Losen og kapellmesteren. Søren Hansen Nabben og Johann Abraham Peter Schulz

16.06.2017 09:51

© Gunnar Molden. Aust-Agder-Arv, 2014.

”Vor den dortigen Lootsen ist es buchstäblich wahr, dass sie zur Rettung anderer Menschen ihr Leben wagen. Selten stirbt einer im Bette; alle kommen in Meere um!” (Fra J.A.P. Schulz, ”Søren Nabben, ein Lootse in Mardöe” i Morgenblatt für gebildete Stände, 16. juli 1807).

”Om disse losene er det bokstavelig talt sant, at de setter sitt eget liv på spill for å redde andre. Det er få av dem som dør i sengen, de fleste omkommer på sjøen.” (Min oversettelse).

”Om de norske Lodser er det bogstaveligt sandt, at de vove deres Liv til andre Menneskers Redning. Sjælden døer En Straadød; de Fleste omkomme paa Havet.” (Fra Lyders Sagens lesebok, 1808).

 

Søren Hansen Nabben fra Merdø tilhører en eksklusiv gruppe som har fått navnet sitt bevart for ettertiden fordi de utførte spesielt dristige losbragder i skjærgården ved Arendal. Den gripende historien om hvordan en annen los i første omgang fikk all hyllest og påskjønnelse for en redningsdåd han og Søren Nabben hadde utført i fellesskap, og om hvordan borgerne i Arendal i neste omgang samlet inn penger til et ”minnekrus” sånn at også Søren Nabben skulle få en offentlig takk for innsatsen, har blitt fortalt om og om igjen, muntlig og skriftlig, i mer enn to hundre år. - Det hører med til historien at to av Søren Nabbens sønner omkom under utførelsen av yrket sitt som loser og at familien i en vanskelig periode så seg nødt til å pantsette kruset.

Noe som utvilsomt bidro sterkt til at historien om Søren Nabben er blitt overlevert og holdt levende helt opp til i dag, er at den ble gjengitt i detalj i Lyder Sagens lesebok for norske skolebarn- og undommer, den første ordentlige leseboka ”i Modersmålet” (Første utgave utkom i Bergen i 1808 under tittelen: Dansk Læse- og Declamations-Øvelses-Bog for Børn og Undommen. Samlet af Lyder Sagen). Lyder Sagen var lærer ved Bergen Katedralskole, og blant de mange elevene han underviste i løpet av sine førtitre år som lærer finner vi interessant nok Jonas Lie, en forfatter som også har bidratt sterkt til å bevare minnet om merdølosenes ry. Hans roman Lodsen og hans hustru, som ble utgitt i 1874, har disse åpningsordene: ”Som en uvoren brann til å gå ut i all slags vær nevntes i Arendal den mørkskjeggede los Salve Kristiansen fra Merdø.” Søren Nabben var trolig en av de personene ”fra virkeligheten” som Jonas Lie hentet trekk fra da han skapte romanfiguren Salve Kristiansen.

Men hvordan gikk det til at Lyder Sagen ble oppmerksom på Søren Nabben? Hvordan fant historien om losbragden veien til leseboka hans? I boka oppgis ”Kapelmester Schulz” som kilde. Bak denne opplysningen skjuler det seg en interessant og spennende historie om et møte mellom to personer med svært ulik bakgrunn og yrkeskarriere. Møtet fant sted på Merdø, som til opplysning for de som ikke er kjent på disse kanter ligger i havgapet utenfor Arendal, og som var et hovedtilholdssted for loser gjennom hele seilskutetida.

Kapellmesterens fulle navn var Johann Abraham Peter Schulz, som i årene like før han dukket opp på Merdø var kongelig kapellmester i København og også den fremste komponisten i det dansk-norske riket på denne tida, en av de ytterst få komponistene fra dette tidsrommet som har etterlatt seg noter som fortsatt blir framført. Melodien til julesangen ”Her kommer dine arme små” er komponert av Schulz. Schulz var tysk av fødsel og før han fikk stillingen som kapellmester i København hadde han hatt en lignende posisjon ved hoffet til den prøysiske kongens bror, prins Henrich, som holdt til i Reinsberg, nordøst i dagens Tyskland. Han hadde kontakt med flere av tidas fremste komponister, bl.a. Haydn og C.P.E. Bach (sønn av ”den store”, og i andre halvdel av 1700-tallet vel så berømt som sin far). I ettertid er han særlig blitt husket som en av grunnleggerne av den tyske ”Lieder-tradisjonen” (sanger framført alene eller til akkompagment). Han var ingen superstjerne, men en respektert musiker. Han kom selv fra beskjedne kår, noe som kan være en del av forklaringen på hans interesse for ”det folkelige”, som bl.a. kom til uttrykk i hans sang-komposisjoner (noen av dem inspirert av folketoner) og som også kan være noe av bakgrunnen for at han fattet interesse for en beskjeden og fattig los fra Merdø.

På dette feltet kan det virke som han skilte seg ut fra sin gode venn og reisefelle, kammerherre Hans Wilhelm Warnstedt, en tidligere offiser og nylig avgått direktør ved Det kongelige Teater i København, som sannsynligvis var med da Schulz oppsøkte Søren Nabben på Merdø. Warnstedt var en mann med spisse albuer og et til dels kynisk syn på sine medmennesker, men det forhindret ikke at han og den hjertegode Schulz ble perlevenner.

Det hadde på ingen måte vært meningen at Schulz og Warnstedt skulle ende opp på Merdø, for der å møte Søren Nabben og i neste omgang - for Schulz’ vedkommende - å bli et redskap til å spre historien om den store losbragden. De to herrene hadde egentlig vært på vei til Lisboa. I slutten av september 1795 hadde de gått ombord i skipet ”Jupiter” på havna i Hamburg i Nord-Tyskland. Warnstedt var som et slags plaster på såret for at han hadde mistet stillingen som teaterdirektør i København blitt utnevnt til dansk-norsk gesandt (diplomatisk utsending) ved det portugisiske hoffet og var på vei for å tiltre den nye jobben sin der. Schulz, som led av turbekulose, hadde nylig måttet si fra seg stillingen som kapellmester og hadde bestemt seg for å følge Warnstedt til Lisboa, i håp om at klimaet der skulle gjøre han godt. Hadde alt gått som normalt ville det ikke tatt så veldig mange dager før de to hadde vært framme ved reisemålet. Men i Nordsjøen kom skipet ut for et fryktelig uvær som kom til å kullkaste alle de planer og forventninger de hadde hatt da de forlot Hamburg.

Warnstedt beskrev senere det som skjedde på denne måten:

Vi begyndte rejsen fra Hamburg under saa gunstige forhold, at vi allerede den tredje dag haabede at naa [den engelske] kanalen, men den 2. Octb. begyndte det at blæse så sterkt fra syd, at vi efter at vi i 4 Uger havde krydset i Nordsøen i frygtelig storm, endelig maatte give os en orkan af 66 timers varighed i vold med rebede sejl og fastsurret ror.[1]

Fire ukers omtumling i Nordsjøen med en sekstisekstimers storm som avslutning! -

Det hele endte med at skipet måtte søke nødhavn på norskekysten. Den 12. november 1795, omtrent en og en halv måned etter avreisa fra Hamburg, ankret ”Jupiter” opp på Rævesandsfjorden, lile utenfor Arendal. Etterpå skrev Warnstedt: ”vi (kunde) takke den norske lods’ mod og dygtighed for, at vi undgik at strande.”[2]

Også Schulz har etterlatt seg kildemateriale som gir et sterkt inntrykk av hva slags strabaser og dramatikk de to københavnske kulturpersonlighetene hadde opplevd på sin ferd fra Hamburg til Arendal. I Eutin i Nord-Tyskland bodde en annen av Schulz’ gode venner, forfatteren Johann Heinrich Voss, som var en framtredende tysk kulturpersonlighet på denne tida, og han mottok flere brev med detaljerte beskrivelser av den dramatiske seilasen.[3]

Allerede mens de ennå befant seg i Hamburg og ventet på at skipet skulle bli klart til avgang sendte Schulz flere brev til Voss, hvor han bl.a. ga rapporter om sine hosteanfall, med og uten blod.[4] Han fortalte at han hadde oppsøkt tre leger, som alle hadde forskjellig mening om hva sykdommen gikk ut på. Alle tre var enige om at en tur til syden ville gjøre han godt. (Senere, under oppholdet i Arendal, var det ”eidsvollsmannen” doktor Møller som ble Schulz’ fastlege). Schulz ga også utrykk for at han var veldig fornøyd med kapteinen på ”Jupiter”, Steinmetz, som ”ist die Kühnheit und Feinheit selbst” (dristigheten og finheten selv). Schulz hadde aldri tidligere i sitt liv sett en ”glücklichere Phisionomie für einen Seeman” (et lykkeligere – mere passende?  - utseende for en sjømann). Kanskje en ubetydelig detalj, men ordene kan også tolkes som nok et eksempel på Schulz’ interesse for representanter for folket. Uansett er det et eksempel på at Schulz var flink til å se andre mennesker, uansett hvilken stand de tilhørte. - For å gi et lite inntrykk av hvilken kulturell sfære denne brevvekslingen foregikk innenfor kan jeg også nevne at et av Voss’ svarbrev inneholdt en hilsen fra Carsten Niebuhr (helten i Torkild Hansens bok Det lykkelige Arabien), som Voss på denne tida oppholdt seg sammen med.

Den 22. september kunne Schulz fortelle at avreisa skulle skje neste dag og at vindforholdene var svært gunstige. Han føyde til:

Måtte Gud gi, at vi når målet vårt for denne reisen, og at vi alle vil gjense hverandre sunne og friske. I de siste åtte dagene har det igjen gått dårligere med meg, Jeg hoster veldig mye, særlig om natten og i forrige uke kastet jeg igjen opp blod. Reisen vil sikkert gjøre alt godt igjen.[5]

Voss må ha sperret øynene opp da han mottok det neste brevet. Overskriften var ”Arendal in Norwegen, den 3 Nov. 1795” og nedenfor kunne han lese om de opplevelsene Schulz hadde hatt siden han og Warnstedt hadde forlatt Hamburg:

Denne overskriften må forundre Dem, min kjære Voss, men slik er det nå. Den 2. oktober stakk vi til sjøs fra Cuxhaven, og vi hadde god vind. Men allerede mot kvelden den tredje dagen ble vinden kontrari [«motsatt»] og stormfull. Stormen tiltok fra dag til dag og endte opp som en ordentlig orkan, ofte fulgt av lyn og torden. Etter mye elendighet og ubehag fant vi oss tilslutt drevet opp mot Norges klipper, der vi ikke uten fare krysset omkring i natten mellom den niogtyvende og trettiende, inntil vi om morgenen traff på en los som førte oss velberget gjennom klipper og skjær inn til Arendals havn, hvor vi før klokken åtte om morgenen kastet anker, og skip og mennesker endelig kunne gå til ro.[6]

Selv i dette korte referatet fra en måneds omtumling i Nordsjøen, med stadig usikkerhet om hva neste bølge og vindkast ville føre med seg – redning eller undergang - kommer det tydelig fram, akkurat som i sitatet fra Warnstedt ovenfor, at losen som fikk dem vel i havn har spilt en nøkkelrolle i dramaet.

I det samme brevet forteller Schulz:

Jeg har holdt meg godt under hele reisen, og har ikke vært sjøsyk, i motsetning til nesten alle de andre som var ombord. For øvrig har min sunnhetstilstand verken blitt bedre eller dårligere. Jeg kaster fortsatt opp, særlig kraftig om natten, ofte er det rødlig det som kommer opp, av og til rent blod. Det virker også som om jeg er i ferd med å bli magrere, men jeg har fortsatt krefter og de blir heller sterkere enn svakere. Et bevis for dette er at jeg sammen med Warnstedt er i stand til å bestige alle klippene som finnes her og kan beundre Norges storslagne natur.[7]

Jeg må si det gjør inntrykk å lese disse beskrivelsene, fra en person som hadde tilbrakt store deler av livet ved hoffene i Berlin, Reinsberg og København, og som vanligvis drev med sysler som først og fremst foregikk innen åndslivet og selskapslivet. Når det gjaldt tilfellet Schulz er det åpenbart at det ikke hadde ført til at han var blitt en pingle!

Avslutningen på det første brevet som Schulz sendte til Voss etter ankomsten til Arendal, svekker ikke dette inntrykket:

Når det stormer er det forferdelig å være ombord på et skip. Man kan verken sitte eller stå, man må ligge, til og med middagen må man spise liggende. Og allikevel lot jeg meg en ettermiddag da sjøen gikk som høyest binde til en kanon på fordekket, slik at jeg ikke skulle falle overbord,  og i en times tid stirret jeg på havets voldsomme raseri, som var hinsides all beskrivelse.  Det var rett og slett forferdelig.[8]

Det samme brevet inneholder en beskrivelse av hvilket førsteinntrykk Schulz fikk av Arendal:

Jeg vet ikke om noe som er mer majestetisk enn Arendals beliggenhet; alt jeg tidligere har sett blir smått, sammenlignet med de oppadstrebende fjellene som er bekledd med hus og granskog helt til toppen, og som er omgitt av et bunnløst hav. Landskapet byr hele tiden på de mest inntrykksvekkende utsikter, byr hele tiden på noe nytt, vakkert og sublimt. Jeg er så fornøyd med dette, og med den anstendigheten og rettskaffenheten jeg finner hos innbyggerne her, at jeg heller vil bli her, i stedet for å ta fatt  på nytt på vår reise til Lisboa.[9]

I det neste brevet til Voss, datert 14. november, forteller Schulz om hvordan fjell- og sjølufta i Norge har gjort han friskere enn på lenge. Også den gode norske maten hadde vært med på å gi han nye krefter.

Men fortsatt hadde skjebnen overraskelser på lur for passasjerene og mannskapet på «Jupiter», som lå for anker i den ytre delen av Arendals havn, i nærheten av Rævesand og Merdø. I et tredje brev fra Arendal, datert 24. november, forteller Schulz om et nytt brutalt møte med vær og vind, som skipet var blitt utsatt for og som gjorde at alle planer om å fortsette reisa før vinteren kom for fullt var blitt avlyst. Nok en gang var det blåst opp til storm, og nok en gang hadde skipets eksistens stått på spill:

Denne [stormen] kom da også med et slikt raseri og ble særlig i løpet av natten mellom onsdag og torsdag til en slik fryktelig orkan, at selv ikke de eldste menneskene kunne huske et så forferdelig vær. Til vårt hell var Warnstedt og jeg i byen, i et særdeles strålende bryllup, så vi greide oss [hadde det?] helt fint. Ombord i skipet gikk det verre. Stormen var så kraftig at ankeret brast, og skipet ble drevet inn mot klippene, hvor det fikk så mange slag og støt i løpet av natten, at det hadde blitt helt ødelagt og ville ha sunket, hvis det ikke hadde vært fordi det var så nytt og velbygd. De øvrige passasjerene reddet seg under farefulle omstendigheter opp på klippene, der de i storm og regn kunne søke husly og tilflukt hos en eller annen los.[10]

Snakk om uhell på uhell, men også hell i uhell. Schulz priset seg lykkelig over at han ikke hadde vært ombord og igjen har han fanget opp en historie om loser som måtte trå støttende til. Det nye uhellet som skipet var blitt utsatt for betydde at de nå måtte gjennomgå en omfattende reparasjon og derfor ble det buksert inn på selve Arendal havn, i nærheten av dagens sentrumsområde.

Resultatet ble at både Warnstedt og Schulz nå ble tvunget til å tilbringe hele vinteren i Norge. Det var ikke nødvendigvis noen katastrofe. Warnstedt var ikke så ivrig på å tiltre diplomatposten i Lisboa og Schulz hadde jo allerede funnet ut at oppholdet i Arendal hadde hatt en positiv virkning på helsa hans. Dessuten hadde doktor Møller gitt Schulz et klart råd om ikke å følge med Warnstedt på ferden videre til Portugal. Han mente at reisa ville bli for strabasiøs og at Schulz heller burde vende tilbake til Nord-Tyskland.

De to perlevennene ble innlosjert i Rasmus Ørtings gjestegiveri på Tyholmen. Og der hadde de det helt utmerket, for å si det mildt, og hvis vi skal tro deres egne beskrivelser. Her er sitat fra et av brevene Warnstedt skrev mens han oppholdt seg i Arendal:

Scultz og jeg logerer nu i en lille mørk Stue og ere næsten uadskildte Nat som Dag. Vort Huus er t club-Huus, hvor les nobles Arendaliens hver Aften forsamle sig og spille deres ½ skillings hombre til Kl. 12 a 1 om Natten og det i det Værelse, hvori Værten, og saagar Club Selskabet selv har tilladt os at være i fra Morgenen til Kl. 5 om Eftermiddagen. Naaar Veyret er got - Soelen seer man nesten stedse saa længe den er over Horizonten - vandre vi baade for Legems og Skiels Skyld ud paa Avanture og komme sielden hiem igien førend Kl. 3 ½ a 4 om Eftermiddagen. Nu spiise vi stedse vore 3 Retter god Mad allene, thi vi have ganske afsondret os fra Skibs Slenget, og saa kommer Aftenen og derpaa Club Giesterne. Vi maae da enten iblandt giøre Parti med disse Folk, som ere høflige og meget forekommende, eller som oftest skeer, krybe i vor Vraae, hvor vi i stolteste Roe, i største Frihed, i bedste Harmonie med hinanden og ret epicureisk delectere os med god gemeen Congo The, Flensborger Tvebakker, ...., med at læse hinanden noget for a min - vor kiære Tristram [Shandy], [Johann Heinrich] Vosses Gedichte eller sligt kraftfuldt Tøy, med at snakke om hans og mine, med at klage over vor Reise og vore Sygdomme, med at spøge fint og net, med at skingerlee over vore Elendigheder, indtil vi for Hoste eller Colik maae holde op, gaae til Sengs og fortsætte Spøgen indtil Søvnen, som ey udebliver, vederquæager vore trætte Lemmer med sin styrkende Kraft.[11]

Som sagt: de hadde det helt utmerket under overvintringen på Tyholmen. Faktisk har disse beskrivelsene vært brukt som indisium i dansk ”bøsse-historie” på at de to vennene har hatt et homofilt kjærlighetsforhold. Men man må være forsiktig med å trekke for raske konklusjoner om sånne forhold. På denne tida var det svært vanlig at menn hadde tette og varme vennskapsforhold som kom til uttrykk i en språkbruk som får oss til å tenke ”de må ha vært kjærester”, men som i samtida ikke ble tolket sånn i det hele tatt. Det er derfor mest sannsynlig at de to bare var det de ga seg ut for å være - verden beste venner.

Sammenlignet med Schulz har Warnstedt en langt mer forbeholden og blassert holdning til de menneskene de treffer på reisa, noe som bl.a. kommer til uttrykk i sitatet ovenfor i uttrykket «Skibs Slenget” og i antydningen om at det bare er av høflighet at de omgås borgerskapet i Arendal. Hadde vi bare hatt Warnstedts beskrivelser å holde oss til, kunne vi ha fått inntrykk at de hadde svært lite sosial omang med byborgerne, men fra Schulz’ brev får vi et helt annet inntrykk. Bl.a. ble de invitert til minst to brylluper mens de var der (som sitert ovenfor var de til stede ved et av dem da skipet kom ut for det forferdelige uværet andre gang). Og etter at Warnstedt hadde dratt videre til Lisboa, skrev Schulz til han på denne måten: ”Det er bare én mening om Dem. Hver tunge - fra de høyeste til de laveste, synger Deres pris .... (....) om jeg skulle nevne alle, så måtte jeg nok skrive ned navnet på alle Arendals innbyggere”. Han føler allikevel han må navngi noen, og - typisk Schulz, vil jeg påstå - etter å ha nevnt bl.a. presten og byfogden og noen andre framstående borgere, avslutter han oppramsingen med ”og ikke å forglemme vår gode, flinke Kirsten [værelsespika fra gjestgiveriet].”

Men selv om man kan finne nyanseforskjeller i deres beskrivelse av befolkningen i Arendal  (Warnstedt: «Fremmede snydes her lige saa hjærtelig som i Hamburg, København, Østerige ja i den hellige faders Rom”[12], Schulz: «anstendigheten og rettskaffenheten jeg finner hos innbyggerne her»), så var de helt samstemte når det gjaldt beundringen for det sørlandske kystlandskapet. Warnstedt skrev:

Det er et nordisk paradis, hvor Schultz og jeg aagrer over hvert minut for at se, høre og nyde den skønne natur. Vi staa tidlig op, sætte os i baad og gaa i land paa en eller anden ø, hvor vi vandre om i umaadelige skiønheder og aldrig trætts, kun sulten driver os tilbage.

Og her er Schulz’ forsøk på beskrivelse av utsikten ut over Arendal havn og utseilingen mot Merdø og havet, fra et av brevene til Voss i Eutin:

Ved middagstider, med svært mild luft, gikk jeg sammen med Warnstedt opp til det herværende såkalte Citadell [batteriet]. Der er det en utsikt som ikke har sin like. Jeg har sett den et hundretalls ganger, men den er alltid ny for meg. Du herlige Arendal! Aldri vil jeg glemme deg og dine omgivelser. Det gjør vondt i min sjel at dere, Voss og Ernestine [J.H.. Voss og kona] ikke kan nyte det sammen med meg. Slikt lar seg ikke beskrive. Jeg har forsøkt noen ganger å beskrive noen av de utsiktene som finnes her for min kone ... Men man må se det selv. Sammenlignet med dette blir alt jeg har sett tidligere lite og stusselig.[13]

Disse opplevelsene skulle man ha trodd det kunne ha blitt musikk av, men det er ingenting som tyder på at arendalsoppholdet har resultert i komposisjoner fra Schulz’s hånd. Tuberkulosen må ha tappet han for de kreftene han hadde trengt, hvis han skulle fått overskudd til kunstnerisk aktivitet. Også i det som var igjen av Schulz’ livsløp etter at han forlot Arendal kom livet hans til å bli preget av en stadig dårligere helsetilstand og han fikk i liten grad anledning til å utfolde seg som komponist og musiker.

Men under oppholdet i Arendal hadde Warnstedt og Schulz fått høre den dramatiske historien om fregattskipet ”Gerner”, som på senhøsten 1791, i likhet med våre venner ombord i ”Jupiter”, hadde havnet i et forferdelig uvær i Nordsjøen og Skagerrak, som tilslutt endte med at de måtte søke nødhavn ved Arendal. En spektakulær losbragd var av avgjørende betydning for at denne historien fikk en lykkelig slutt. Dramatiske nesten-forlis og spektakulære losbragder var, om ikke hverdagkost, så på ingen måte uvanlig i norske kystdistrikter på denne tida,  men historien om ”Gerner” var allikevel noe som vakte oppsikt og som fortsatt gikk på folkemunne da Warnstedt og Schulz ankom Arendal to år senere.

I desember 1791 hadde det dansk-norske marinefartøyet ”Gerner” befunnet seg på Sørlandskysten. Det var på vei hjem til København etter et tokt til Middelhavet. Kommandøren ombord, Poul Løwenørn, hadde utført et diplomatisk oppdrag hos keiseren av Marokko. Oppdraget hang sammen med den store faren for skipsfarten som de såkalte «barbareskstatene» i det sørlige Middelhavet  representerte og som skipsfartsnasjonene prøvde å hindre ved bl.a. å gi ”gaver” (presenter) til herskerne der. Med tanke på årstida og mulighetene for dårlig vær var man ute i seneste laget, akkurat som slaveskipet ”Fredensborg” som forliste på samme årstid i samme farvann noen år tidligere.

Den 13. desember hadde skipet havnet i et forferdelig ruskevær, med storm og snøfokk, og Løwenørn, som var en av de mest sjøkyndige i Danmark-Norge på denne tida, måtte innse at han ikke lenger visste hvor han befant seg og hvordan de skulle komme i sikkerhet. Han bestemte seg for å styre mot land, nærmest i blinde og i ren desperasjon; tankegangen var at enten traff de en åpning og fikk brakt skip og mannskap i sikkerhet, eller så kjørte de rett på land, og i så fall hadde de håp om å redde ihvertfall en del av mannskapet. Samtidig ble det avfyrt kanonskudd for å påkalle hjelp.

 Men da det begynte å mørkne - i firetida på ettermiddagen - fikk de plutselig øye på en losbåt. Skipet befant seg da rett utenfor Merdø, i nærheten av Torungene, og omtrent i samme øyeblikk som de fikk øye på losbåten, holdt de på å gå på et skjær. Sjøen var veldig urolig og det var helt umulig for losene å komme ombord i skipet på vanlig vis. Det ble derfor kastet ut et tau fra ”Gerner”, og en av losene, Jens Thaarup Tønnesen, kastet seg resolutt ut i det iskalde og urolige vannet. Han ble heist ombord i ”Gerner” og overtok straks kommandoen. Noen timer senere kunne de rundt hundre personene som befant seg på skipet gå i land i Arendal.

I rapporten som ble utarbeidet etterpå, og som jeg har holdt meg til når jeg har gjengitt det som skjedde, skrev Løwenørn at hvis de ikke hadde fått øye på losbåten, ja hadde det skjedd to minutter senere, så hadde ”uden tvivl vores undergang vært aldeles afgjort”. Og han viste sin takknemlighet til Merdø-losen ved  gi han 100 riksdaler i belønning (tilsvarende ei god årslønn) og senere sørge for at han fikk en kongelig fortjenestemedalje. Jeg innbiller meg at det må være denne hendelsen som ligger bak, når Løwenørn skrev i en seilingsbeskrivelse han utga noen år senere, om farvannene ved Merdø: ”Enhver seer lettelig af kartet at der behøves gode Lodser ... disse kan og de Søefarende tillitsfuld forlade sig paa at komme betids i møte...” I tilfellet ”Gerner” var det nå bare akkurat såvidt ”betids, da. I en biografi som handler om Løwenørns bestefar, men hvor også vår mann ble viet oppmerksomhet, ble det framstilt sånn at ”det kun var fast ved et Under at han reddede sig ind i en norsk Havn, hvor han maatte overvintre.”

Men som mange vil kjenne til fikk redningen av ”Gerner” enda et etterspill og det er i dette etterspillet Søren Nabben er den sentrale persjonen. Det forholdet at bare Jens Thaarup Tønnesen fikk belønning og medalje førte til en del misnøye blant deler av lokalbefolkningen. Mange mente at også han som hadde styrt losbåten i den farefulle situasjonen - og det var Søren Nabben - hadde vist et stort mot og fortjente sin del av æra. Denne delen av redningsbragden var tilsynelatende ikke blitt lagt merke til av Løwenørn og hans menn. Dette ble oppfattet som urettferdig og det ble samlet inn penger sånn at Søren Nabben også kunne få en påskjønnelse og et minne om den bragden han hadde vært med på. Ved en tilstelning i Arendal ble merdølosen overlevert et minnekrus i sølv, som familien senere så seg nødt til å selge, men som eksisterer den dag i dag (nå i Aust-Agder kulturhistoriske senters samling).

Disse forholdene har ført til at det har blitt fortalt to versjoner av historien om hvordan ”Gerner” ble reddet; den ene med Jens Thaarup Tønnesen som helten og den andre med Søren Hansen Nabben i hovedrollen. Den første versjonen må kunne kalles en ren glad-historie, mens den andre inneholder en del tragiske og kritiske elementer. Det er den siste versjonen kapellmester Schulz har bidratt til å overlevere til ettertida.

Vi lar han selv fortelle om hvordan dette gikk til, med sitater fra det «portrettintervjuet» han skrev basert på informasjoner han skaffet seg under den ufrivillige overvintringen i Arendal (sitatene er hentet fra Lyder Sagens lesebok, som gjengir Schulz’ artikkel i mer eller mindre ordrett oversettelse):

Ved mit Ophold i Arendal beundrede jeg især de derværende Lodsers Kjækhed i at trodse alle Havets Farer, paa deres smaa Baade i de hæftigste Storme at vove sig mange Mile ud i den aabne Søe, for at ile de Skibe imøde, som ere i Havsnød, eller søge Havn, ja endog med Livsfare at opsøge dem, og føre dem sikkert ind imellem Klipperne i Havnen. Blandt disse Lodser udmærkede sig især Søren Nabben paa Mardøe ved sin Uforsagthed og Aandsnærværelse i Farer, og ved Færdighed,  i at styre sin Baad paa det vilde Hav.[14]

Deretter gjengis historien om hvordan ”Gerner” ble reddet. I denne versjonen er det ingen tvil om at det er Søren Nabben som er hovedpersonen og den største helten, men også Jens Thaarup Tønnesens innsats blir framhevet, selv om han ikke nevnes med sitt egentlige navn, men blir anonymisert som ”Niels”. Etter en kort introduksjon, som forteller at ”Gerner” var på vei fra Marokko til København da den havnet i en fryktelig novemberstorm på norskekysten og hadde vært ”uden Redning ... fortabt” hvis den ikke hadde fått los ombord, beskrives det dramatiske som skjedde sett fra merdølosenes ståsted:

Lodserne paa Mardøe saae fra deres Vare [Varde] den uundgaaelige Nød, hvori Fregatten var, paa hvilken der befandt sig over hundrede Mand; men de saae tillige den frygtelige, høie Bølgegang, og de forfærdelige Brændinger ved Indløbet til Havnen, hvilket, tilligemed det tykke Vejr, gjorde, at de alle ansaae det for umueligt at krydse ud til Fregatten. Søren Nabben alene mistvivlede ikke. Men ingen vilde gaae med ham i Baaden. Længere kan han ikke holde det ud at høre Nødskudene fra Fregatten; med ædel Iver vender han sig til sin Søn: ”Du er Lods, som jeg, raaber han; du kjender vor Pligt. Ingen vil følge med mig; du skal; jeg er din Fader; dig kan jeg befale; du skal gaae med mig i Baaden.” Sønnen adlyder. Da disse allerede var komne i Baaden, og stode færdige at sætte fra Land, gaar ogsaa Lodsen Niels i Baaden og siger: «Søren Nabben! med deg vil jeg vove det.»[15]

Deretter skildres selve redningsdåden:

Nu skyder Baaden piilsnar over Bølgerne. Søren Nabben styrer den med beundringsværdig Færdighed gjennem de gyselige Brændinger og optaarnede Bølger, og kommer lykkelig i det farligste og mest avgjørende Øjeblik til Fregatten. Men at komme saa nær, at Niels kunde stige ombord, derpaa var ikke at tænke. I saadant Tilfælde maa man fra Skibet kaste et Toug, som Lodsen binder om Livet, styrter sig i Søen og lader sig saaledes hale op paa Skibet. Dette skede og her. Niels kom paa denne Maade ombord paa Fregatten. Søren Nabben seilede med sin Søn i Baaden den farlige Vej tilbage, for, i den tykke Taage, at vise hine Vejen. Niels fulgte ham; Baad og Fregat kom lykkeligen i Havn, og mere end hundrede Mennesker bleve reddede ved en Enestes, ved Søren Nabbens, Kjækhed. Denne ædle Mand kom tilbage til sin Familie, uden videre at melde sig for Kommandøren. Han havde gjort sin Pligt, det var ham nok.[16]

Så  gjengis historien om hvordan det hadde seg at det ble ”Niels” som i første omgang fikk belønning og påskjønnelse:

Kommandør Løvenørn, ...., indberetter denne Tildragelse paa højere Steder; men, uvidende om hvad der var foregaaet ved Varen, holder han naturligvis den Lods, som med øjensynlig Livsfare var kommen ombord og havde styret Skibet i Havn, for Hovedpersonen blandt de tre Redningsmænd, og først, da det var for seent, blev ham den egentlige Hovedperson bekjendt. Niels fik derpaa en Guldmedaille til Belønning og Tegn paa Kongens Tilfredshed med en saa overordentlig Heltedaad. Kommandøren overleverede ham den selv i mange Lodsers Nærværelse i Arendal; og gjorde derved, hvad han formaaede, til at hæve Søren Nabben, at fremstille ham som et Mønster for de Andre, at takke ham, og forhøie sin Tak ved egne Gaver. Søren Nabben følte dog dybt Fortrinnet ved den kongelige Belønning, som var gaaen ham forbi; men med Ædelmod vente han sig til sin lykkelige Kammerat: ”Niels, sagde han, mellem os kan der vel intet Spørgsmaal være, hvem der har fortjent Medaillen. Men du er den Lykkelige; det glæder mig for dig, og det vil jeg vise derved, at jeg i Fremtiden, som hidtindtil, vil med samme Mod vove mit Liv, for at redde Mennesker.»[17]

Helt tilslutt i gjengivelsen av bragdens etterspill kommer opplysningene om at også Søren Nabben fikk sin fortjente påskjønnelse:

Nogle ædeltænkende Mænd i Arendal, bevægede ved denne vakkre Mands Opførsel, lode gjøre en stor Sølvkande til ham med en simpel Indskrift paa. Denne blev han høitideligt overleveret ved Overlodsen i et, for ham anrettet, Gjæstebud, til Tegn paa den Erkjendtlighed, Byen Arendal skyldte ham for de Tjenester, han ved sit Mod ogsaa havde viist den.[18]

Helt til dette punktet virker det som om det er hva Schulz har hørt på folkemunne etter at han ankom Arendal som er kilden til det han gjenforteller. Men den siste delen av artikkelen er viet et møte mellom kapellmesteren og losen, mellom Schulz og Søre Nabben (også Warnstedt var med på turen ut til Merdø, men den opplysningen er utelatt i den versjonen som gjengis i Lyder Sagens lesebok):

For at lære at kjende denne brave Mand personlig, lod jeg mig sætte over til Mardø, en halv Mil fra Arendal, for at besøge ham i hans Huus. Nogle Gange havde jeg allerede været der forgjæves; han var stedse på Søen; endelig havde jeg den Lykke at finde ham. Han stod ved Varen bag sit Huus. Han er en Mand mellem 40 og 50 Aar, af middelmaadig Høide; men undersætsig og stærk, og overmaade smidig. Hans Ansigt kunde jeg ikke noksom betragte. Hans Bestemthed, Mod og Raskhed er tydelig at see i hans Blik. Høist livlig og frank i sine Bevægelser, taler han med Kraft, Munterhed og Bestemthed. Jeg bragte den ovenfortalte Tildragelse paa Bane, men han brød af.[19]

Søren Nabben ville altså ikke snakke om ”Gerner”-redningen. Istedet fortalte han ”det Sørgeligste, der havde hændt ham”:

Da han for to Aar siden, med sine to Sønner i sin Baad, ilede et i Storm nødlidende Skib imøde, og selv gik ombord paa det ildetilredte Skib, overladende sine to Sønner Baaden, saa han ved Havnens Indløb en stor Bølge sluge Baaden og styrte den ned i Afgrunden, uden at han saae mere til sine Sønner. ”Det var haardt for en Fader, sagde han med et dybt Suk. Jeg kom tilbage som en Passager paa et fremmed Skib, uden Sønner, uden Baad. Jeg havde kun disse Sønner i Live; en af dem allerede gift. I lang Tid kunde jeg ikke forvinde dette Tab, og jeg blev nu bange for Søen. Knærne skjalv under mig, da jeg første Gang gik ned i min nye Baad. Men Gud har endelig givet mig mit Mod igjen; jeg havde ellers været altfor ulykkelig.[20]

Etter å ha gjenfortalt denne hjerteskjærende historien[21], føyde Schulz til for egen regning: ”Hvor rørte dette Mandens Sprog mig!”, før han hektet på enda en historie fra Søren Nabbens barske hverdag. Den handlet om ”en glædeligere Tour” som Søren Nabben hadde gjort, som hadde fått et helt udramatisk utfall:

Han [Søren Nabben] havde i sin Baad bragt nogle Fremmede, hvoriblandt og vare Fruentimmer, paa hiin Side af Mardø Havn til Tromøe Kirke. Paa Tilbagerejsen bliver han et Skib vaer langt ude i Søen, hvilket ved sit Flag giver tilkjende, at det behøver Lods. Uden videre Betænkning stikker han i Søen med sin Baad, og bryder sig kun lidet om, at den er fuld af Fremmede, hvem denne Seilads ikke anstaaer, og som paa det indstændigste beder ham, først at vende om, for at sætte dem paa Land. Men han, uden at lade sig forstyrre, iler mod sit Maal, naaer Skibet, tager sit hele Mandskab med ombord, og bringer alle lykkelig i Havn. Selskabet, meente han, havde jo blot gjort en liden Omvej.[22]      

Etter dette gjenstår bare konklusjonen, som igjen bringer framstillingen tilbake til det tragiske: ”Om de norske Lodser er det bogstaveligt sandt, at de vove deres Liv til andre Menneskers Redning. Sjælden døer En Straadød; de Fleste omkomme paa Havet.”[23]

***

Men hvordan fant Schulz’ framstilling av møtet med Søren Nabben veien til Lyder Sagens lesebok? Som vi har sett foran var det opprinnelig planen at Schulz skulle fortsette reisa sammen med Warnstedt til Portugal, men etter råd fra doktor Møller ble det bestemt at Schulz skulle bli igjen i Arendal en stund, og siden dra tilbake til Hamburg. Da «Jupiter» forlot Arendal med kurs for Portugal med Warnstedt ombord, sto Schulz og vinket fra «kastellet» og andre steder hvor han kunne se skipet mens det var på vei ut av farvannet ved Arendal. Det var siste gang de to vennene så hverandre.

Det er godt mulig at Schulz har skrevet «artikkelen» ferdig mens han oppholdt seg i Arendal, enten mens Warnstedt fortsatt var sammen med han, eller – kanskje mer sannsynlig – etter at Warnstedt var reist videre, mens Schulz hadde mere tid til overs for denne typen virksomhet. Men det er også mulig at historien ble gjort ferdig på et senere tidspunkt, f.eks. bygd på notater som han hadde gjort før han forlot Arendal.

I neste omgang reiste Schulz til Hamburg, hvor han ble gjenforent med kona og dattera og i tidsrommet etterpå var familien på stadig flyttefot til forskjellige steder i det nordlige Tyskland og Polen. Familien var bl.a. en periode i Reinsberg, hvor Schulz. som nevnt, hadde vært kapellmester for prins Henrich.. Det var en hardt prøvet familie og resten av Schulz’ liv ble en mer eller mindre sammenhengende lidelseshistorie. Både kona og dattera var døde, da Schulz i 1808, etter lang tids sykdom, endelig trakk sitt siste åndedrett i den lille byen Schwedt, ikke langt fra Stettin, i dagens grenseområde mellom Polen og Tyskland.

Om historien om Søren Nabben er blitt offentligjort i løpet av Schulz’ liv, har jeg ikke kjennskap til. Jeg har heller ikke – til nå – funnet opplysninger om hvordan historien fant veien til offentligheten og om det var Schulz’ selv som ønsket at den skulle trykkes eller om det f.eks. var en av hans venner som sørget for at den ble trykt. Det kan f.eks. tenkes at manuskriptet var blant Schulz’ etterlatte papirer og at noen som så igjennom disse syntes loshistorien burde bli offentliggjort.

Men takket være GOOGLE har jeg funnet det som må være den «originale» versjonen. Historien om Søren Nabben er nemlig gjengitt i to tyskspråklige tidsskrifter, begge trykt i 1807: Morgenblatt für gebildete Stände (utgitt i Stuttgart og Tübingen) og Der Schweizerische Beobachter » (utgitt i Bern, Sveits). Med tanke på Schulz’ kulturbakgrunn – som en aktiv deltaker i det nord-europeiske (fin)kulturlivet – er det egentlig ikke så overraskende at det er her, såpass langt hjemmefra for Søren Nabben, at historien dukker opp. Det er også mest sannsynlig at den opprinnelige versjonen ble skrevet på tysk, siden det var Schulz’ skriftspråk.

Det er spennende at denne historien om en norsk los skulle bli kjent blant deler av kultureliten i Nord-Europa på denne måten. Særlig Morgenblatt  var et svært viktig og utbredt kulturtidsskrift på denne tida - Wikipedia omtaler det som «das führende literarische Unterhaltungsorgan in der ersten Hälfte des 19. Jahrhunderts...» . – Dette tidsskriftet fant veien til lesere i Norge også, og det kan godt være på den måten at Lyder Sagen ble oppmerksom på historien (Lyder Sagens lesebok kom med sin første utgave i 1808). Muligens er det Lyder Sagen selv som har oversatt den, med utgangspunkt i gjengivelsen i Morgenblatt. Lyder Sagens versjons er i hvert fall så å si identisk med Morgenblatt-artikkelen.

[En hjertelig takk til Hans Hendriksen, som har hjulpet meg med å oversette de tyske sitatene som er brukt i artikkelen!]

 

KILDER OG LITTERATUR

«Sören Nabben – eine Lotsee in Mardöe», Morgenblatt für gebildete Stände (16/7 1807 [Nr. 169, s. 673], Stuttgart og Tübingen).

«Sören Nabben – eine Lotsee in Mardöe», Der Schweizerische Beobachter (Erste Jahrgang, Dritte Band, No. 4, s. 243, «Herausgeben von einer Gesellschaft Gelehrter», Bern).

«Søren Nabben», Dansk Læse- og Declamations-Øvelses-Bog for Børn og Undommen. Samlet af Lyder Sagen, Første utgave: Bergen 1808, [Nr. 32, s. 36].

Brev fra J.A.P. Schulz til H.W. Warnstedt. Håndskriftafdelingen, Det kongelige Bibliotek,  København.

Briefwechsel zwischen Johann Abraham Peter Schulz und Johann Heinrich Voss, Kassel/Basel 1960.

«Texte und Dokumente zu Johann Abraham Peter Schulz (1747-1800)” i Christian Flor (1626-1697) – Johann Abraham Peter Schulz (1747-1800). Texte und Dokumente zur Musikgeschichte Lüneburgs, Hamburg 1997.

Liedermann des Volkes. Johann Abraham Peter Schulz, Schwedt 2010.

Louis Bobé, “Af Breve fra Theaterchefen Hans Wilhelm von Warnstedt til hans Søskende, 1780-1806” , Personalhistorisk Tidsskrift, Syvende Række, 6. bind, København og Christiania, 1921.

Boydell’s picturesque scenery of  Norway, London 1820.

Poul Løwenørn, Oplysende beretninger for de söefarende til de specielle karter over den norske kyst, 1793-1803.

H.P. Giessing, Poul Løwenørn, 1847.

Hans Christian Berg, Poul Løwenørn 1751-1826, 1984.

W. Ørbæk, Hans Wilhelm Warnstedt. Officeren – Theaterdirektøren – Diplomaten. En personalhistorisk og tidshistorisk Skildring, 1936.

Jonas Lie, Lodsen  og hans hustru, 1874.

Gunnar Molden, “Hadde Arendal Dramatiske Selskab en «Huusgudinde»? – En hypotese i anledning tohundreårsjubileet» i Aust-Agder-Arv 1996.

Gunnar Molden, «Merdølosene og keieseren av Marokkos hester» i Agderposten 11/9 1997.

Hilde Larsen Austarheim, Merdø. Den gamle uthavna, 2014.

 

TILLEGG

 

Historien om Søren Nabben fant også veien til det illustrerte praktverket om Norge, som ble utgitt i London på 1820-tallet, Boydell’s picturesque scenery of  Norway. Selv om gjengivelsen her fokuserer på arendalborgernes «public spirit», er det liten tvil om at det meste som fortelles om selve redningsdåden er hentet fra Schulz’ artikkel:

”Public spirit, in fact, seems to have fixed upon Arendal for its favourite abode in Norway. Some years ago the inhabitants of this place, though under very delicate circumstances, embraced an opportunity of shewing their gratitude and esteem for a man, most eminently entitled to public gratitude and esteem; although it may be said that he derived less honour from any need of applause which could be proffered, than he conferred on those by whom it was bestowed.

SØREN NABBEN, a pilot in the island of Mardoe, at the entrance of Arendal harbour, was standing at the Look-out on a stormy day in November 1793, when a large ship, evidently in the greatest distress, made for the land. The vessel, (which proved to be the GERNER, a Kings’s storeship, commanded by Captain Løvenørn, who had been on an embassy to the Emperor of Morocco) had upwards of an hundred men on board. She soon found herself amidst breakers on all sides, and encompassed by the most imminent dangers. The pilots of Mardoe, however, despaired of affording her any relief, and shrunk back from the violence of the gale and the fury of the sea. Søren Nabben alone stood unmoved amidst the jarring elements. “My boy”, exclaimed he to his son, who was standing by, “come, we must do our duty, we are both pilots. I know you will follow your father.” They leaped into their boat and pushed off. Another pilot named Niels, then requested to go with them, and Søren Nabben took him into the boat. The ship repeatedly fired guns of distress, and every moment appeared decisive of her fate. But Søren Nabben’s skill was not inferior to his undaunted boldness, and he succeeded in reaching the ship. The usual remedy in such desperate cases was immediately applied; a rope was flung from the ship, Niels tied it round his body, jumped into the sea, and was thus taken on board. Søren Nabben and his son in the boat then led the way, and soon, together with the ship, reached the port of Arendal in safety. Søren Nabben returned to his family without appearing before the commander of the ship, which, together with so many fellow-creatures, he had saved. Accustomed to the most artless and simple habits of life, he was naturally an utter stranger to the wonderfull efficacy of empressemens, and of course remained unnoticed. Conscious merit, like Søren Nabben’s, perhaps waited to be sought; it was therefore, according to common practice, allowed to wait. Be that however as it may, the transaction was reported to the Government by Captain Løvenørn (whose high character forbids any other supposition than that he was kept in the dark relative to the merit of Søren Nabben) and Niels received a golden medal, as a proof of the satisfaction which his heroic deed had afforded his Majesty. Captain Løvenørn himself presented Niels with the medal in presence of many pilots at Arendal, among whom was Søren Nabben. The gallant Captain, in a manner equally honourable to his judgement and his feelings, did every thing in his power to acknowledge the efforts of Søren Nabben; he pointed him out to the other pilots as a pattern worthy of imitation; he expressed his public and individual obligations to him in the handsomest terms, and added presents of his own gift to his thanks. Søren Nabben could not, however, but labour under a “sense of injured merit”, as a Norwegian, he attached too great importance to a mark of Royal favour to be perfectly indifferent, whether it fell to his lot or not. Yet he expressed his feelings as became a man, whom Providence had singled out to be the instrument of preserving so many of its creatures: he turned to the fortunate pilot, and said: “Niels! between you and me there can be no question, who deserves the medal: you are, however, the fortunate man, and I give you joy. Believe me, I am sincere, and I shall prove it by risking my life in behalf of my fellow creatures for the future, as I cheerfully as I have hitherto done.”

To the infinite honour of the inhabitants of Arendal, they voted a large silvercup with a plain inscription to Søren Nabben. It was solemnly presented to him by the head of the pilots, at a dinner given by the inhabitants to testify the gratitude due from the town of Arendal for the services it had derived from his dauntless intrepidity.”[24]

 

 

NOTER

 

[1] Ørbæk, 1936, s. 165.

[2] Ørbæk, 1936, s. 165.

[3] Briefwechsel, 1960.

[4] Briefwechsel, 1960, s. 119-132.

[5] Briefwechsel, 1960, s. 132. I originalen: «Gotte gebe, dass der Zweck dieser Reise erfüllt werde., und dass wir uns alle gesund wiedersehen. Seit 8 Tagen bin ich wieder etwas zurück-gekommen; ich huste, besonders in der Nacht, sehr viel, und habe in der vorigen Woche auch wieder Blut ausgeworfen. Die Reise wird alles wieder gut machen.” (Hamburg 22/9 1795).

[6] Briefwechsel, 1960, s. 132. ”Diese Überschrift muss Euch auffallen, liebe Vossens; aber es ist nun so. Den 2.tn Oct. stachen wir bey Cuxhaven in See, und hatten guten Wind. Aber schon den 3ten gegen Abend ward er contrair und stürmisch. Der Storm nahm von Tage zu Tage zu, und ward endlich ein wahrer Orkan, oft von Blitz und Donner begleitet. Nach vielem Ungemach fanden wir uns endlich bis an Norwegens Klippen getrieben, wo wir nicht ohne Gefahr in der Nacht vom 29n zum 30n herumkreuzten, bis wir gegen Morgen einen Lootsen trafen, der uns durch die Klippen glücklich in den Hafen von Arendal brachte, wo wir gegens 8 Uhr Morgens Anker warfen, und Schif und Menschen sich nun mit einmal in Ruhe sahen.” (Arendal 3/11 1795).

[7] Briefwechsel, 1960, s. 132. ”Ich habe mich während der ganzen Reise gut gehalten, und bin nicht seekrank gewesen, so wie überhaupt keiner von allen, die an Bord waren. Im übringen hat meine Gesundheit sich weder verschlimmert noch gebessert. Ich werfe, wie immer, besonders des Nachts, abscheulich aus, oft auch rötlich, und dann und wann klares Blut; es scheint mir auch, als ob ich an Fleisch abnehme; aber nicht an Kräften, diese scheinen eher zu- als abgenommen zu haben. Ein Beweis davon ist, dass ich im Stande bin, mit Warnstedt die hiesigen Klippen zu ersteigen, und Norwegens erhabene Natur zu bewunderen.” (Arendal 3/11 1795).

[8] Briefwechsel, 1960, s. 133. ”Während den Stürmen ist die Existenz auf dem Schieffe infam; man kann nicht sitzen, noch stehen, man muss liegen, ja auf dem Boden liegend zu Mittag essen. Und doch liess ich mir eines Nachtmittags, als die See am höchsten gieng, auf dem Verdeck an eine Canone binden, um nicht über Bord zu glitschen, und um eine Stunde lang der Wut des Meeres zuzusehen, das über alle Beschreibung fürcthterlich war. Es war erschrecklich.” (Arendal 3/11 1795).

[9] Briefwechsel, s. 133. ”Ich kenne nichts Majestätischeres, als die Lage von Arendal; alles, was ich bisher gesehen habe, ist nur klein dagegen. Emporstrebende Felsen bis in die Gipfel mit Wohnungen und Tannenwaldungen besetzt, und von dem unergründlichen Meere umgegeben,  gewähren einem mit jeden Augenblicke die frappantesten Ansichten, die immer neu, immer schön, immer erhaben sind. Ich bin so entzückt davon, und von der Bravheit und Biederherzigkeit der hiesigen Einwohner, dass ich lieber hier bleiben, als unsre Reise nach Lissabon wieder von vorn anfangen möchte.” (Arendal 3/11 1795).

[10] Briefwechsel, 1960, s. 135. ”Dieser [stormen] kam denn auch mit solcher Wuth, und ward besonders in der Nacht wom Mittewoch zum Donnersdag zu einem so fürchterlichen Orkan, dass die ältesten Leute sich eines son entsetzlichen Wetters nicht entsinnen können. Warnsted und ich waren zu unserm Glücke in der Stadt auf einer sehr brillanten Hochzeit, und thaten uns bene. Aber auf dem Schiffe gieng es anders. Der Sturm war so heftig, dass das Schiff im Hafen den Anker zersprengte, und gegen die Klippen trieb, wo es von allen den Stössen und Knuffen, die es bis gegen den Morgen, wo der Sturm sich legte, zerschlagen und in Grund hätte sinken müssen, wenn es nicht so neu und fest gebauet wäre. Die übrigen Passagiere haben sich mit Gefahr auf die Klippe retten, und im Sturm und Regen landeinwärts bey einem Lootsen Obdach und Aufnahme suchen müssen.” (Arendal 24/11 1795).

[11] Bobé, 1921, s. 47.

[12] Ørbæk 1936, s. 166.

[13] Briefwechsel, s. 160. ”Ich gieng auf den Mittag, bey sehr milder Luft, mit Warnstedt auf der hiesigen sogenannten Citadelle. Da ist eine Aussicht, die ihres Gleichen nicht hat. Ich habe sie hundertmal gesehen, aber sie war mir wieder ganz neu; ich war, wie versteinert, vor Bewunderung. Du herrliches Arendal! nie werde ich dich und deine Gegenden vergessen. Es kann mir in die Seele leid thun, Voss und Ernestine [J.H. Voss og kona] dass Ihr so was nicht mitgeniesst. Beschreiben lässt sich solches nicht. Ich habe etlichemal versucht, meiner Frau von etlichen hiesigen Ansichten eine Beschreibung zu machen... Aber man muss dass selbst sehen. Wie ist doch dagegen alles klein und kleinlich, was ich bisher gesehen hatte!”. (Arendal 12/1 1796).

[14] Sagen, 1808, s. 36.

[15] Sagen, 1808, s. 37.

[16] Sagen, 1808, s. 38.

[17] Sagen, 1808, s. 38.

[18] Sagen, 1808, s. 39.

[19] Sagen, 1808, s. 39.

[20] Sagen, 1808, s. 40.

[21] Det må presiseres at Schulz’ gjengivelse av Søre Nabbens livshistorie ikke nødvendigvis er korrekt i alle detaljer.

[22] Sagen, 1808, s. 40.

[23] Sagen, 1808, s. 41.

[24] Boydell, 1820, sitatet er hentet fra teksten som følger bilde CXXXI (View of Arendal from Tromöe»).