske jernverk. – Dette er gode eksempler på hvordan dydstankegangen – hensynet til almennvellet – kom til uttrykk i forbindelse med jernverksdriften.

Et annen side ved Jacob Aalls måte å drive jernverket på, som fortjener å bli viet oppmerksomhet, er hans evne til å knytte til seg ”gode hjelpere”. I den første fasen gjaldt det f.eks. Crawfurd, som jeg allerede har nevnt, og københavneren Henrich Meldahl, som kom til Nes Verk som murer, men som snart ble tiltrodd en viktig lederrolle i produksjonen. Både Meldahl - og en annen nøkkelperson – Christian Holm – ble sendt på lange og kostbare kunnskapsreiser i Europa; Holm fikk til og med anledning til å studere i Freiberg på Aalls regning. Jeg vil framheve som en av de mest positive sidene ved Aalls lederstil at han fanget opp og slapp til disse og andre kunnskapsrike og dyktige  personer.

Det var selvsagt grenser for Aalls altruisme og raushet. Alt dette skjedde innenfor rammen av en paternalistisk styreform og kultur. Jernverket var ”et samfunn i samfunnet”, hvor jernverkseieren var konge i sitt rike. Det var begrenset hva slags spillerom man hadde, enten man var ”vanlig arbeider” eller tilhørte lederskiktet. Også disse sidene ved jernverkshistorien må selvsagt komme fram i lyset, når vi skal studere hva som foregikk ved Næs Jernværk i Jacob Aalls tid.

***

Det er altså min påstand at det å være jernverkseier var Jacob Aalls ”egentlige kall” – ikke bare i betydningen ”yrke” og ”levebrød”, men også i en mere idealistisk sammenheng – som noe han ønsket å vie livet sitt til. Han hadde gode kunnskaper og stor interesse for sitt fagfelt, og han var en aktiv eier. Det han gjorde som jernverkseier var på mange områder svært vellykket. Han lyktes med det som må ha vært hovedelementer i hans drømmer og planer – å skape sysselsetting og økt næringsvirksomhet og å heve nivået på den norske jernproduksjonen. Vi kan godt kalle Næs Jernværk et mønsterverk i Jacob Aalls periode.

Også mye av det andre han foretok seg – som politiker og skribent – hadde sammenheng med rollen som jernverkseier. Hans politiske engasjement vokste fram av hans innsats med å skaffe korn til befolkningen ved jernverket i nødsårene før 1814. Hans selvsagte plass på Eidsvoll i 1814 hang delvis sammen med at han var en av de betydeligste næringsdrivende i sitt distrikt. Og flere av skriftene hans hadde emner som helt eller delvis var knyttet til bergverk og jernverksdrift.

Når det  gjelder Jacob Aalls deltakelse i politikken, er den etter min mening mere preget av pliktfølelse enn av et brennende, indre ønske. Han mistrivdes på Eidsvoll, sa nei til tilbud om å bli statsråd og ga uttrykk for lettelse og glede de gangene han ikke ble valgt til Stortinget. Det gir derfor i mindre grad mening å omtale hans politiske virksomhet som ”et kall”. Hans generelle samfunnsengasjement var utvilsomt preget av kallstanken, men når det gjaldt deltakelsen i det politiske livet var nok pliktfølelsen minst like viktig.

Når det gjelder skrivingen, forfattergjerningen, er det derimot liten tvil om at den var preget av ”con amore” og en personlig trang. Jeg har selv ofte framstilt det sånn, at da Jacob Aall mot slutten av livet lot sønnen Nicolai gå inn i ledelsen av jernverket, så fikk Jacob Aall anledning til å gjøre det han ”egentlig ville” – sitte ved skrivepulten i sitt velutstyrte bibliotek.

Etter hvert har jeg forandret syn på dette. Han hadde utvilsomt stor glede av forfatter- og oversettervirksomheten.  Men jeg er  f.eks. på ingen måte sikker på at han ville valgt bort rollen som jernverkseier hvis han på et tidligere tidspunkt hadde fått muligheten til bare å konsentrere seg om skribentvirksomheten. Jeg tviler på at han ville hatt samvittighet til å bare drive med en åndelig eller litterær virksomhet, uten å bidra til fellesskapet på et eller annet vis.

Jeg syns hans "bestevenn nr. 2", den danske teologiprofessoren, senere biskopen, Peter Erasmus Müller, ga en god psykologisk analyse av Jacob Aalls yrkesvalg, da han i et brev skrev følgende:

"Fornemmeligen troer jeg at ingen anden Stilling vilde kunne giøre dig saa tilfreds. Du er kommen i den Virkekreds, der var Gienstanden for den modnere Ungdoms Ønsker, til den dannet du dig. Dine bedste Aar, din Mandoms Planer og Udsigterne for Alderdommen er just bunden til Stedets Egn. Vilde Du undværet daglig Bryderier og mange aandsfortærende Sysler, da vil jeg svare, at for en anden som haver valgt denne Vei som et Levebrød, eller et Moerskab, vilde det være riktigt at stræbe efter at fortiene Brødet paa en lettere Maade, eller nyde det fortiente i større Roe; men da du vist har et værdigere Maal i sigte, kunde jeg vel spørge, om du kunde nu være bedre skikket til at virke i nogen anden Kreds? Om du paa nogen anden Bane kunde virke til fleres Held og det mere uhindret?"[9]

Det som uansett er sikkert er at Aall aldri sluttet å engasjere seg i det som hadde med jernverksdriften å gjøre – og det gjaldt både det som foregikk ikke langt unna biblioteket – helt på slutten av hans liv ble f.eks. et av de første moderne mekaniske verkstedene satt i gang på Nes, under hans overoppsyn og med hans velsignelse[10] – og det gjaldt også den større sammenhengen som angikk jernverkenes posisjon i samfunnet

Året før han døde, 1843, mens han sannsynligvis var daglig opptatt med å fullføre sitt hovedverk, erindringene om tida rundt 1814, tok Jacob Aall seg tid til å skrive to leserinnlegg til ”Den Constitutuionelle”. Overskriften på det ene var ”Om Forholdet mellen Kupolovne, anlagte til Omsmeltning af Udenlandsk Raajern, og de norske Jernværker”.[11] Det dreide seg om en teknologi som i løpet av noen tiår kom til å bidra til å utslette de gamle, norske jernverkene. Motdebattanten var Peter Severin Steenstrup – en av ”den nye industriens” fremste talsmann, kjent i industrihistorien som grunnleggeren av Akers Mekaniske Verksted. Forøvrig var unge Steenstrup sønn til Paul Steenstrup, som hadde vært på Eidsvoll i 1814 og som Aall kjente godt fra bergverkssammenhengen. Debatten i ”Den Constitutionelle” var et signal om at tidene var i ferd med å forandre seg. ”Slægten fra 1814” hadde ikke lenger den dominerende posisjonen i den norske offentligheten. Men Jacob Aall var fortsatt engasjert nok, til å ta penna fatt, og representere jernverkenes interesser en gang til.

 

Noter

 

[1] Artikkelen bygger på et foredrag jeg holdt under Aall-prosjektets "mini-seminar" ved Litteraturhuset i Oslo 18. november 2008. Uttrykket "egentlige Kald" ble brukt om Jacob Aalls rolle som jernverkseier i samtida også, se f.eks. nekrologen i Vestlandske Tidende 10/8 1844, hvor det  bl.a. heter: "Da Jacob Aall ved Siden af sit egentlige Kald som Bestyrer af Næsværk og sit Bjergværksstudium stedste pleide videnskabelige Sysler og med Opmærksomhed og levende Deeltagelse fulgte de mærkelige Begivenheder, som i de sidste 50 Aar indtraf baade i og udenfor Norge, saa erhvervede han sig i sjelden Grad den Alsidighed og den practiske Dygtighed, hvor til Fødelandet i saa mange Anliggender høiligen trængte.” (Min utheving).

[2] "Erindringer og Optegnelser af Niels Hofman (Bang). Meddelte af Professor, Dr. L. Daae", i Personalhistorisk Tidskrift, 4.R, 1.Bd, 1898 (s. 174).

[3] Brev fra Jacob Aall til Niels Hofman Bang, Freiberg 12(?)/3 1799. Landsarkivet for Fyn (Odense), Hofmansgave godsarkiv, pakke 84.

[4] The Blackwell Companion to the Enlightenment, 1991.

[5] Adam Smith, The Theory of Moral Sentiments, 1759. Her sitert etter en utgave ved Prometheus Books (Great Books in Philosophy), s. 346.

[6] Jacob Aall til Chr. Fürst, 5/2 1803. A/S Jacob Aall & Søns forretningsarkiv (Nes Verk), eldre del, kopibok 1801-3.

[7]Om "Norway Iron", se Rolf Manne, "Norway Iron - et norsk-svensk produkt" i Fortuna nr. 2 (2005).

[8] Se min artikkel om Crawfurd i dette skriftet.

[9] Peter Erasmus Müller til Jacob Aall, København 1808 (dato usikker), Pakke 29 UX 24, Andreas Fayes Samlinger (Privatarkiv, Riksarkivet).

[10] Se min artikkel "Da Næs Jernverk fikk 'teknologipakke' fra England" i Aust-Agder-Arv 1997.

[11] Se artikkel om debatten  i dette skriftet.