Marokkaner-saken – historien om en ufrivillig overvintring i det 7. klima

© Gunnar Molden. HISTORIE – Populærhistorisk magasin, 2-1997.

Høst- og vinterstormene på Sørlandskysten har ført til mye død og elendighet, men også til kulturell kontakt, uventede besøk og pussige episoder. Som da fire marokkanere måtte overvintre i Arendal vinteren 1795/96. Omstendighetene rundt marokkanernes opphold i sjøfartsbyen har ikke bare interesse i kraft av sitt kuriøse innhold, men gir også et innblikk i historien om kontakten mellom nordmenn og den store verden; en kontakt som var mer omfattende enn man kanskje tror.

En vårdag i 1796 var komponisten Johan Abraham Peter Schulz ute på sin daglige spasertur i Arendals havneområde. Han hadde tilbrakt vinteren i byen, sammen med sin gode venn, kammerråden Hans Wilhelm von Warnstedt, tidligere direktør for Det kongelige Teater i København. De to skulle egentlig til Portugal - Warnstedt for å tiltre en stilling som diplomatisk utsending, Schulz for å rekreere. På vei fra Hamburg hadde imidlertid skipet de var ombord i kommet ut for et fryktelig uvær i Nordsjøen. Etter en del strabaser hadde skipet søkt nødhavn ved Arendal, hvor de ble værende vinteren over. Warnstedt hadde nå reist videre, mens Schulz etter legens råd hadde utsatt avreisen. Derfor gikk han omkring i en ravnekrok i Norge (Warnstedts betegnelse) og lurte på hvordan det sto til med vennen, som var på vei til Portugal. Gikk reisa etter planen, eller hadde det inntruffet flere uforutsette hendelser? Det var ikke bare været som ga bekymring. Det var krig og uro på kontinentet - skipet kunne bli kapret - og mye fælt kunne skje.

Mens Schulz gikk og engstet seg møtte han en tyrker ved navn Hadschie (eller Hadgie). Også han hadde tilbragt vinteren i Arendal fordi skipet han var ombord i var blitt drevet kraftig ut av kurs. Under oppholdet hadde han havnet for retten og blitt dømt for injurier! Men det var ikke det Schultz og Hadschie snakket om; de snakket om været. Hadschie mente at vindforholdene tilsa at Warnstedt ville være ved inngangen til den engelske kanal allerede dagen etter. Du kan ta det helt rolig, kjære Schulz, sa han (eller noe lignende, selve ordlyden er ikke kjent). Det er overhodet ingen grunn til bekymring. Din venn vil komme vel fram til bestemmelses-stedet. Så fortsatte de to herrene spaseringen.

Tyrkeren Hadschie var egentlig marokkaner, og hans fulle navn var Hadgie Abdilmelech Maglie (i følge Arendal byfogds protokoller). Episoden ovenfor bygger på en setning i et brev som Schulz sendte til Warnstedt fra Arendal. Setningen er knapp, men det som ikke står der forteller en hel del om forholdet til "fremmede" på slutten av 1700-tallet, i en nord-europeisk sjøfartsby som Arendal. Å treffe en marokkaner på gata var tydeligvis ikke så oppsiktsvekkende at Schulz syntes han trengte å si noe mer om den saken.

Hvor vanlig var det at nord-afrikanere - planlagt eller tilfeldig - kom på besøk til Nord-Europa på denne tida? Fra 1600-tallet fins det beretninger om kaperfartøy fra Nord-Afrika som fant veien til Færøyene, Island, ja visstnok Jylland også - og tok med seg hele kirkesogn som slaver. Og på 1700-tallet var det ikke uvanlig at handelsmenn eller diplomatiske utsendinger fant veien til det tyske området; noen kom også til København og andre steder i Danmark. Allikevel føler jeg meg på forholdsvis sikker grunn når jeg postulerer at de fire som overvintret i Arendal var de første marokkanere som satte sine bein på norsk jord (ihvertfall for en lengre periode).

Ravnekroken får uventet besøk

Da briggen Libertas, hjemmehørende i Flensburg, seilte ut fra Hamburg i september 1795, var planen å komme seg fortest mulig til Cadiz eller Gibraltar. Men i Nordsjøen ble briggen overrasket av uvær, det verste i manns minne påsto kapteinen. (Mye tyder på at dette ikke var en stor overdrivelse. Et utdrag fra skipsjournalen er bevart og forteller detaljert om den behandlingen skipet ble utsatt for av vær og vind). Etter å ha tumlet rundt i lang tid sprang skipet lekk og de ble nødt til å søke nødhavn. Til slutt havnet briggen i Arendal, langt fra utgangspunktet og enda lenger fra målet. Slike ting skjedde stadig i seilskutetida. Når værgudene slo seg vrange var det ikke godt å si hvor man endte opp. Man måtte være glad for at man overhodet overlevde. Derfor må vi gå ut ifra at kaptein Bruun takket sin gud for at han hadde overlevd den voldsomme behandlingen i Nordsjøen og Skagerrak.

Det litt spesielle i dette tilfellet var at det befant seg fire marokkanere ombord i Libertas. Marokkanerne var på vei hjem; muligens etter en handelsreise, muligens etter et diploma-tisk oppdrag. De hadde også med seg tjenere, deriblant minst en sort Tiener (sannsynligvis en slave fra Afrika sør for Sahara). Nå ble følget nødt til å tilbringe vinteren i Arendal mens briggen ble reparert ved ei skipskran i Kittelsbukt. De skaffet seg losji midt i Arendal sentrum, i Christen Sørensens hus ved Malmbrygga. Byfogdens protokoller navn-gir de fire som Hadgie Abdilmelech Maglie, Sibdy Abdelsis Gardis, Mahomed Hella og Alij Mænior (Manes). Navnene er sikkert litt feilskrevet, men ikke til det ugjenkjennelige - også en ting å merke seg, hvis man leter etter informasjon om forholdet til "fremmede" på slutten av 1700-tallet. Hadgie er f. eks. en arabisk betegnelse som brukes om personer som har gjennomført en pilegrim-reise (hadj) til Mekka; Sibdy er en tittel som innebærer en viss sosial posisjon (omtrent som Seigneur brukes i Norge på denne tida?). Man kan også merke seg at de fire konsekvent omtales som marokkanere i protokollene, og ikke tyrkere eller muhammedanere eller lignende mer upresise betegnelser.

Vi kan gå ut i fra at også marokkanerne takket sin gud for at de hadde overlevd den farefulle seilasen. Men samtidig var de ikke det minste takknemlig overfor kaptein Bruun. Tvert imot ga de ham skylda for det fæle de hadde opplevd under seila-sen, og at de var blitt så grundig forsinket på hjemreisa. Grunnen til at vi kjenner marokkanernes navn er at de ble involvert i en rettssak mens de oppholdt seg i Arendal. Flere av episodene i denne saken minner sterkt om absurd teater når de leses idag, men også deltakerne må ha oppfattet en del av hendelsene som ganske bisarre. Ikke bare marokkanerne som ufrivillig måtte overvintre i Norge (i det 7. klima, ifølge deres egen begrepsbruk), men også byfogden i Arendal og andre som var involvert i saken.

Det hele begynte med at kaptein Bruun leverte inn en notarialrekvisisjon på byfogdkontoret, hvor han forlangte at marokkanerne trakk tilbake ondsinnede beskyldninger som de hadde kommet med under verts-husbesøk og i andre sammenheng-er. De skulle ha hevdet at Libertas var lekk allerede ved avgangen fra Hamburg, at skipet var underbemannet og at det ikke ble gjort nok for å få fortgang på reparasjonsarbeidet. Som "bevis" for sine påstander skulle de ved et par anledninger ha vist fram et råttent trestykke, som de hevdet stammet fra skipet. Det var viktig for kapteinen å få slått fast at skadene på skipet utelukkende var en følge av det forferdelige uværet, og ikke kunne tilskrives hverken dårlig sjømannsskap eller at skipet hadde vært i uforsvarlig stand. I motsatt fall kunne det bli snakk om erstatningskrav; marokkanerne hadde en del varer ombord og deler av lasta var blitt ødelagt da skipet sprang lekk. Men vel så viktig var det at kapteinen følte han måtte for-svare sin og skutas ære. Kaptein Bruun ville derfor vite om marokkanerne sto ved sine uttalelser. Hvis ikke disse ble trukket tilbake, truet han med rettssak.

Innledende forhandlinger

Den 25. januar 1796 bega byfogd Berg seg avsted til marokkanernes losji på Malmbrygga, for å gjøre dem kjent med kaptein Bruuns krav. Med seg hadde han et vitne og to tolker som skulle snakke spansk og portugisisk, som man antok marokkaner-ne forsto litt av. Også tolkene hadde havnet i Arendal på grunn av uværet - den ene var kaptein Meynertz fra Altona, den andre kjøpmann Schwa-be fra Sveits. Schwabe kunne ikke dansk, så han måtte kommunisere med byfogden på tysk. Snakk om babelsk forvirring!

Da de hadde hilst på marokkanerne konstaterte byfogden at han som nå kalte seg Sibdy Abdelsis Gardis var den samme som hadde kalt seg Mahomed Hella under besiktigelsen av lasta ombord i Libertas! Etter at tolkene hadde snakket litt med marokkanerne fikk de følgende svar på kaptein Bruuns rekvisisjon:

 ... at de ikke skiønnede eller forstode sig paa om skibet var endten godt eller slet og vilde derfor ikke komme hen at besee skibet. - saa og at de her ikke forstode sig paa andet end at æde og drike og sove, men forbeholdt sig hvad de kunne have at sige, naar de kom hiem til deres eget land.

Det var alt de ville si, og dermed var seansen over.

Utenfor huset kom byfogden på at han hadde glemt å gi marokkanerne en kopi av notarialrekvisisjonen. To personer ble derfor sendt inn igjen; en tolk og et vitne. De informerte marokkanerne om at de var nødt til å ta imot kopien. Da marokkanerne blånektet, la de to fra seg kopien og forlot huset. Like etter kom en av marokkanernes sorte Tienere ut av huset. Han prøvde å få byfogden til å ta tilbake rekvisisjonskopien. Byfogden prøvde på sin side å få tjeneren til å forstå at han måtte ta den med seg inn igjen og levere den til marokkanerne. I stedet løp tjeneren et stykke bort fra huset, la fra seg kopien på gata, før han skyndte seg inn igjen.

Marokkanerne benyttet seg altså ikke av muligheten til å få saken ut av verden ved å trekke tilbake beskyldningene, eller for den del si at det hele skyldtes misforståelser og kommunikasjonsproblemer. Istedet for å opptre ydmykt og angrende, hadde de oppført seg selvsikkert og respektløst da byfogden med følge hadde vært hos dem for å kunngjøre notarialrekvisisjonen. Nå hadde ikke kaptein Bruun noe annet valg enn å gå til rettssak.

Rettsaken

Referatene fra rettssaken er like omstendelige og inneholder like mange gjentagelser som rettsreferater flest fra denne tida, og jeg skal ikke gjennomgå saken i detalj. En rekke vitner ble avhørt om de injurierende uttalelsene de anklagede skulle ha kommet med i forbindelse med vertshusbesøk og samtaler på bryggene. Det mest interessante med disse vitneutsagnene er at marokkanerne tydeligvis ikke levde adskilt fra lokalsamfunnet under det ufrivillige oppholdet. Det ble også avhørt en rekke fagfolk, både tilreisende skippere og lokale skipsbyggmestere, som alle bekreftet kaptein Bruuns påstand om at skipet var i god stand og at han ikke hadde handlet klanderverdig. Det råtne trestykket ble viet stor oppmerksomhet; det var tydeligvis marokkanernes sterkeste kort. Men alle fagfolkene forklarte at det bare var den ytterste huden på skipet som var ormstukken og tildels råtten, og at det ikke hadde noen betydning for fartøyets allmenntilstand.

Marokkanerne holdt seg stort sett borte fra rettsforhandlingene og be-nyttet seg ikke av muligheten til å motsi vitnesbyrdene som ble lagt fram til støtte for kaptein Bruun. Det skyldtes nok ikke overdreven re-spekt for det norske rettsapparatet, snarere tvertimot, noe som kom til uttrykk både i forbindelse med opp-lesing av stevninger til rettsmøter og kunngjøring og forsøk på iverksetting av dommen.

Den 1. februar bega byfogd Berg seg til marokkanernes losji for å kunngjøre stevningen. Med seg hadde han et vitne og tolkene som hadde deltatt ved forrige besøk. Stevningen ble lest opp; deretter gjorde tolkene et for-søk på å oversette innholdet. Men marokkanerne nektet å samarbeide. De erklærte at de ikke vilde indlade sig udi at anhøre stevningen og lade sig sammes inhold forklare. De sa også at skibs capitain Bruun kunde gaae til Diævelen, og notarius med følgeskab kunde gaae fra dem. Så gikk de inn i et annet rom og lukket døra. Byfogden gjorde seg ferdig med kunngjøringen, og husket denne gangen å legge fra seg kopien. Den ble plassert utenfor rommet hvor marokkanerne saa uhøflig havde henføyet sig. Deretter forlot by-fogden med følge huset. Straks etterpå kom en av tjenerne ut med det etterlatte papiret som han la på gata, for så å forsvinne inn igjen!

Den 3. februar var byfogden med følge igjen i marokkanernes losji, med nok en kunngjøring i forbindelse med rettergangen. Bare Hadgie Abdilmelech Maglie var tilstede, og på forespørsel om å orientere de andre om kunngjøringens innhold svarte han at han og de andre ikke vidste af Øvrighed eller Dommer over sig her, men ikkun var deres Keyser undergiven. Dette er føyd til med veldig liten skrift i et av de bevarte referatene, og har derfor vært vanskelig å transkribere. Men meningsinnholdet er krystallklart: marokkanerne anerkjente ingen annen øvrighet enn sitt lands statsoverhode.

Dommen

Når det kom til stykket var utfallet av saken avgjort på forhånd. Ikke fordi domstolen praktiserte noen form for "rasejustis" - selv om det sikkert skulle noe til for at en nord-afrikaner skulle få medhold i en nord-europeisk rettssak. Rettsreferat-ene gir etter min mening et klart inntrykk av at marokkanerne fikk en forholdsvis fair sjanse. Men siden de valgte å holde seg borte og dermed også lot være å forsvare seg, var i og for seg utfallet gitt.

Det er verd å merke seg at det bare var Hadgie Abdilmelech Maglie som ble funnet skyldig etter tiltalen. Retten fant det ikke bevist at de andre tre hadde sagt noe injurierende. Retten gikk altså grundig til-verks, og behandlet de fire marokkanerne som enkeltindivider og ikke som en plagsom gruppe utlendinger som kunne dømmes under ett - uavhengig av bevis. For sine ugrundede Beskyldninger ble Hadgie dømt til å betale to riksdaler i bot til Arendal bys fattige og to riksdaler til justis-kassen. Det var i og for seg ingen streng dom, men i tillegg ble han idømt saksomkostninger, og det var en hardere straff: 67 daler, en sum som kunne tilsvare ei årslønn for en arbeider på denne tida.

Nye prøvelser

Sakens karakter av absurd teater for-svant ikke fordi om man hadde fått en rettskraftig dom. Også i etterkant utspilte det seg flere merkelige opp-trinn i Arendals byrom. Det første skjedde da dommen skulle forkynnes for den domfelte. Den 16. mars bega byfogden seg igjen til marokkanernes losji. Denne gangen var Johan von Deden, styrmann på Altona-skipet Haabet, med som tolk. Hadgie var tilstede da følget ankom, men ville ikke lytte til dommen. Den ble allikevel lest opp, i påhør av byfogdens følge og husverten. Husverten fikk beskjed om å si fra dersom marokkaneren prøvde å rei-se av gårde uten å ha betalt bøtene. Dermed ble forretningen avsluttet.

Det neste og alvorligste opptrinnet, sett fra myndighetenes side, skjedde noen dager senere, den 21. mars. Da kom byfogden med vitner for å innkreve bøtene, eventuelt foreta utpanting. Hadgie hadde altså ikke benyttet seg av anledningen til å få saken ut av verden ved betaling i minnelighet. Som sagt: selve bota på fire riks-daler utgjorde ingen stor sum - det kan ikke ha vært pengene det sto på. På forhånd hadde husverten blitt innkalt på byfogdens kontor. Han hadde sagt at det for ham ikke var mulig å snakke verken med Hadgie eller noen av de andre marokkanerne. Han kunne heller ikke si hvilke eiendeler som tilhørte Hadgie, eller hvilket værelse som var Hadgies -marokkanerne pleide nemlig at gaae og være om hinanden. Det var altså ikke godt å vite hva man skulle gjø-re. Denne gangen hadde ikke byfogden fått med seg noen egentlig tolk, men da en informator i det tydske sprog (en privat språklærer), Jacob Christopher Ekkenberg som losjerte i nabohuset, nylig hadde erfart at Hadgie forsto og snakket litt tysk, var han blitt med for å hjelpe til.

Da følget ankom losjiet var tre av marokkanerne (inkludert Hadgie) til stede. Dommen ble lest opp, og byfogden oppfordret Hadgie til å gjøre opp for seg i minnelighet. Ekkenberg hjalp til med å formidle budskapet. Til dette svarte ikke marokkanerne annet enn Nichts forstaaer og die Captaine. Ordene ble sikkert ledsaget av fakter som ga uttrykk for at marokkanerne ønsket at det måtte gå riktig ille med kaptein Bruun på hans videre ferd gjennom livet. Deretter forlot de tre marokkanerne huset, på tross av byfogdens anmodning - ved Tegn - om å bli værende. To slet kledde marokkanere og en sort Dreng ble imidlertid igjen. Da byfogden ville gå inn i det værelset de tre marokkanerne hadde forlatt, motsatte tjenerne seg dette på det sterkeste. Ikke nok med det - de viste også, som det står i referatet, saadanen truende Gebærder, at det sandsynligen var at formode det de af blind og slavisk Lydighet mod deres Herrer vare bereede til voldsom Atfærd.

Slik kunne det også sies! Byfogd Bergs tilbakeholdenhet i beskrivelsen er virkelig imponerende. Her blir altså den dansk-norske kongens embedsmann truet på livet i sin egen hjemby av nord-afrikanske tjenere og en unggutt som sannsynligvis var slave. Byfogden valgte å trekke seg tilbake, og satte seg senere ned og skrev et brev til stiftsamtmannen i Christiansand, hvor han ba om råd om hva han skulle foreta seg. Og slik forsvinner marokkaner-saken fra de offentlige arkivene. Såvidt jeg har kunnet bringe på det rene ble ikke byfogdens forespørsel besvart, i hvert fall ikke skriftlig. Jeg har heller ikke funnet kilder som tyder på at det ble gjort flere forsøk på å inndrive bøtene, eller når og under hvilke omstendigheter marokkanerne forlot arendalsdistriktet.

Forholdet til barbaresk-statene

Egentlig er det litt underlig at denne saken overhodet kunne oppstå. Som kjent hadde Danmark-Norge, i likhet med de fleste andre europeiske sjø-fartsnasjoner på 16/1700-tallet, et forholdsvis problematisk forhold til Marokko og de andre statene i Nord-Afrika, som gikk under navnet barbaresk-statene. Inntil midten av 1700-tallet var det ikke uvanlig at europeiske skip som beveget seg inn i eller i nærheten av Middelhavet, ble kapret av nord-afrikanske kaperskip. Europeiske sjøfolk havnet stadig i tyrkisk slaveri, inntil de eventuelt ble løskjøps av sine landsmenn.

I løpet av 1700-tallet inngikk mange europeiske stater avtaler med barbaresk-statene, og nord-afrikanske statsoverhoder fikk årlig "gaver" i form av penger, våpen og andre verdifulle ting. Som motytelse skulle skip fra det aktuelle landet kunne seile trygt. Men også mot slutten av 1700-tallet ble skip oppbrakt og sjøfolk endte som slaver, blant annet fordi avtalene av og til og gjerne på kort varsel ble oppsagt. Da måtte ekstraordinære presanger til for å blidgjøre statsoverhodene. Ved flere tilfeller ble det sendt straffe-ekspedisjoner - også dansk-norske - til Nord-Afrika. På slutten av 1700-tallet var fremdeles det å havne i barbarisk slaveri en av de store redslene for sjøfolkene og deres nærmeste.

Det er derfor underlig at man i sjøfartsbyen Arendal tok sjansen på å fornærme en gruppe marokkanere på denne måten. Det er mye som tyder på at ihvertfall Hadgie og Sibdy var framstående personer (enten diplomatiske utsendinger eller velstående handelsmenn eller begge deler), og det er liten tvil om at de ble temmelig provosert av det som skjedde i forbindelse med retts-saken. Hvorfor valgte man ikke å overse marokkanernes "fornærmelser"? Man kunne f. eks. ha avfeid det hele med at de ikke var særlig sjøfartskyndige. Det er også vanskelig å forstå at kaptein Bruuns ære skulle veie så tungt, særlig med tanke på hvor langt byfogden var villig til å gå, når det gjaldt å overse en opptreden som i høyeste grad må ha gått på hans ære løs. Kanskje tenkte byfogd Berg først og fremst på rettslige prinsipper, og ikke på de mulige storpolitiske konsekvensene? Og kanskje er forklaringen på det manglende svaret fra stiftsamtmannen at saken rett og slett ble dysset ned i det øyeblikk man på høyere hold ble klar over at det foregikk en rettsak i Arendal som kunne skade det dansk-norske forholdet til en av barbaresk-statene?

Lokalkunnskap om fremmede forhold

Et annet interessant aspekt ved saken er spørsmålet om hvor stor kunnskap befolkningen i arendals-distriktet hadde om de nord-afrikanske statene generelt og om kaper-virksomheten spesielt? En av historiefagets vanskeligste operasjoner er jo å prøve å forstå hva som foregikk i hodene på folk før i tida; hva tenkte de og hva visste de? Når det gjelder Nord-Afrika tror jeg faktisk arendalsfolk (i likhet med beboerne i andre typiske sjøfartsbyer) var nokså godt orientert. Delvis henger dette sammen med et generelt inntrykk av datidens sjøfartskultur: barbareskstatene og faren for å havne i fangenskap der var i høyeste grad en del av sjøfolkenes og kystbeboernes bevissthet. Det kan også underbygges på en mer spesifikk måte. Etter at jeg ble klar over marokkanernes overvintring har jeg også vært på utkikk etter lignende kildemateriale. Det sier seg selv at slikt materiale ikke er overveldende, men jeg har blant annet kommet over to historier, som etter min mening dokumenterer at "Nord-Afrika-kunnskap" i høyeste grad var tilgjengelig.

Den ene er fra tidlig på 1700-tallet, og handler om et arendalsskip (et såkalt defensjonsskip, det vil si et godt bevæpnet handelsfartøy) som ble angrepet av algirske kaprere i nærheten av Portugal. Etter heftig kamp måtte mannskapet overgi seg, og de overlevende ble brakt til Algerie som slaver. I spørsmålet om kunnskapsformidling er det spesielt interessant at kapteinen på skipet skrev et brev mens han satt i fangen-skap, og at dette brevet nådde fram både til familien hjemme på Sørlandet og til myndighetene i København (dessverre er det sannsynligvis ikke bevart). Både kapteinen og flere av mannskapet ble dessuten kjøpt fri etter ei stund, og kom hjem til Arendal, hvor de selv-sagt fant ivrige tilhørere når de for-talte om sine opplevelser. Kapteinen døde få år etter hjemkomsten, og siden han var relativt velstående ble han begravd under gulvet i byens kirke. Det ble også laget ei gravplate av jern, som gjorde at navnet hans ikke ble glemt (plata er fortsatt på Arendal kirkegård). Jeg føler meg temmelig sikker på at historien om kapteinens opplevelser i Algerie ble fortalt i mange tiår etter hans død, på kirkebakken eller i andre sammenhenger.

Historien om en annen av mannskapet, Niels Olsen, underbygger også inntrykket av at Nord-Afrika på ingen måte var ukjent for norske sjøfolk. Mens han satt i fangenskap kom et britisk skip til byen hvor han var. Niels Olsen kjente skipperen på skipet; han hadde faktisk seilt med han før. Verden var ikke større! Skipperen klarte å kjøpe Niels Olsen fri, slik at han kunne bli med skipet når det seilte videre. Ikke lenge etter var han hjemme i Arendal. Her skrev han brev til myndighetene og ba dem bidra til løskjøpelse av broren, som fortsatt var i Algerie. Det er temmelig sikkert at Niels Olsen, og andre med liknende erfaring, har bidratt til å spre informasjon om for-holdene i Nord-Afrika, og om for-holdet mellom dette området og de europeiske sjøfartsnasjonene.

Dette foregikk altså tidlig på 1700-tallet, og man må regne med at minnet om begivenheten har tapt seg noe med årene. Men sjøfolk fortsatte å havne i slaveri; også etter at det ble inngått avtaler mellom Danmark-Norge og de forskjellige barbareskstatene (som nevnt kunne avtalene bli sagt opp, og dessuten kunne nordmenn bli fanget hvis de var påmønstret skip fra land uten slike avtaler). Jeg har ikke kommet over like fyldig dokumentasjon når det gjelder det som skjedde videre på 1700-tallet, men det er god grunn til å tro at nye hendelser har bidratt til å opprettholde kunnskapen om hva som kunne skje hvis man var så uheldig å bli tatt til fange utenfor Nord-Afrikas kyst.

En annen tildragelse, som i tid ligger adskillig nærmere historien om de fire marokkanerne, viser at arendalittene hadde "fersk" tilgang på informasjon om nettopp Marokko. Vinteren 1791-92 ble det dansk-norske marinefartøyet Gerner reddet fra et katastrofalt forlis ved at skuta i siste øyeblikk fikk los ombord (redningsdåden er en av de mest kjente losbragdhistoriene i arendalsdistriktet). Skipet var på vei hjem til København etter et offisielt besøk i Marokko hvor en ny sultan var kom-met til makta. Kommandøren, Poul Løwenørn, og en del av mannskapet hadde i denne forbindelse oppholdt seg i Marokko i en lengre periode. Etter nesten-forliset måtte Løwenørn, mannskapet og fire ridehester som var en gave fra keiseren til danske-kongen, overvintre i Arendal. Løwenørn fortalte utvilsomt om sine opplevelser i møte med representanter for byens overklasse, og det samme har helt sikkert sjøfolkene gjort til sine standsfeller. Arendalittene må derfor ha vært rimelig godt informert når de på midten av 1790-tallet tok imot sine ufrivillige gjester fra Marokko.

Fra Hamburg til Arendal på en og en halv måned! Istedet for å være hjemme havnet de fire marokkanerne i Norge, i det 7. klima ifølge arabernes verdensbilde (lengre ut var det ikke mulig å komme). Kanskje ikke så rart at de var litt irriterte på kaptein Bruun? Og når det gjelder vår kunnskap om datidens holdninger til fremmede folkeslag, må vi bare si oss fornøyde med at de ble stevnet for retten for å ha gitt uttrykk for sin misnøye. Ellers er det lite sannsynlig at marokkanernes opphold på norskekysten ville satt spor etter seg i kildene.

Kilder og litteratur:

Artikkelen bygger hovedsakelig på innførsler i notarial- og justisprokoller for Arendal byfogd for det aktuelle tidsrommet (Statsarkivet i Kristiansand).

Forholdet mellom Danmark-Norge og de nord-afrikanske statene omtales mange steder i sjøfarts-historisk litteratur (bl.a. i Norsk sjøfart, bind 1).

Om komponist Johan Abraham Peter Schulz og kammerråd Hans Wilhelm von Warnstedt:

GUNNAR MOLDEN Hadde Arendal Dramatiske Selskab en "Huusgudinne'? i Aust-Agder-Arv 1996.

Dommeren i marokkanersaken, byfogd Berg, var også involvert i en annen sak som angikk forholdet mellom nordmenn/dansker og folk fra "den store verden". Se historien om slaven Adam fra Karibia, som bodde i Arendal en periode, men som Berg bestemte skulle settes fri:

GUSTAV SÆTRA Adam - Herlofssons slave i Aust-Agder-Arv 1992  og HISTORIE - Populærhistorisk  magasin 4-1993.

Om arendalsskipet som ble kapret på begynnelsen av 1700-tallet:

GUNNAR MOLDEN Slaver i Algerie i Agderposten 23/3 1996 

TILLEGG

Selv om marokkanerne altså kom til å overvintre i Arendal, var det ikke her de fikk sitt første møte med norsk jord. Libertas fikk nemlig først landkjenning i Portør ved Kragerø. Dette skjedde helt i begynnelsen av oktober, etter at skipet hadde drevet omkring i Nordsjøen og Skagerrak i en måneds tid. Libertas var i dårlig stand etter uværet, og ble liggende ei uke i Portør hvor lokale skipstømmermenn hjalp til med å utbedre skadene. Det er temmelig sannsynlig at marokkanerne benyttet anledningen til å gå i land. Kanskje oppsøkte de et av de lokale vertshusene, og kanskje ga de også her uttrykk for sin misnøye med kaptein Bruun. Dessverre har vi ingen kilder å bygge på når det gjelder dette første møtet mellom marokkanerne og den norske kystbefolkningen. Den 12. oktober forlot skipet Portør, med norsk los ombord, og neste dag var man på høyde med Jylland-kysten. Værgudene var imidlertid ikke blitt blidere siden sist. Nå slo de seg virkelig vrange, og i over ei uke drev Libertas mer eller mindre viljeløst omkring. Tilslutt holdt man skipsråd og bestemte seg for å gjøre et siste desperat forsøk på å nå norskekysten, ved hjelp av en stump av fokkmasta. Forsøket lyktes, og neste dag skimtet man land. Det kom los ombord og med spjærede seil og pumpene kontinuerlig gående, kunne de på ettermiddagen den 26. oktober ankre opp i Danneviga, den godt beskyttede havna i Homborsund, vest for Grimstad. Også her kan marokkanerne ha vært i land, men kort tid etter ble skipet flyttet til Arendal hvor det skulle repareres.