Ingeniørkaptein Carl B. Roosen - en Bonaparte fra Arendal

01.03.2018 18:03

© Gunnar Molden. Sånn var det (Arendal Historielags årbok), 2015.

«... Kjøbmand Roosen ... der boede i Colbjørnsvig i et i Arendal incorporeret Huus ...havde flere Børn, blandt hvilke den ved sin Excentrisitet i politisk Frimodighed bekjendte Carl Bonaparte, en Ingenieurcapitain og Chef over Ingenieur-Detachementet i Trondhjem.» - Conrad N. Schwach.

Det har ikke alltid gått et 17. mai-tog

Hadde vi hatt uflaks hadde vi endt opp med 4. november som Norges nasjonaldag. Da hadde det neppe blitt så mye barnetog og bjørkeløv. I de første tiårene etter 1814 var det bare de mest ivrige og standhaftige som insisterte på at det var 17. mai som skulle feires. Noen måtte gå foran, også når det gjaldt noe så typisk norsk som det å feire nasjonaldagen. Og det var ikke bare Wergeland og andre åndshøvdinger som fulgte kallet og gikk i spissen for det som ble en folkebevegelse. En av de som var med på å gå opp de første 17. mai-rutene var offiseren Carl Bonaparte Roosen, som var født og oppvokst i Arendal. For denne innsatsen fikk han lite heder og ære, men livshistorien hans gir et interessant innblikk i den innsatsen som måtte til for å gjøre 17. mai til Norges nasjonaldag.

Omstridt spørsmål

For Roosen og mange av de andre 17. mai-pionerene var kampanjen for å feire 17. mai en del av den stadige forsvarskampen for grunnloven og norsk selvstendighet som foregikk i 1820-og 30-årene. For dem var 17. mai et symbol på motstanden mot svenskekongens forsøk på å begrense Stortingets makt og å smelte sammen de to delene av den svensk-norske unionen.

I samtida var dette omstridte spørsmål, som det foregikk en heftig og kontinuerlig diskusjon om, og som alltid i politikken ble symbolene tillagt betydning på begge sider av frontlinjene. Kong Carl Johan betraktet 17. mai-feiringen som provokasjon og oppvigleri, og mente at nordmennene burde velge 4. november som nasjonaldag, den dagen da Stortinget i 1814 hadde godtatt unionen med Sverige og samtidig vedtatt den reviderte grunnloven.

Ikke alle nordmenn heller syntes det var noen god ide å feire 17. mai, i hvert fall ikke for høylytt. Eidsvollsmannen Jacob Aall, f.eks., mente det spilte liten rolle om det var 17. mai eller 4. november som ble feiret; han ønsket ikke å provosere unionspartneren Sverige for mye. Arendals Eidsvoll-representant, doktor Møller, var derimot en ivrig 17. mai-feirer, både privat og offentlig.

Roosen fra Arendal

Carl Bonaparte Roosen var et ektefødt barn av det arendalske byborgerskapet. Da han ble døpt var byens fremste menn, Peder Thomasson og Morten Kallevig, blant fadderne. Bedre kunne det ikke bli, hvis det var status man var ute etter på denne tida. Faren, Herman Roosen, var en av byens storkjøpmenn, og mora var datter til Holt-presten Thestrup. Men det gikk dårlig med farens forretninger og i likhet med Sam Eyde noen tiår senere måtte Roosen ut i verden for å prøve lykken. For Roosen ble ikke resultatet rikdom og makt, men han kom til å gjøre en stor innsats for landet og fellesskapet – på mange områder og steder.

Allerede som tolvåring begynte han på offisersutdannelsen som kadett ved Krigsskolen i Christiania. Dermed var han i nærheten av begivenhetenes sentrum, da det norske opprøret mot Kiel-freden brøt ut i 1814. Som 14-åring så han med misunnelse på at de litt eldre kameratene «fikk lov til» å delta i krigshandlingene. Lederen for Krigsskolen, oberst Hegermann, var hans store helt, som både gjorde en innsats i krigen og som var med på å vedta grunnloven som Eidsvoll-representant. I likhet med Alexander Møller fra Arendal var Hegermann en sterk forkjemper for allmenn verneplikt, som også ble et av Roosens hovedprinsipper.

I hvor stor grad hadde han også med seg impulser hjemmefra, når han endte opp som en av 1830-tallets radikale patrioter? Arendal på denne tida var ikke nødvendigvis noen konservativ bastion, så det er ikke utenkelig at noe av grunnlaget for Roosens radikalisme ble lagt i barndomsbyen. I selvbiografien omtalte han Arendal som en frisinnet og rik (i den rekkefølgen) sjø- og handelsby og var tydelig stolt over at byen hadde sendt en radikaler som Alexander Møller til Eidsvoll.

At han var oppkalt etter Napoleon Bonaparte er også et tegn på den politiske ballasten Roosen kan ha fått med seg hjemmefra. Han kunne ha valgt å ta avstand fra eller skjule denne spesielle arven fra foreldrene, men brukte istedet ofte sitt fulle navn med stolthet. For øvrig nevnes faren som en av de få trelasthandlerne i Arendal som fikk et godt skussmål av bøndene i forbindelse med Lofthus-opprøret. Var det fordi faren var en dumsnill forretningsmann eller uttrykk for sympati med allmuen?

Politisk aktivist for 17. mai

I andre halvdel av 1820-tallet sto Roosen fram som en politisk aktivist, som engasjerte seg i mange av tidas liberale, radikale og nasjonale kampsaker. Når det gjaldt 17. mai-saken deltok han på mange fronter, men særlig som initiativtaker og arrangør og som avisskribent med sterke forsvar for betydningen av 17. mai som symbol på grunnloven og selvstendigheten. Han utga også to pamfletter, som var med på å spre budskapet, men som neppe gjorde han populær blant sine militære overordnede og andre myndighetspersoner. Den ene ble skrevet i etterkant av det berømte «Torvslaget» i 1829 og det andre handlet om avdukingen av Krohgmonumentet i 1833.

I 1828 ble han innkalt til den svenske stattholderen i Christiania, von Platen, og irettesatt for den måten han hadde omtalt 17. mai på i en turistbrosjyre han hadde utgitt. «Han blev foreholdt Viktigheden og Betydningen af 4. November, den mindre Viktighed og Betydning af den 17. mai, og fik en Lection over den militaire Subordination [underordning]». Som Henrik Wergeland skrev i et dikt til ære for Roosen: «Hvad skal en Krigsmand tænke paa Grundlovs Snak og Tant? Han pudse skal Monduren og lystre sin Skjersant.»

Året etter, da «Torslaget» fant sted, kunne han allikevel ikke holde seg unna. Da var han en av de mange som ropte hurra da dampskipet «Constitutionen» ankom tollbodbrygga i Christiania. Det ble ikke tatt særlig nådig opp, særlig ikke at han hadde vært der i uniform, og han ble igjen innkalt til forhør. Han fortalte senere at han måtte legge bånd på seg under forhøret, fordi han var redd for å bli beordret til Vardøhus i Finnmark, som var en stående trussel for offiserer på denne tida.

Krohg-monumentet

Avdukingen av Krohg-monumentet ved Ankerløkka i Christiania, 17. mai 1833, var et viktig delslag i kampanjen for å gjøre 17. mai til nasjonal festdag. Også her spilte Roosen en svært aktiv rolle, både i innsamlings- og PR-arbeidet i forkant, og i etterkant når det gjaldt å framheve monumentet som et nasjonalt samlingssymbol. Han var også en av de som ivret sterkt for at avdukingen skulle skje 17. mai, noe som var omstridt blant de som sto bak monumentet, men som viste seg å være en genistrek når det gjaldt å gjøre 17. mai til nasjonaldag.

Juristen og politikeren Christian Krohg hadde spilt en hovedrolle da Stortinget i 1824 hadde forkastet Carl Johans forslag til endringer i grunnloven. Etter det ble Krohg oppfattet som «grunnlovens redningsmann» og monumentet var et uttrykk for den sterke posisjonen Krogh hadde i hele den norske befolkningen.

Avdukingen skjedde klokka åtte om morgenen, men allikevel hadde folk møtt fram i tusentall, for å hylle Krohg, men også for å feire 17. mai uten at man ble beskyldt for å drive oppvigleri. Mange av stortingsrepresentantene var møtt fram, men ellers holdt det offisielle Norge seg borte. Det hadde også vært vanskelig å få overtalt noen til å holde hovedtalen, men tilslutt hadde en ung student ved navn Henrik Wergeland sagt seg villig.

Wergeland kom til å holde en gnistrende tale, men det var bare så vidt han rakk fram til denne viktige begivenheten i hans karriere som «folketalsmann». Og det var faktisk Roosen som indirekte var skyld i at det holdt på å gå galt.

Dagen før dagen hadde nemlig de to kampfellene møtt hverandre på gata, og Roosen hadde fortalt at han ikke kunne være med på avdukingen fordi han var blitt beordret til festningen i Halden neste dag. Wergeland var som vanlig spontan og forståelsesfull og foreslo at de skulle samle noen venner og starte feiringen ved midnatt. Så kunne Roosen bestille hesteskyss til klokka to og allikevel rekke fram. «Skulde du komme lidt forsent, saa faar du vel blot nogle rap...», forsikret Wergeland.

Da hesteskyssen sto klar, foreslo Wergeland at selskapet skulle følge med et stykke av veien. Dermed ble det arrangert et eget 17. mai-tog for Roosen, gjennom Grønland og ut til Ekeberg. Men dette førte til at Wergeland kom alt for sent i seng, og dessuten hadde han fått ødelagt klærne under en slåsskamp på hjemveien. Hadde det ikke vært for gode venner som vekket og kledde på han, hadde Wergeland ikke rukket fram til avdukingsermonien.

Solidaritet og køsniking

Roosen ble betraktet som et uromoment av sine overordnede og en kan få inntrykk av at de forsøkte å dempe virkningen av hans engasjement ved på beordre han bort fra begivenhetenes sentrum. Men i så fall var dette bare delvis vellykket. På hvert eneste sted Roosen dukket opp, ble det nemlig fart på 17. mai-feiringen. Hans innsats blir behørig notert i flere lokalhistoriske framstillinger. Halden: «Denne mangfoldige herre har æren for at vi fikk i stand det første 17. mai tog i byen i 1832». Trondheim: «I Tider, hvor faa havde Lyst eller endog Mod til at holde Liv i den 17de Mai-fest, som vi nu saa jublende feirer – holdt han Festdagen oppe i Trondhjem.»

I likhet med Wergeland og andre kraftpatrioter på 1830-tallet engasjerte Roosen seg også i internasjonale spørsmål, som f.eks. det polske opprøret mot Russlands overherredømme som ble slått ned i 1831. Mange av de som overlevde opprøret ble flyktninger og Roosen deltok aktivt i støttearbeidet. I et innlegg i Morgenbladet skrev han: «saa fattige ere vi dog ikke, at vi skulde aflade at yde den mindste Skjærv til Bedste for vore Brødre, de ulykkelige Polakker, der nu efter forgjæves at have kjæmpet den store Strid, vandrer om imellem Fremmede...»

Roosen var en av de som aktivt tok ytringsfriheten i bruk. Han var over hodet ikke redd for å utfordre de rike og mektige og bidro til å tøye og utvide grensene for hva som kunne skrives. I en artikkel i 1834 tok han f.eks. for seg tre navngitte embetsmenn, som han mente hadde sneket i køen når det gjaldt å skaffe seg en jobb. Den ene var Jacob Aalls svigersønn, O.V. Lange, som hadde vært overlærer, men som nå var utnevnt til tollkasserer i Arendal. «Hvorledes skal man kunne antage, at en Skolemand skal være i Besiddelse af de Egenskaber, som utfordres til at bestyre en af Landets viktigste Toldembeder», spurte Roosen troskyldig.

Skisport i Trondheim

Blant de mange sakene han engasjerte seg i, må jeg også nevne skisportens fremme. Det påstås faktisk at det var Roosen som lærte befolkningen i Trondheim å sette pris på skisport. Det var ihvertfall han som tok initiativet til de fellesutfluktene på ski, fra byens torv til Gråkallen, som ble arrangert fra 1849 og utover. På grunn av denne innsatsen heter i dag en av veiene som krysser det skisporet Roosen gikk opp for «Kaptein Roosens vei».

Men bortsett fra denne æresbevisningen må vi konstatere at Roosens innsats er gått i glemmeboka, enten det gjelder 17. mai-feiringen, skisporten eller de mange andre gode sakene han engasjerte seg i. I samtida ble han av mange oppfattet som en kverulant og oppvigler, og i ettertid har ikke historikerne fattet særlig interesse for han. Som offiser med radikale meninger har han kanskje falt mellom to stoler? I historiebøkene er det dessuten bare plass til et begrenset antall personer og Wergeland har skygget for mange av de som var hans medarbeidere og kampfeller. Men enten vi liker det eller ikke, så var det Roosen og folk som han som banet vei for den 17. mai-feiringen vi tar som en selvfølge. Det hadde ikke vært helt det samme om det var 4. november som hadde blitt dagen.

Artikkelen ovenfor er en bearbeidet utgave av en artikkel som ble trykt i Agderposten 9/5 2015, som en del av HIFO Agders historikerstafett. Nedenfor følger noen tilleggsopplysninger om Carl Bonaparte Roosens begivenhetsrike og mangfoldige liv.

TILLEGG:

Familie og oppvekst i Arendal

Herman Frøchen Roosen, far til «vår» Roosen, var dansk av opprinnelse, men slo seg ned i Arendal som korn- og trelasthandler. Han drev en omfattende handelsvirksomhet og hadde omgang med de fremste byborgerne, men endte sine dager som mindre velstående. Byhistorikeren Frithjof Foss mente den økonomiske tilbakegangen skyldtes at «Andre hav[d]e ladet ham rage Castanierne af Ilden» for seg.

Herman Roosen var gift to ganger, først med Mette Hedevig Classen, så med Johanne Dorothea Thestrup. De første årene bodde familien i selve Arendal, men i 1817 flyttet de til Kolbjørnsvig på Hisøya, på en eiendom som ble innlemmet i bykommunen Arendal.

Ei datter fra første ekteskap ble gift med Sivert Smith, eier av Frolands jernverk. En sønn var en periode adjutant for kong Karl Johan. En annen sønn var offiser i den franske fremmedlegionen og døde under tjeneste i Marokko. Tre av døtrene drev ifølge Frithjof Foss i en periode småbarnsskole i Aalholms hus på Tyholmen (huset med mannen på taket). To av disse var i 1875, ifølge folketellinga, en del av Niels Mathias Aalholms husstand i dette huset, men nå drev de bare med håndarbeid. Dette var forøvrig den samme husstanden, hvor bohemen Hans Jæger var fostersønn en kort periode og hvor hans bror Oscar holdt til på dette tidspunktet. De gjenblevne søstrene har sørget for at Roosen hadde en viss kontakt med barndomsbyen så lenge han levde, må vi tro.

Om sin egen oppvekst har Roosen skrevet dette:

Under brave Foreldres kjærlige Omsorg henrandt min lykkelige Barndom. Jeg var en dierv og vilter Krabat, hvorfor jeg ogsaa, med den Tids strænge Opdragelse, blev holdt ... i Ørene af min Fader, medens den moderlige Ømhed stundom havde Anledning til at tage mig under sin Varetægt og Beskjærmelse. Guttens Uforfærdelse i Forening med den Tids gjennemgribende Sympati for Førstekonsulen Bonaparte [Napoleon] ... bidrog vel i Forening til at jeg blev bestemt for den militære Løbebane, og derfor i Aaret 1812 indskrevet som extraordinair Kadet, ved det kongelige norske Landkadet Akademi i Kristiania.

I sine erindringer skrev Conrad Nicolai Schwach dette om «game Roosen» (Herman Roosen):

Den gamle Roosen er blot mærkelig derved, at han i en Alder af over 80 Aar gik til Frolands Jernværk, der liger to stive Miil fra Byen og hvorhen Veien var meget couperet og besværlig, for at besøge sin Svigersøn, Værkseieren Smith; og da Denne med Familie tilfældigviis var bortreiste gik den gamle Mand, samme Dag tilbage til Byen. Dette eftergjøre ham ei mange 80-aarige Gubber...

Bonaparte og Lafayette

Hva er bakgrunnen for at Roosen ved dåpen i Arendal kirke i 1800 fikk mellomnavnet Bonaparte?

Det viser seg at Herman Roosen, like etter sønnens fødsel, skrev et brev – stilet til sønnen – hvor han gjorde rede for hvorfor han hadde valgt å gi gutten det spesielle mellomnavnet.

Bonaparte Napoleon var på dette tidspunktet ennå ikke blitt keiser, men han hadde rukket å gjennomføre felttoget til Egypt (1798) og kuppet som gjorde han til Frankrikes førstekonsul og mer eller mindre enehersker (1799). 14. juni 1800 hadde Frankrike vunnet en avgjørende seier over Østerrike ved Marengo i Italia, etter at Napoleon hadde dratt over Alpene med sin hær.

Dette var bakgrunnen for det brevet Herman Roosen skrev, 15. september 1880, mens han selv var syk og ikke var helt sikker på at han ville bli frisk igjen. Her forklarer han hvorfor sønnen ble oppkalt etter Napoleon.

Da Fødsels-Smerter indfant sig hos min elskede Kone, Johanne Dorthea...  og bebudede en Skabnings-Fremkomst til Verden, læste ieg i de offentlige Tidender, at den eneste store og allene bekiendte Bounapart, var reist fra Egypten, og ved den Allerhøiestes Beskiermelse løkkelig kommen til Italien, og igien vundet tilbage ved hans seierrige Vaaben det tabte Italien. 

Af Taknemmelighed til den evige Gode! for Opfyldelsen af mine Ønsker, for hans løkkelige Tilbagekomst, og Glæde over denne store Menneskevens Frelse fra baade skiulte og offentlige Fiender, sagde ieg til min Kone, dersom du føder en Søn, skal han heede Bounapart, og under hvilket Navn han skal indlemmes i det heele menneskelige Samfund, det blev dig, og Du blev døbt, i mange agtbare Venners Overvær, med det høie Navn Bounapart.

Han føyde til:

Da ieg ikke kand testamentere dig Midler, til en god Opdragelse, hvorfor ieg efter min Pligt skal ivre mig i medens ieg lever, Ønsker ieg at Navnet Bounapart maa opmuntre dig til at blive Virksom - Dydig - Ædel - Retskaffen i alle dine Handlinger saa længe Du lever, ønsker din Faer og Ven af Hjertet, om ieg under befindende Sygdom skulde ende mit jordiske Liv.

Det er altså ingen tvil om at navnevalget var en vel gjennomtenkt politisk handling fra farens side, en måte å signalisere støtte til det Napoloen og Frankrike symboliserte på den tida sønnen ble født og døpt.

Vi må ikke glemme at på dette tidspunktet var Danmark-Norge mer eller mindre på parti med Frankrike i den pågående konflikten som foregikk, så sånn sett var det på ingen måte landsforræderi å oppkalle en sønn etter Frankrikes hersker. Allikevel må oppkallelsen oppfattes som en mer uforbeholden hyllest til «de franske verdiene» enn det Danmark-Norges utenrikspolitiske linje skulle tilsi.

Som sønnen skrev om betydningen av navnevalget:

Jeg haaber at leve og døe i den beroligende Tanke at min kjærlige Fader[s] Ønsker for meg, har baaret velsignelsesrige og lykkelige Frugter. – Bonaparte som en Søn af den store betydningsfulde Revolution 1789. Hans Kampsprog var "Frihed, Lighed og Broderskab". Gid han havde "faaet Lov" at virke for den gamle Verden, som George Washington virkede for den Ny Verden (Amerika).

At Roosen, som nevnt ovenfor, ser ut til å ha vært stolt over mellomnavnet sitt, betyr ikke at han gikk god for alt det Napoleon hadde foretatt seg eller at han nødvendigvis var den største helten i hans politiske univers.

Da han selv ble far valgte han å kalle sønnen opp etter en annen franskmann som ikke hadde vært noen støttespiller for Napoleon, nemlig Layfayette, helten fra begge de store revolusjonene på 1700-tallet – både den amerikanske og franske. Sønnen fikk ved dåpen det fulle navnet: Gilbert Motier Lafayette Roosen!

Frihetsmannen Alexander Møller

Roosen var en stor beundrer av Arendals eidsvollsrepresentant, Alexander Christian Møller. Sine erindringer innledet han med disse ordene:

"Arendal" er min Fødeby. Denne frisindede og rige Sø og Handelsstad sendte som Deputeret ved Rigsforsamlingen paa Eidsvold Frihedsmanden Distriktslæge Alexander Christian Møller, hvor han udmærkede sig ved sin Frimodighed og Selvstændighed. - Han var Læge og Ven af mit Hjem."

I februar 1848, mens han oppholdt seg i Paris, fikk han brev fra Arendal om at Møller var avgått ved døden noen måneder tidligere, og i den forbindelse skrev han noen prosalyriske minneord som ble trykt i Morgenbladet. Der kan vi bl.a. lese:

Savnets Veemod hviler over Fjeldstugan [fjellstua] – der er saa mørkt derinde – det udbreder sig fra Grande til Grande, fra Bygd til Bygd, og søger at varsle Fædrelandet om Tabet af en Ædling, der her saa ofte har skiftet Veldaadskrandse mellem Brødre og Søstre. Da Tidens Genius brød Mørket, som rugede over vort elskede Norge!  - vort stolte Klippeland! – da stod Ædlingen i Mandommens fulde Kraft.

Som Saadan indtraadte i Hundretallet, som nedlagde Hjørnestenen,  .... og fuldførte vort Fjortendagers Storværk, - det Tempel, i hvis Ly vi nu leve saa lykkelige, .... [= grunnloven]

Voldsomme greier, vil vel de fleste som leser dette i dag tenke. Helt uvanlig var jo ikke denslags språkbruk i første halvdel av 1800-tallet, men det må også være lov å si at Roosen ikke var - og heller ikke ga seg ut for å være - noen dikter.

Om Møller innsats på Eidsvoll skrev han forøvrig:

Han «medbragte ... dette oplyste Frihedssind, denne mandige Uafhængighed – i vore Dage saa sjelden – der gaar lige Vei, uden at se til Høire eller Venstre....»

Om hans motstand mot adel, ordener og privilegier:

... han erkjendte ingen anden Adel, end den, som Aandens Dannelse og Hjertets Reenhed meddeler Manden fra Thronen til Hytten – han ansaa Nationalopdragelsen som Grundloven for Landets Forsvar og Uafhængighed – og ansaa Titler og Ordener som Barnerangler og demoraliserende for Samfundet.

Om Møllers samfunnsnyttige innsats:

... Uegenyttighed [er] en af Borgerens skjønneste Dyder.

Kamp for ytringsfriheten

For Roosen var ikke grunnloven og dens prinsipper vakre ord som man skulle rope hurra for hver 17. mai og i resten av året ikke snakke så høyt om. Særlig var han opptatt av at ytringsfriheten skulle være en realitet og han benyttet seg stadig vekk av de mulighetene til å gi utrykk for egne meninger som fantes i tidsrommet etter 1814.

Når det gjaldt kampen for det frie ordet var han villig til å betale en ganske høy pris. Stadig vekk kom han på kant med myndighetene og militære kollegaer og overordnede og i 1835 skrev han en artikkel om forhold ved Kongsvinger festning som endte med at han ble dømt til tre måneders festningsarrest på Akershus.

Det kan sikkert argumenteres for at Roosen i denne saken hadde trått over den grensa som må være når det gjelder hva en offiser kan skrive om sine overordnede, men at han måtte sitte tre måneder i arrest på Akershus festning for å ha sagt sin mening virker uansett brutalt. Selv om det var snakk om en "mild arrest" må man kunne si at Roosen var en martyr for ytringsfriheten i denne sammenhengen.

Oppholdet på Akershus førte ikke til at Roosen la bånd på seg i fortsettelsen heller. Allerede under soningen var han i gang med å skrive nye artikler og han mottok støtte fra mange som mente han førte en viktig kamp. Bl.a. ble det samlet inn penger til å dekke saksomkostningene.

Mens han satt i arresten fikk han en flott gave fra stortingsmann og handelsmann N.H. Knudtzon fra Kristiansund – et fire binds verk om Roosens navnebror Napoleon. I følgebrevet skrev Knudtzon at han ønsket at bokverket skulle bli tatt imot

... som et svagt Beviis paa min Høiagtelse og Erkjendelse af Deres Værd og Færd. Disse Følelser deler jeg med Mængden og jeg haaber, at denne almindelige Deeltagelse vil bidra til at mildne de Lidelser, den saakaldte Klogskab har paaført Dem. - Hvad Høiesteret angaar, da kan jeg aldrig tænke paa den, uden at erindre Wergelands Ord: Gud bevare Høiesteretten! Gud bevare mig for den!! 

Etter at Roosen hadde sonet ferdig fikk han et nytt brev fra Knudtzon, vedlagt plansjene til Napoleons-biografien. I brevet skrev han:

De har da Høistærede! vel overstaaet Deres Arrest og jeg ønsker af Hjertet, at samme ikke maa have havt nogen skadelig Virkning paa Deres Helbred. Paa Deres Sind kan den ikke have havt nogen ugunstig Indflydelse, thi De var i Besiddelse af alle Retsindiges Agtelse og Deeltagelse og dette i Forening med Deres gode Bevisthed, maa have skjænker Dem Roelighed og Tilfedshed. Den retskafne er fri i Fængsel, medens Skurken er Træl i enhver Stilling, den være nok saa glimrende. ....

Han føyde til:

.... Jeg haaber at see Dem næste Gang valgt til Storthinget....

Paris 1848

Roosen hadde en egen evne til å være i nærheten når det skjedde noe. Han var aldri i begivenhetenes sentrum, men ikke så langt unna.

I revolusjonsåret 1848, var han «tilfeldigvis» til stede i Paris da revolusjonen brøt ut og Frankrike ble republikk. Roosen opplevde gatekampene på nært hold og var til stede blant folkemassene ved flere viktige hendelser, bl.a. da republikken ble proklamert.

Han var også en viktig drivkraft når det gjaldt en politisk demonstrasjon som en gruppe nordmenn i Paris gjennomførte, med fiolinisten Ole Bull i spissen.

Demonstrasjonen var både en støtte til republikken og til det norske politiske systemet som bygde på Eidsvoll-grunnloven.

En gruppe svensker som også var i Paris ønsket en felles svensk-norsk demonstrasjon, men det syntes verken Ole Bull eller Roosen var noen god ide, så de tok initiativet til en egen markering og fikk de andre nordmennene med seg på det.

Processionen ... var begunstiget af det smukkeste Veir. Det norske Flag, der var af Silke og bar Indskriften "la Norvége" i Guld, ble baaret af Kapt. Roosen, det franske Flag ble baaret af Hr. Ihlen. Begge Flag var bekostede af Hr. Ole Bull og overgivne Hr. Lamartine for at opstilles paa Raadhuset. [Fra Morgenbladets korrespondet i Paris – sannsynligvis Roosen selv, Morgenbladet 23/4 1948].

I tillegg til det norske flagget ble det også overlevert en støtteerklæring, hvor det bl.a. het:

Vi Nordmænd, der opholde os iblandt Eder og af Erfaring kjende de frie Institutioners Lykke, hilse Eder som Frihedens Brødre og haabe, at Tusinder af vore Landsmænd ville gjentage med os: «Leve den franske Republik!».

På forhånd hadde Roosen fått et hint fra den svenske ministeren i Paris om at han ikke burde delta i demonstrasjonen, men det hadde bare gjort han mere bestemt på å være med. I ettertid ble både han og Ole Bull hengt ut i svenske og norske aviser for at nordmennene hadde valgt «å gå alene» ved denne anledningen. (I en svensk avis sto det: «en falsk Tone [har] dennegang mod Sædvane ... udgaaet af Ole Bulls aandrige Fantasi...»).

I erindringene noterte Roosen i margen at

Dette Møde, Ansigt til Ansigt med Representanter for den franske Republiks provisoriske Regjering ... vil altid erindres som et Første Glandspunkt i mit ældre Livs ... Historie.

Det "Første Glandspunkt" i hans tidligere liv hadde uten tvil vært det norske opprøret mot Kiel-freden i 1814.

Skisportens fremme

I 1845 ble Roosen utnevnt til sjef for Throndhjem Ingeniørdetachement og resten av sitt yrkesliv tilbrakte han som ingeniørkaptein i Trondheim. Fra dette tidspunktet mistet han muligheten til å observere og delta i politikken på nasjonalplanet i samme grad som han hadde gjort tidligere.

Denne fasen i Roosens liv, 1845-70, ble derfor preget av en annen type engasjement enn det som hadde karakterisert den første fasen (1814-45). Dette betyr vel og merke ikke at Roosen ble en mindre aktiv og kontroversiell person etter at han slo seg ned i Trondheim. Også her satte han spor etter seg, bl.a. når det gjaldt skigåing, som nevnt i artikkelen ovenfor.

I en artikkel som ble trykt i Verdens Gang i 1906 (og også gjengitt i Adresseavisa) fortalte skribenten Erik Vullum, som var oppvokst i Trondhjem og hadde gått på ski sammen med Roosen som barn, dette om Roosens innsats: 

Kristiania var dengang Skøitesportens By. Hele Fjorden laa islagt, ..... Men Trondhjem var Skiidrættens By, og den eneste By i Norge, hvor den kostelige Idræt holdtes oppe. At den holdtes oppe var Carl Bonaparte Roosens Skyld. I Vintertiden, naar Veir og Føre tillod det, stod hans Avertissement i Byens Lørdagsblade, at Søndag holdtes der Skitur. Sligt skeede dengang ikke i nogen anden By, og det vilde ikke være skeet i Trondhjem heller, hvis Kaptein Roosen ikke havde boet der. Saa samlede vi os - fra vi som var ti Aar gamle til dem, som havde talt sine sytti - og ventede paa Lederen. Nu er Graakalløbene i Trondhjem bleven et kjendt Navn ogsaa udenfor de stedlige Grændser. Forsværg intet! Løbene paa Graakallen kan en Dag komme til at konkurrere med Holmenkolrendet. Sikkert er det i hvert Fald, at det er fra Graakals-Skiturene i Trondhjem, Skisporten har bredt sig udover Landet.

Her er et eksempel på annonsene som nevnes:

Enhver, som ønsker at deltage i en Ski-Tour op under Graakallen paa Søndag (om Veiret tillader det) ville møde frem paa Torvet kl. 1 eftermiddag" [Adresseavisa, 1849].

Så gikk man i flokk og følge på søndagsskitur... Sånn var det altså at den soga begynte. 

Siden jeg selv tilbrakte de ti første årene av mitt liv på Heimdal utenfor Trondheim, trenger ingen fortelle meg at skisporten står sterkt på de kanter. Jeg trenger heller ikke å bli minnet på at vintersportsaktiviteter ikke står full så sterkt i Arendal (Tromøya), hvor jeg tilbrakte resten av oppveksten. Derfor var det moro å se at det var en «arendalsmann» som var med på å sette det hele i gang. Snakk om å sette (ski)spor etter seg.

Litteratur og kilder:

Carl B. Roosen, Betragtninger i Anledning af Nordmændenes Folkefest: Den 17de May, 1829.

Carl B. Roosen, En Nordmands Alvorsord i Anledning Begivenhederne ved Krohgsstøttens Afsløring paa Norge Friheds- og Constitutionsdag den 17de Mai 1833, 1834.

Hans Tønsager, Terje Bratberg, «Carl Bonaparte Roosen»,  Norsk biografisk leksikon, 2003.

Barndoms- og Ungdomsminder om Henrik Wergeland, 1897.

Conrad Nicolai Schwach, Erindringer af mit Liv 1790-1830, 2008.

Gunnar Molden, "En radikaler fra Arendal. Eidsvollrepresentanten Alexander Møller", i Sånn var det, 2017.

Gunnar Molden, "Støpt ved Næs Jernverks: Krohgstøtten", Fortuna, Nr. 5 (2014).

Samtidige aviser. Wikipedia. Nasjonalbibliotekets digitale samling. Lokalhistorisk standardlitteratur.

Carl B. Roosen, "Erindringer og Optegnelser" (upublisert), Privatarkiv 68, Riksarkivet.