Jacob Aalls ”siste ord” som jernverksmann

© Gunnar Molden. Jacob Aall-prosjektet, skrift 8 (2013).[1]

En av de siste tingene Jacob Aall gjorde før han la inn årene for godt var å skrive et innlegg til avisa Den Constitutionelle, hvor det foregikk en debatt som bl.a. handlet om de problemene de norske jernverkene slet med på dette tidspunktet (1843). Mens Aall var opptatt med å fullføre sitt store erindrings- og historieverk om tida rundt 1814 (Erindringer...) og med å beskikke sitt bo og forberede sin avgang på forskjellig vis (arveoppgjør, overdragelse av ansvaret for jernverket til sønnen), tok han seg tid til å gi en utførlig redegjørelse om sitt syn på "Forholdet mellem Jernstøbning fra Kupolovn og Marsovn", som det heter i overskrifta til dette innlegget. Det må ha vært fordi han hadde noe på hjertet, som han ønsket å få sagt tydelig fra om før han gikk i grava.

Man kunne like gjerne si at debatten handlet om forholdet mellom de gamle jernverkene og den nye støperibransjen. Var det plass for dem begge? Ville jernverkene forsøke å hindre framveksten av en støperibransje? Ville støperiene utgjøre en trussel for de gamle jernverkene? – Når det formuleres på denne måten blir det vel ikke særlig overraskende at Jacob Aall tok seg tid til å skrive et sånt innlegg.

Helt siden han i 1799 hadde kjøpt Næs Jernværk og bestemt seg for å gjøre jernverksdriften til sitt "kall" og sin hovedbeskjeftigelse, hadde han brukt en betydelig del av sin arbeidskapasitet og kompetanse på å ruste opp og heve nivået på norsk jernproduksjon, både ved sitt eget verk og jernverkene i fellesskap. Han representerte nok "den gamle tida" i 1843 – han var kanskje den fremste representanten for de gamle, norske jernverkene i samtida – men det var samtidig ikke så mange av hans samtidige som hadde reflektert så mye over jernproduksjonens framtid i Norge som han.

Hovedpersonen på den andre sida, "den nye tidas mann" (støperibransjens talsmann kan vi kalle han, selv om vi må huske på at det på dette tidspunktet bare fantes to selvstendige støperier i Norge), skjulte seg i debatten bak psevdonymet "-p-". Jacob Aall var så sikker på at han visste hvem forfatteren var, nemlig "Lieutenant Steenstrup", at han avsluttet sitt innlegg med  å presisere at han "ikke med en Tøddel har villet krænke denne agtværdige Embetsmand", som han hadde stor respekt for som fagmann og som han selv hadde benyttet som konsulent da Næs Jernværk like i forveien hadde kjøpt verktøymaskiner fra England for å anlegge et moderne mekanisk verksted på Næs.

Og noen bedre representant for "den nye tida" enn "Lieutenant Steenstrup" kan man nesten ikke få. Det dreier seg om Peter Severin Steenstrup (1807-63), hovedmannen bak opprettelsen av Akers mekaniske Verksted, en av hovedmennene bak Polyteknisk Forening og en ivrig industriforkjemper på mange felt. Samtidig hadde han forbindelser med "den gamle tida", ikke minst via faren Poul Steenstrup, som hadde drevet jernverk på Kongsberg, vært sølvverksdirektør og var hovedmannen bak opprettelsen av Kongsberg Våpenfabrikk.

Like før debatten i Den Constitutionelle, i 1841, var Akers mekaniske Verksted blitt opprettet, beliggende ved Akerselva. Det var i utgangspunktet en moderne mekanisk bedrift, som i tilegg til de nye verktøymaskinene som også her var innkjøpt fra England, inneholdt et støperi med kupolovner. Støperiet var anlagt primært med tanke på støping "til eget behov", selv om det ikke kunne utelukkes at man kom til å støpe ovner og andre produkter for salg, hvis det var nødvendig eller hensiktsmessig. I forbindelse med opprettelsen hadde Steenstrup fått innvilget et personlig lån fra Stortinget på 3000 speciedaler, ingen formidabel sum, men det innebar at denne pionerbedriften innenfor mekanisk industri hadde fått etslags stempel som "allmennyttig" – noe som ble ansett å være nyttig for "Fædrelandet", som man sa på denne tida.

Den direkte foranledningen til debatten i Den Constitutionelle var en innstilling fra Finansdepartementet i forbindelse med at det var foreslått visse justeringer på toll og avgifter når det gjaldt inn- og utførsel av jern. I den forbindelse ble det også gitt en beskrivelse av situasjonen og framtidsutsiktene for norsk jernproduksjon. Her ble det lagt vekt på at de gamle jernverkene hadde store utfordringer når det gjaldt å hevde seg i konkurransen. Kostnadene ved å framstille stangjern i Norge var nå så store at man måtte selge med tap, det var ikke lenger nok at kvaliteten var høy. Og eksporten av støpejern var minimal. Kort sagt: krise.

Det var flere årsaker til disse vanskelighetene. Generelt hadde det vært en enorm økning i jernproduksjonen i Europa og prisene hadde gått betraktelig ned som følge av effektivisering og nye produksjonsmetoder. Endringene i unionsforholdene i 1814 hadde også hatt store konsekvenser. Det ble nå innført mye svensk jern, både stangjern og spiker, og det kunne skje tollfritt hvis det kom landeveien. Samtidig var det danske markedet, som i si tid hadde vært så viktig når det gjaldt avsetningen av ovner, mer eller mindre stengt når det gjaldt innførsel av støpegods. Det ble ikke umiddelbart slutt på handelen med Danmark i 1814; for Næs Jernværks vedkommende hadde man f.eks. en omfattende ovnseksport til Danmark i årene etter unionsoppløsningen. Men i 1843 var det to forhold som var kommet i tillegg: Danmark var i ferd med å få en omfattende og kraftfull støperibransje selv (i 1814 var den bare så vidt kommet i støpeskjeen) og det var i den siste tida innført en betydelig toll på innført jern for å beskytte den innenlandske produksjonen.

I tillegg til disse faktorene, som man lenge hadde vært klar over og følt virkningene av, kom så dette med kupolovner og frittstående støperivirksomhet også her i landet. Kupolovner var jo ikke noe nytt, og det hadde også blitt brukt andre ovnstyper til omsmelting av råjern og gammelt jern (trekkovner). Men dette hadde i norsk sammenheng inntil nå nesten utelukkende skjedd ved selve jernverkene. Nå var "ei ny tid i emning" på dette området, bl.a. på bakgrunn av at det var blitt billigere å importere råjern fra utlandet, men også fordi behovet for og etterspørselen etter støpegods og andre jernprodukter hadde økt betydelig, i takt med folkeøkning, urbanisering, velstandsutvikling og industrialisering.

Finansdepartementet anslo at støpegods framstilt ved norske støperier av utenlandsk råjern ville koste 3 spesidaler pr. skippund (ca. 160 kg), mens det som ble støpt ved jernverkene kostet 4 speciedaler – altså en tredjedel mer. På bakgrunn av dette regnestykket, konkluderte de, ikke overraskende, med at

”de, der benytte Kuppelovne til Støbegods, og benytte fremmed Raajern, have meget forud for [ha store fordeler framfor] Jernværkseierne som Producenter af Støbegods, saalænge ikke ogsaa disse benytte næsten udelukkende fremmed Raajern, hvilket imidlertid ei kan ventes og ville blive Tilfælde, med mindre den nu stedfindende Grube- og Marsovnsdrift i  Forveien enten ganske ophæves, eller i al Fald betydelig indskrænkes.”[2]

I denne situasjonen valgte Finansdepartementet å komme begge sidene i møte, nemlig ved å oppheve den tollavgiften som inntil da hadde vært på utførsel av jern (noe som først og fremst betydde at man slapp en ekstra utgift i forbindelse med eksport av stangjern/smijern), samtidig som man ikke imøtekom jernverkene når det gjaldt deres ønske om å innføre toll på innførsel av utenlandsk råjern (som ville ha ført til en fordyring av støpegods produsert i kupolovner av importjern).

Det var Finansdepartementets virkelighetsbeskrivelse – at det var et motsetningsforhold mellom jernverkene og støperiene, og at den enes framgang ville føre til tilbakegang eller i verste fall undergang for den andre – det var dette som fikk "-p-" (som også jeg er temmelig sikker på at var identisk med P.S. Steenstrup) til å skrive det første innlegget i debatten om "kupolovn kontra masovn".[3]

En stor del av Steenstrups første innlegg består av et regnestykke som har til hensikt å vise Finansdepartementets påstand om at kupolovnsjern blir så mye billigere er feil. For det første mener han de operer med for lav innkjøpspris på det utenlandske jernet; dessuten har de ikke tatt med alle relevante faktorer i sitt prisanslag. Ifølge Steenstrups regnestykke er det støpingen ved jernverkene som kommer best ut kostnadsmessig. Hvis man bruker 500 skippund råjern vil jernverksjern bli 225 speciedaler billigere.

Etter Steenstrups mening var det ikke først og fremst når det gjaldt prisen at støperiene hadde sitt fortrinn, men det at de var i stand til å lage produkter av høyere kvalitet. Det var jo nettopp fordi kupolovnene innebar en kvalitetsheving at jernverkene selv for lengst hadde tatt i bruk denne teknologien og i fortsettelsen ville konkurransen fra støperiene bidra til at jernverkene måtte skjerpe seg enda mer.

Ifølge Steenstrup trengte ikke jernverkene frykte støperiene, dels fordi jernverkenes hovedproduksjon var stangjern (smijern), dels fordi de nye støperiene ville bli anlagt på steder hvor det ikke ville føre til noen stor skade for dem – i byene ("paa saadanne Steder, hvor et særdeles stort Forbrug av Støbegods finder Sted") eller i Nord-Norge, på Vestlandet og andre steder hvor det ikke fantes jernverk. Dessuten – noe som faktisk var i tråd med en viktig læresetning hos en av Jacob Aalls favoritter innen økonomifaget, Jean-Baptiste Say – økt tilbud ville ifølge Steenstrup føre til økt etterspørsel.

Ingen grunn til bekymring for noen, altså. – Steenstrup avsluttet innlegget med disse ordene:

”Forbruget af Støbegods tiltager desuden her [i Norge], som over hele Verden, i betydelig Grad, og Anledningen til at faae dette Fabricat vil føde Comsumenter der, hvor man før ei tænkte paa at bruge det.” 

I neste omgang fikk Steenstrup svar på tiltale i form av et anonymt innlegg, med overskrifta "Om Forholdet mellem Kupolovne, anlagte til Omsmeltning af udenlandsk Raajern, og de norske Jernværker”.[4] I dette innlegget ble det bl.a. hevdet at den kostnadsmessige fordelen ved kupolovnsstøping var enda større enn det Finansdepartementet hadde beregnet. Påstanden om at støpegods basert på utenlandsk råjern er kvalitetsmessig bedre blir også imøtegått. For det første fins det malm i Norge som gir jern som er ypperlig for framstilling av støpegods (her nevnes spesielt Fensmalmen fra Ulefoss, som hadde en viktig rolle i Ulefoss Jernværks satsing på støpegods); for det andre hadde fagfolk ved jernverkene i det siste blitt mye flinkere når det gjaldt å framstille forskjellige typer råjern, alt etter om jernet skulle videreforedles til smijern eller bli brukt som støpegods.

Den kvalitetshevingen som kupolovnene innebar var dessuten for lengst fanget opp ved jernverkene og ifølge innsenderen ble nå anslagsvis halvparten av støpegodset ved jernverkene omsmeltet i kupolovner. Han pekte dessuten på at flere jernverk i det siste hadde måttet satse mer på støping som en følge av problemer med å få solgt smijernet. Sånn ble denne situasjonen beskrevet:

”Stangjernsfremstillingen er det nemlig paa Grund af den tiltagende Concurrence med Udlandet, navnligen med Sverige, hvor den betydeligt lavere Arbeidsløn, let Adgang til Laan for Værkseierne og flere Omstændigheder gjøre det muligt at producere Jern til langt lavere Priser, en det her i Landet kan produceres for – nødvendigt for de fleste norske Værker mere og mere at indskrænke, og man er saaledes nødsaget til at benytte sit Raajern til Omsmeltning til Støbegods”.

Den anonyme innsenderen avsluttet innlegget med denne kraftsalven, som gjorde det klinkende klart at det var skrevet av en person som sto nærmere de gamle jernverkene enn de nye støperiene:

”Under disse Omstændigheder er det klart, at der ikke er Spørgsmaal om at give Jernværkseierne Monopol paa at forsyne Landet med mindre godt Støbegods. Derimod kan der vel med Føie opkastes det Spørgsmaal, om det er fornuftigt eller retfærdigt ved Fritagelse for Indførselstold og Bevilgelse af Laan af offentlige Midler at opelske en Støbegodstilvirkning af udenlandsk Raajern, der med Hensyn til Fabrikaternes Godhed ingenlunde vil kunne hæve sig over de Støberier, der ere baserede paa norsk Raajern, men derimod vil kunde undersælge disse; om det er fornuftigt ved saadanne extraordinaire Midler at undertrykke norsk Marsovn- og Grubedrift, og udbrede Næringsløshed i de Egne, der ere blevne beskjæftigede ved disse Industriegrene, og om det er retfærdigt at gjøre de store Capitaler værdiløse, der ere anlagte i disse”.

 – At ”Laan af offentlige Midler” ble nevnt her var nok ment som et direkte spark i skinnleggen til Steenstrup. Det er også tydelig at man fra jernverkshold ikke var fornøyd med at det utenlandske råjernet ikke ble belastet med innførselstoll.

La oss også ta med den anonyme innsenderens beskrivelse av det minimale apparatet og den beskjedne kapitalen som trengtes for å opprette en støperibedrift:

”En Kupolovn er en af de simpleste Maskiner og Indretninger i den hele Metalforædlingsproces. Dens Anlæg og Vedligeholdelse utfordre kun en høist ubetydelig Capital; dens Drift fordrer ikke langvarige Forskud; den har ingen offentlige Onera.” [Onera = pålegg, tyngelser – i dette tilfellet særlig ansvaret for skole- og fattigvesen].

I sitt tilsvar gjentok Steenstrup sine påstander om at kupolovnjernet ikke ble billigere og at jernverkene ikke hadde noe å frykte, samtidig som han måtte innrømme at jernverkene var i en problematisk situasjon – i en "mindre blomstrende (Stilling)" for øyeblikket.[5] Men han regnet med at det ville ordne seg:

"... jeg kan ikke … troe andet, end at den nærværende fortrykte Tilstand er en Crisis, der, naar den er vel overstaaet, vil have de gavnligste Følger for al Industrie her i Landet. Hvad der hovedsagelig plager os er den høie Arbeidsløn. Verkerne, der sysselsætte en saa betydelig Deel af Landets arbeidende Classe, maa ved forbedrede Maskinerier, og ved at nedsætte Arbeidslønnen, søge at holde sig oppe. En lavere Arbeidsløn vil igjen nedsætte Levnetsmidlernes Værdie, og Alt vil blive billigere.”

Rasjonalisering, kvalitetsheving og lønnsnedsettelse, er de midlene Steenstrup mente ville løse jernverkenes problemer. Han svarte også på tiltalen når det gjaldt den statlige støtten som hans mekaniske bedrift hadde mottatt (her blir sannsynligvis også det nye maskinverkstedet ved Næs Jernværk omtalt, selv om det ikke navngis):

”Det maa erkjendes, at nogle af vore Verkseiere i den senere Tid have gjort Opofrelser for tildeels at afhjælpe den hidtil saa følelige Mangel paa mechaniske Verksteder; men Verkernes Beliggenhed maa dog erkjendes at være mindre hensigtsmæssig for saadanne Anlæg, da de almindeligvis ligge fjernt fra de større Byer, hvor nogen Industrie findes. Det bærer derfor altformeget Anstrøg af Laugsaand, naar man knurrer over at et saadant Verksted, anlagt paa et mere naturlig Sted, nyder Understøttelse af det Offentlige”.

***

Men hva mente så Jacob All om alt dette? Hva var hans ”siste ord som jernverksmann” (hvis vi holder oss til det som ble framført i offentligheten)? Aalls innlegg kom på trykk nesten to måneder etter Steenstrups andre innlegg, men det var formet som en direkte kommentar til de hovedstandpunktene Steenstrup hadde hevdet i begge innleggene – at kupolovnsstøpingen var dyrere, men ga høyere kvalitet – og at jernverkene ikke hadde noen grunn til å frykte konkurransen fra jernstøperiene.[6]

Også Jacob Aall mente Steenstrups regnestykke var misvisende. Han hevdet at Finansdepartementet hadde satt kostnaden ved framstilling av råjern i norske masovner i laveste laget. Ved sitt eget verk hadde han ikke klart å produsere råjern for mindre enn 4 1/2 speciedaler pr. skippund (altså en halv speciedaler mer enn det departementet opererte med), og dette kostnadsnivået hadde bare vært mulig å oppnå etter at man tok i bruk varm luft ved innblåsingen og dermed sparte kull. Han mente også det var mulig å få kjøpt engelsk råjern til lavere priser enn det Finansdepartementet oppga. Kort sagt: han var over hodet ikke i tvil om at støperijernet ville bli atskillig billigere enn masovnsjernet.

Aall kunne heller ikke slutte seg til påstanden om at kupolovnsstøpingen basert på utenlandsk råjern ville høyne kvaliteten på produktene. Kanskje ikke så overraskende på bakgrunn av den store innsatsen han selv hadde lagt ned ved sitt eget verk for å heve nivået på støperivirksomheten, både ved mere bevisst bruk av forskjellige malmtyper og ved å ta i bruk nye metoder og teknikker.

Han forteller at han selv ofte hadde anskaffet seg utenlandsk støpegods for å sammenligne med "sitt eget" (produsert på Næs) – "og har ikke fundet sitt eget beskjæmmet ved Sammenligningen". Dessuten har han og andre norske jernverkseiere fått gode skussmål fra fagfolk som hadde vært ansatt ved utenlandske støperier (her må vi kunne anta at Aalls egen støperiekspert i en årrekke, skotten Thomas Crawfurd, var en av disse).

Men det var ikke først og fremst disse spørsmålene om pris og kvalitet som hadde fått Jacob Aall til å finne fram penn og papir. Hele innlegget er preget av en oppfatning av at jernverkene var inne i en skjebnessvanger periode, og hvis man ikke gjorde de riktige tingene i denne situasjonen, ville det kunne føre til undergangen for den norske jernindustrien. Han mente derfor man måtte finne ut hvilken type jernindustri man ønsket seg og så gi den de rammebetingelsene som var nødvendig for at den skulle trives og blomstre. Det var "Fædrelandets Interesse" som måtte være retningsgivende.

I denne sammenhengen var det ingen tvil om at hjertet og sjela hans befant seg på de gamle jernverkenes side. Og han var over hodet ikke i tvil om at konkurransen fra støperier basert på utenlandsk råjern ville være skadelig for jernverkene:

”… det kommer efter Undertegnedes Mening mindre an paa, hvilket Slags Jern produceres for en billigere eller høiere Priis, end paa det Forhold, hvori begge Slags Tilvirkinger staae til Fædrelandets Interesse, paa de Betingelser, under hvilke Jerntilvirkning skeer i det Hele, og hvor vidt der for Tiden er Grund til at fremlokke Cupolo-Støbning af fremmed Raajern, fremfor Forædling af Norges Malm paa den hidtil sædvanlige Vei. Det er aabenbart at denne nye Concurrence, om endog Tilvirkningsfordelen var paa de gamle Værkers Side, maa skade Afsætningen af Støbegods i det Hele, aldenstund Producenten af Støbegods af indenlandske Malme allerede nu, formedelst en indbyrdes stor Concurrence, nødsages til at sælge Godset til Priser, som grændse meget nær Productionsprisen. Under saadanne Omstændigheder maa den mindre Forøgelse i Productionen forværre alle Jernstøberes Stilling.”

Som vi ser var det ifølge Aall ikke den nye støperibransjen som var årsaken til jernverkenes problematiske stilling, men etter hans mening ville støperiene bidra til å forsterke de problemene man allerede sto oppe i. Han presiserte også at det var i den grad at de kom til å drive med støping av "simpelt Gods" (kakkelovner, gryter) at konkurransen ville bli en trussel. Et anlegg som Akers mekaniske Verksted hadde han ingenting imot, så lenge det konsentrerte seg om spesielle og avanserte produkter og ikke satset på masseproduksjon av f.eks. ovner.

Så hva var det egentlig som var problemet? Enkelt sagt: at de norske jernverkene ikke klarte å produsere jern til en pris som ga dem inntekter. Aall la i likhet med mange andre av sine samtidige vekt på at arbeidslønnene i Norge var høye, særlig sammenlignet med Sverige, og at det hadde vist seg vanskelig å få til betydelige lønnsnedslag. – Dette var den viktigste interne faktoren.

Når det gjaldt det eksterne var det den store økningen i jernproduksjonen på verdensbasis og de stadige prisnedslagene, som var viktigst. Men også tapet av deler av det danske markedet og det at svensk jern kunne innføres tollfritt i Norge, var ting som bidro til å gjøre situasjonen for jernverkene enda vanskeligere. Dessuten den stadig hardere konkurransen innenlands. Med Jacob Aalls egne ord:

”Det er ikke det fremmede Støbegodsets Fuldkommenhed, der skræmmer Jernværkseierne, (…); men det er det overlæssede Marked, den betyngede Fabrication her i Landet, (…), og den store Concurrence i Landet selv, som gjør dem ængstelige for Fremtiden”

Her er det naturlig å spørre: hvordan henger dette sammen? Vi vet jo godt at Jacob Aall var en av de fremste forkjemperne for økonomisk liberalisme i Norge. Her høres det jo ut som konkurransen er problemet, ikke løsningen. Nå er det vel alltid forskjell på teori og praksis, og i de fleste sammenhenger vet vi at Jacob Aall la vekt på å være pragmatisk og ikke ytterliggående. I og for seg behøver det ikke være totalt overraskende at Aall i dette tilfellet mente at jernverkene trengte hjelp fra staten i den vanskelige situasjonen de befant seg i.

Men dessuten har det vel til alle tider vært sånn at hvis andre land benytter seg av beskyttelsestiltak, er det vanskelig å holde på en konsekvent liberalisme på hjemlig grunn. Også denne faktoren trakk Aall fram i sin gjennomgang av jernverkenes problemer – han omtalte det som ”det allesteds indførte Prohibitivsystem, som nu med en doctrinaire Beskyttelse fast overalt reiser sig igjen med Kjæmpekraft”.

Når Danmark har innført beskyttelsestoll og dermed mer eller mindre gjort slutt på norsk eksport av støpegods dit, må vi gjøre lignende grep for å beskytte vår egen produksjon og vårt eget marked:

”Det er af denne Aarsag [jernverkenes vanskelige stilling], at de [=jernverkseierne] have ansøgt om at Landets Jern-Production maatte blive beskyttet ved Midler, som almindeligen anvendes over den handlende Verden; og i nærværende Tid ei kan tilsidesættes i Norge, uden at Jernproductionen, der paa flere Maader forvanskes og indskrænkes, …”

Så tilføyde han:

”… det kan ikke være Tvivl underkastet, at Staten paa denne Maade sørger for sin egen Interesse; thi baade vilde Tilintetgjørelsen af den ældgamle Bergmands-Virksomhed, der under Tidernes Tegn rystes i sin Grundvold, tilføre Staten og store Kredse af Landets Borgere Ulempe og Skade, og tillige maatte rige Herligheder henligge ubenyttede i Jordens Skjød.”

Det samme poenget blir gjentatt på flere måter, f.eks. som her:

”Disse [jernverkene] maae gaae til Grunde, naar ikke Foranstaltninger gjøres til at beskytte en Industri, som ei kan udslettes paa vor Virksomhedstavle uden Spor af Ødelæggelse, Formindskelse af Næringskraft, og Standsning af en naturlig Virksomhed i mangfoldige af Landets Egne.”

Myndighetene må gripe inn. Toll og avgifter som tynger må oppheves og det må vurderes å innføre toll og avgifter som kan gi jernverkene en viss beskyttelse – som for eksempel innførselstoll på råjern.

Hvordan kunne den gamle liberalisten havne i en sånn situasjon? Jeg tror svaret i og for seg er ganske enkelt. Problemene og utfordringene for de norske jernverkene var formidable. Dessuten var det en viktig premiss for Aall at den norske jernindustrien var bevaringsverdig. Den var så nyttig for landet og befolkningen og det ville få store konsekvenser hvis den gikk under. Det var en slags økonomisk unntakstilstand, hvor nær sagt alle midler måtte tas i bruk.

Til Steenstrups påstand om at konkurranse ville være sunt, at det ville føre til at jernverkseierne ble nødt til å sette ned arbeidslønnene og rasjonalisere og effektivisere ved hjelp av ny teknologi, svarte Jacob Aall: det er jo det vi har holdt på med hele tida.  Ingen kan beskylde jernverkseierne for ”Døsighed i Fabriksflid eller … tungnemmet Stillestaaen paa Vindskibelighedens Vei”. – Å nedsette lønningene var dessuten ingen enkel sak.

Han sier det sånn, i et sitat som til fulle viser hvordan Jacob Aall identifiserte seg med den helhetstankegangen som preget den gamle måten å drive jernverkene på:

”Det er haardt at nedsætte de Mænds Gager, som i en lang Række af Aar haver indrettet deres Huusholdninger efter deres Lønninger, og som tildeels ere blevne gamle Mænd i en lang og tro Tjeneste, og det er vanskeligt, under Fædrelandets indvortes Forhold, at nedslaa den simple Værksarbeiders Løn, uden at udsætte samme for Mangel og Nød, enskjøndt den i de fleste Tilfælde er dobbelt saa høi som i Nabolandet. Ikke at tale om at kunstfærdige Arbeidere selv have en Stemme i Affattelsen af Lønningsbudgettet. Det samme gjælder om Kjørsler og Leverancer, hvor Nedsættelsen deels vilde foranledige en vaklende og sporadisk Drift, deels forbittre Livet ved Misnøie og Knur”.

De nye støperiene sto atskillig friere når det gjaldt å fastsette lønningene. De slapp dessuten de sosiale forpliktelsene som jernverkene hadde (først og fremst skole- og fattigvesen) og de var ikke nødt til å tenke helhetlig og langsiktig på samme måte.

Jacob Aall sammenlignet de to ”systemene” på denne måten:

”Værksvirksomheden betrygger Arbeidsclassen en stadig og jævn Underholdning gjennem alle Livets Stadier, og den er forbunden med en af Lovene paabuden Fattigforsørgelse under Alderdom og Sygdom, som ikke er nogen anden Virksomhed saa fuldstændigen paalagt og hvormed et særegent Skolevæsen er forbunden. Ingen Arbeidskreds i det ganske Land er saa aldeles indskrænket til sine egne Ressourcer, saa nøie gjensidigen forbunden, ingen deler saa meget Skjebne indbyrdes, som Værkssamfundet, det er saaledes ikke at undres over, at Værkseierne med et frygtsomt Blik i Fremtiden se de nye Anlæg i Møde, som reises med ringe Capital-Omkostninger, og som, uden at dele Byrden med de gamle Værker let hæve sig over disse. De ligne smaa Huusholdninger, som indkjøbe Dagens Behov til Dagens Tarv, og kunne undvære det store Apparat af Hjælpemidler, hvormed Værkslegemet maa organiseres.”

***

Jacob Aalls "siste ord som jernverksmann" var et helhjertet og varmt forsvar for det gamle helhetlige jernverkssamfunnet, som han åpenbart mente ikke var gått ut på dato. Hvordan det gikk videre og hvem som egentlig "fikk rett" i vurderingen av de spørsmålene som var oppe i debatten i Den Constitutionelle, er et omfattende tema som ikke kan besvares innenfor ramma av denne artikkelen. Hovedhensikten med artikkelen har først og fremst vært å vise at Jacob Aall helt til siste slutt beholdt et sterkt engasjement for "jernverkssaken".

Noter