Revolusjon og forretninger. Mary Wollstonecrafts nordiske reise

06.09.2015 12:18

© Gunnar Molden. HISTORIE (2009).

I år [2009] er det to hundre og femti år siden forfatteren Mary Wollstonecraft (1759-97) ble født. I samtida var hun berømt – og beryktet - for sine tanker om »kvinnenes rettigheter». Etter sin død ble hun fortiet og glemt, bl.a. fordi det ble kjent at hun hadde vært alenemor og levd i samboerskap med mannen hun elsket. I vår tid har hun etter hvert fått den posisjon hun fortjener - som en av de fremste foregangskvinnene for den moderne feminismen.

***

På slutten av sitt korte, innholdsrike liv foretok Mary Wollstonecraft ei reise i Sverige, Norge og Danmark, som utgjør et dramatisk kapittel i hennes livshistorie og som forteller om hennes vilje til å utforske nye måter å leve på for seg selv og sine medsøstre.

En av de siste tingene hun foretok seg før hun forlot de nordiske landene, var å søke audiens hos grev Bernstorff – ”utenriksminister” i Danmark/Norge og den mektigste statsmannen i København på denne tida. Som vanlig gikk Wollstonecraft rett på sak og rett til topps, når det var noe hun ønsket å oppnå eller utrette.

Med seg fra Norge hadde hun bl.a. et anbefalingsbrev fra Christiania-borgeren Bernt Anker, hvor hun ble presentert som forfatter av boka Et forsvar for kvinnenes rettigheter - hennes viktigste feministiske bidrag og den boka som hadde gjort henne til ”kjendis” i samtida. I et annet følgeskriv, ført i pennen av den personen som var hennes mest trofaste støttespiller og hjelper under oppholdet i Norge, byfogd Jacob Wulfsberg i Tønsberg, ble hun presentert som ”den af sine Skrifter bekiendte Mary Wollstonecraft”.

Forretningsreise

Ingen dårlig attest for ei kvinne som så å si på egenhånd hadde satt kvinnesaken på dagsordenen i revolusjonstidas Europa! Tilsynelatende var et av hennes viktigste mål allerede nådd – at også kvinnene skulle få anledning til å ta i bruk evnene sine og bli respektert for det de var og det de gjorde. Selv om Wollstonecraft ofte var deprimert og pessimistisk, både på egne og menneskehetens vegne, hadde hun neppe noen anelse om hvor lang tid det skulle gå før hennes tanker om kvinnenes rolle i samfunnet skulle bli akseptert av det store flertallet. Om hvor mange ganger den store steinen måtte trilles opp bakken, før den endelig ville ligge stille på toppen...

Men det var ikke for å snakke kvinnesak at Wollstonecraft hadde funnet veien til våre breddegrader. Heller ikke for å observere forholdene for hennes medsøstre og avgi rapport om det. Riktignok ble det synligste resultatet av oppholdet en reiseskildring, hvor hun beskrev samfunns- og naturforholdene og bl.a. reflekterte over kvinnenes situasjon på de stedene hun hadde besøkt. (Letters written during a short residence ....., utgitt 1796).

Men det egentlige formålet var noe helt annet og ble ikke nevnt med et ord i boka. Hun var rett og slett på forretningsreise! Wollstonecraft kom til Norge som representant og utsending for mannen sin, som trengte hjelp til å vikle seg ut av en floke av forretningsmessig art, som hadde sin opprinnelse i revolusjonens Frankrike, men som involverte flere personer i de landene Wollstonecraft var på reise i.

Det var på ingen måte dagligdags at kvinner reiste på egen hånd til ”det høye nord” på slutten av 1700-tallet. Også på dette området var Wollstonecraft pioner. At de reiste som forretningskvinner var enda mer spesielt. Det sier noe om den styrken og dristigheten hun var i besittelse av, at hun uten å blunke tok på seg dette oppdraget.

Kvinnenes rettigheter

De begivenhetene som skulle føre Wollstonecraft til Norge, og siden til audiens hos Bernstorff, hadde sin begynnelse i Paris i 1792. På dette tidspunktet hadde hun etablert seg som uavhengig skribent, en bragd i seg selv med tanke på at hun var kvinne og ikke hadde verken formuende far eller mann å støtte seg til. Fra første stund var hun opptatt av kvinnenes rolle i samfunnet, selv om det tok noen år før det ble formulert til et program. Første gang hun virkelig kom i rampelyset var i 1790, da hun ga Edmund Burke svar på tiltale for hans oppgjør med den franske revolusjonen.

Det sier litt om hennes mot at hun ikke nølte med å gå i nærkamp med en av Storbritannias fremste politikere på denne måten. A Vindication of the Rights of Man var tittelen på dette forsvarsskriftet for menneskerettighetene, som de var blitt formulert i Frankrike i den tidlige fasen av den franske revolusjonen. Wollstonecraft var selvsagt fullstendig klar over at de aller fleste - kvinner som menn - satte likhetstegn mellom mennesker og menn i denne sammenhengen.

I 1792 tok Wollstonecraft det skrittet som så mange av samtidas radikale tenkere hadde kviet seg for å ta, nemlig å utvide menneskerettighetsbegrepet til også å gjelde kvinner. Det var da hun utga A Vindication of the Rights of Woman - Et forsvar for kvinnens rettigheter. Lest med våre dagers øyne var det ikke snakk om noen radikal eller pikant bok-bombe. Det dreier seg om så grunnleggende og selvsagte synspunkter som at også kvinner skal ha rett til utdannelse, fornuftig sysselsetting og innflytelse, og til å kunne bestemme over sine egne liv. I samtida var dette mer enn nok til å gjøre Wollstonecraft berømt - og beryktet. En hyene i underskjørt, er en av mange nedsettende uttrykk som ble brukt om henne i tida etterpå. Men det var også en viss åpenhet og mottakelighet for denne typen ideer da boka ble gitt ut, større enn den kom til å være i deler av 1800-tallet, da det la seg et glemselens slør over Wollstonecraft og andre radikale kvinnelige forfattere. Betegnende er det f.eks. at USAs andre president - John Adams - leste Wollstonecrafts bok med interesse og på ingen måte var totalt avvisende for de radikale synspunktene.

Samme år som hun utga dette hovedverket i feminismens idé-historie, reiste Wollstonecraft til Frankrike for å skrive om sine inntrykk av det som hadde foregått i landet etter revolusjonen. Det er her man finner utgangspunktet til den »affæren» som skulle bringe henne til Norden. I Paris tok livet hennes en annen retning enn hun hadde forestilt seg. Wollstonecraft forelsket seg! I likhet med mange andre tenkere fra opplysningstidas århundre var hun skeptisk til å la følelsene få overtaket og i sine skrifter hadde hun analysert ekteskapet på en rasjonell og negativ måte. Men nå tok følelsene overhånd

Gilbert Imlay

Gjenstanden for hennes stormfulle forelskelse var amerikaneren Gilbert Imlay, som også befant seg i Frankrike på bakgrunn av en viss sympati for den franske revolusjonen. For Wollstonecraft representerte han den nye mennesketypen som var skapt av den amerikanske revolusjonen. Imlay var veteran fra uavhengighetskrigen og hadde skrevet en topografisk beskrivelse av "det ville vesten". Som forfatter utga han også en «jakobinsk» roman, The Emigrants, som beskrev mulighetene for å realisere radikale utopier i USA og - sikkert ikke minst viktig for Wollstonecraft - ga uttrykk for sterk sympati for kvinner som ble behandlet dårlig i ekteskapet. – Det er betegnende for ettertidas problemer med å forholde seg til folks holdninger og oppførsel – kvinners som menns - i denne intense fasen av ide-historien, at det er blitt hevdet at det må være Wollstonecraft som egentlig har skrevet denne boka. 

Etter kort tid flyttet Imlay og Wollstonecraft sammen - sannsynligvis uten å være gift. For Wollstonecraft representerte denne måten å leve sammen på noe som var langt «helligere» enn ekteskapet - et fellesskap bygd på følelser og gjensidig respekt. Å gifte seg innebar på denne tiden ingen spesielt trygg tilværelse for kvinner, verken formelt eller reelt. Som barn hadde Wollstonecraft opplevd hvordan hennes mor var blitt offer for farens raseri. Hos Imlay fant hun helt andre egenskaper. Sammen drømte de om en farm i Amerika, hvor de kunne realisere felles tanker om «det nye mennesket».

Men det var også en praktisk side ved partnerskapet. Kort tid etter at Wollstonecraft var ankommet Frankrike hadde begivenhetene på det politiske planet tatt en retning som ikke var særlig gunstig for utenriksreportasjer eller annen skribentvirksomhet. Terroren rammet mange av de franske politikerne som Wollstonecraft var mest på bølgelengde med og mistenksomheten og vilkårligheten var så stor at det ikke lenger var tilstrekkelig å ha sympati for revolusjonens grunnleggende ideer. Hvis det hun hadde skrevet var blitt beslaglagt, ville hun utvilsomt stått i fare for å bli sendt til giljotinen. Wollstonecraft var på ingen måte positivt innstilt til den retningen revolusjonen hadde tatt og dette la hun ikke skjul på. - I denne situasjonen sørget Imlay for å gi henne beskyttelse ved å registrere henne som sin kone. Som amerikansk statsborger tilhørte han en vennligsinnet nasjon. 

Mat og våpen

Wollstonecraft gikk like forbeholdsløst inn i dette forholdet, som hun tidligere hadde angrepet konservative politikere og forsvart kvinnenes rettigheter. Innen kort tid hadde de unnfanget et ”kjærlighetsbarn”, som senere skulle bli med henne på den nordiske reisa. Men så begynte problemene å melde seg. Etter hvert kom det frem andre sider ved Imlay enn hans godlynthet og radikalisme. Situasjonen i Frankrike på dette tidspunktet bød på muligheter for å tjene store penger for den som var villig til å ta en risiko og ikke hadde for mange skrupler. Omgitt av fiender hadde landet et desperat behov for både mat og våpen. Mange som tilhørte de nøytrale nasjonene på denne tida – amerikanere, svensker, dansker og nordmenn – var aktivt med på å skaffe forsyninger til Frankrike, en virksomhet som fra britisk side ble oppfattet som fiendtligsinnet og slått hardt ned på. Imlay, som hadde vært eiendomsspekulant i USA før han kom til Europa, lot seg friste av disse mulighetene.

Etter hvert som forretningene mer og mer kom til å dominere hans tilværelse og tankegang, kom Wollstonecrafts grunnleggende skepsis til merkantil virksomhet og holdninger klarere frem. Samtidig måtte Imlay stadig forlate henne i forbindelse med forretningene. Wollstonecraft begynte også å få mistanke om at han var utro. Da hun fulgte etter ham til London for å fortsette partnerskapet, fikk hun bekreftet at han hadde innledet et annet forhold. Dette opplevde hun som et svik mot den alternative forbindelsen hun følte de hadde hatt og i desperasjon prøvde hun å ta sitt eget liv. Hun ble reddet av Imlay, som forsikret at han fortsatt var glad i henne.

I et forsøk på å reparere forholdet sa Wollstonecraft seg nå villig til å foreta ei reise til Norden, som representant for Imlay i en sak hvor store verdier sto på spill. Et parti sølv var blitt sporløst borte under transporten fra Le Havre til Göteborg. Imlay hadde kjøpt et skip i Frankrike beregnet på denne transporten. Skipet var pro forma blitt registrert i navnet til nordmannen Peder Ellefsen, som også skulle være kaptein på skipet under overfarten. Offisielt hadde skipet ingen last, men i hemmelighet ble en stor mengde sølv ført om bord, bestående bl.a. av tallerkener som det fortelles var stemplet med det franske kongehusets våpen. Lasta skal ha hatt en verdi av £3500 eller 17-18000 riksdaler, anslagsvis 4-5 millioner kroner i våre penger. Men sølvet kom aldri frem til bestemmelsesstedet.  Skipet søkte havn på norskekysten, Ellefsen gikk i land og sølvet ble sporløst borte.

Det ble slått alarm og Imlays svenske forbindelser tok kontakt med innflytelsesrike høytstående dansker og nordmenn. Det ble raskt nedsatt en undersøkelseskommisjon som skulle finne ut hva som hadde skjedd og om mulig dømme de skyldige. En rekke vitner ble avhørt og Ellefsen arrestert, men det viste seg vanskelig å bevise hans skyld. Ellefsen tilhørte en av de rikeste kjøpmannsfamiliene i sitt distrikt og det ble framsatt påstander om at vitner var blitt bestukket. Etter ei stund i fengsel ble Ellefsen løslatt mot en klekkelig kausjon, som mora og stefarens hadde stilt sikkerhet for.

Det forsvunne sølvet

Dette var bakgrunnen for at Wollstonecraft ble bedt om å reise til Norden. Hvis det ikke lot seg gjøre å få erstatning for det tapte sølvet ad rettslig vei, skulle hun forsøke å få i stand en avtale direkte med Ellefsen og de som sto i ledtog med ham. Hun ble utstyrt med et dokument, hvor hun som Imlays "beste venn og hustru" fikk fullmakt til å opptre på hans vegne. Så reiste hun av gårde med et engelsk skip fra Hull, med sin lille datter og en fransk barnepike som eneste følge. De ble satt i land på sydkysten av Sverige og måtte på egen hånd finne veien til Göteborg, hvor de ble tatt hånd om av Imlays svenske forretningsforbindelser. Deretter reiste Wollstonecraft alene til Norge, hvor hun oppholdt seg i over en måned. I en lengre periode befant hun seg i Tønsberg, som gjest hos byfogd Wulfsberg.

Om hennes inntrykk fra oppholdet – i Tønsberg og andre steder - kan man lese i reisebeskrivelsen, som ble utgitt i 1796, knapt et år etter at hun var vendt tilbake til England. Den ble lest med stor interesse i samtida, ikke minst blant romantikere som satte stor pris på skildringene av nordisk natur og den subjektive tonen som preget skildringen av folk og samfunn. I ettertid har den ofte blitt brukt som kilde til mentaliteter på 1790-tallet og mange regner den som hennes mest vellykkede bok – litterært sett.

I boka røpes det ikke med et ord hva som var Wollstonecrafts egentlige formål med reisa, men når man kjenner bakgrunnshistorien er det lett å lese mellom linjene. Nesten hvert eneste sted hun besøker og de fleste personene hun møter har nemlig forbindelse med det forsvunne sølvet. Og i noen tilfeller er det tydelig at hun har latt sine private frustrasjoner prege beskrivelsene.

Det gjelder ikke minst det bildet hun gir av Risør, som var Ellefsens hjemsted og hvor det foregikk viktige rettsmøter i tilknytning til ”sølv-saken” mens hun oppholdt seg der. I boka slår Wollstonecraft kategorisk fast at «intet mildt og vennlig finnes på dette sted". Hun sammenlignet Risør med et fengsel - "Å være født her, må være å bli bastillet av naturen - stengt ute fra alt som åpner forståelsen eller utvider hjertet". Uttrykket "bastille" var hennes eget ordspill på det kjente fengselet Bastillen i Paris. Hennes karakteristikk av forretningsmennene på stedet var også nådeløs: "Siden de ikke har noen annen næringsvei enn handel, hvorav trafikken med kontrabandevarer utgjør grunnlaget for deres fortjeneste, blir selv den mest elementære ærlighet raskt sløvet".

Peder Ellefsen

Det er ingen grunn til å tvile på at det fantes ”brodne kar” blant handelsmenn og redere på Sørlandet på denne tida, og det kan godt hende at det å vokse opp i Risør førte til et snevert syn på tilværelsen. Men det går ikke an å betrakte Wollstonecraft som en fullstendig nøytral observatør i denne sammenhengen.

For det første hadde hun reist til Risør med et helt bestemt formål, nemlig å være til stede der mens det foregikk viktige rettsmøter i”sølv-saken”. For det andre skjedde det et dramatisk opptrinn mens hun var i Risør, som ikke nevnes med et ord i boka, men som ikke kan ha unngått å påvirke hennes syn på Risør og folk som var vokst opp der. Straks etter at Wollstonecraft var ankommet byen, fant det nemlig sted et møte mellom henne og den antatte hovedskurken – Peder Ellefsen.

Det er Wollstonecraft selv som har skildret dette møtet, i en lengre redegjørelse – et fire siders brev - som hun brakte med seg til audiensen med Bernstorff i København. Brevet, som er et slags siste krafttak for å få myndighetene i Danmark-Norge til å ordne opp i affæren med det forsvunne sølvet, har ligget godt bevart i en mappe i Utenriksdepartementets arkiv ved Rigsarkivet i København, ukjent for den store mengden forskere som i de senere årene har saumfart Wollstonecrafts liv og forfatterskap. Selv kom jeg over dette brevet for noen år siden, mens jeg lette etter kilder som kan gi svar på ”hva som egentlig skjedde” med det forsvunne sølvet (letingen pågår fortsatt).

I brevet forteller Wollstonecraft at hun var blitt møtt av Ellefsen kort tid etter ankomsten til Risør og at han da faktisk hadde beklaget seg over det som var skjedd, samtidig som hadde forsikret at det ville være umulig å få ham dømt for å ha stjålet sølvet. Wollstonecraft foreslo da en minnelig avtale, som sannsynligvis innebar at Ellefsens velstående familie skulle betale et beløp for å få saken ut av verden. Men da Ellefsen senere på kvelden kom tilbake med svar på tilbudet var han totalt avvisende. Ifølge Wollstonecraft fordi han var blitt påvirket av advokatene sine - "en pest for landet" - som hun mente hadde hovedansvaret for at de skyldige ikke forlengst var blitt domfelt. Når det kom til stykket ble det heller ikke felt noen dom i saken. Saken rant ut i sanda og til overmål er rettsprotokollen gått tapt, sånn at det også for dagens forskere – selv med ubegrenset tid og anledning til arkivundersøkelser - er vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde.

Etter denne direkte konfrontasjonen - bak kulissene mens rettssaken foregikk - er det tydelig at Wollstonecraft har begynt å innse at hun ikke ville lykkes med det oppdraget hun hadde tatt på seg. Hun returnerte nå til Göteborg, tok med seg dattera og barnepiken og reiste videre til København.

København

«Her er det ingenting annet å se enn ødeleggelser og ruiner," skrev hun i et brev til Imlay under København-oppholdet, "og jeg samtaler bare med mennesker som er oppslukt av handel og sensuelle gleder». København får gjennomgå like hardt som Risør og igjen er det det materialistiske og merkantile som er ankepunktene. Ruinene forklares med at København like i forveien hadde opplevd to store branner. Når det gjelder hvem de sensuelle handelsmennene var, kan vi bare gjette. Bortsett fra Bernstorff er ikke navnene på noen av de personene Wollstonecraft traff i København bevart. Da hennes etterlatte brev ble utgitt ble nemlig alle navn på personer som hadde med Imlays forretningsaffærer å gjøre fjernet.

Det kan tenkes at hun møtte nordmannen Carsten Anker, en av direktørene for Det Asiatiske Kompani. Han var nemlig en av Imlays støttespillere, sterkt opptatt av å gjenopprette nasjonens ære ved å få de skyldige dømt. Andre hun kan ha hatt møter med er representanter for handelshuset Niels Ryberg, som hun hadde instruks fra Imlay om å forholde seg til. Det er også mulig at hun møtte noen av de franske utsendingene som befant seg i København på denne tida, med oppdrag å skaffe forsyninger til folk og krigsmakt i hjemlandet. Disse personene tilhørte det samme nettverket som Imlay hadde forbindelse til.

Men hovedhensikten med København-oppholdet var sannsynligvis forsøket på å få Bernstorff til personlig å gripe inn. I redegjørelsen som ble overlevert i forbindelse med audiensen, presenterte Wollstonecraft seg med sitt eget navn og la vekt på sitt renommé som "moralsk skribent", som hun mente tilsa at hun ikke kunne mistenkes for å prøve å føre noen bak lyset. Selv om man tar i betraktning at dokumentet ikke er skrevet med tanke på offentligheten, er det overraskende på bakgrunn av hennes negative holdninger til "det kommersielle" at hun i dette tilfellet så fullstendig identifiserer seg med Imlays sak.

Det kommer dessuten fram at hun hadde spilt en mere aktiv rolle i innledningsfasen av denne affæren, enn det som hittil har vært kjent. Hun forteller detaljert om Ellefsens rolle i saken, før han seilte fra Frankrike. Bl.a. hadde han vært med på å frakte sølvet fra Paris til Le Havre og sølvet var blitt oppbevart i hans losji. Det kommer også fram at det var Wollstonecraft selv som hadde gitt Ellefsen de siste ordrene da skipet kastet loss, fordi Imlay på det tidspunktet var bortreist. I redegjørelsen blir Ellefsen framstilt som en troløs tjener; Imlay skildres som en rettskaffen mann på alle måter. På bakgrunn av dette, går det ikke an å hevde at Wollstonecraft gjorde et halvhjertet forsøk på å representere mannens interesser under oppholdet i Norden.

”Madam Imlays sak”

Men forsøket på å få Danmark-Norges mektigste statsmann til å gripe inn i saken, førte sannsynligvis ikke til noe resultat. Man trenger ikke være spesielt flink til å lese mellom linjene, for å trekke en sånn konklusjon, på bakgrunn av denne karakteristikken av Bernstorff i den "offisielle" reisebeskrivelsen: "Han er … mer opptatt av ikke å gjøre noe galt, dvs. unngå kritikk, enn besjelet av et ønske om å gjøre det gode".

Det er ingenting som tyder på at affæren med det forsvunne sølvet fikk noen løsning – verken innenfor eller utenfor rettsapparatet. Verdiene forble borte. Det lot seg ikke gjøre å finne ut hva som egentlig hadde skjedd; ihvertfall var det umulig å finne håndfaste bevis for hvem som var de(n) skyldige.

Wollstonecrafts brev til Bernstorff ble etter hvert arkivert i en mappe merket ”Madame Imlays sak” – og gjemt og glemt. Når det nå mer enn to hundre år senere har kommet fram i lyset igjen, er det med på å fortelle om innsatsen til ei kvinne som bidro sterkt til å legge grunnlaget for vår tids ”likestilling” – både gjennom sitt forfatterskap og sitt liv. Wollstonecrafts ”nordiske reise” kan oppfattes som et ledd i hennes kontinuerlige utforsking av nye måter å leve på for seg selv og sine medsøstre. I det perspektivet må man kunne si at det hadde vært en vellykket tur, selv om hun var både skuffet og deprimert da hun dro herfra.

 

LITTERATUR:

 

Mary Wollstonecraft, Letters written during a short residence in Sweden, Norway and Denmark, 1796. (Norsk utgave: Min nordiske reise. Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark år 1795, 1976).

Claire Tomalin, The Life and Death of Mary Wollstonecraft, 1974, 1992.

Janet Todd, Mary Wollstonecraft. A revolutionary life, 2000.

Lyndall Gordon, Mary Wollstonecraft. A new Genus, 2005.

Wil Verhoeven, Gilbert Imlay. Citizen of the World, 2008.