Mens jernet er varmt

© Gunnar Molden. Fra Per Rune Hansebråten, Ild Esse Idé, 2019. 

«A blacksmith is a metalsmith who creates objects from wrought iron or steel by forging the metal, using tools to hammer, bend, and cut ... Blacksmiths produce objects such as gates, grilles, railings, light fixtures, furniture, sculpture, tools, agricultural implements, decorative and religious items, cooking utensils and weapons.» [J.G. Holmstrom, Traditional Blacksmithing..., Chicago 1904].

Jernet har alltid vært med oss. Det er det metallet som det fins mest av på jorda. Omtrent en tredjedel av jordas totalvekt består av jern.

Og smedene har vært her, så å si bestandig. 

I eldre tider kunne smedene lage gjenstander av flere slags metaller. Etterhvert ble jernet smedens metall.

Men det tok tid å mestre kunsten å skille ut – utvinne - jern. Det jernet som fins på jorda opptrer veldig sjelden i rein form.

Det første jernet som ble tatt i bruk kom fra verdensrommet. I form av meteoritter.

De eldste jerngjenstandene som er bevart regner man er laget av meteorittjern. De aller eldste er omtrent seks tusen år gamle og stammer fra sumerernes og egypternes sivilisasjoner.

Siden forekomstene av meteorittjern er beskjedne, var gjenstander av jern kostbare og kunne bli brukt som statussymboler. En kniv av jern ble funnet i Tutankhamons gravkammer.

Smeden var allerede på plass da de første gjenstandene av meteorittjern ble formet. Og siden har han vært til stede, bestandig og nesten overalt.

Etter hvert ble menneskene i stand til å utnytte de store jernforekomstene som fantes på jorda. Ved hjelp av jernvinner og smelteovner ble jernet skilt fra de stoffene de hørte sammen med.  Nå ble det mulig å utnytte de store jernforekomstene.

Det begynte allerede for omkring fem tusen år siden, men først omkring 500 f.Kr. hadde jernet fått en så sterk posisjon at vi snakker om Jernalderen.

Jern var fortsatt kostbart og ble bare brukt når det var hensiktsmessig og nyttig. Men det var kommet for å bli. - Og det var smeden også.

Fra første stund ble jernet brukt både til det skapende og det ødeleggende. Plinius den eldre, som levde for to tusen år siden, skrev at «Jern .. [er] det mest dyrebare og samtidig det verste metallet». Menneskene kan bruke redskaper av jern til å snu og vende jorda, felle trær og bygge hus, skrev han. Men metallet kan også brukes til krig og mord.

Smeden har alltid hatt denne doble eller splittede rollen. Å lage nyttegjenstander og våpen.

Og drømmen om å smi våpnene om til landbruksredskaper har også nesten alltid vært med oss. «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver.» [Bibelen, Jesaja 2:4].

Smeden dukker tidlig opp i Bibelen.

Navnet til Kain, den ene av Adam og Evas sønner, antas visstnok å ha forbindelse med et arabisk ord for smed eller metallarbeider. I så fall var Kain jordbruker - og smed. En ikke uvanlig kombinasjon gjennom tidene.

Og i mytenes verden har smeden sin faste plass.

Hos grekerne het «smedguden» Hefaistos. Det fortelles at han «ble født stygg og forkrøplet og hans forskrekkede mor kastet ham ned fra Olympen».

«Hefaistos var en populær gud, fordi han ble regnet som hjelpsom og rettferdig. Det var også han som smidde gudenes våpen, deriblant lynspydet for Zevs».

Romernes motstykke til Hefaistos var Vulcanus, eller Vulkan.

I det finske eposet «Kalevala» opptrer Ilmarinen, smed, oppfinner - og værgud og «skytsgud» for reisende». Den evige hamrer. I stand til å skape så å si hva det skal være (men uheldig i kjærlighet).

I norrøn mytologi er Volund mestersmeden. Han opptrer under forskjellige navnevarianter andre steder også: i Tyskland (Wieland), England (Wayland) og Frankrike (Galant).

I norrøn mytologi opptrer også dvergen Brokk «som sammen med sin bror Sindre laget Galten Gullinbuste, ringen Draupne og torshammeren Mjølner.»

«De mytologiske dvergene var spesielt kjent for sine smedkunnskaper og behersket kunsten å smi med trolldomskunster for å gi sine ting spesielle egenskaper.»

Smeden har foretatt mange rolleskifter og forvandlinger. Smeden kan betraktes som forfar til «mechanikusen», som dukket opp i den industrielle revolusjonens fase og som i neste omgang ble en av forfedrene til jern- og metall-arbeideren, teknikeren og ingeniøren. Kunnskapen og skaperkraften som fantes i smedyrket var med på å gjøre de teknologiske drømmene til virkelighet.

Den tradisjonelle smeden fulgte også med inn i fabrikkene. Det var alltid plass til en dyktig smed.

Noen – ikke så reint få – ble værende i nærheten, - i bygda, i strøket eller i fiskeværet.

«Inntil nylig» har det «alltid» vært en smed å be om hjelp. (Nå er de i ferd med å gjøre «comeback» og Erik Gjendem er en av de som har gått i spissen på dette feltet).

Nylig fikk jeg vite at min egen morfar hadde vært smed, mens han jobbet i Havnevesenet i Nord-Norge, i tillegg til å være fisker. Smedene var med på å bygge landet.

Man trenger ikke store plassen og mange redskaper og innretninger for å sette i gang ei smie.

Man trenger ei esse, hvor man varmer opp jernet til det blir glødende og mykt (smibart), og man trenger en ambolt til å legge jernet på når man skal smi det – slå løs på det og forme det ved hjelp av en hammer.

Av redskaper trenger man først og fremst en hammer, eller to, hvis man har en medhjelper. Og et par tenger. Alt det andre ekstrautstyret kan komme etter hvert.

Man trenger også kull til essa – trekull eller steinkull, og man trenger en blåsebelg for å få temperaturen høy nok når man smir.

Ved de gamle jernverkene hadde man flere typer smeder.

Stangjernssmeden hadde hovedrollen når det gjaldt å forvandle råjern til smijern. Stangjern ble smijernet som oftest kalt i jernverkstida, fordi det ferdige jernet ble smidd ut til stenger, ved hjelp av hammere med hoder som kunne veie flere hundre kilo. Stangjernet var det halvfabrikatet alle de andre smedene tok i bruk når de skulle lage en gjenstand i smia si – enten det var en hestesko, en plog eller en mekanisk innretning.

Det kunne også være spikersmeder, smeder som hadde spesialisert seg på framstilling av spiker, enten på vanlig smedevis eller med spesielle spikerhammere.

Ved jernverkene hadde man også «vanlige smeder», folk som laget ting på bestilling eller gjenstander og innretninger som det var bruk for ved verket.

Noen var oppfinnsomme, noen var kunstneriske (og noen begge deler).

Smedkunsten fins overalt, uten at vi nødvendigvis legger merke til det. – Bruk øynene! Når du spaserer i sentrumsgatene i Oslo, f.eks: «På slutten av 1800-tallet hadde kleinsmedene sin gullalder med flust opp av oppdrag i forretnings— og leiegårder som skulle utsmykkes med porter, balkonger, armatur, murankere, takryttere og spir.» (Aftenposten, 2009).

Erik Smed har basen sin på Torbjørnsbu, et par kilometer fra Arendal sentrum. Her har han bodd siden han slo seg ned i Arendal og her hadde han verksted og smie den første tida. Siden flyttet han smievirksomheten til et spesialbygd lokale på Stoa, i Øyestad.

Begge stedene har nær tilknytning til de gamle jerngruvene ved Arendal, som leverte mye av den malmen som norske jernverk hadde behov for på 16-, 17- og 1800-tallet.

Ved gruvene var det, som så mange andre steder, stadig bruk for en smed. Redskapene som ble brukt i gruva måtte vedlikeholdes og spissen på gruveborene oppfriskes.

Da det var snakk om at gruvesmeden Knud Larsen ville bli utskrevet til militærtjeneste i 1765, ble han omtalt som «umistelig» av gruvesjefen på Torbjørnsbu.

I krigstider var noen smeder så viktige at de måtte holde seg i smia! Da ankersmeden Henrich Henrichsen etablerte verksted i Barbu, også det i Erik Smeds nærområde, ble folkene hans fritatt fra krigstjeneste «da man trængte ankersmedene hjemme». Så til og med noe så fredelig og nyttig som et anker hadde militærstrategisk betydning.

Å smi gode ankere var ikke noe hvemsomhelst kunne utføre. Smed Henriksen i Barbu hadde et godt renommé, men han hadde kanskje ikke hatt så mye tid til å drive målrettet markedsføring? I 1832 rykket han inn en annonse i flere aviser:

«Uagtet jeg i 23 a 24 Aar har arbeidet smaae og store Skibsankere, og i de senere Aar, Kjættinger og Kjætting-Ankere, samt Alt andet grovt Smedearbeide og Vandsaugeblader, omsendte til forskjellige Steder i Landet, - finder jeg dog baade Navn og Opholdssted at være ubekjendt paa mange Steder, saa er det jeg herved anbefaler mig til enhver der ønsker grovt Smedearbeide, med Løfte om godt Arbeide og billige Priser.

Barboe pr. Arendal eden 20de Febr. 1832.

H. Henriksen, Ankersmed.»

I tilfellet Henriksen kan smedsporene føres videre i flere generasjoner helt til en bedrift i Tønsberg som fortsatt eksisterer. Ankersmedens sønn flyttet til Tønsberg og hans sønn igjen var en viktig samarbeidspartner for Svend Foyn når det gjaldt å produsere hvalkanoner og -granater.

I mange tilfeller gikk smedyrket i arv. I andre tilfeller ble kunnskapen formidlet fra mester til lærling.

Da plogfabrikanten K. K. Lien på Tromøya, som både var en dyktig smed og en god markedsfører, ble spurt om han brukte samme modell på plogene, som den kjente smeden Tønnes A. Olsen fra Asdal i Øyestad, var svaret klart og kontant: «Det skulde eg daa tru. Det var daa han Tønnes som lærde meg upp til aa laga plogar».

Tønnes Olsen hadde en periode verksted ikke langt unna der hvor Erik Smed bor, i Gjennomskjæringa på veien fra Torbjørnsbu til Arendal sentrum.

Etter et opphold i USA, hvor han helt sikkert lærte seg litt av hvert når det gjaldt smiing og mekanikk, etablerte han på 1880-tallet «Arendals Egjernfabrik». (Eggjern høres poetisk ut, men i denne sammenhengen er det snakk om jernredskaper med skarp egg, altså f.eks. økser).

Tønnes Olsen var både en dyktig smed og en ivrig oppfinner og i 1900 sto han fram i avisene med modellen til en ny og forbedret slåmaskin, som «efter hvad alle sagkyndige Folk havde udtalt, blev ... den hidtil bedst konstruerede Slaamaskine i Verden.»

I et intervju med smeden kan vi lese: «Det er ingen Sag at gjøre Opfindelser», ytrede Olsen paa sin lune Maade, «men det er vanskeligere at gjøre det opfundne i Penge»

Smeder smir. Fortsetter å smi. Erik har ikke sluttet å smi, selv om sykdom har gjort at han har måttet legge fra seg hammeren.

Ordet «smi» kommer av det norrøne «smíða» som betydde «arbeide i tre eller metall, smi, bygge, tømre, snekre». Gammelengelsk «smiþ»: «handicraftsman, smith, blacksmith, armorer, carpenter, worker in metals or in wood”.

Både på norsk og engelsk kan man snakke om en komponist som en smed (visesmed/songsmith). Rimsmed ...

Smed = skapende menneske.

Det er ikke uten grunn «å smi» eller «smed» ofte brukes i avisoverskrifter og ordspill. Ikke minst forskjellige varianter

av «Å smi mens jernet er varmt», som her, eller «sin egen lykkes smed».

Erik Smed fortsetter å smi - på mange forskjellige vis. I samtaler på stamkafeen, på møter i organisasjonen Attac («en annen verden er mulig»), hjemme i huset på Torbjørnsbu hvor tilværelsen innrettes etter forholdene på finurlige måter, susende på sykkel gjennom Arendals gater med to alaskahuskier som drahjelp.

Olav H. Hauge sier: «Ein smed vert du aldri klok på». Smeden er nøye og kritisk, både med sitt eget og når dikterne smir sine vers. Og hun kan overraske. Sånn har smedene bidratt til at verden har gått framover.

Vi trenger smedenes nevenyttighet, oppfinnsomhet og sans for «det vakre», i dag også, i klimatrusselens tidsalder, «så lenge det går blod igjennom oss» (Jan Eggum).

Smeden må smi mens jernet er varmt. Det må vi alle.

Smiing er ikke gammeldags!

Erik viser meg en «you tube»-snutt som demonstrerer hvordan akslinger til biler blir laget av smijern. Uberørt av menneskehender, men det er smiing som foregår – plastisk bearbeiding av jern. Smiing brukes i bil- og verktøyproduksjon. Se her! Denne er smidd, sier han og legger en splitter ny skiftenøkkel på bordet