New Age i Arendal på 1920-tallet

© Gunnar Molden. Agderposten, 21. mai 1997.

Nylig dukket det opp et ukjent brev som forfatteren Hans Jæger skal ha skrevet til sine søsken i Arendal. Det mest sensasjonelle er at brevet er skrevet mange år etter at bohemkongen døde!

Allikevel var ikke mottakerne - broren, professor Oscar Jæger og søsteren, lege og gymnaslærer Hanna Jæger-Jensen - det minste i tvil om at det var deres egen bror som sto bak henvendelsen. Dette på tross av at de visste at det ikke var han som hadde ført brevet i pennen. Det var det nemlig en av dem som hadde gjort! Allikevel var de helt sikre på at det var Hans Jægers ånd som kom til uttrykk gjennom ordene. For dem var det overhodet ikke overraskende å få henvendelser fra folk som var døde. Det ble nemlig stadig vekk arrangert spiritistiske seanser når representanter for Jæger-familien var samlet, og under seansene ble det tatt imot åndelige beskjeder fra familiemedlemmer som var døde. Disse ble skrevet ned med automatisk skrift, av den som var valgt til å være formidleren eller mediet. Dessverre er bare noen få av «åndebrevene» bevart, men til gjengjeld er det altså bohemen Hans Jæger som fører ordet i et av dem.

Kristusprinsippet

Innholdet i brevet er ikke spesielt interessant, og jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å tro at det virkelig er Hans Jægers ånd som kommer til uttrykk. Bortsett fra den aggressive uttrykksmåten er det lite som minner om den Hans Jæger som levde her på jorda. Brevet inneholder både formaninger og oppmuntrende ord til søster Hanna, og språkbruken er typisk spiritistisk:

«Hanna må forstå at alt hvad hun siger er det rene nonsens. MS er selvfølgelig en person, men en person er ikke et menneske på samme måte som du og jeg, men en høi ånd som er en del av Kristus, en høi ånd som du nu ikke kjenner, men som jeg kjenner, og som du skal komme til å føle som en kraft der trykker dig i knæ som du har set Oskar ligge på knæ for dig .....  Vi arme små væsener som er saa envise og paaståelige og vi som er så stadige og vi som er så latterlig indbildske og så uhyre dumme som du og jeg Hanna. Ja du har så vanskelig for at tænke dig det Hanna, men jeg siger dig at du har aldrig talt tåpeligere i dit lange liv. Din bror Hans.»

«MS» var etslags åndelig vesen som stadig var i kontakt med Jæger'ne under disse seansene, det var visstnok den eneste «personen» utenfor familiekretsen som deltok. Ferdinand Jæger, en av Jæger-søsknene som ikke deltok i seansene, hadde en egen teori om hva disse bokstavene sto for: «Min satan». Ferdinand Jæger var en forholdsvis ortodoks kristen, men også han skal ha trodd på realiteten i det som foregikk under seansene. Men i motsetning til søsknene trodde han ikke det var positive åndskrefter som utfoldet seg.

Det er Hans Fredrik Ugland som har fortalt meg om seansene og som har latt meg lese brevene. Mora hans, Ingeborg Ugland, var datter til Hanna Jæger Jensen. Han har fortalt at også mora og hennes bror var overbeviste spiritister og at også de deltok i seansene. Men faren, Albert Ugland, fylkeskonservator og sjef på Aust-Agder Museet, lot seg ikke overbevise - han mente det som skjedde måtte forklares som ting som foregikk i underbevisstheten, og ikke i en reell åndeverden.

Spiritismen og seansene var ikke noe de innvidde innen Jæger-familien holdt for seg selv. Temaene ble ofte diskutert og åndebrevene var tilgjengelig for alle som ville se dem. Jæger Jensen kviet seg ikke engang for å vise brevene til den katolske sognepresten i Arendal, K. Kjelstrup. Det skjedde i forbindelse med en avisdebatt i 1920, og ble gjort i et forsøk på å overbevise Kjelstrup om at åndebrevene var «ekte vare». Åpenheten og troskyldigheten gjorde lite inntrykk på presten.

Debatten

Utgangspunktet for debatten var et foredrag Jæger Jensen hadde holdt under tittelen «Er psykisk forskning og spiritisme forenlig med kristelig livssyn?» («psykisk forskning» var et uttrykk som ble brukt av de som var opptatt av spiritistiske fenomener, men som ikke nødvendigvis var blant de troende). Bare tittelen på foredraget, som ble grundig annonsert, må ha virket kraftig provoserende på de som hadde et mer ortodokst eller pietistisk syn på kristendommen, og snart var diskusjonen i gang i Vestlandske Tidendes spalter.

Det begynte med et par innlegg som påsto at spiritismen ikke var noe annet enn gammelt hedenskap, og at det blant de som leflet med spiritismen var stor fare for å pådra seg sinnssykdom. Dermed måtte Jæger Jensen ut i spaltene for å forsvare sitt livssyn. Hun innrømte at det ikke var bra for ubalanserte mennesker å delta i seanser, men hun argumenterte med at lignende påstander så å si alltid ble framsatt når det skjedde noe nytt innen kristenlivet, enten det gjaldt tungetale eller vekkelsesmøter - og ingen mente vel av den grunn at kristendommen var av det onde? Hun ga også uttrykk for en sterk og personlig tro på spiritismen:

«Naar Gud lar et nyt, et vidunderlig haabets og fortrøstningens lys falde ind i den sorgens og haabløshedens nat som i vor tid ruger over jorden, naar Gud i sin naade mer høilydt end nogensinde før kalder paa den materialistiske, jordbundne slegt, da burde vel de kristne være de første til at glæde sig.»

Det går fram av Jæger Jensens innlegg at det var den direkte kontakten med åndeverden, meddelelsene fra de døde, som for henne var det nye spiritismen hadde å tilby menneskene.

Sogneprest Kjelstrup

Så kastet sogneprest Kjelstrup seg inn i debatten. På vegne av det største og eldste kristne kirkesamfunnet (den katolske kirka) ropte han et kraftig varsko, og ba om at Gud måtte bevare landet fra den «spiritistiske farsott» (uttrykket sier litt om den interessen det må ha vært for spiritismen på denne tida).

Det kom ikke så mye interessant ut av diskusjonen om de spiritistiske fenomenene. Påstand sto mot påstand: Jæger Jensen bygde på sine erfaringer fra seansene, presten holdt seg til Bibelens advarsler mot åndemaning. Men på et punkt gnistret det til, på en sånn måte at det lukter svidd fortsatt, når innleggene leses i dag. Det var da Jæger Jensen kom med denne kraftsalven:

«Saameget kjender De til de meddelelser som jeg paaberoper mig (her sikter hun til åndebrevene, som hun hadde vist ham), og som min tro paa de psykiske fænomener grunder sig paa, at De ingensomhelst ret har til at kalde dem kristendomsfiendske, medmindre De regner den gudsbespottelige dogme om en evig fortapelse som kristendommens hovedhjørnesten. Med Kristi egen lære, med mesterens store kjærlighetsbud er de i den skjønneste overensstemmelse.»

Å komme med sånne uttalelser i en by som Arendal, hvor pietismen hadde en betydelig oppslutning, var kanskje vel så modig som å forsvare spiritismen, og Kjelstrups svar tyder på at han var kraftig provosert:

«Et «gudsbespottelig» dogme kalder De læren om en evig fortapelse. Heri harmonerer De altsaa fuldt ud med den bekvemme, elastiske kristendom, som saa mange av tidens børn tilrettelægger sig paa trods av skriftens klare, utvetydige ord. Ti De vil vel neppe vove at paaberope Dem den banale fortolkning av ordet «evig» i Frelserens uttalelser, ifølge hvilken ordet kun skulde bety «stedsevarende» (bestandig), naar det anvendes om saligheten, men «meget længe» naar det anvendes om evighetens straffe!»

Kjelstrup sa også at hvis avisa ville gi han spalteplass skulle det være han en glede å komme med en utredning om at helvetesdogmet var i samsvar med skriftens lære og også sunn fornuft.

Jæger Jensens svarte kontant:

«At en gud som er kjærlighet skulde skape millioner av mennesker til det formaal at pines i evighet vil alverdens argumenter aldrig kunde faa mig til at anerkjende som et postulat av den sunde fornuft, likesaalit som jeg vil kunde tro paa en salighet i egoistisk forglemmelse av andres lidelser.»

***

Hanna Jæger Jensen

Da Hanna Jæger Jensen var tre år gammel døde mora hennes, og siden også faren hadde dødd få år tidligere (før hun ble født), måtte hun og de yngste søsknene plasseres i fosterhjem. Familien hadde bodd en del år i Bergen, men barna ble nå sendt til Arendal, hvor begge foreldrene var født og oppvokst. Hanna kom til Kolbjørnsvik, til Stian Herlofsen og hans familie, mens brødrene Hans (bohemen), Oscar og Ferdinand ble plassert hos Niels Mathias og Hanna Cecilie Aalholm, som bodde på Tyholmen. Fru Aalholm var søster til barnas mor. Med tanke på de forskjellige religiøse standpunktene som Jæger-barna kom til å forfekte, er det interessant at Aalholm var formann i Arendal Indremisjon og Herlofsen en av de fremste indremisjonsmennene på Hisøy. Bortsett fra Hans kom Jæger-barna til å ha et nært forhold til fosterforeldrene så lenge de levde, men det forhindret dem ikke fra å forfekte sterke anti-pietistiske synspunkter (Ferdinand var den som sto nærmest indremisjonen, men også han hadde avvikende holdninger til sentrale dogmer).

Hanna kom ihvertfall ikke til å følge påbudet om at kvinner skal holde seg til kvinnesysler! Hun var blant de aller første kvinnene som utdannet seg til lege i Norge, men hun kom i liten grad til å praktisere i dette yrket (ifølge barnebarnet Hans Fredrik Ugland fordi hun ikke tålte å se blod!). Istedet ble hun lærer; først drev hun en privat pikeskole i Arendal, siden var hun adjunkt på den høyere skolen i byen. Hun var også politisk engasjert, og var eneste kvinnelige medlem av kommunestyret i Hisøy.

I 1911 var hun med på å opprette Arendal Diskusjonforening, en forening hvor kvinner møttes for å høre foredrag og diskutere. Jæger Jensen var den selvskrevne lederen fra opprettelsen til hun døde i 1925. Det var i denne foreningen hun holdt foredraget som utløste «spiritismedebatten».

I løpet av debatten falt sogneprest Kjelstrup flere ganger for fristelsen til å skåre billige poenger på at Jæger Jensen var kvinne. Han siterte bl.a. Shakespeare, som skal ha sagt at kvinnelig logikk går ut på at «Sånn er det, fordi jeg mener det er sånn», og han brukte uttrykket «feminin følelseskristendom» om dem som ikke trodde på evig helvetespine. Han sa også: «Overfor troende spiritister (især når man har med kvinder at gjøre) nytter det vel intet at komme med historiske argumenter; ti spiritismens styrke ligger i dens appel til følelseslivet». I ettertid er det denne sida ved debatten som virker mest gammelmodig.

Det skyldes selvsagt at det på dette området har skjedd store forandringer i mellomtida; forandringer som Hanna Jæger Jensen på mange måter var med på å bidra til, også ved at hun uredd og energisk sto fram i offentlige diskusjoner med mektige menn og argumenterte for det hun trodde på. Om vi er enige eller uenige med hennes standpunkt i debatten, spiller ingen rolle i den sammenhengen.

***

Ferdinand Jæger

Når det gjaldt helveteslæra var det ikke bare Oscar blant søsknene som delte henne synspunkt. Heller ikke Ferdinand, som altså var en nokså ortodoks kristen, kunne forsone seg med tanken om at de som hadde dødd uten å være frelst skulle være fortapt for evig og alltid. På eget forlag ga han ut en rekke skrifter som alle sammen kretset om dette problemet, og konklusjonen hans var at når det i Bibelen er snakk om evig straff, så kunne ikke det bety for alltid, men bare for en lengre periode - altså nettopp det synet Kjelstrup raljerte over.

Ferdinand, Hanna og de andre Jæger-barna hadde opplevd en familietragedie, som kom til å prege dem resten av livet. Mens de var små hadde begge foreldrene dødd, og senere hadde også broren Robert blitt brutalt revet vekk, før han ble ordentlig voksen. Det er ingen tvil om at disse hendelsene gjorde et voldsomt inntrykk på dem, og litt hobbypsykologisk kan man spekulere på om det var dette som gjorde at de hadde så store problemer med å tro på evig pine (flere av de som var døde var ikke frelst, som pietismen «krevde»), og at flere av dem var opptatt av spiritismen (det gjaldt Hanna, Oscar og i en periode den eldre broren Nicolai). Det var nettopp de døde familiemedlemmene som var «brevskrivere» eller som det kom meldinger fra under seansene.

Men det psykologiske forklarer selvsagt ikke alt. Spiritismen var en åndsretning i medvind i mellomkrigstida - en motebølge, kan vi godt si. Det fantes mange som ikke kunne akseptere en ortodoks eller pietistisk kristendom, men som heller ikke var fornøyd med et livssyn som bare bygde på rasjonalisme og materialisme. En situasjon som på mange måter ligner på dagens. Når vi nå for tida snakker om New Age har vi lett for å glemme at mange av de fenomenene som går under denne betegnelsen har en lang historie bak seg.

***

Kontakt med de døde

Spiritismen som åndsretning oppsto i andre halvdel av 1800-tallet, og fikk etterhvert en viss oppslutning i kulturelle og intellektuelle kretser i USA og Europa. Retningen har gjennom årene frambrakt mange fargerike og eksentriske lederskikkelser, som madam Blavatsky, Gurdjieff og Krishnamurti. Også Rudolf Steiner, antroposofiens og Steiner-skolenes far, var opprinnelig tilhenger av madam Blavatsky og hennes lære.

I leksikonet defineres spiritismen på denne måten: «troen på at det er mulig å komme i forbindelse med avdøde menneskers ånder, særlig ved hjelp av medier, dvs. mennesker som antas å sitte inne med spesielle betingelser for å være mellomledd mellom åndene og den materielle verden». Kontakten med åndeverden kan komme til utrykk ved automatisk skrift, bordbanking, gjenstander som beveger seg og forsvinner, og ånder som kommer til syne. Mange av de som har drevet med disse tingene har blitt avslørt som bedragere, men fortsatt er det vel ingen som har klart å bevise at «overnaturlige» hendelser ikke kan forekomme (heller ikke at de kan forekomme, så sånn sett er man fortsatt like langt).

Spiritismen hadde en oppblomstring i mellomkrigstida, og da fikk den også et visst gjennomslag i Norge. Oscar Jæger var en av de som ble omvendt. Han var professor i sosialøkonomi ved universitetet i Oslo, men tilbrakte alltid sommerferien på Songe utenfor Arendal. Han var med på å starte Norsk Forening for psykisk Forskning, og var formann for den fra 1918 til sin død i 1933. Denne foreningen hadde som målsetting at spiritistiske fenomener skulle undersøkes med vitenskapelige metoder. Det er allikevel ingen tvil om at Oscar Jæger selv var overbevist om at disse fenomenene var ekte, noe ikke minst det forholdet at han deltok aktivt i seanser, når han var på ferie i Arendal, vitner om.

[NB: forbehold om feil som har oppstått ved OCR-skanningen. Sjekk evt. originalen.]