Nyttig kunnskap – til liten nytte? Frederik Ludvig Fabricius og hans innsats for å fornye jernverksdriften i Norge

16.12.2014 16:40

 

 © Gunnar Molden. FORTUNA (Næs Jernverksmuseum), Nr. 4 (2008).

1. Ut i verden

I 1762 ble Frederik Ludvig Fabricius (1730-1786)[1] utnevnt til overinspektør i grevskapet Laurvigen. På et vis kan vi si at han arvet dette embetet etter sin far Laurits, som hadde vært overinspektør til sin død året i forveien. Men det innebar ikke at ”unge Fabricius” nødvendigvis manglet forutsetninger for å gjøre en god innsats. Tvertimot er det grunn til å tro at han var svært godt forberedt på å gå inn i dette embetet.

Overinspektøren satt på toppen av maktpyramiden i grevskapet. Han var en slags amtmann med oppgaver innen rettsvesen og skatteinnkreving, samtidig som han var øverste leder for den omfattende næringsvirksomheten som foregikk i grevenes navn og som utgjorde en betydelig del av grevenes inntektsgrunnlag. De viktigste næringene var jernverksdrift (Fritzøe Jernverk) og sagbruksdrift/trelasthandel. Selv om det var egne under-administrasjoner på hvert av disse feltene, måtte overinspektøren selv ofte ta beslutninger som gjaldt næringsvirksomheten.

Øystein Rian nevner at ”gamle” Fabricius i 1750-årene ”brukte ... sin sønn Frederik Ludvig i administrative oppdrag”,[2] noe som må oppfattes som bevisste forberedelser til å gjøre sønnen skikket til en rolle i grevskapsadministrasjonen, når det gjaldt de administrative kvalifikasjonene. Men hva med næringsvirksomheten? Hva slags kompetanse hadde ”unge Fabricius” på dette feltet?

Jeg har tidligere presentert den rollen Fabricius hadde i forbindelse med forsøket på å innføre den vallonske måten å framstille smijern på ved Fritzøe Jernverk, ”et avbrutt forsøk” som foregikk i årene 1762-63. I den forbindelse var Fabricius blitt sendt til de fransktalende områdene av dagens Belgia, dels for å lære mest mulig om den omfattende bergverks- og industridriften som foregikk i dette området, dels for å få tak i fagfolk som var villige til å være med på vallonforsøket hjemme i Larvik. Det var etter all sannsynlighet greven selv – Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig – som var pådriveren både når det gjaldt vallonforsøket og Fabricius’ reise i Belgia.

I brev til greven hadde Fabricius gitt uttrykk for bekymring, når det gjaldt om han ville rekke hjem før faren døde. Han visste at faren var syk og var redd for å ”bli glemt” når ledige stillinger/embeter skulle besettes ved farens bortgang. Greven gjorde narr av disse bekymringene og avfeide dem på denne måten i et brev til en av sine embetsmenn:

”Forunderligt var det, naar han vil kuns rett betænke sig, at ieg skulle vende[?] saa stor Bekostning paa hans Reise, naar ieg ved hans Retour ikke agtede at bruge ham”. [3]

Sitatet indikerer at det ikke var hvilken som helst type kunnskap greven hadde ønsket å skaffe til veie, når han hadde valgt å bruke store beløp på reisevirksomheten til den unge mannen fra Larvik. Det han var ute etter var nyttig kunnskap (”useful knowledge”) for å låne et uttrykk fra teknologihistorikeren Joel Mokyr –  det vil i dette tilfellet si kunnskap som kunne brukes i tilknytning til næringsvirksomheten i grevskapet.

I artikkelen om vallonforsøket konstaterte jeg at Fabricius under oppholdet i den fransktalende delen av Belgia ”må ha fått en grundig innføring i hva som foregikk på jernverksfeltet i denne delen av Europa” – i et område som gjennom lang tid hadde hatt en betydelig industrivirksomhet og som etter hvert skulle bli et brohode for den industrielle revolusjonen på kontinentet.       Men før Fabricius bega seg til vallon-området hadde han vært på reisefot i Storbritannia også; og også herfra må han ha fått med seg mye nyttig kunnskap om jernverksdrift og annen industrivirksomhet. Selv om den industrielle revolusjonen i Storbritannia på dette tidspunktet bare var i sin spede begynnelse, og det ennå kom til å ta ei stund før folk fikk øynene opp for hva det var som var i ferd med å skje, er det klart at oppholdet der må ha gitt Fabricius en unik mulighet til å sette seg inn i det ”det nyeste nye”.

I årene framover kom mange dansker og nordmenn til å tilbringe perioder i Storbritannia for å studere industri og teknologi, f.eks. brødrene Peter og Carsten Anker som var her under si dannelsesreise på begynnelsen av 1760-tallet. Men Fabricius var utvilsomt blant pionerene. Han må dessuten ha hatt relativt gode forutsetninger for å forstå og lære av den industrielle virksomheten han fikk anledning til å studere, tatt i betraktning hans bakgrunn som sønn av overinspektøren i grevskapet og den opplæringen han allerede hadde fått som ”trainee” i grevskapsadminstrasjonen.

Det er ikke noen enkel sak å ”måle” den nytten Fabricius kan ha hatt av oppholdet i Storbritannia og på kontinentet og det er like vanskelig å vurdere i hvor stor grad industrien i grevskapet har hatt nytte av de erfaringene og kunnskapene han tilegnet seg. Det som etter min mening må være utvilsomt er at denne reisevirksomheten må ha gjort Fabricius mere kompetent enn de fleste andre norske jernverksfolk i ledende stillinger på denne tida. Vi skal dessuten senere få se at Fabricius fortsatte å være engasjert i spørsmål knyttet til fornyingen og forbedringen av jernproduksjonen i Norge, også etter at han hadde tiltrådt embetet som overinspektør.

For Fabricius startet den langvarige utdannelsesreisa i september 1758, da han reiste hjemmefra med Larvik-skipet ”Printzen”. [4] Første stopp var London, hvor han ankom mot slutten av året og tilbrakte en lengre periode, både for å lære seg språket og for å studere markedsforholdene for trelast og jern, som var blant de oppgavene han var blitt pålagt av greven. Jeg har ikke kommet over noen detaljert reiseinstruks, men i et av de brevene greven selv sendte til Fabricius mens han oppholdt seg i London heter det:

”Min idee hvorfore ieg har sendt Eder til Engelland .... 1.... giøre eder træ-handlingen bekjendt .... 2. At eftersee de skottiske steen-kull-miner, og at prøve om man kunde bekome deri en erfaren Mand, for at probere om enten i Grevskabet eller ved Christiania, steenkull kunde findes ... [3.] At eftersee Jern-Verkerne og erkyndige eder om der var nogen erfaren Mand derfra at bekomme som kunde indrette et Valtz-Værk til Plader eller deslige lette haand-greeb som engellenderne haver. ”[5]

Hvis rekkefølgen skal oppfattes som en prioritering må spørsmål knyttet til trelasthandelen oppfattes som den viktigste delen av oppdraget. Med tanke på de store skogområdene i grevskapet og den store etterspørselen etter trelast i Storbritannia, er det ikke så overraskende at denne oppgaven fikk en høy prioritet. - Den nest viktigste oppgaven var kullgruvedrift. Fabricius skulle sette seg inn i måten de britiske kullgruvene ble drevet på, og dessuten forsøke å få tak i fagfolk som kunne være med på å lete etter kullforekomster i Norge, fortrinnsvis i nærheten av Larvik eller Christiania. For noen vil dette muligens virke som en besynderlig idé – kullgruvedrift ved Oslofjorden! Men noen plutselig innskytelse var det i hvert fall ikke. Også når det gjaldt den andre delen av Fabricius’ store reise – oppholdet i vallonområdet – var innhenting av opplysninger om kullgruvedrift en av de høyest prioriterte oppgavene, ifølge grevens retningslinjer. Etter min mening gir dette forholdet en god illustrasjon på forskjellen mellom å ”lese” historien  bakfra (”i etterpåklokskapens lys”) og forfra (forsøke å sette seg inn i situasjonen til fortidas mennesker for å forstå deres handlinger og holdninger).

Vi vet at det var små muligheter til å finne kull i Sør-Norge. Men i andre halvpart av 1700-tallet hadde man ingen grunn til å trekke en bastant konklusjon om dette. Hadde greven i dette tilfellet vist seg å være ”sanndrømt” og det hadde blitt gjort funn av betydelige kullforekomster, må man tro at den industrielle utviklingen i Danmark-Norge hadde tatt en helt annen retning og både greven og Fabricius hadde kanskje endt opp som foregangmenn for en ny æra. Det ble faktisk gjort funn av kull i det dansk-norske riket på denne tida, men det skjedde på steder langt borte fra grevskapet (Bornholm og Færøyene).[6]  Derfor var det ikke helt ”dustete” at greven ba Fabricius om å prioritere dette feltet, selv om det utvilsomt var synd med tanke på det direkte utbyttet av Storbritannia-oppholdet – og synd for oss i ettertida som naturlig nok er mest interessert i det som faktisk skjedde og ikke i samme grad i det som kunne ha skjedd.

Det tredje punktet i ”instruksen” – det eneste som primært har med jernframstilling og  -foredling å gjøre – er formulert på en måte som gjør det litt vanskelig å få klarhet i hva slags forestillinger og forventninger greven og hans menn hadde på dette feltet. Det er ikke en gang helt sikkert at valseverket som nevnes var tiltenkt en rolle ved Fritzøe. Larvikgreven drev nemlig en egen spikerfabrikk i København og man kan ikke utelukke at det var der han ønsket seg et valseverk. Uttrykket ”lette haand-greeb som engellenderne haver” kan tolkes svært vidt, men det er grunn til å tro at det er praktiske og arbeidsbesparende innretninger det først og fremst siktes til – og f.eks. ikke ”teknologi-pakker” av typen Huntsmans metode for smelting av stål i digler.[7] Men det at retningslinjene på dette feltet var vagt formulert – i hvert fall i dette dokumentet – førte ikke til at Fabricius ignorerte å sette seg inn i nye teknikker og teknologier, særlig de som angikk jernverksdriften. Som vi senere skal se fikk han med seg en god del på dette feltet også.

I første omgang var det ikke de store teknologiske emnene Fabricius gikk løs på – f.eks. bruken av steinkull til jernsmelting, et av de viktigste elementene innenfor den industrielle revolusjonen på jernets område. Bortsett fra å beskjeftige seg med trelasthandelen, som han redegjorde for i en utførlig rapport, var han i den første delen av oppholdet opptatt av forholdene på jernmarkedet med tanke på mulighetene for eksport av smijern fra Fritzøe – et tema som han ser ut til å ha oppfattet som en svært viktig oppgave under oppholdet, på tross av at den ikke spesifiseres i ”instruksen”.

Undersøkelsene om markedsforholdene ble oppsummert i en rapport til greven med overskrift ”Om Jern-Handlingen”. Her redegjorde Fabricius for den store mengden jern som på denne tida ble importert til England - fra Sverige, Russland og Spania, ”samt og saa noget fra Norge, der dog hidindtil ei har været af saa stor og Considerable Quantitét, som fra hine Stæder”. Blant disse landene var Sverige det fremste både når det gjaldt kvantitet og kvalitet. For det norske jernet kunne man oppnå en pris av 17-18 pund pr. tonn, mens det beste svenske ble betalt med 19-23 pund pr. tonn. - Det meste av det ”norske” jernet kom fra tollstedene Fredrikshald, Christiania, Langesund og Arendal. Men størstedelen av det jernet som kom fra de to førstnevnte stedene var svensk jern som ble videre-eksportert til Storbritannia. Det egentlige norske jernet stammet hovedsakelig fra jernverkene Fossum, Bolvik, Egeland, Hassel og Dikemark. Selv om det åpenbart er snakk om beskjedne mengder norsk jern, er dette interessante opplysninger, siden det innen jernverkshistorien ikke er vanlig å regne med at det forekom noen særlig eksport av norsk jern på 1700-tallet (hvis vi ser bort i fra det som ble ”eksportert” til de andre landene i den dansk-norske staten).

Fabricius hadde et sterkt ønske om å finne ut hvorfor det svenske jernets renommé var så mye bedre enn det norske, og han nevner som eksempel at det britiske Admiralitetet overhodet ikke ønsker norsk jern til sine fartøyer. Som begrunnelse for det negative synet har han ofte fått høre at det norske jernet  ”er alt for haardt og største deelen deraf Kold skiørt, samt at det til forsmedning medtager større Mængde Steen Kull end det Svenske, og giver større Afbrendsel.” Han nevner også en litt mere spesiell begrunnelse som han har fått høre fra skipssmeder og sjøfolk: ”at det Norske Jern meget meer skal trekkes af Magneten end nogen anden Sort, og derfor, af Frygt for at forstyrre Compasset neppe vil bruge det til Skibsarbeide”.

Han innrømmer at det svenske stangjernet han har sett i Storbritannia har vært ”glattere og accuratere udsmidet” enn det han kjenner hjemme fra Larvik, selv om Fritzøe ifølge hans erfaring ligger best an på dette området blant de norske. Også når det gjaldt utseendet var med andre ord det svenske jernet i en klasse for seg. Men Fabricius prøvde allikevel å sette et lite spørsmålstegn ved den så å si enstemmige dommen. Han mente at noe av årsaken kunne være at det norske jernet som ble innført i Storbritannia kom fra jernverk som ”alle har renomée for, om icke at producere det sletteste Jern i Norge saa dog det, som ei nær kommer op imod Laurvigs [Fritzøes] eller adskillige andre Jern Værkers Producter.”

På bakgrunn av denne antakelsen – som selvsagt må stå for hans egen regning – ba Fabricius om å få tilsendt stangjern fra Larvik, sånn at Fritzøe-jernet kunne bli nærmere undersøkt av britiske fagfolk. Hvis resulatet av undersøkelsene ble at Fritzøe-jernet fikk en bedre karakter – og dermed høyere pris – enn det vanlige norske, kunne det bli lønnsomt å satse på eksport til Storbritannia, ikke minst hvis jernprisene i Norge og København skulle falle i forhold til det nåværende nivået. Men han argumenterte også for at et praktisk forsøk ville gi ”nyttig kunnskap” uansett hvordan utfallet ville bli:

”(man) kunde … ved saadan nøye Comparation med det Svenske Jern blive Vaer, hvad Dyder det eene Jern virkelig tilkommer frem for det andet og tillige paa det nærmeste kommer efter, hvad Feil der egentlig er ved det Norske Jern, hvoraf saa meget vissere maatte sluttes, hvad der til dets Forbedring kunde være at giøre; ligesom man og ved saadan Prøve fik at vide, til hva slags Arbeide det Norske Jern i Engelland bedst kunde employeres [anvendes], og følgelig efter hvad dimensioner[?] det maatte udskibes.”

Det foreslåtte forsøket ble så – i beste opplysnings-ånd – satt ut i livet mens Fabricius oppholdt seg i London. Han gjorde avtale med to smeder, som hadde vært brukt som konsulenter av det britiske Parlamentet for å vurdere kvaliteten på jern produsert i Nord-Amerika, til å foreta prøvesmiing og uttale seg om kvaliteten. Den ene var anker- og skipssmed, den andre hadde erfaring med ”ald slags Smeede Arbeide til Bygninger, Machiner og alle haande Brug ved Landet”.

Den sistnevntes vurdering, sånn som den ble gjengitt i Fabricius’ rapportkladd, gikk ut på at Fritzøe-jernet var ”got og af seyg og sterck materie” og at det når det gjaldt ”indvortes qualitet” var likegodt som det svenske. Riktignok tålte ikke Fritzøe-jernet så langvarig og sterk varme (”hvilcket han dog maatte tilstaae snarere var een god end ond qualitet, naar Arbeiderne først blev vant dertil”), det var lite egnet til ”Poleret Verck” og en del av jernet var ikke så ”accurat og glat” utsmidd som det svenske. Den siste innvendingen var ifølge Fabricius svært viktig å ta hensyn til hvis man ønsket salg av norsk jern i London. Pga. det høye lønnsnivået her, var man ute etter jern som trengte minst mulig bearbeing.

Hvis disse manglene var blitt rettet opp – især den siste – ”saa tilstod Smeden at inttet Svensk Jern er bedre”. Fabricius nevner også at han tror ”det .... projecterte Hammer og Ambolt Slibe Verck [i Larvik]” ville kunne bidra til et bedre resultat når det gjelder jernets utseende. Tilslutt føyde han til for egen regning: ”selv er (jeg) vidne til, at det [Fritzøe-jernet] lod sig hamre, arbeide og svitze ligesaa got som det beste af andre[?] Sorter eller nogen sinde af Jern[?] kand utfordres.”

Den andre smeden avga følgende korte og konsise erklæring:

”Upon Request of Mr. Frideric Lewis Fabricus [sic] I do hereby testify, that I by his Desire have tryed a parsell of Square and Flat Norway Iron ...., which i bought of him and found it Under my work to Anchors and in the Shiping way Exceeding good so that it prooved it Selfe to be as good as any Swedish Iron i ever wrought and better then Sume Sorts of the Same”.

Dermed var det i det minste slått fast at hvis ledelsen for grevskapet og jernverket hjemme i Larvik ønsket å satse på utførsel av stangjern til Storbritannia, så var ikke spørsmålet om kvalitet en uoverkommelig hindring.

Etter å ha utført disse oppdragene og også forbedret sine engelskkunnskaper med hjelp fra en ”Informator”, foretok Fabricius en reise til det nordlige England og det sørlige Skottland. I denne fasen av oppholdet var ”nyttig kunnskap” med tanke på jernverksdriften i Larvik i enda større grad i fokus, selv om Fabricius til en viss grad fortsatt må ha vært bundet av grevens ”ønskeliste”. - Dessverre er kildematerialet som angår denne delen av reisa i en lite tilgjengelig forfatning. Når det gjaldt trelast- og jernhandelen på Storbritannia, fins det bevarte, renskrevne rapporter fra Fabricius’ hand. Det må i disse tilfellene dreie seg om den originale rapporten som ble sendt til greven eller evt. en kopi av denne. Når det gjelder de observasjonene som Fabricius’ gjorde under oppholdet i Nord-England og Skottland, så er det – såvidt jeg har funnet ut - bare Fabricius’ kladd som er bevart, og den er så slurvete skrevet og med så mange overstrykninger og tilføyelser, at den er svært tungvint å gjennomgå og analysere. - Men det er selvsagt ikke utelukket at det vil dukke opp originaler eller lesbare kopier av dette rapportmaterialet også. Her og nå vil jeg derfor nøye meg med en gjennomgang av hovedinnholdet i ”rapporten”; bare når det gjelder noen forhold vil jeg gå inn på detaljene.

At greven hadde signalisert så stor interesse for kullforekomster og kullgruvedrift, kom til å være bestemmende for mye av det Fabricius foretok seg under denne delen av oppholdet i Storbritannia også. Mer enn halvparten av rapport-kladden handler om temaer som enten direkte eller indirekte er knyttet til kullgruvedrift, og noe av det er veldig ensidig innrettet på dette spesialfeltet, for eksempel en lengre redegjørelse for geologiske og mineralogiske forhold knyttet til kullforekomster i Storbritannia. Siden det meste av dette ikke førte til praktiske resultater i dansk-norsk sammenheng overhodet og slettes ikke for Fritzøe og Larvik, vil jeg ikke gå nærmere inn på denne delen av rapport-kladden her, bortsett fra når det gjelder ett tema - bruken av dampmaskiner til lensing av gruver.

De fleste oppfatter - selvsagt med rette - dampmaskina som en av de viktigste teknologiske innretningene med tilknytning til den industrielle revolusjonen. Det dreier seg ikke om en ”oppfinnelse” med én opphavsmann, men om en innretning som brukte lang tid på å bli ”voksen”. Først med James Watt’s forbedringer – som var resultater av en iherdig prøving og feiling over et langt tidsrom – ble dampmaskinteknologien uovervinnelig, og fra da av spredte teknologien seg lynraskt. Men også før dette hadde mindre perfekte varianter fått en betydelig utbredelse i Storbritannia, ikke minst i forbindelse med kullgruvedrift, hvor dampmaskinene løste problemet med vannlensing etter hvert som gruvene ble dypere og dypere. På midten av 1700-tallet var dampmaskiner av Newcomen-typen i bruk ved mange gruvefelt og industrianlegg i Storbritannia.

Sammenlignet med de innretningene som disse maskinene avløste – enkle innretninger drevet av heste- eller vannkraft – er det opplagt at dampmaskinene må ha vakt stor oppmerksomhet. De gikk på denne tida under navnet ildmaskiner – ”fire engines” – og må ha vært et potent symbol på at noe var i ferd med å skje innen den britiske industrien som nesten hadde magisk karakter. At dampmaskiner er nevnt i kildematerialet om Fabricius’ Storbritannia-opphold er derfor ikke i seg selv særlig overraskende – selv om det er interessant å kunne konstatere at en person som var tiltenkt en rolle i administrasjonen av Larvik grevskap skaffet seg konkret og detaljert innsikt i denne teknologien så tidlig som 1759-60. Men etter min oppfatning er den grundigheten Fabricius la får dagen når det gjaldt å ”skrive hjem om” denne kunnskapen, en indikasjon på at det ikke bare var generell nysgjerrighet som lå bak observasjonene, men en tanke om at dette var noe som kunne nyttiggjøres i dansk/norsk sammenheng også.

Fabricius laget både en detaljert prinsipptegning (se illustrasjon) og viet et lengre avsnitt i rapport-kladden til en beskrivelse av dampmaskinteknologien og hvordan den ble anvendt. Han omtaler dampmaskinene som noe han ofte har sett, men som det allikevel har vært vanskelig å skaffe nøyaktige opplysninger om - pga. ”extraordinaire Jealousie” (særskilt påpasselighet) på dette området. Med andre ord: denne teknologien var et fortrinn britene ønsket å beholde for seg selv! Det at Fabricius allikevel kunne levere greven en detaljert redegjørelse for hvordan dampmaskinene var innrettet og fungerte, forteller om en stor iherdighet når det gjaldt å skaffe akkurat denne kunnskapen til veie.

I tillegg til det som har med kullgruvedrift å gjøre, inneholder rapport-kladden også Fabricius’ observasjoner om handelen med kull og mulighetene for import til Norge og Danmark, om trelasthandelen i disse delene av Storbritannia og – ikke minst viktig for norske jernverk – om muligheten for import av stellestein (ildfaste masovnsstein). Alt sammen observasjoner med stor nytteverdi. Å ta i bruk steinkull i begrensede mengder var f.eks. aktuelt ved de norske jernverkene, uavhengig av om jernverksdriften ble revolusjonert eller ikke. Men først mot slutten kommer Fabricius til spørsmål som mere direkte har med jernverksdrift å gjøre og som i noen tilfeller handler om ”det nyeste nye” på dette feltet. At disse observasjonene har en såpass begrenset og underordnet plass i rapport-kladden, gir et klart signal om at vi ikke må overdrive Fabricius’ rolle som formidler av ny teknologi og kunnskap.

I innledningen til det avsnittet som handler om ”Beskaffenheden af de Engelske Jern-Verker” understreker Fabricius at også på dette feltet har forsøkene på å skaffe informasjon blitt hindret av ”den stercke Jealouise de i Engelland viser mod fremmede[??] som vil see deres Indretninger i sær disse, som Eyeren cachere [skjuler] det meeste muligt, endog fra deres egne landsmænd”. Dette bekrefter at jakten på nyttig kunnskap hadde et visst preg av ”industrispionasje”, selv om dette er et forhold som sannsynligvis er blitt kraftig overdrevet i mange framstillinger om kunnskapsoverføring fra dette tidsrommet.

I neste omgang foretar Fabricius en detaljert beskrivelse av virksomheten ved steinkullbaserte masovner, inkludert hvordan steinkullet ble raffinert til cinders/koks før det kunne tas i bruk. - Som nevnt var bruken av steinkull til framstilling av råjern et viktig element i den industrielle revolusjonen. Steinkullet løste det store brenselsbehovet som i Storbritannia ikke lenger lot seg dekke med trekull og bidro på sikt til en formidabel økning i den britiske jernproduksjonen. Men det tok mange år med prøving og feiling fra metoden ble forsøkt første gang – i 1709 i Coalbrookdale – til ”det store spranget” i jernproduksjonen, som først kom på 1790-tallet. Omkring 1750-60 var steinkull-metoden tatt i bruk ved mange jernverk, men den var ikke enerådende, og Storbritannia var – som vi har sett - avhengig av en stor import av jern.

Fabricius beskriver deretter ovner som ble brukt til omsmelting og støping, som han sammenligner med ”reverbeer ovne” som han kjenner fra ”Chymien”. Det dreier seg om smelteovner hvor det ikke er direkte kontakt mellom varmekilden og det råmaterialet som skal smeltes. Han beskriver også støping i lukket form og legger vekt på at man er i stand til å støpe det meste – uansett form og fasong – med disse hjelpemidlene. Det er tydelig at den teknologien og de håndgrepene Fabricius kunne observere når det gjaldt forming og støping, må ha fenget hans interesse. Han skriver at han er redd det blir for vidløftig å gå igjennom hele produktspekteret, men forsikrer at han har ”med ald fliid” har ”givet agt paa” å få med seg flest mulig finurligheter. Dersom greven skulle ønske det, ville det være mulig å skaffe til veie modeller – i margen har han føyd til ”som jeg kunde finde bæst employerlig [anvendelig] ved Fritzøe Jernverk”. Dette var åpenbart kunnskap som Fabricius mente direkte ville kunne anvendes hjemme i Larvik.

Helt til slutt i rapportkladden beskriver Fabricius ”2de store Jern-Fabriquer” ved Swallwell og Winlaton, like i nærheten av Newcastle. At Fabricius fant veien hit og la stor vekt på de observasjonene han gjorde her, indikerer at han ikke reiste rundt på måfå, men var godt orientert om hva han burde se. På disse to småstedene – som egentlig utgjorde et sammenhengende industriområde – lå et av de største og viktigste anleggene for videreforedling av jern i Storbritannia på 1700-tallet. Herfra ble det levert store mengder jern til den britiske krigsflåten og f.eks. også redskaper av ymse slag til plantasjene i Amerika. Det var utvilsomt et sted hvor det var mye å lære for industrifolk. Ifølge jernverkshistorikeren Chris Evans var anlegget et nesten obligatorisk stopp på reiseruta til svenske ”industri-turister” på denne tida. [8]

Det som særlig interesserte Fabricius på dette stedet var produksjonen av spiker og ankere, begge deler produkter som det var stor etterspørsel etter både i Storbritannia og i Danmark-Norge, ikke minst i forbindelse med bygging og utrusting av krigsskip. Som nevnt hadde Larvik-greven en egen spikerfabrikk i København, så her var det dobbelt grunn til å få med seg flest mulig detaljer. Fabricius beskriver skjære-, valse- og slipeverk og sammenligner i flere tilfeller med hvordan man utførte lignende operasjoner i Larvik og København. Det er ingen tvil om at han har oppfattet den kunnskapen han fikk med seg herfra som ikke bare ”kjekk å ha”, men som noe som kunne brukes.

Men det er betegnende at når det gjaldt det som antageligvis var den mest revolusjonerende innretningen som befant seg på dette stedet – en ”Staal Ovn hvor de pretenderer [påstår] at gjøre det beste staal i Engelland” – så var det ikke mulig for Fabricius å skaffe seg opplysninger over hodet. Han måtte bare beklage, men det hadde ”været ... plat u-muelig at faae dende Indretning at see”. Han fortalte at denne ovnen var innrettet på en sånn måte at ingen av arbeiderne kunne se hva mesteren foretok seg, når jernet ble omdannet til stål. Igjen et eksempel på at de virkelige teknologi-hemmelighetene ikke var noe man uten videre fikk tilgang til.

Oppholdet i Storbritannia var – som nevnt - bare den første halvparten av det jeg her har kalt Fabricius’ utdannelsesreise. I den andre halvparten oppholdt han seg i det vallonske området av det som den gangen ble kalt Nederlandene. Denne delen av reisa har jeg delvis redegjort for i artikkelen om forsøket på å innføre ”vallonsmiing” ved Fritzøe Jernverk. Under oppholdet i dette området var Fabricius pålagt av greven å sørge for å bringe med seg hjem til Larvik en eller flere vallonske smeder som skulle være med på dette forsøket. En god del av Fabricius tid og krefter ble anvendt på denne oppgaven – det var ikke lett å få overtalt dyktige fagfolk til å bli med til ”det høye nord” – men samtidig kan man se av det bevarte kildematerialet at han også her fikk anledning til å skaffe seg førstehånds kunnskap om gruvedrift, jernproduksjon og andre typer industrivirksomhet. Ved siden av Storbritannia – og Sverige – var dette utvilsomt et av de områdene man kunne lære mest om jernverksdrift på denne tida. - Dessverre har jeg heller ikke for denne delen av reisa kommet over noen reinskrevet rapport, og en detaljert gjennomgang av de kunnskapene og observasjonene Fabricius fikk med seg herfra, må derfor vente til et eventuelt gledelig arkivfunn i framtida.

2. Hjem igjen

Først i april 1762 kom Fabricius tilbake til Larvik – nå i følge med fire vallonske smeder han hadde ”headhuntet” under reisa. Kort tid etterpå ble han utnevnt til overinspektør i grevskapet, et embete han hadde til sin død i 1786. Dette innebar at han – nest etter greven – nå hadde det overordnede ansvaret for driften ved Fritzøe Jernverk. Men jernverksdriften var bare en av en rekke virksomheter Fabricius hadde overoppsynet for, så i årene etterpå fikk han neppe mye tid til overs til å holde ved like og utvide den kunnskapen om jernverksdrift og industriell virksomhet han hadde tilegnet seg under utenlandsoppholdet, ut over det han eventuelt kom i forbindelse med gjennom de daglige gjøremålene som overinspektør.

Få år etter at han tiltrådte embetet kom dessuten flere dramatiske hendelser, som at greven ble forvist fra København til sitt eget grevskap(!) og at grevskapet ble satt under administrasjon pga. grevens uhemmede pengebruk, til å sette sitt preg på tilværelsen til både Fabricius og svært mange av de andre undersåttene i grevskapet. Mulighetene for å gjennomføre nysatsinger og drastiske omlegginger av driftsmåtene, må ha blitt kraftig begrenset av disse forholdene. Det er god grunn til å tro at Fabricius hadde tilegnet seg mye nyttig kunnskap i løpet av utenlandsoppholdet, men i hvor stor grad fikk han bruk for denne kunnskapen? Kom den til nytte ved Fritzøe Jernverk i årene etterpå?

En gjennomgang av det omfattende kildematerialet i grevskapsarkivet og andre steder, vil sannsynligvis kunne bidra til et svar på dette spørsmålet, men en sånn undersøkelse har jeg ikke hatt anledning til å foreta nå – verken helt eller delvis. Men det fins en ”snarvei” som kan kaste et visst lys over spørsmålet og som gjør oss i stand til å kunne slå fast at Fabricius’ engasjement når det gjaldt å heve nivået på norsk jernverksdrift – og ikke minst kunnskapsnivået – ikke tok slutt i og med at han vendte hjem og tiltrådte det fremste og fornemste av de embetene som han sannsynligvis hadde traktet etter da han bekymret seg over framtida under oppholdet i Belgia.

I 1775 forfattet Fabricius en betenkning eller avhandling som handlet om de norske jernverkenes ”nærværende Tilstand, deres Mangler, og Midler til deres Opkomst”, som i 1794 – altså flere år etter Fabricius’ død – ble trykt som en artikkel i Materialier til det Danske Monarkies Statistikk…, utgitt av opplysningsmannen Frederik Thaarup. Både det forholdet at manuskriptet ikke ble trykt før nesten tyve år etter at det ble skrevet, og også at man på utgivelsestidspunktet faktisk fant det bryet verdt å utgi et nesten tyve år gammelt manuskript, gir et godt inntrykk av det Sisyfos-preget som innføringen av ny teknologi hadde i denne fasen av industriutviklingen i Norge og Danmark.

Dette forholdet kommer klart til syne i en anmerkning som utgiveren føyde til på slutten av artikkelen:

”Denne med saa megen Kyndighed skrevne Afhandling, ...., var nær ved at blive ubekiendt for stedse [alltid]. Det er meget at beklage, at de her berørte Mangler og Hindringer for de Norske Jernværker endnu den Dag i Dag ..., vedvare, ligesom desvære de foreslagne Midler til disse Bergværkers Opkomst heller ikke ere blevne iværksatte; saa at omendskiønt denne Afhandling næsten er 20 Aar gammel, kan den dog, i det hele betragtet, gjerne antages for at være skrevet paa denne Tid.”

            Det gis ingen opplysninger om bakgrunnn for at avhandlingen ble skrevet, men Fabricius presenteres litt upresist som ”Over-Inspecteur ved det Grevelige Laurvigske Jernværk”. I selve teksten gis det signaler om at den opprinnelige målgruppa må ha vært personer som befant seg et stykke oppe i hierarkiet i det dansk-norske embetsverket – de som ”med stor Omhue sørge for Landets Opkomst.” Sine egne forutsetninger presenterte Fabricius på en veldig knapp og overdrevent beskjeden måte som den ”ringe Kundskab, 13 Aars Bestyrelse af det betydeligste Jernværk i Norge, og nogen ved andre Leiligheder erhvervet Erfarenhed, har givet mig Anledning til at opdage og eftertænke.” De etter dansk/norske forhold betydelige kunnskapene om moderne jernverksdrift som Fabricius må ha tilegnet seg under sine reiser, blir altså kamuflert under sekkebetegnelsen ”nogen ved andre Leiligheder erhvervet Erfarenhed”. I selve avhandlingen leter man for øvrig forgjeves etter direkte henvisninger til erfaringene fra utenlandsoppholdet.

Derimot er avhandlingen sterkt preget av Fabricius’ erfaringsbakgrunn som overinspektør. Mange av de forholdene han framhever som mangelfulle og skadelige for jernverkene, må ha hatt utspring i ergrelser og problemer som han har opplevd som embetsmann, og mange av de botemidlene han foreslår er av organisatorisk og juridisk karakter, mer innrettet på å endre rammebetingelsene for jernproduksjonen enn på å innføre nye metoder for framstilling og foredling av jern. Men dette gjenspeiler sannsynligvis også den allmenne situasjonen ved de norske jernverkene i dette tidsrommet. Det er godt mulig at den kunnskapen Fabricius hadde skaffet seg under oppholdet i Storbritannia og på kontinentet ikke i så stor grad var anvendelig ved de norske jernverkene, fordi det var en rekke mangler ved rammebetingelsene som gjorde det vanskelig å virkeliggjøre for avanserte ”industrielle drømmer”.

Som innledning til avhandlingen foretar Fabricius en kort gjennomgang av tilstanden ved de norske jernverkene. Han slår fast at malmressursene er ”om ikke den allerbetydeligste, saa dog meget betydelig iblandt de mange Herligheder, hvormed Norge er begavet” og påpeker – i tråd med gjeldende merkantilistisk tankgang – hvor nyttig det er for staten at jern blir produsert innenlands i stedet for å måtte kjøpes utenlands. Men på tross av at jernverksdriften utvilsomt er ”et betydeligt Object i Landets Huusholdning”, så er den – i følge Fabricius - ”langt fra at være bragt til Fuldkommenhed”.

Når det gjelder gruvedriften legger han stor vekt på at den norske malmen er mer tungvint å utnytte enn andre lands og dessuten befinner seg på steder som innebærer lang og kostbar transport. Det forholdet at de beste jernforekomstene ligger i nærheten av kjøpstedene Arendal og Kragerø bidrar til å øke transportutgiftene – ”især da de ved disse Kiøbstæder faldende andre Næringsveie, give Bøndene i disse Egne, …, nok af andet at bestille”. (Det var som kjent bøndene i gruvenes nærområder som sto for frakten fra gruve til utskipningssted).

Han framhever også forskjellige sider ved driftsmåten som etter hans mening har ført til en lite ”bergmannsmessig” gruvedrift. Det gjelder særlig et forhold som ofte omtales i lignende rapporter og betenkninger fra samme tidsrom, nemlig at driftsmåten i for stor grad preges av ønsket om kortsiktig gevinst framfor langsiktig avkastning. Fabricius ser dette i sammenheng med ”at de fleste Norske Jernværkseiere, som aldeles ukyndige i Bergvæsenet i Almindelighed, og Jerntilvirkningen i Særdeleshed, have anseet Værkerne for en Eiendom, der uden synderlig Omhue burde kaste een med Kiøbesummen eller deres Forventning proportioneret Revenue [fortjeneste] af sig …”

I neste omgang tar han for seg kulltilvirkningen. Han konstater at det norske prisnivået har steget kraftig i de senere årene og at det ligger langt over det som gjelder i andre land, særlig Sverige. Med dette introduseres det som er et av avhandlingens hovedsynspunkter, nemlig at de norske jernverkene har svært mye å lære av svenskene. Etter Fabricius’ mening burde skog som skulle benyttes til kulleved vært forbeholdt denne virksomheten, og ikke samtidig blitt brukt til å levere sagtømmer og bjelke- og smålast. Begrunnelsen for dette er at den skogen som skal brukes til kulleved må behandles og pleies på en annen måte enn den som skal brukes til andre behov. Ifølge Fabricius bidrar dette misforholdet både til dårlig utnyttelse av skogen og til høy kullpris.

I farta – før han går over til å behandle det høye lønnsnivået blant de ansatte ved jernverkene – konstaterer Fabricius også at manglende kunnskaper om metallurgi – ”fornemmelig hva de mindre fuldkomne Metaller angaar” – fører til et dårligere resultat enn det kunne ha blitt. Dette gjelder både masovnsproduksjonen (framstilling av rå- og støpejern) og videreforedlingen til smijern – ”i begge Deele staae vi endnu alt for meget tilbage”. Dessverre blir denne kommentaren ikke fulgt opp med noen nærmere begrunnelse og konkretisering, muligens fordi han regnet med at målgruppa ikke ville ha interesse av eller forutsetninger til å forstå hva han siktet til.

Når det gjelder lønnsspørsmålet derimot, går han svært detaljert til verks. Først framhever han to forhold som bidrar til et høyt lønnsnivå ved jernverkene. For det første at arbeidet er ”tungt, besværlig og farlig”; for det andre ”hvor vanskelig det er at faae Folk til at paatage sig …. [dette arbeidet] i et saa lidet folkerigt Land, hvor det foruden Agerbruget findes adskillige andre mindre besværlige Næringsveie.” Det er interessant å se at Fabricius har en såpass velutviklet evne til å sette seg inn i sine underordnedes situasjon og allerede i utgangspunktet slår fast at det dreier seg om hardt arbeid som det i og for seg ikke er urimelig å få godt betalt for.

Han foretar så en detaljert gjennomgang av forskjellige statlige tiltak som har hatt til hensikt å gjøre det lettere for jernverkene å skaffe seg arbeidskraft, som for eksempel fritakelse for militærtjeneste for gruve- og verksarbeidere. Men han konkluderer kategorisk at ”Intet uden overdreven Løn kan … overtale Folk til at antage denne Næringsvei”. Videre hevder han at ”Ingen ordentlig Anstalt er føiet til deres [de ansattes] Oplærelse” og ”Enhver kan paatage sig at være Svend og Mester, naar han tror seg dertil beqvem”. - For å rette på disse forholdene har jernverkseierne ifølge Fabricius få hjelpemidler – juridiske, institusjonelle eller økonomiske - og gjennomgangen av lønnsspørsmålet avsluttes med denne konklusjonen: ”At de Norske Jernværks Eiere maa finde sig i at betale Arbeiderne den Løn de forlange”. (I hvor stor grad alle disse påstandene er dekkende for virkeligheten, er et spørsmål som jeg lar ligge i denne sammenhengen).

Også senere i avhandlingen kommer Fabricius tilbake til arbeidernes holdninger og kår, på en måte som tydelig røper hans ståsted i makthierarkiet, men som samtidig gir et godt innblikk i verksarbeidernes situasjon:

”... thi da det Arbeide, hvorved dette Slags Folk vinde ophold, er et med de tyngste, farligste og møisommeligste, saa udkræves dertil føre og stærke Folk, hvis Kræfters Vedligeholdelse udfordrer baade en større Mængde og tillige en mere nærende Føde, end den de behøve, der bruges til andet Slags Arbeide. Levemaaden og Søvnens Uordentlighed, da de fleste Slags Arbeider ved Jernværkerne maae idelig baade Nat og Dag fortsættes, forøger deres Graadighed. De holde sig ogsaa efter udstanden haardt Arbeide berettigede til god Pleie. I dyre Tider kan de, uagtet betydelige Forskud, ikke undgaae Mangel, den de ved indfaldende bedre Tider søge Erstatning for i en Slags Overdaadighed, og det saa meget des friere, som de veed, at Jernværks Eierne, naar dyr Tid indfalder, maa paa hvad Maade det end skeer, forskaffe dem Livets Ophold. En umaadelig Brug af det i deres Tanker saa nødvendige Brændeviin, giør deres Forfatning endnu slettere....”

I forbindelse med gjennomgangen av lønnsforholdene kommer Fabricius med dette hjertesukket: ”I Naboriget Sverrig omgaaes hermed langt anderledes”. – Som nevnt er det et av hovedpoengene i avhandlingen at vi har mye å lære av svenskene, og dette gjentas til stadighet i den delen som handler om hva som skal til for å orbedre tilstanden ved de norske jernverkene. Sammenholdt med det faktum at det ikke er en eneste henvisning til forholdene i Storbritannia eller på kontinentet, er dette selvsagt påfallende. Men dette innebærer ikke at man uten videre kan trekke den slutningen at erfaringene fra de andre landene var bortkastede. Det kan f.eks. godt hende at det Fabricius hadde lært på utenlandsreisa var mere nyttig på det planet som angikk produksjon og handel, enn på det overordnede nivået som først og fremst behandles i avhandlingen.  Allikevel er det liten tvil om at Fabricius må ha ment at vi hadde mest å lære av Sverige, tatt i betraktning hvilket nivå jernverksdriften i Norge befant seg på i dette tidsrommet.

Sverige var i andre halvdel av 1700-tallet en av de fremste jernverksnasjonene i Europa, med en betydelig eksport av smijern til Storbritannia og andre steder. Deler av det eksporterte jernet ble videreforedlet til stål. I neste omgang ble både smijern og videreforedlede produkter eksportert videre – bl.a. til Afrika og Amerika. Det svenske vallon-jernet ble av mange regnet som ”verdens beste”. Selv om denne smijernsvarianten bare utgjorde en del av totalproduksjonen, hadde det svenske jernet allment svært godt ry når det gjaldt kvalitet. Det er derfor ingen som helst tvil om at det var gode grunner til å se mot Sverige, hvis man i andre halvdel av 1700-tallet skulle heve nivået på den norske jernverksdriften.

Jeg kjenner ikke til opplysninger om at Fabricius har oppholdt seg i Sverige for å studere jernverksdrift. Det er vanskelig å tenke seg at han har hatt anledning til å foreta målrettede studiereiser dit etter at han ble overinspektør. I tidsrommet før han reiste til Storbritannia, mens han fikk opplæring med tanke på en stilling i grevskapsadministrasjonen, kan han ha besøkt Sverige, men jeg har ikke kommet over noe som dokumenterer et sånt opphold. Både i ”opplæringsperioden” og etter at han ble overinspektør kan han selvsagt ha vært innom jernverk i Sverige på gjennomreise mellom Larvik og København.

På bakgrunn av det Fabricius skriver i avhandlingen er det tydelig at han har god kjennskap til forholdene på den andre sida av Kjølen. Hvordan har han skaffet seg det, hvis han ikke selv har studert forholdene på nært hold? I artikkelen om de vallonske smedene presenterte jeg en svenske ved navn Johan Burman, som ble brukt som jernverksfaglig konsulent av Larvik-grevene i tidsrommet omkring 1760. Han skal ha hatt tilknytning til et av de fremste av de svenske vallonbrukene – Leufsta Bruk. Det er ikke umulig at noe av den kunnskapen Fabricius hadde om svensk jernproduksjon og de rammene den foregikk innenfor, stammet fra undervisning – formell eller uformell –  med Burman som lærer. Dette kan ha skjedd både i Larvik og København. Også jernverksarbeidere i Larvik med erfaring fra svenske jernverk kan ha gitt Fabricius opplysninger om ”hvordan man gjorde det” i Sverige. Det samme gjelder kolleger tilknyttet andre jernverk han kan ha truffet i sosial eller embetsmessig sammenheng. Til sist må også muligheten for at Fabricius har holdt seg orientert om det som foregikk i Sverige ved lesning av svensk faglitteratur om bergverk, nevnes.

Det som sannsynligvis er det viktigste poenget for Fabricius, er at i Sverige er jernverksdriften, i likhet med alle andre næringsveier ”sat under en bestemt Orden og Politie” (”Politie” betyr vel i denne sammenhengen ”samfunnsmessig organisering”). Det statlige engasjementet er stort og det fins en rekke institusjoner og ordninger som bidrar til å framhjelpe produksjonen, både med hensyn til omfang og kvalitet. Det fins institusjoner som tar ansvar for opplæring og kvalitetskontroll og bruken av ressursene er regulert med tanke på optimal utnyttelse. Han nevner for øvrig Jernkontoret (en slags bransjesammenslutning som eksisterer den dag i dag) – ”en høistnyttig Indretning, der i de senere Tider har hiulpet de Svenske Jernværker, og deres viktigste Jernhandel paa Fode”. - Det kan virke som om Fabricius ikke hadde hatt noe imot å overføre samtlige institusjoner og ordninger til Danmark/Norge. Men han konstaterer også at svært lite av det han omtaler er forsøkt i Norge, og skal det innføres må det foregå gradvis og på sikt.

En annen kjepphest som Fabricius med jevne mellomrom tar fram har å gjøre med den dominerende posisjonen Kongsberg Sølvverk hadde innen bergverksfeltet i Norge på hans tid og som etter hans oppfatning ga jernverkene dårlige rammevilkår. Den indirekte og antydende språkbruken som han benytter seg av når dette temaet bringes på bane, indikerer at han må ha oppfattet det som et ømtålig emne. Det var ikke så rart, med tanke på at svært mange av de mektige personene innenfor den dansk-norske bergverksadministrasjonen var knyttet til Kongsberg Sølvverk og/eller institusjoner som befant seg på Kongsberg. Men for målgruppa, og for andre allmenndannede lesere i samtida, har det neppe vært noe problem å skjønne hva Fabricius siktet til, når han f.eks. skrev at ”de ved de ædle Metallers Vinding opvandte Bergmænd, sielden blive de bedste Stigere [ledere for gruvedrift] ved Jernværks Eiernes Gruver”. I klartekst er budskapet her at de bergkyndige som har opplæring og erfaring fra Sølvverket ikke har god nok greie på jernverksdrift.

Også i forbindelse med omtalen av Bergseminaret på Kongsberg, som var blitt opprettet i 1757, tar han fram denne kjepphesten:

”Kongsberg er den eneste Skole i Landet for Bergværks Videnskaber; men der behandles ogsaa allene de ædle Metaller, og den der brugende Oekonomie, der i alle Dele er afpasset efter dette Bergværks Natur.”

 Disse forholdene fører etter Fabricius’ mening til en skjevhet i kunnskapstilgangen som går ut over jernverkene:

”Enhver ...., der enten ved Kongsbergs Sølvværk har været opdraget, eller havt Lyst og Genie til Bergværks-Videnskaber, søger baade hiemme og udenlands egentlig at lære det, som kan give ham Haab om paa Kongsberg at vinde Levebrød, og der at blive brugt; Kundskab om Omgangen og Huusholdningen med de uædle Metaller, især Jernet, have de enten aldeles ikke, eller dog meget lidet beflittet sig paa. I Tydskland og tilgrændsende Lande, hvor vore Bærgkyndige hidtil for det meste have reist, værdiges de som omgaaes med Jernets Tilvirkning  neppe at kaldes Bærgkyndige. Deres Antal, som egentlig og ex professo have søgt at erhverve sig Kundskab om Jern-Tilvirkningen og den ved disse Værker nyttige Huusholdning, samt forøget denne Kundskab ved Reiser i andre Lande, er i Norge nok saare ringe og ubetydelig, og af disse faa veed jeg dog ikke nogen i Kongelig Tieneste at være bleven brugt.”

 Det er interessant at han påpeker at det ikke nødvendigvis er til det tyske området man bør dra for å tilegne seg kunnskaper som er anvendelig ved jernverkene – på dette tidspunktet.[9] Jeg konstaterer også at han her omtaler sin egen ”grand tour” – riktignok godt kamuflert for de som ikke kjente hans livshistorie.

Alle kommentarene om ”de uedle” metallenes – særlig jernets – stemoderlige behandling, munner ut i et konkret forslag om å trekke jernverkene ut fra ”det Kongsbergske Ober- og Bærgamts specielle Tilsyn og Jurisdiction”, for så å dele landet inn i et eller flere bergmesterdistriktet – akkurat som i Sverige.[10] Bergmestrene – en i hvert distrikt - skulle ta seg av alle de oppgavene innen jernfeltet  som hørte til bergadministrasjonen på Kongsberg, men som etter Fabricius’ oppfatning ikke ble godt nok ivaretatt. Med et eget apparat som bare hadde jernet i fokus, ville det være mulig å følge opp jernversdriften på en mye bedre måte og bøte på mange av de manglene og problemene som ifølge Fabricius vanskeliggjorde utnyttelsen av jernmalmen i Norge.

Han regnet med at de forslagene han kom med ville møte motstand og innvendinger, ”maaske endog af Jernværks-Eiere selv, hvoraf nogle vel nødig vil give Slip paa den hidtil overladte Egenraadighed, og derimod nu underkaste sig en Slags Tvang”. Samtidig trøstet han seg med at de fleste var ”brave og fornuftige Folk” og ”redelige Patrioter”, som ”til Fædrenelandets Bedste gierne opoffre nogen liden privat Fordeel”.

3. Den industrielle opplysningen

Var den nyttige kunnskapen Fabricius fikk med seg hjem fra sine reiser i Storbritannia og på kontinentet til liten nytte for jernverksdriften i Larvik – og ellers ved de norske jernverkene? Spørsmålet må stilles, på bakgrunn av at den omfattende kunnskapen Fabricius hadde tilegnet seg utenlands i så minimal grad ble trukket fram, da han mer enn ti år senere oppsummerte sine tanker om hvordan jernverksdriften i Norge kunne forbedres.

Det er ingen grunn til å tro at reisevirksomheten var fullstendig bortkastet. Det er nokså sikkert at en nærmere gjennomgang av det som foregikk ved Fritzøe Jernverk i den tida Fabricius var overinspektør, vil bringe fram i lyset flere nysatsinger som helt eller delvis kan ha hatt forbindelse med de kunnskapene og den inspirasjonen han må ha brakt med seg fra utlandet. I denne perioden ble det f.eks. satset på spikerproduksjon, tatt i bruk valseverk og gjort forbedringer i støperiet – alt sammen områder hvor Fabricius’ kunnskaper og erfaringer utenfra må ha kommet til nytte. – Samtidig er det klart at Fabricius må ha lært og observert mye som ikke direkte og uten videre kunne tas i bruk ved jernverket. Det var for eksempel ikke aktuelt å ta i bruk steinkull i stor skala eller sette i drift dampmaskiner. Noen industriell revolusjon var ikke på tale ved Fritzøe eller noe annet norsk jernverk på denne tida.

Men det var heller ikke stillstand ved jernverkene i denne perioden. Det ble gjort mange iherdige og dristige forsøk på å ta i bruk ny teknologi og foreta nysatsinger. Mange av forsøkene rant ut i sanda eller endte med knall og fall. Hadde man vært bedre i stand til å utnytte jernverkenes forbedrings- og utviklingspotensiale på denne tida, hvis rammevilkårene hadde vært bedre – mere som i Sverige? At Fabricius i avhandlingen ikke nevner sine erfaringer fra Storbritannia og Belgia, tyder en viss desillusjonering når det gjaldt mulighetene for å innføre ”det nyeste nye” i Norge. At det tok så lang tid fra Fabricius skrev avhandlingen til den ble trykt, tyder vel heller ikke på at det var et spesielt gunstig klima for nysatsinger i denne perioden.

Teknologihistorikeren Joel Mokyr bruker begrepet ”industriell opplysning” (industrial enlightenment) i et forsøk på å tydeliggjøre de kunnskapsmessige forutsetningene for den industrielle revolusjonen. Han spissformulerer det på denne måten: ”The key to the Industrial Revolution was technlogy, and technology is knowledge”.[11] Kunnskapsreisene på 1700-tallet var et viktig hjelpemiddel for overføring av ny kunnskap og Fabricius’ reisevirksomhet kan oppfattes som en del av denne allmenne prosessen. Uansett er det ingen tvil om at Larvik grevskap på hans tid hadde en overinspektør som – etter norske forhold - hadde store kunnskaper om jernverksdrift.

 

Litteratur

Øystein Rian, Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671-1821, 1980.

Chris Evans & Göran Rydén, Baltic Iron in the Atlantic World in the Eighteenth Century, 2007.

Chris Evans, ”How Sweden went global and Carolina got its hoes”, Common-Place (www.common-place.org), Oktober 2006 (Vol. 7, nr. 1).

Joel Mokyr, The Gifts of Athena. Historical Origins of the Knowledge Economy, 2002.

Gunnar Molden, ”Vallonske smeder ved Fritzøe Jernverk 1762-63. Et avbrutt forsøk”, Fortuna nr. 3 (2007).

Kilder

(Utrykt)

Statsarkivet på Kongsberg/Grevskapsarkivet/Larvik Grevskap. De fleste opplysningene angående Fabricius’ opphold i Storbritannia er hentet fra flere legg i en pakke med betegnelsen ”1 Personalforvaltning/12 Pakkesaker/Rekke I/Pakke 1/Overinspektører, mv. 1680-1793”.

Riksarkivet/Localia/Nr. 23. Her finner man en renskrevet versjon av F.L. Fabricius’ rapport ”Angaaende den Norske Træhandel til London” og ”Om Jern-Handlingen”,  datert London, 6/2 1759. [Takk til Stein Tveite som gjorde meg oppmerksom på dette kildestykket].

 

(Trykt)

F.L. Fabricius, ”Om de Norske Søndenfieldske Jernværkers nærværende Tilstand, deres Mangler, og Midler til deres Opkomst” i F. Thaarup, Materialier til det Danske Monarkies Statistik, Kjøbenhavn 1794.

 

Noter

 

[1] I Øysteins Rians Vestfold-historie oppgis bare dødsår på F.L. Fabricius. Da han døde i 1786 (Kirkebok for Langestrand, 1779-1817) ble alderen oppgitt som 55 ¾ år. Det betyr at han må være født omkring 1730 og at han var omkring 32 år da han ble utnevnt til overinspektør i grevskapet.

[2] Rian, s. 211.

[3] Landsarkivet for Fyn/Langeland Gods, 22/85, 18/2 1761.

[4] I vallonartikkelen har jeg feilaktig oppgitt at Fabricius ble sendt til Storbritannia i 1759. Ved nærmere undersøkelser viser det seg at han må ha kommet dit året før. Fabricius dro fra Larvik omkring midten av september 1758 og må ha ankommet Storbritannia i god tid før årsskiftet 1758/59. (Se illustrasjon med sitat fra farens kopibok).

[5] Brev datert Flensburg, 18/10 1759.

[6] Dan Ch. Christensen, Det moderne projekt. Teknik & kultur i Danmark-Norge 1750-(1814)-1850, København, 1996, s. 180-195.

[7] Se Chris Evans, ”Stålproduksjon i Storbritannia før Bessemer”, Fortuna nr. 1 (2003).

[8] Chris Evans, ”How Sweden went global ...”.

[9] Dette er et av de områdene hvor avhandlingen ikke nødvendigvis var helt up to date da den ble trykt. Helt på slutten av 1700-tallet var det mange tyske jernverk – f.eks. i Schlesien – som var verd et besøk for de som ønsket å fornye jernverksdriften i Norge.

[10] Overbergamtet på Kongsberg var det øverste organet for all norsk jernverksdrift. I tillegg var det to underordnede bergamt – et for nordenfjellske og et for søndenfjellske. Også det sistnevnte bergamtet hadde tilhold på Kongsberg.

[11] Mokyr, s. 29.