Vennligst vent..."Øster på Norge med Malm ". Tromøyskippere som fraktet jernmalm på 1700-tallet
© Gunnar Molden. Tromøy Årbok, 1989.
I januar 1767 troppet Diderik Andersen, en skipper med egen skute fra Taksedalen på Tromøya, opp på Torbjørnsbu gård like utenfor Arendal.(1) Her holdt fullmektigen for Fritzø verks Arendalsgruver, Henrich Connis, til. Skipper Andersen forlangte å få pengene sine, 148 riksdaler som Fritzø verk skyldte han for frakt av jernmalm året før. Men fullmektigen hadde ikke fullmakt til å gi Diderik Andersen penger. Alt han kunne gjøre var å skrive et brev til sjefen sin, oberinspecteur Fabricius i Larvik, hvor han ba om at pengene ble sendt til Arendal så fort som mulig.
"Manden trænger til sine penge, der for viiste Hand sig sidste Gang, hand var hos mig der om, temmelig meged misfornøjet...," står det å lese i rapporten som Connis sendte til jernverket.
Men dermed var ikke pengesorgene slukket. I august 1767 måtte Connis skrive et nytt brev til oberinspecteuren, hvor han gjentok at det hastet med å få ordnet opp i mellomværendet med Diderik Andersen.(2) Han hadde riktignok omsider mottatt en veksel fra jernverket, lydende på 150 riksdaler. Men etter å ha vært i omløp ei stund ble vekselen levert inn til toller Lassen i Kolbjørnsvik, "med protest", dvs. at det ikke var dekning for den.
Og nå var det mye som sto på spill for Diderik Andersen. Ikke bare de 148 dalerne, men faktisk hele levebrødet hans. Connis opplyser i brevet at "den stakkels Mand" trengte pengene så sårt fordi han hadde en ny båt under bygging. Og vi kan regne med at nå presset båtbyggeren på, for å få utbetalt sine tilgodehavender.
Diderik Andersen var offer for forhold som lå langt utenfor hans egen kontroll. På denne tida tilhørte nemlig Fritzø jernverk grevskapet Laurviken. et av de få adelsgodsene vi hadde i Norge på 1700-tallet.(3)
Nå hadde det seg sånn at han som var greve i 1767, Kristian Konrad Danneskiold, var en såkalt levemann med et enormt pengeforbruk. Vanligvis levde han livet i København, men i 1764 hadde han vært innblandet i en stor skandale - han hadde bortført ei ung skuespillerinne - og som straff ble han forvist til Larvik for ei tid.
Man hadde kanskje et håp om at han ville roe seg bare han kom bort fra København. Men den gang ei!
"Danneskiold tilbragte for visningstiden 1765-67 i Larvik, der han fortsatte sitt utsvevende liv slik at han måtte ta opp lån i øst og vest." skriver Øystein Rian i sin Vestfoldhistorie.(4) Det endelige resultatet var at grevens kreditt brøt fullstendig sammen våren 1767.
Om Diderik Andersen tilslutt fikk de pengene han hadde til gode, vet jeg ikke. Men på et eller annet vis fikk han ordnet opp med kreditorene.
Den 14/6 1768 fikk han nemlig utstedt skipsmålingsbrev på snauen "Ingeborg Johanne", nybygd på Tromøya og målt til 25 commercelester og 56 fot "imellem begge Stevnerne".(5) Med denne båten kastet han seg nå inn i malmtransport og annen fraktfart for Fritzø verk.
ARENDALSFELTETS BETYDNING
Sånn kan de store og små hendelsene henge sammen; Larvikgrevens utsvevende liv og Diderik Andersens bekymringer med å få endene til å møtes i forbindelse med kjøpet av en ny båt.
Det som bandt disse to hendelsene sammen var etterspørselen etter jern, som på 16/1700-tallet spilte en nokså viktig rolle i den (dansk)-norske økonomien. En strøm av produkter, fra spiker til kanonkuler (og ikke a forglemme alle kakkelovnene), gikk fra de norske jernverkene til kongen og andre kjøpere i Danmark.(6)
I Arendalsdistriktet begynte man ihvertfall så tidlig som på slutten av 1500-tallet å lete etter jernmalm.(7) På denne tida ble det opprettet et jernverk i Barbu, men dette ble snart flyttet til Båseland og siden til Nes.[2017: ikke riktig framstilling. Barbu jernverk ble nedlagt, så ble ert nytt verk opprettet i Holt under navnet Båseland Jernverk]. I tillegg fantes det, i tida rundt 1767, jernverk i Froland og ved Egeland i Søndeled. Men ellers fantes de fleste jernverkene på Østlandet, f.eks. Ulefoss, Fritzø, Bærum og Moss verk, for å nevne de mest kjente. Og det var nok til de østlandske jernverkene at største-parten av malmen fra Arendalsdistriktet gikk. Jernverkene ville forsåvidt gjerne ha greid seg uten malm fra Sørlandet, men de som forsøkte seg på det fikk problemer. Det viste seg at kvaliteten på jernet ble dårligere uten tilsetting av en viss mengde Arendalsmalm. (Dette har med det lave fosforinnholdet [2017: viktigere: lavt svovelinnhold] i Arendalsmalmen å gjøre).(8)
Derfor skaffet de fleste østlandske jernverkene seg gruver i nærheten av Arendal. De viktigste lå i Øyestad, rundt Langsævannet ved Arendal, i nærheten av Salterød/Neskilen og ved Alve og Vågsnes på Tromøya. Det er faktisk beregnet at 2/3 av den malmen som ble brukt i norske jernverk i gammel tid kom fra det såkalte "Arendalsfeltet", et geologisk område som strekker seg fra Birkeland i vest til Sannidal i øst, men hvor de største jernforekomstene er i distriktet rundt Arendal.(9)
Det er derfor anselige mengder med malm som er blitt fraktet fra Arendalsgruvene og østover. Virksomheten, som altså begynte på 1500-tallet, var betydelig helt fram til slutten av 1800-tallet og varte faktisk helt fram til 1960/ 70-årene enkelte steder.
I gammel tid måtte malmen fraktes sjøveien, ellers ville det neppe blitt snakk om noen særlig stor gruvevirksomhet ved Arendal. Eller sagt på en annen måte: En hadde vært nødt til å plassere alle jernverkene her. (Da ville nok distriktet ha utviklet seg nokså annerledes'). Det var bare ved de gruvene som lå aller nærmest Froland. Nes og Egeland at man kunne bruke hestekjørsel hele veien. I det gamle samfunnet var landtransport mange ganger dyrere enn sjøtransport, og å frakte noe så tungt som jernmalm over lengre avstander på land var utelukket.
Og her kommer malmfarten inn i bildet. På 1700-tallet var dette en spesialisert geskjeft som ble drevet av små og mellomstore seilskuter (de fleste var mellom 5 og 30 commercelester), som enten hørte hjemme i nærheten av jernverksstedene eller i Nedenes fogderi, dvs. Aust-Agders kystkommuner. Båtene hadde et mannskap på 2-5 mann i tillegg til skipperen, som ofte eide hele eller deler av skuta selv.
Det var den samme typen båter som ble brukt i skutefarten på Danmark, og mange malmskippere hadde et bein innenfor denne virksomheten også. Men andre drev bare med malmfart hele sesongen igjennom.
Man må kunne si at folkene ombord på malmbåtene utgjorde et nokså vesentlig ledd i prosessen fra malm til jern. Uten dem hadde jo malmen bare hopet seg opp på opplagsplassene og aldri kommet fram til smelteovnene! Allikevel har de vært nesten oversett i den historiske litteraturen om gruvedrift og jernverk, og så å si glemt av sjøfarts -og lokalhistorikere.
"ØSTER VED GRÅDEN MED EN MALMLADNING"
Leser man skiftebrev etter Tromøyfolk på 1700-tallet, særlig folk fra "øst for Færvik-krysset", støter man ikke så rent sjelden på spor etter malmfarten.
Da boet gjøres opp etter Truels Helgesen på Skare i 1740 opplyses det at hans eneste sønn. 19 år gamle Helge Truelsen er "For nærværende tiid øster ved Gråden med en malmladning".(10) Da Stian Tronsen fra Alve dør i 1755, eier boet skuta "St. Anna", "meget gammel, drægtig 10 Commerce Læster, liggende Sejlfærdig med Malm Ladning i Alvechilen, agtende Sig til Gråden."(11) Og da John Rommundsen på Brekka dør i 1781 heter det at boet eier halvparten i skuta "St. Maria", 16 commercelester og "for nærværende Tid på Reyse med Malm til Barchervig."(12)
Jeg bør kanskje med en gang fortelle hva "Gråden" og "Barchervig" er for noe.
Strandstedet Gråten, like utenfor Skiens bygrense, spilte en viktig rolle i malmfarten. Her hadde Ulefoss jernverk - eller Holden/Holla som det også ble kalt - opplagsplass for Arendals-malmen i tillegg til utskipningshavn for de ferdige jernvarene.(13) Det var nemlig ikke mulig å komme helt fram til verket med båt (dette var før slusenes tid). Malmen ble losset i Gråten, så ble den fraktet med hest til Nordsjøvannet og derfra med små prammer det siste stykket opp til Ulefoss.
Barkevik lå på Brunlanes, omtrent vis a vis Langesund. Her hadde Fritzø verk anlagt en ekstra masovn til framstilling av jern.(14) Frakten hit var mye enklere fordi ovnen ikke lå langt unna sjøkanten.
I tillegg til disse stedene var det to jernverk til i dette området, Bolvik og Fossum verk. Når vi tar i betraktning at Ulefoss, Bolvik og Fossum fikk malm fra gruver på Alve og ved Neskilen, så skjønner vi at Skiensfjorden og området i nærheten var steder hvor de Tromøyskipperne som drev med malmfart stadig var innom.
Når det står i skiftet etter kona til Hans Hansen på Alve, at "Enckemanden for nærværende Tid er med sit Fahrtøy øster i Scheens fjord", er det derfor god grunn til å tippe at det dreier seg om en tur med malm. (15)
Også andre steder enn i skiftene støter vi på Tromøyfolk som deltok i malmfarten. Av og til dukker f.eks. skipperne opp i pantebøkene i forbindelse med at de har tatt opp lån, gjerne for å reparere eller forbedre båtene sine. Som eksempel kan jeg nevne Hans Andersen Sandnesøren. I 1769 lånte han 100 riksdaler av Mogens Groos, en av de rikere byborgerne i Arendal, og en som ofte lånte ut penger til skuteskippere.(16) Som pant brukte han malmskuta "St. Peter" på 12 1/2 commercelester.
I dette tilfellet klarte ikke skuteeieren å betale tilbake det han skyldte og skuta tilfalt Groos på tvanasauksjonen.(17) Dermed får vi kjennskap til nok en Tromøyskipper, for like etterpå ble "St. Peter" solgt til Anders Andersen Alve som fortsatte å bruke denne skuta i malmfarten.(18)
På grunnlag av disse og andre spredte opplysninger kan vi ikke si noe sikkert om omfanget av denne virksomheten. Men de peker i retning av at malmfarten har spilt en forholdsvis stor rolle for Tromøyfolk på 1700-tallet, ihvertfall i enkelte perioder.
STORHETSTID RUNDT 1770?
I tollbøkene for Arendal finner vi oppgaver over malmturer som er foretatt fra Arendal tolldistrikt og østover, fra 1750-tallet og i lang tid framover. Vi får vite skipperens navn, ofte båtenes også, mottakerstedet, antall matroser osv.
Men dessverre oppgir tollbøkene så å si aldri nøyaktig hvor i Nedenes fogderi skipperne herfra hører hjemme. Det er derfor temmelig arbeidskrevende å finne ut hvor mange malmskippere som kom fra Tromøya. Man må koble opplysningene fra tollbøkene med opplysninger fra andre steder, og er man heldig klaffer det tilslutt.
Jeg har gjort et forsøk på en sånn kobling for et utvalgt år, 1770.(19) I dette året gir tollbøkene opplysninger om 20 skippere, hjemmehørende i Nedenes, som fraktet malm fra Arendalsdistriktet. Når det gjelder 9 av disse har jeg klart å finne opplysninger som forteller at de bodde på Tromøya. Det er:
Børge Andersen Skare
Christen Olsen Sandå
Christopher Larsen Lien
Didrich Andersen Taksedalen/Skare
Hans Andersen Sandnesøren/Sandnes
Hans Hansen Alve
Jon Rommundsen Brekka
Niels Andersen Skare
Søren Ånensen Kongshavn/Sandnes
I tillegg til dette er det et par-tre personer som jeg har sterk mistanke om er Tromøyfolk, bl.a. Peder Wroldsen, som jeg antar kommer fra Lillebakke/Sandum.(20) Så jeg tror at man med temmelig stor sikkerhet kan si at minst halvparten av malmskipperne fra Nedenes i 1770 hørte til på Tromøya. Vi ser at gårdsnavnene som er representert ligger på østre og midtre del, altså i nærheten av de gruvene som fantes på øya.
De stedene som blir oppgitt som mottaker-sted for malmen fra Arendal var i 1770 disse tollstedene: Risør (som inkluderte både Risør og Tvedestrand), Langesund (dvs. området ved Skiensfjorden), Larvik, Holmestrand, Drammen og "Slæben".
"Slæben" var det navnet man brukte på Sandvika i Bærum, jfr. Slependen hvor IKEA holder til i vår tid. Den dag i dag står det en "malmskrivergård" i Sandvika, til minne om denne virksomheten. Her har nok en og annen Tromøyskipper vært innom i tidenes løp.
Hvis vi i tillegg til disse stedene tar med Moss og Christiania også, så har vi nevnt de viktigste mottakerstedene for malmen. I Øystein Rians bok om grevskapene Laurviken og Jarlsberg blir det sagt at malmen til Fritzø verk "ble fraktet på små Vestfoldskuter".(21) Dette er en av de svært få uttalelsene jeg har støtt på i historiebøker om hvem som fraktet jernmalmen fra gruve til verk. Rians beskrivelse gjelder forholdene helt på begynnelsen av 1700-tallet, og på den tida ser det ut til at Nedenesskutene har spilt en forholdsvis beskjeden rolle.
Men i 1770 var forholdene annerledes: Nedenesskutene dominerte, mens de fra Vestfold spilte en beskjednere rolle. La oss se på "styrkeforholdet" når det gjaldt malm til Fritzø først.
I 1770 var det 15 skippere som fraktet malm dit, ifølge tollboka for Larvik.(22) 8 av disse var fra Vestfold, 2 fra Kragerø og 5 fra Nedenes. Men det er flere Vestfoldskippere som bare gjør en tur i løpet av sesongen, så disse tallene er egentlig nokså misvisende. Jeg har derfor telt opp antall turer som ble gjort i 1770. Nedenesskipperne har vært i Larvik 42 ganger, mens Vestfoldskipperne bare har vendt hjem med malm 23 ganger.
I denne opptellingen har jeg tatt med all den malmen Fritzø verk fikk vestenifra, dvs. både fra Arendals -og Kragerødistriktet. På tross av dette er det altså ingen tvil om at i 1770 var det skippere fra Nedenes som sto for den største delen av malmfrakten til Fritzø verk.
Og når vi har tatt for oss Fritzøskipperne har vi faktisk fått med oss de fleste malmfirere som ikke hørte hjemme i Nedenes. Tilsammen utgjorde disse nemlig 15, og 10 av dem gikk til Larvik. De 5 andre gikk til Slæben. og de gjorde tilsammen 9 turer, like mye som en flittig Nedenesskipper kunne gjøre i løpet av en sesong.
Med andre ord: Det er ingen tvil om at det var Nedenesskipperne som fraktet mesteparten av malmen østover på denne tida.
Men dette gjelder altså bare et enkelt år, og nøyere undersøkelser må til hvis vi skal fa et klarere bilde av "styrkeforholdet”. Noen stikkprøver jeg har foretatt tyder på at det særlig var i andre halvdel av 1700-tallet at malmfarten var viktig for folk her fra distriktet.
På malmbåtene hadde man i tillegg til skipperne gjerne 2-5 matroser som mannskap, avhengig av størrelsen på båten. Det betyr at et sted mellom 40 og 100 mann var sysselsatt på de 20 Nedenesbåtene i 1770.(23) Det er god grunn til å tro at også når det gjaldt mannskapet var Tromøya godt representert. Å være matros var jo en måte a trenes opp til å bli skipper pa. og det var nok vanlig at mannskapet ble hentet blant slektninger og naboer.
Det siste poenget kan jeg belyse med et eksempel fra et arveoppgjør. 1 1781 døde malmskipperen Jon Rommundsen på Brekka.(24) I den forbindelse fortelles det at to av sønnesønnene ikke var tilstede ved skiftet. Den ene, Niels Mortensen. 18 ar, var ”på Søe Reyse med Christopher Lia”.- Den andre, Gunder, 16 ar, var "ligeledes med Christen Jensen på Søe Reyse." Tanta til disse to ungguttene var gift med Christen Jensen Flademoen, som i likhet med Christopher Larsen Lien hadde forbindelse med malmfarten.(25)Tilstede ved skiftet var også avdødes bror Anders Rommundsen Alve. Han var selvfølgelig også malmskipper, hadde flere sønner som var malmskippere osv. osv.(26)
Nettopp dette at yrket (og båtene) gikk i arv skulle tilsi at selv om jeg bare har handfaste beviser for at Tromøyfolk dominerte malmfarten i 1770, sa har de sansynligvis spilt en viktig rolle både før og etter også.
TROMØYSKIPPERNES STERKE STILLING
Det er naturlig å spørre hvorfor Tromøy-skipperne - og da særlig de som kom fra den østre halvdelen av øya - hadde denne sterke stillingen.
Her må jeg skyte inn at i tillegg til Tromøya var nok også området rundt Neskilen en del av -kjerneområdet- for malmfarten. Det kan jeg ikke belegge med statistikk, men det er det inntrykket jeg har fått mens jeg har studert disse tingene. Hva kan forklare denne østlige overvekten?
Det er klart at nærheten til gruvene var et godt utgangspunkt. Men siden det fantes gruver mange andre steder i Arendalsdistriktet, er ikke det en tilstrekkelig forklaring. Kan det ha hatt noe med ”cirkumferensen"å gjøre?
Cirkumferensen var et område i tilknytning til et jernverk eller et annet foretak. Innenfor dette området var bøndene pliktig til å yte verket forskjellige tjenester: kjøre malm. levere brensel osv. Cirkumferensen var forordnet av kongen, og det var straffbart å forsømme de pliktene man var blitt pålagt. Denne ordningen er velkjent i forbindelse med selve jernverksdriften. Men den ble også praktisert i gruvedistriktene. De viktigste oppgavene bøndene her hadde var å frakte malmen fra gruvene til malmplassene og å levere den veden som trengtes til fyrsettingen i gruvene.(27)
Fra Ulefoss verks arkiv fins det et dokument fra 1748 som viser et forslag til hvilke gårder som skulle levere ved til gruvene på Alve.(28) Disse gårdene befinner seg i Tromø. Flosta, Holt og Dypvåg sogn. Hele veien er det snakk om typiske kystgarder, hvor folk har hatt minst et bein innenfor sjøfarten også. På Tromøya er det påfallende at Østre og Vestre Færvik (inkludert Styrsvika) bare skål levere 12 favner ved, mens resten av øya skal levere 159. Har man her en forklaring på den østlige vrien?
I motsetning til dette kan jeg nevne et gruvefelt som lå vest for Arendal, nemlig Bråstadgruvene.(29) Et reskript (en forordning) fra 1692 lister opp de gårdene som hadde plikt til vedleveranser her. Det dreier seg bare om typiske innlandsgårder, som Messet, Rise, Østensbo osv.
Er det sånn malmfarten har begynt for Tromøyskippernes del: De har kommet i kontakt med jernverkene og ledelsen for gruvene ved at de måtte levere setteved på Alve. Selv om dette var pliktarbeid fikk de betalt for det; her har man allerede opprettet en økonomisk forbindelse.
Samtidig har disse kystbøndene hatt egne skuter og sjøfartskompetanse å tilby jernverkene, som trengte hjelp til det eneste leddet i frakten fra gruve til verk som ikke var ordnet med kongelige påbud: transporten av malm på sjøen. Etterhvert har dette utviklet seg til en spesialitet på enkelte gårder og innen enkelte familier på Tromøya. Og selv om nærhet til gruvene ikke var en forutsetning: for jernverkene var det sikkert en fordel at skipperne bodde i nabolaget. Så har de vært lette å få tak i når man trengte dem, og lette å sende hjem når man ikke trengte dem.
Man kan også legge merke til at i 1770 sto Nedenesskipperne for all frakt til Skiensdistriktet, hvor man som nevnt fikk malm fra Alve og Neskilen. Dette er med på å understreke at sammenfallet mellom malmfartens "kjerneområde" og gruvecirkumferensen til jernverkene ved Skien, ikke kan være helt tilfeldig.
Men dette er nok ikke hele forklaringen. F.eks. er det opplagt at det også var et spørsmål om hvilke andre sysselsettingsmuligheter folk hadde. Det er ingen grunn til å tro at malmfarten var den mest lukrative geskjeften folk kunne drive med. Hadde man valgmuligheter, valgte man kanskje Danmarksfart eller utenriksfart.
Det forteller nokså mye at når vi kommer fram til Napoleonskrigene, så har jernverkene problemer med å skaffe folk både til gruvearbeidet og malmtransporten. På dette tidspunktet er nok kaperfart og annen virksomhet i krigens kjølvann mere inntektsbringende for skuteskipperne (Hvis de ikke sitter i prisonen, da). 1 1809 skriver inspektør Post i Neskilen en bekymret rapport om at det ikke nytter å konkurrere med hyrene tilsjøs.(30) "Gud ved hvad der skal blive af med Malmfarten til Næste Aar," sukker inspektøren.
Men sånn var ikke situasjonen i andre halvdel av 1700-tallet. Da var det helt tydelig behov for denne typen arbeid på Tromøya. Øya var allerede da såpass tett befolket at jorda ikke ga utkomme til alle de menneskene som bodde her ute. Malmfarten kom i tillegg til andre sysselsettingsmuligheter som Tromøyfolk trengte for å få endene til å møtes: losvirksomhet, handel og skipsfart, båtbyggeri og annet håndverk.
I FRITZØ VERKS TJENESTE
Men Tromøyskipperne nøyde seg ikke med å frakte malm fra steder hvor de så å si hadde nærkontakt. Flere hadde, som vi har sett, forbindelse med Fritzø verk, og dette verket hadde sine viktigste Arendalsgruver på Torbjørnsbu, Klodeborg, Bråstad og Lerstvedt.(31)
Jeg har bladd litt i de rapportene som verkets representant i Arendal, Henrich Connis, jevnlig sendte til ledelsen i Larvik.(32) Her har jeg i tida rundt 1770, i tillegg til Diderik Andersen fra Taksedalen, notert meg disse "kjentfolkene": Søren Ånonsen fra Kongshavn, Henrik Nilsen Dybdal, Peder Wroldsen Sandum, pluss Diderik Andersens bror Christen, som bodde i Kjørviga ved Hastensund.
Fritzøgruvene lå lenger unna sjøen enn det gruvene på Alve og i Tromøysund gjorde. Derfor måtte malmen først fraktes med hest og slede (nesten all tungtransport på land skjedde om vinteren) ned til spesielle utskipningshavner/ malmbrygger. Det var bøndene i nærheten som måtte stå for kjørselen. Det var en del av pliktarbeidet i forbindelse med cirkumferensen.
Fritzø verk hadde 4 malmbrygger i Arendalsdistriktet i den perioden jeg har konsentrert meg om.(33) Det var en i Nidelva like ved Lerstvedt, en i Klodeborgbukta og to på Østre Strømsbus grunn. Den ene av Strømsbu-bryggene lå sannsynligvis nedenfor den nåværende Strømsbu gård.(34) På disse stedene hentet skipperne malmen.(35)
Så gjaldt det å komme seg fortest mulig -og uten forlis- fram til jernverket. Malmen skulle enten til Barkevik på Brunlanes eller til hoved-verket like ved Larvik by. Den tunge lasta gjorde det sikkert til litt av en sjanseseilas: de fleste sjektefarere vet at farvannet østover ikke er ufarlig. Vel framme fikk de godtgjørelse pr. tønne, sa det var sikkert fristende å overlaste eller ta sjanser for a komme raskere fram.
Fritzøskipperne fraktet ikke bare malm. Ved et tilfelle måtte Søren Ånonsen ha med seg en gedigen karet - et fornemt hestekjøretøy - som Larvikgreven hadde bestilt fra London, og som med stort besvær var blitt fraktet i land på Strømsbu fra en båt som lå ved Merdø.(36)
Men ellers hadde båtene ofte med seg forskjellig last på returen. Det kunne være steinkull og krutt til gruvedriften, eller det kunne være stangjern, som fullmektig Connis skulle bruke til å betale forretningsforbindelsene i Arendal med (f.eks. de som forsynte gruvearbeiderne med korn).(37) I tillegg til dette fraktet de jernvarer fra Larvik til verkets magasin og andre mottakere i København. Av og til tok reiseruta form av en trekant: Malm fra Arendal til Larvik, jern fra Larvik til København, og så hjem igjen med korn og kolonivarer.
Så var man først kommet inn i Fritzøsystemet, åpnet det seg nok en del muligheter. Selv om det også kunne være risikabelt, som vi har sett i forbindelse med sammenbruddet av grevens kreditt. Malmskipperne kunne forøvrig også låne penger av grevskapet når de var i knipe, i 1762 pantsatte f.eks. Peder Wroldsen malmbåten "Lammet" til den høygrevelige excellencen mot et lån på 200 riksdaler.(38) Betingelsen var at han skulle betale tilbake med sin "malmførsel". Og i panteboka kan vi lese at Peder Wroldsen har gjort opp for seg med en rekke reiser til Barkevik masovn, inntil han i 1765 var skuls med greven.(39)
Men vi må ikke la oss imponere for mye av grevens låneiver. Nettopp gjeldsbåndet var et av de viktigste virkemidlene en arbeidsgiver hadde til å kontrollere sine undersåtter på denne tida.(40) Den som skyldte penger kunne vanskelig kreve høyere betaling.
TORGRIM HANSENS MALMFØRSEL I 1778
Ved hjelp av regnskaper som hvert år ble sendt til ledelsen for Bolvik verk, fra verkets representant i Neskilen, kan vi danne oss et bilde av sesongen til en av de skipperne som jevnlig hentet malm på Alve.
Jeg har tatt for meg Torgrim Hansen, året er 1778.(41)
I løpet av dette året foretok han 9 turer til Langesund tolldistrikt - han gikk nærmest i en slags skytteltrafikk. Den første turen østover foregikk 14/5. Båten var lastet med 76 1 /2 tønner Alvemalm, og turen gikk til Gråten, altså kan vi regne med at det var Ulefoss verk som var mottaker. Den siste turen gikk 1/10, også den fra Alvekilen med 69 tønner, som denne gang skulle til "Wold", dvs. til Bolvik verk. 4 av Torgrim Hansens turer dette året gikk til Gråten, 5 til Bolvik. 6 av gangene kom malmen fra Alve, 2 ganger fra Mørfjær og en fra "Stuhl" (må være Stollgruva i Neskilenområdet).(42) I alt fraktet han 681 tønner malm dette året. (Torgrim Hansens båt "Fortuna" var på 12 commercelester, dvs. at den var "midt på treet" i størrelse).
354 1/2 av disse tønnene ble levert til Bolvik verk og i verkets hovedregnskapsbok kan vi kontrollere Torgrim Hansens konto og se hva han har fått betalt for jobben.(43) Betalingen pr. tønne oppgis å være 1 mark (ort) og 12 skilling, dvs. 36 skilling når vi regner det om.(44) Betalingen for samtlige Bolviktønner skulle da bli 132 riksdaler 3 mark og 18 skilling. Hvis vi antar at han fikk omtrent det samme for det han leverte ved Gråten, så betyr det at han fikk rundt 260 riksdaler for malmtransporten dette året.
Var dette god eller dårlig betaling?
Det vil føre for langt avsted å gå inn på den problematikken her, Å beregne lønnsomhet og realinntekter for 200 år siden er ikke gjort i en håndvending. Forhåpentligvis vil det komme flere artikler om malmfarten i tida framover, som kan ta for seg den slags spørsmål.
Men de som ikke har tid til å vente på det kan jo undersøke saken på egenhånd. Et sted å begynne er å ta for seg Ingeborg Fløystads bok om Nes verk.(45) Her vil en finne oversikter over gruve - og jernarbeiderlønninger som en kan bruke som sammenligningsgrunnlag. Men man må huske på at Torgrim Hansen også skulle betale hyre til mannskapet (han hadde 3 matroser ombord), utruste og vedlikeholde båten osv., for disse pengene.
I 1778 fikk Torgrim Hansen utbetalt pengene sine kontant, men andre ganger kan vi se at malmskipperne har fått betalt i "naturalia", enten kakkelovner eller stangjern, som de da måtte selge videre. Eller de kunne beholde jernet selv. Det burde ikke være overraskende om en finner mange 1700-tallsovner fra jernverk på østlandet i gamle hus på østerenden av Tromøya.
MALMFARTENS BETYDNING FOR LIVET PÅ TROMØYA
Men hvordan gikk det forresten med Diderik Andersen, etter at han hadde fått ordnet opp i det økonomiske uføret grevens falitt hadde brakt han opp i?
Ikke så bra. Den nybygde snauen "Ingeborg Johanne" betydde ikke noen langvarig lykke for skipperen fra Taksedalen og familien hans. Fram til våren 1771 så det forsåvidt lyst ut. Hele våren og sommeren hadde Diderik Andersen vært opptatt med forskjellige typer fraktfart, både malmfart og Danmarksfart.(46)
Men så, 19. august 1771, dro han ut på sin aller siste malmtur med "Ingeborg Johanne".(47) Målet var som så ofte før Fritzø verk. Men så langt kom han ikke. Et eller annet sted i nærheten av Nevlunghavn forliste båten og mannskapet omkom.(48)
Tromøy kirkebok for september 1771 forteller om dette dramaet på sin vanlige nøkterne måte: "Diderich Andersen Taxtedalen bleven paae sin Reyse...43 år. Søren Didrichsen, ibidem... 11 år." (ibidem = det samme)(49).
Det betyr at også Diderik Andersens 11 år gamle sønn, Søren, omkom ved dette forliset. Han hadde neppe vært med for fornøyelsens skyld. Barnearbeid var en del av hverdagen på denne tida, også på sjøen. Kort tid etter forliset ble vraket etter "Ingeborg Johanne" auksjonert bort i Nevlunghavn.(50) Tilstede ved auksjonen var Dideriks bror Christen Andersen, som tydeligvis ikke hadde latt seg skremme av brorens ulykke. Han la inn bud på båten, uten å få -tilslaget. Men like etterpå er Christen Andersen i fart for Fritzø verk, med sin egen båt "St. Anna", bygd på Kongshavn i 1767.(51)
Også for den aller nærmeste familien måtte livet gå videre, nesten som om ingenting var hendt. Kona, Ingeborg Sørensdatter, giftet seg med en annen skipper, Ole Evensen, og fortsatte å bo i Taksedalen.(52) Hun opprettholdt kontakten med Fritzø verk via en part i «St.Anna». Etterhvert ble sønnen Diderik mannskap på denne båten.(53)
Og i 1799 giftet Diderik Andersens datter Kirstine seg med enkemannen Nils Jacobsen Skalle som bodde på Omdalsøyra.(54) Han var født i Vestre Moland, men flyttet til Tromøya på slutten av 1780-tallet og her ble han en av de mest aktive malmskipperne i tida framover.
Fra første ekteskap hadde Nils Jacobsen ei datter som het Ingeborg. og henne kan vi bruke som eksempel på den personlige og kulturelle kontakten som malmfarten må ha ført med seg mellom Tromøya og jernverksstedene østpå.
I 1813 giftet nemlig den noenogtyveårige Ingeborg seg med den dobbelt så gamle skipper og handelsmann Peder Holm. Bryllupet foregikk i Solum prestegjeld og ekteparet slo seg ned på brudgommens hjemsted: Gråten. (Det burde nå være opplagt at Gråten var et sentralt sted på denne tida). Her bodde de ei stund og fikk noen barn, inntil de ca. 1822 flyttet til Tromøya, hvor de ble boende på Skare resten av livet. Peder Holm var visstnok skolelærer her ute i en periode.
Pa Skare og andre steder på Tromøya fins det den dag i dag etterkommere etter dette ekteparet, som kanskje aldri hadde kommet sammen uten malmfarten. Det er fristende å gjette på at giftemålet er blitt avtalt på en av Nils Jacobsens malmturer til Skiensfjorden.
Så da skulle det vel ikke lenger være noen tvil om malmfartens betydning for livet på Tromøya, i både gammel og ny tid?
FOTNOTER:
Uttrykket "Øster paa Norge med Malm" i tittelen er hentet fra et pantebrev: Statsarkivet i Kristiansand (SAK)/Nedenes pantebok nr. 11/Fol. 158a/Henrich Nielsen Dybedahls pantebrev. I forbindelse med tilbakebetalingen av et lån skilles det her mellom "hvær Reyse øster paa Norge med Malm" og "hvær Reyse som skeer paa Danmark".
1. Disse opplysningene stammer fra et brev fra Henrich Connis, datert Torbjørnsbu 24/1 1767. Statsarkivet i Oslo (SAO)/Grevskapsarkivet/Larvik/40 Jernverket/492 Brev/Nr. 13/Legg merket "1767. 1 kvartal".
2. Samme sted som note 1. Legg merket "1767. 3 kvartal". Brevet er datert Torbjørnsbu 8/8 1767
3. Opplysningene om grevskapet stammer hovedsaklig fra Øystein Rian: "Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671- 1821". 1980.
4. Rian, s. 222.
5. Riksarkivet (RA)/Generaltollkammeret/Skipsmalingsbøker for Kristiansand Stift/Nr. 111: 1768. Diderik Andersens båt er nr. 9 av båter målt i Arendal dette året (dato: 14/7 1768, folio 11 a). Commercelest: måleenhet for lastekapasiteten til et skip. "I overgangen til nyere skipsmålemetoder var regnemåten: 1 kommersel. = 2,08 netto registertonn." (Historisk leksikon, s. 211).
6. For ordens skyld: jeg er klar over at det er misvisende å kalle jernovner for kakkelovner. En ordentlig kakkelovn er egentlig en oppmurt ovn som er kledd med "kakler", dvs. en slags uthulte tegl. (Jfr. Historisk leksikon). Når jeg allikevel bruker denne betegnelsen om jernovner er det fordi folk på 1700tallet gjorde det, og fordi det vel også i vår tid er den mest vanlige bruken av ordet. Dessuten er kakkelovn et ord jeg nødig gir slipp på. En kakkelovn høres rett og slett mye varmere ut enn en jernovn.
7. For en kort oversikt over gruve -og jernverksdrift i Aust-Agder, se Aust-Agder -Museets utstillingskatalog "Gruvedrift, jernverk og støperier i Aust-Agder", 1988, eller J.H.L. Vogt: "De gamle norske jernverk", 1908.
8. Se f.eks. Harald Berntsen: "Trekk av Stokkens historie ca. 1600-1962". Her nevnes det at smeltingen ved Fossum verk ikke gikk så lett "som ved andre norske masovner, som utelukkende eller hovedsakelig anvender Arendalsmalm." (s. 116). Vogt, s. 65: "Malmen fra disse gruber (=Arendalsgruvene), ligesom ogsaa fra Lange-gruberne ved Kragerø, er i det hele og store fattig paa fosfor, og oftest nogenlunde fattig på svovl. Denne malm leverede derfor et fortrinligt material specielt til fremstilling af stangjern...".
9. 2/3anslaget: Vogt, s. 28.
10. (Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokoll nr. 14b/Fol. 246/Skifte etter Helge Truelsen, datert 27/10 1740. I en del tilfeller har jeg ikke brukt originaldokumenter, men avskrifter som fins i Tromøy historienemnds arkiv ved Aust-Agder-Arkivet (Dep. 2/1981). Disse henvisningene har jeg markert med "(Tromøydep)".
11. (Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokoll nr. 19a/Fol. 28b/ Skifte etter Stian Tronsen Alve, datert 16/9 1755.
12. (Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokol! nr. 251Fol.202/Skifte etter John Rommundsen, datert 28/5 1781.
13. Jens Kraft: "Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge", 3. del, 1826. s. 70.
14. Kraft, 2. del, 1822. s. 835.
15. (Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokoll nr. 24/Fol. 257b/Skifte etter Anne Margrethe Guttormsdatter, datert 17/5 1775.
16. SAK/Nedenes pantebok nr. 11/Fol. 409b/Hans Andersen Sannesørens pantebrev.
17. SAK/Nedenes auksjonsprotokoll nr. 5/Fol. 472a/Auksjon 30/3 1774.
18. SAK/Nedenes pantebok nr. 12/Fol. 416/Pantebrev for Anders Andersen Alve. For bekreftelse på at AA var malmskipper: se Arendal tollbok 1775 (RA).
19. Ved hjelp av skipperlista i Arendal utgående tollbok 1770 (RA) har jeg plukket ut de Nedenesskipperne som drev med malmfart dette året. En malmtur har vært nok til å komme med blant malmskipperne. Skipperlista oppgir skippernes navn (men som regel ikke gårdsnavn), om vedkommende kommer frå Nedenes eller andre steder, og båtens navn og størrelse. Disse opplysningene har jeg så koblet med opplysninger fra skifte -og panteprotokoller og andre kilder, for å prøve å finne ut hvor mange som kom fra Tromøya. Kriteriet har vært at den båten som vedkommende er ført opp med i tollboka (en av dem hvis det er flere) skal være nevnt i forbindelse med samme person i en kilde som oppgir gårdsnavn på personene.
Her følger det belegget jeg har for hver enkelt Tromøyskipper. Først oppgir jeg opplysningene fra tollboka, deretter fra den kilden som har oppgitt gårdsnavnet.
Børge Andersen, "Ebenetzer", 12 cl. Nedenes pantebok nr. 11, fol. 157b: Her pantsetter "Børre Andersen, boende på Skare i Tromøe sogn" samme båt med samme størrelse.
Christen Olsen, "De 4 søstre", 22 1/2 ci. Nedenes pantebok nr. 14, fol. 91b: Her selger Christen Olsen "boende på Sandaa" en krejert av samme navn og størrelse.
Christopher Larsen, "Emanuel", 20 cl. Nedenes pantebok nr. 10, fol. 263b: Her pantsetter "Christopher Larsen Lien af Tromøe sogn" en båt av samme navn. (Pantebrevet er datert 24/11 1761, og båten oppgis å være "udi Bygning"). Størrelse oppgis ikke, men at det er snakk om samme båt bekreftes via innførselen i skipsmålingsboka.(RA/Generaltollkammeret/Skipsmålings-bøker/Kristiansand stift/1762/s. 7). Her oppgis "Emanuel" som ei nybygd skute på 20 cl, ført av CL.
Didrich Andersen, "Ingebor Johanne", 25 cl. Innførselen i skipsmålingsboka (jfr. note 5) forteller 6m en båt av samme navn og størrelse -som føres af skipper Dirich Andersen af Tromøe sogn." At dette er Diderik Andersen fra Taksedalen bekreftes bl.a. av innførselen i kirkeboka etter forliset. (Jfr. note 49).
Hans Andersen, ”St. Peter”, 12 1/2 cl. Pantebrevet som er oppført i note 16: Her pantsetter "Hans Andersen Sannesøren af Tromøe sogn" en båt med samme navn og størrelse.
Hans Hansen, "St. Peter", 11 cl. I skiftet etter kona til Hans Hansen Alve (jfr. note 15) opplyses det at boet eier halvparten i ei skute av samme navn. Størrelse oppgis ikke, men det fins flere indisier på at vi har å gjøre med riktig mann. I skiftet nevnes det at HH er ”øster i Scheens fjord". Dessuten: I skiftet etter kona til Salve Hansen Skare (bror til Hans?) nevnes Hans Hansen Alve som gift med søstra til kona. ((Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokoll nr. 25/Fol. 245/Skifte etter Berthe Guttormsdatter, datert 8/8 1781.). 1 dette boet eier man halvparten "i en Malm Skude St Peter kaldet".
John Romundsen, "St. Andreas”, 16 cl + -Maria", 16 cl. ( skiftet etter Jon Romundsen Brekken (jfr. note 12) nevnes det at boet eier halvparten i skuta "St. Maria", 16 cl.
Niels Andersen, ”Lammet”, 7 cl. Nedenes skifteprotokoll nr. 23b, folio 286b: Her omtales Niels Andersen Skare som skipper og partseier for "en malmskude Lammet kaldet". At det er den samme baten bekreftes av at Rasmus Lassen, som omtales i skiftet som den egentlige eier, i Arendal utgående tollbok 1777 (RA) er oppført med ”Lammet", 7 cl.
Søren Ånensen, "St. Anna", 27 cl. Nedenes pantebok nr. 11, fol. 291b: Her selger Søren Ånensen "paa Pladsen Kongshavn under Gaarden Sannæs i Tromøe sogn" halvparten av snauen "St. Anna” på 26 cl. (1 skipperlista for Arendal inngående tollbok 1770 er det oppgitt 26 el, så tallet i utgående er nok en feilskriving.).
De andre Nedenesskipperne som fraktet malm dette året er: Arne Olsen (Mørfjær), Biørn Jensen. Christen Jensen. Elling Mathiesen (Bomsholmen?), Gunder Jensen, Johannes Christensen, Ole Jørgensen, Peder Jacobsen, Peder Wroldsen (Sandum?). Torgrim Hansen og Torjus Taraldsen (Flosta?). Er det noen som kan hjelpe meg med å identifisere disse personene?
20. At Peder Wroldsen Sandum var malmskipper er det ingen tvil om. Se Nedenes pantebok nr. 10, fol, 248a: Her pantsetter Peder Wroldsen "boende paa gaarden Sandum Tromøe sogn" sin jakt "Lammet- til Larvikgreven, fordi han skylder grevskapet penger. Pengene skal betales tilbake med hans "malmførsel".
21. Rian, s. 153.
22. Larvik tollbok 1770 (RA).
23. 1 1770 oppgis det ikke mannskapstall, men i 1775 hadde 15 båter 59 personer ombord.
(Arendal utgående tollbok 1775 (RA)). 24. Jfr. note 12.
25. Christopher Larsen Lien er med på malmskipperlista for 1770. Om Christen Jensen Flademoen var malmskipper vet jeg ikke helt sikkert, men han hadde ihvertfall kontakt med Fritzø verk. Det går fram av Nedenes pantebok nr. 12, fol. 418b: her opplyses det at Christopher Andersen Sandum og Christen Jensen Flademoen skylder noen penger til Barkevik masovn.
26. Anders Romundsen er med blant malmskipperne i Arendal tollbok 1765 (RA). Da kona til Anders Romundsen Alve, Berthe Andersdatter, døde i 1766 oppgis det at boet eier "Halvdeelen i malmskuden Maria kaldet" ((Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokoll nr. 23a/Fol. 342b). I forbindelse med skiftet etter Niels Andersen (jfr. note 19) oppgis det at han er sønn til Anders Romundsen.
27. Bekreftelse på cirkumferenser i tilknytning til Arendalsgruvene: Anne-Hilde Nagel: "Privilegiene til Froland Verk. Grunnleggelsen av en industribedrift i 1760-årene", hovedoppgave i historie, Bergen 1974, avsnittet "Protest fra eldre jernverk", s. 145-151. Se også Berntsen, s. 118 (Alvegruvene) og Fogtmans Reskriptsamling II, s. 625: Reskript datert 10/12 1692 om innskjerping av plikt til vedleveranser og kjørsel i forbindelse med Bråstadgruvene.
28. Dette dokumentet gjengis av Berntsen, s. 118.
29. Reskriptet nevnes i note 27.
30. Berntsen, s. 124.
31. De tre første områdene nevnes s. 151 i J.F.L. Hausmann: "Reise durch Skandinavien in den Jahren 1806 und 1807", 1812. Lerstvedt: Hilsen fra Øyestad, 1988, s. 34.
32. Det er denne typen rapporter jeg har henvist til i fotnote 1 og 2.
33. Som fotnote 1. Legg merket "1767, 4 kvartal"/Inventariumliste1767.
34. Se malmbrygga ved Strømsbu på Mogens Moes Arendalskart fra 1814 (utgitt av Øyestad Historielag).
35. Det er mulig at malmen fra Lerstvedt først måtte ros ned fra malmbrygga der til en annen oppsamlingsplass nærmere byen. Det var ihvertfall sånn Eidsfoss jernverk, som også fikk malm fra Lerstvedt, gjorde det. Dette går fram av noen utskrifter fra Eidsfoss Jernverks arkiv, som jeg har fått tilsendt fra Torbjørn Grov, Sande Historielag. I Regnskapsbok nr. 1 (170-104) er det stadig snakk om "nedrodning" i forbindelse med Lerstvedtmalmen.
36. Som fotnote 1. Legg merket Jan- Mai 1788"/Brev datert Torbjørnsbu 16/4 1768.
37. Disse tingene nevnes stadig i rapportene fra Connis til verket.
38. Samme som note 20.
39. SAK/Nedenes pantebok nr. 11/Fol. 72a/Avlysning av Peder Wroldsens pant.
40. Om den utbredte bruken av gjeldsbåndet: Se f.eks. Gustav Sætras hovedoppgave i historie: "Embedsmann, bonde, borger. Konflikten mellom trelasthandlerne i Arendal og bøndene i opplandet 1782-1795", Universitetet i Bergen, 1980, s. 21.
41. RA/Privatarkiv 48: Bolvik Jernverk/Pakke nr. 208 (Tillegg I)/Legg merket "Diverse papirer vedkommende grubedrift 1778-1843"/"Specification over malmtransporten 1778".
42. Stollgruva omtales bl.a. på s. 145 i Berntsen.
43. Samme som note 41. Nr. 63: Hovedbok 1775-78/Torgrim Hansens konto, s. 363.
44. I omregningene har jeg brukt de opplysningene som gis i Historisk leksikon under "Mark" og "Skilling" for perioden 1625-1816. Her opplyses det også at betegnelsen mark gjerne er brukt om ort i østnorske kilder.
45. Ingeborg Fløystad: "Arbeidsmandens Lod. Det nødtørftige Brød. Arbeiderlevekår ved Baaseland/Næs jernverk 1725-1807", 1979.
46. Arendal utgående tollbok 1771 (RA).
47. Som forrige note. Folio 49b, innførsel 298.
48. (Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokoll nr. 22b/Fol.867/Skif te etter Diderik Andersen Skare.
49. Tromøy kirkebok nr. 1/Begravede/Sept. 1771 (s. 37).
50. SAO/Larvik Sorenskriveri/Auksjonsprotokoll nr. 15 (1763-1783)/Fol. 214a/Sak nr. 19,18/12 1771.
51. At CA hadde eierinteresser i "St. Anna": Se f.eks. Nedenes pantebok nr. 11, fol. 247b, Christen Andersen Skares pantebrev. At CA var i Fritzø verks tjeneste: SAO/Grevskapsarkivell Larvik/40 Jernverket/487 Transport/Pakke nr. 1 (1694-1788)/Legg merket "Connossementer 1743-1777". Her ligger det en kvittering for jern som CA skal frakte til København for verket.
52. (Tromøydep)/SAK/Nedenes skifteprotokoll nr. 25/Fol. 430b/Skifte etter Ole Evensen.
53. Skipsparten: Se skiftet som er nevnt i forrige note. Sønnen: SAK/Sjølegdsrulle for Tromø sogn 1788/Nr. 62.
54. De resterende opplysningene er hentet fra en slektshistorisk artikkel jeg har skrevet under tittelen "Bertinius Halvorsen fra Skare en slektshistorie fra østerenden av Tromøya", Hvis noen skulle ha interesse av den kan jeg ordne med en kopi.