Sølvbriggen Maria Margrete - ut av historiens mørke

© Gunnar Molden. Norsk Sjøfartsmuseums årbok, 1995 (1996).

En av de mest berømte forlishistoriene på Sørlandskysten er historien om skipet Maria Margrete, som ifølge tradisjonen skulle ha gått ned et sted utenfor Arendal høsten 1794. Opp igjennom tidene har et stort antall dykkere vært på leting etter vraket av "Sølvbriggen", som har fått dette navnet fordi den var lastet med sølvbarrer og andre verdifulle sølvsaker. Denne artikkelen tar for seg en del av bakgrunnshistorien til "forliset" og presenterer kildemateriale som ikke har vært trukket fram tidligere. Konklusjonen er at det ikke skjedde noe forlis, men at Maria Margrete kom vel fram til bestemmelsesstedet Göteborg - etter all sannsynlighet uten sølvet.

I skrivende stund er det to hundre år siden den engelske forfatterinna og feministen Mary Wollstonecraft var på reise i Norge. Omkring månedsskiftet juli/august 1795 befant hun seg i Tønsberg, hvor hun var gjest hos byfogden - Jacob Wulfsberg. Fra Tønsberg dro hun videre til Larvik og Risør, for så å returnere til Sverige, som var utgangspunktet for hennes skandinaviske reise.

Mary Wollstonecraft var ei foregangskvinne på mange felt (hun regnes bl.a. som en av de viktigste forløperne for den moderne kvinnebevegelsen), og hun må da ha vært den første kvinnelige "turisten" som reiste helt på egen hånd i Norge?

- Men hva var bakgrunnen for at hun hadde begitt seg hit? Pga. de sterke anti-merkantile holdningene som kommer til uttrykk i den reisebeskrivelsen hun utga etter Skandinavia-oppholdet, blir man, i første omgang ihvertfall, overrasket når man får vite at Wollstonecraft faktisk var på forretningsreise.

Hun var nemlig utsending for mannen sin, amerikaneren Gilbert Imlay, som hadde havnet i en vanskelig situasjon, i forbindelse med noen handelstransaksjoner han hadde vært involvert i. Wollstonecraft reiste til Norge for å redde det som reddes kunne, i en sak hvor store verdier sto på spill.

Når hun befant seg i Tønsberg var det for å ha samtaler med Wulfsberg, som var medlem av en kongelig kommisjon, som hadde fått i oppdrag å finne ut hva som hadde skjedd i "Imlay-saken". Når hun litt seinere bega seg til Risør var det for å være til stede, eller i nærheten, når kommisjonen hadde rettsmøter der. Risør var også hjemstedet til den norske "hovedaktøren" i denne affæren - risørskipperen Peder Ellefsen. Når hun på slutten av reisa besøkte København var det også for å ha møter med folk som var involvert i saken, eller som kunne ha innflytelse på den - en av dem hun traff der var grev Bernstorff, Danmark-Norges mest innflytelsesrike statsmann på dette tidspunktet.

"Imlay-affæren" er en meget innfløkt sak og mange spørsmål er fortsatt ubesvarte - men dette er hovedlinjene i det som skjedde:

Gilbert Imlay, som Wollstonecraft ble kjent med i Paris under den franske revolusjonen, var en rastløs "adventure"-type, som bl.a. hadde deltatt i den amerikanske uavhengighetskrigen, og skrevet en topografisk bok om de vestlige områdene i USA. Etter at han kom til Frankrike var han deltaker i et storpolitisk spill, som hadde som mål at Frankrike skulle få tilbake den amerikanske kolonien Louisiana, som på denne tida var på spanske hender.

Etter at Louisiana-prosjektet gikk i vasken, bl.a. fordi flere av de franske med-spillerne falt i unåde og ble henrettet, ble Imlay involvert i noen storstilte handels-operasjoner med utgangspunkt i havnebyen Le Havre. I Wollstonecrafts etterlatte brev er det mange vitnesbyrd om at Imlay hadde forventninger om å tjene seg en formue på disse operasjonene. (Så skulle han og Mary flytte til en farm i Amerika... Sånn kom det ikke til å gå.).

På et eller annet vis ble også Peder Ellefsen involvert i disse operasjonene. Sommeren 1794 befant han seg i Le Havre, og der inngikk han en avtale med Imlay om å føre skipet Maria Margrete derfra til Sverige. Imlay var den egentlige eieren av denne skuta, men det ble utstedt skipspapirer som (pro forma) sa at Ellefsen eide den.

Maria Margrete forlot Le Havre med Ellefsen som skipper i august 1794, men i stedet for å seile direkte til Göteborg etter instruksen, søkte skipet havn på Sørlandskysten, og her ble det værende ut over høsten. Først kom det inn til Groos ved Grimstad, hvor Ellefsen forlot skipet og dro til Arendal. Seinere forflyttet det seg til Sandviga på Hisøya, hvor det ble liggende ei stund. Seint på høsten dukket det opp i Risør.

Etter at Peder Ellefsen var kommet i land, foretok han seg en rekke ting, som det i ettertid kan være vanskelig å forstå sammenhengen i. Det skyldes nok at vi fortsatt mangler en eller flere viktige opplysninger, som kan føre til at "brikkene faller på plass". Straks etter ankomsten til Arendal lot han f. eks. tinglyse at han hadde solgt skipet til sin stefar, major Holfeldt. Seinere fikk han utstedt et såkalt bodmeribrev (lån mot pant i skipet), under påskudd av at skipet skulle repareres.

Da Imlays forretningsforbindelse i Sverige, en handelsmann i Göteborg ved navn Elias Backman, utpå høsten fikk opplysninger om at skipet hadde lagt seg til på Sørlandskysten, begynte han selvsagt å ane uråd. Og panikken steg da han omtrent samtidig fikk et brev fra Imlay som informerte. om at det ombord hadde befunnet seg en stor mengde sølvbarrer og sølvgjenstander - til en verdi av 3500 pund. - Noe av sølvet skal ifølge tradisjonen ha vært merket med den franske kongefamiliens våpen.

3500 pund var en svært stor sum i datidas penger. Det kan ha tilsvart 17-18000 riksdaler, og regner man om til våre dagers penger vil det minst være snakk om fem millioner kroner. (Sånne omregninger er på ingen måte presise, men de gir oss en antydning av hvilke verdier det dreide seg om. Omregningen til ca. fem millioner kroner - eller 500 000 pund - har jeg hentet fra Richard Holmes forord til Penguin-utgaven av reisebeskrivelsen. Sannsynligvis er anslaget i minste laget, men i denne sammenhengen spiller ikke det noen rolle).

I denne kinkige situasjonen tok Backman kontakt med flere høytstående embedsmenn i Danmark og Norge. Henvendelsene førte til at det ble nedsatt en kongelig kommisjon som skulle prøve å finne ut hva som egentlig hadde skjedd, og hvis det var begått ulovligheter - sørge for at de skyldige ble straffet. Kommisjonen, som besto av byfogd Wulfsberg og fogden i Nedenes Lars Weidemann, ble nedsatt i januar 1795 og var i virksomhet flere år framover. Helt i begynnelsen av prosessen ble Peder Ellefsen arrestert, men han ble forholdsvis raskt løslatt, mot at stefaren, major Holfeldt, gikk god for en klekkelig kausjon - 10 000 riksdaler! - Det var, som nevnt, bl.a. for å ha kontakt med denne kommisjonen at Wollstonecraft hadde begitt seg til Norge. Om hva hun mere spesifisert foretok seg i "Imlay-saken", og om hennes deltakelse førte til noen resultater, har det ikke lykkes noen til nå å finne ut av.

Dette er altså bakgrunnen for Mary Wollstonecrafts reise til Norge, og dette er også ramma rundt det emnet jeg har tenkt å gå nærmere inn på i resten av artikkelen. Det har seg nemlig sånn at det i Imlay-affærens kjølvann har oppstått en historie om at Maria Margrete skal ha forlist under oppholdet på Sørlandskysten, enten med hele eller deler av sølvlasta ombord, eller - i så fall i forbindelse med et arrangert forlis -etter at lasta var tatt i land. Denne historien er en av de mest berømte forlishistoriene i Aust-Agder (bare historien om Fredensborg er bedre eller like godt kjent), og opp igjennom tidene har en stor mengde dykkere gjort mer eller mindre alvorlige forsøk på å finne vraket.

Etter min mening er det veldig gode grunner til å tro at denne forlis-historien "ikke holder vann", at Maria Margrete ikke forliste på Sørlandskysten høsten/vinteren 1794/95, men (omsider) kom fram til bestemmelsesstedet i Sverige - og det er for å legge fram dokumentasjon om dette jeg har skrevet denne artikkelen.

Den eldste skriftlige framstillingen av "forliset" er, såvidt jeg kan skjønne, noen nedtegnelser om lokalhistoriske forhold, som arendalsborgeren Morten Smith Dedekam (1793-1861) skrev en gang på 1800-tallet. Dedekams framstilling ble seinere gjengitt ordrett og så å si i sin helhet i Frithjof Foss' Arendal Byes Historie og i Ellefsen-Dedekam-familiens slektsbok. Han skriver, her gjengitt etter de originale nedtegnelsene:

«Peder Ellefsen var Skibsfører. Under den franske Revolution fik han at føre en Brig, som en Franskmand ved Navn Emely kjøbte og hvori denne inladede en betydelig Mængde Sølvstenger og Sølvtøi (man fortæller at der paa Sølvtallerkenene skal have staaet det Bourbonske Vaaben) med Ordre til Føreren, at bringe alt til Götheborg, og der oppebie nærmere Ordre. Peder Ellefsen kom ind paa Kysten for Modvind, reiste hjem og fortalte om den kostbare Ladning han havde i Fartøiet. Da Skibet skulde afseile, kom det paa et Skjær i nærheden av Arendal, hvor det sank. Der vaktes Mistanke, en Procurator ankom til Arendal og fordrede Capt. Peder Ellefsen arresteret, hvilket ogsaa skeede. Sag blev anlagt, en kongelig Commision, bestaaende af Justitiarius Wulfsberg og foged Lars Weideman blev nedsat og forhør optagne. Den som forfatterinde bekjendte Mistriss Wolstonecraft, blev bemyndiget af Emily, til at drive paa Sagen; hun kom dog ikke længre end til Riisøer. (Se hendes i Trykken udgivne Reise). Peder Ellefsen sad længe i Arresten, indtil han, mod Caution af 10 000 rd, som hans Stedfader Major Hoelfeldt maatte indgaa, blev sat paa fri Fod. Forhørene fortsattes. Kuns en eneste Sølvbarre skal være kommen for Dagen. Man paastaar imidlertid at en stor Deel Sølv hemmeligen skal være bleven ført til Flensburg af en Skipper Søren Ploug, som jevnligen i den Tid for paa Stædet med Brændeviin. Alt skal være gaaet til med den største Forsigtighed og Hemmelighed. Efter langvarig Process, der kostede Fru Hoelfeldt [Peder Ellefsens mor] uhyre Summer til Procuratorer og Foræringer til vedkommende Rettens Embedsmænd, bortdøde Sagen, uden at man kunde komme til Visshed om at Skibet forsætteligen var sunket, efter at Ladningen var bragt i Land. Peder Ellefsen reiste udenlands hvor han døde. (Min utheving).»

Jeg har gjengitt nesten hele nedtegnelsen her, fordi det dreier seg om en veldig sen-tral kilde - viktig bl.a. fordi den forteller hva slags kunnskaper man hadde i lokalsamfunnet om disse hendelsene noen tiår etter at det foregikk. Man kan f.eks. merke seg at forbindelsen mellom Ellefsen-affæren og Mary Wollstonecraft var kjent allerede på det tidspunktet, noe som er litt overraskende, på bakgrunn av at den sida av saken har vært neglisjert i seinere framstillinger, som har lagt vekt på "forliset".

Men i forbindelse med forlis-historien er det selvsagt den uthevede setningen som er av størst interesse. Dette er faktisk det eneste skriftlige sporet, som jeg har kom-met over, som kan betraktes som en noenlunde samtidig kilde, og som eksplisitt omtaler et forlis. Men det er altså skrevet ned av en som tilhører generajonen etter Peder Ellefsens (nedtegnelsen må ha skjedd et stykke ut på 1800-tallet), og det at det er en sekundærkilde gjør den veldig vanskelig å vurdere.

Opplysningen i seg selv er uproblematisk, men hvor har han fått den fra? Er det en overlevering som går tilbake til tida rundt forliset? Har den sitt utspring i folkesnakket i samtida? Eller er det en historie som har oppstått i ettertid - i et forsøk på å forklare en mystisk hendelse - bevisst eller ubevisst oppkonstruert av noen av de involverte eller deres slektninger/etterkommere? Kan Morten Smith Dedekam ha funnet på historien selv? Det er tvilsomt, han var en nokså skikkelig lokalhistoriker, som la vekt på kildeinnsamling og -gransking.

Den personen som i nyere tid har bidratt mest til å befeste tradisjonen om Maria Margrete's forlis er forfatteren Hartvig W. Dannevig. Historien om "Sølvbriggen" utgjør et eget kapittel i hans Skipsforlis på Sørlandskysten, og dette kapitlet er trykt opp igjen uforandret i de to reviderte versjonene av boka, som er utgitt under tittelen Siste Havn. Dannevigs versjon av hendelsesforløpet bygger på tre hovedkilder: 1) en del av det kildematerialet Ellefsen-affæren har etterlatt seg i arkivene, 2) det lokalhistorikere har skrevet om dette emnet (Dedekam og Foss), og 3) "hva ... de gamle for-talte".

Selv om Dannevig tar et visst forbehold, og understreker at han beveger seg på usikker grunn flere steder, så er framstillingen skrevet på en sånn måte at man får inntrykk av at han selv er overbevist om at det må ha dreid seg om et forlis. Dette inntrykket forsterkes av overskrifta på historien ("Hvor er Sølvbriggen?") og av det faktum at Maria Margrete er ført opp i bokas strandingsregister (Siste Havn, 1992), stedfestet til Skurvene ved Torungen, rett utenfor Arendal. I registeret står denne kommentaren: "Ifølge tradisjonen senket av det norske mannskapet ute ved Skurvene  i september md. 1794." (Dette avviker noe i forhold til selve teksten, hvor det heter: "Muligens lå hun [skipet] så sent som i desember i Kristiansand, da Colman [styrmann, senere skipper] måtte stille til forhør hos det stedlige politi.")

Dannevigs versjon går i korthet ut på følgende: Enten før eller etter at skuta kom til Sandviga har Peder Ellefsen og (daværende) styrmann Thomas Colman sammen bestemt seg for å tilegne seg det sølvet som var ombord. Dannevig mener det er sannsynlig at sølvet er blitt tatt i land på Havsøya, like i nærheten av Hisøya, sannsynligvis før skipet kom til Sandviga. Etter dette har det vært spørsmål om hva man skulle gjøre med selve skipet. Etter først å ha tenkt å la det seile uten lasta til bestemmelsesstedet (Göteborg), har de sammensvorne tilslutt bestemt seg for å la skipet forsvinne.

Dannevig skriver:

«I slutten av september gikk de til handling. Under Colmans kommando gikk Marie Margrete seil. Hun forsvant ut av leden fra Sandvigen og inn i historiens mørke. Nå og da kan vi ganske svakt skimte litt av konturene. Muligens lå hun så sent som i desember i Kristiansand, da Colman måtte stille til forhør hos det stedlige politi. Neste gang kommer hun tydeligere frem; hun ligger i den mørke høstnatten og hugger mot et skjær ute ved Store Torungen.

Den muntlige tradisjon beretter temmelig inngående om det arrangerte forlis, som skjedde ved Skurvene. Etter at Marie Margrete med velberådd hu var satt på grunn, nektet hun å la seg splitte opp og synke. Besetningen måtte igjen ombord for å fullføre jobben, og det heter seg at det nærmest gikk på livet løs.

Noen av de gamle mente også at det først var her - like før briggen ble grunnsatt - at sølvet ble losset og tatt ombord i jakten til Søren Ploug. Under dette gikk endel av kostbarhetene overbord. Hva som er riktig, er det umulig å ta stilling til. Muntlig tradisjon, levert fra far til sønn, får ofte litt krydder underveis.»

Som vi ser går ikke Dannevig god for alle elementene i den muntlige tradisjonen, og han signaliserer at den versjonen han framstiller er en teori, som ikke er endelig bevist. Jeg har derfor ingen alvorlige innvendinger mot den måten han har framstilt historien på - det dreier seg så absolutt om et seriøst og godt forsøk på å få mening ut av de overleverte fragmentene (det spredte arkivmaterialet og den muntlige tradisjonen).

Men selve bærebjelken i Dannevigs framstilling - at det har skjedd et forlis - byg-ger etter min mening på en feilaktig tolkning av kildematerialet. Begrunnelsen for denne påstanden skal jeg komme nærmere inn på om et øyeblikk.

Men før vi går til kildene må jeg gjøre oppmerksom på den takknemlighetsgjelda jeg har til den svenske "fritidsforskeren" Per Nyström, når jeg nå føler meg i stand til å dokumentere at Maria Margrete ikke forliste.

I 1980 utga han artikkelen "Mary Wollstonecraft's Scandinavian Journey" (bygd på en forelesning holdt i 1972), hvor han - som førstemann - foretok en grundig gjennomgang av begge sider av Imlay-saken, både som bakgrunn for Wollstonecrafts reise i Skandinavia, og som utgangspunkt for Ellefsen-saken i lokalsamfunnet på Sørlandskysten. Før Nystriöm skrev foredraget/artikkelen hadde han gjort undersøkelser i norske, svenske og danske arkiver.

Fordi Nyström publiserte artikkelen på engelsk, fant de nye opplysningene han la fram raskt veien til det nokså omfattende forskningsmiljøet som er opptatt av Wollstonecrafts forfatterskap og liv. I dette miljøet kjente man tidligere til at Wollstonecraft reiste til Skandinavia som forretningsutsending for Imlay, men man visste svært lite om hva slags forretninger det dreide seg om, og hva Wollstonecraft nærmere bestemt foretok seg under oppholdet. Det var også Per Nyström som gjorde Wollstonecraft-forskerne oppmerksom på historien om Peder Ellefsen og "forliset".

Siden temaet mitt er det påståtte forliset, kan jeg ikke gå nærmere inn på alt det spennende bakgrunnsstoffet og alle de interessante arkivfunnene, som Nyström legger fram i artikkelen. Men det som har relevans for forlis-historien må vi se nærmere på.  

Ifølge Nyström fins det nemlig en del indisier på at Maria Margrete kom vel fram til bestemmelsesstedet Göteborg og fortsatte å seile. Han skriver:

«Den gåtfulla briggen Maria Margareta - som norska marinarkeologer förgäves gikt efter - hade den verkligen förlist? Det har visserligen inte kunnat spåras i Göteborgs tulljoumaler - men den 8. oktober 1795 –ungefär  vid den tiden Mary Wollstonecraft hade återkommit til England - mönstrade i Göteborg en viss kapten Johan Gabriel Waak - tydeligen en av Backmans förtrogna - en besättning av tolv man til ett fartyg med namnet Maria Margareta. I mönstringsrullan kallades det inte "brigg" utan "skepp" och det måtte 108 1/2 låster medan briggens lästetal i köpbrevet angavs till 104 1/2, tydligen en omräkning av ett franskt tunne-tal.

Ägare til detta fartyg var Elias Backman. Var det identiskt med briggen?»

(At skipet ikke er registrert i tollbøkene for Göteborg stemmer ikke. Se nedenfor).

 Nyström forteller videre at dette skipet fortsatte å seile, helt til 1798, da det visst-nok ble ødelagt av et fransk kaperfartøy mens det befant seg i ei spansk havn.

Da jeg selv leste dette første gang, ble jeg nokså raskt overbevist om at Maria Margrete som hadde befunnet seg i Norge høsten 1794 og skipet med samme navn som dukket opp i Göteborg året etter, måtte være samme fartøy - verken vaktingen i fartøysbetegnelse eller størrelsesvariasjonen er særlig vektige motargumenter (man støter av og til på upresisheter og feilregistreringer når det gjelder fartøystype og såpass små avvik i drektighet er ikke uvanlig på denne tida). Identisk navn og det faktum at Elias Backman, Imlays svenske representant, var registrert som reder gjør disse opplysningene til veldig sterke indisier.

Når det gjelder spørsmålet om brigg/skip må jeg føye til at når jeg har sett nærmere på hva som står i de opprinnelige kildene, så viser det seg at Maria Margrete fra første stund (skipspapirene som ble utstedt i Le Havre) er blitt omtalt som "et tremastet skip" (en brigg har to master). Det er også sånn skipet omtales i de offentlige dokumentene i Norge. Faktisk tror jeg - her har jeg ikke hatt anledning til å foreta en fullstendig gjennomgang av kildematerialet - at Morten Smith Dedekam er den første personen som omtaler skuta som en brigg. Men Nyström lot altså være å trekke noen endelig konklusjon, og det er selvsagt prisverdig at han velger å være såpass kritisk i sin behandling av kildene. Men denne vegringen har også hatt som resultat at på Sørlandet har forlis-historien fortsatt å leve som om ingenting har hendt. Dykkere har fortsatt å spekulere på hvor vraket kan være og Dannevig har, i tida etter at Nyström offentliggjorde sine funn, to ganger utgitt forlis-historien i urevidert form.

Tida burde derfor være inne til å undersøke om Nyströms opplysninger kan hjelpe oss med å finne et sikrere svar på dykkernes og Dannevigs spørsmål: hvor ble det av "Sølvbriggen"?

Dessverre for oss i ettertid som gjerne vil vite "sannheten" om Ellefsen-affæren, så er den viktigste samtidige dokumentasjonen sannsynligvis gått tapt - det har ihvertfall ikke lyktes noen til nå å spore opp materialet etter den kongelige kom-misjonen som ble nedsatt, og som var hovedarenaen for den rettslige sida av saken. Kommisjonen hadde en egen protokoll, hvor forhør og forhandlinger ble innført -bare dette arkivstykket alene har vært på flere hundre sider.

Men på tross av denne alvorlige mangelen må man allikevel si at det er bevart et ganske omfattende arkivmateriale om denne saken, spredt rundt i mange forskjellige arkiver - i flere land.

Og det som slo meg med en gang da jeg gikk systematisk igjennom det materialet som var lettest tilgjengelig, og som jeg har inntrykk av må være det materialet som Nyström og Dannevig har benyttet seg av, er at her er det over hodet ikke snakk om noe forlis. (Den eneste antydningen om et forlis er Søren Blikkmakers forklaring - jfr. Dannevigs framstilling. Men dette vitnemålet er svært diffust).

Det fins f.eks. bevart flere forklaringer og redegjørelser fra Peder Ellefsens side -og det må vel ha vært han som hadde størst interesse av å framstille det som et forlis, enten det var sant eller det dreide seg om en dekkoperasjon? Men Ellefsens "forsvar" er å late som om sølvet ikke har eksistert. Kildenes taushet på dette punktet er tal-ende - den betyr at forlis-versjonen bare har den muntlige tradisjonen og Dedekams overlevering å bygge på som "dokumentasjon".

Men la oss nå - endelig! - se nærmere på de delene av arkivmaterialet som etter min mening gjør det svært usannsynlig at Maria Margrete kan ha forlist ved Arendal i tidsrommet 1794-95.

For det første fins det mye materiale som dokumenterer at skipet ankom Risør etter at det hadde forlatt arendalsdistriktet (avgangen fra Sandviga skjedde den 10. oktober, se nedenfor). Det var mens skipet befant seg i Risør at Elias Backman slo alarm, og han sendte flere representanter dit, for at de skulle ordne opp i de problemene som var oppstått. En av disse var J.G. Waak, som utvilsomt må være den skipperen som Nyström nevner i det avsnittet jeg har sitert (dette er selvsagt med på å styrke teorien om at Maria Margrete, som befant seg på Sørlandskysten høsten 1794, må være identisk med skipet ved samme navn som er nevnt i mønstrings-dokumentet et år senere).

At Maria Margrete befant seg i Risør er dokumentert i flere sammenhenger; her skal jeg bare trekke fram en etterlysning som Peder Ellefsen lot innrykke i Kristiansands Adresse Kontors Efteretninger, datert Risør 14/11 1794, hvor det heter:

"Efter at jeg den lite ... [november] havde seet mig nødsaget til ved Notarius publicus at lade den af mig til Skipper paa Skibet Maria Magreta indsatte Person, dets forige Styrman Msr. Kolmand, opsige fra saadant Skipperskab, samt tilbagefordret alle dets Skibs Papirer, formedelst hans befundne mislige og lovstridige Forhold, er denne Person desuagtet, uden min Villie og Vidende, men formodentlig forledet af en ubekjendt Svenske, Dags Dato udgaaet til Søes og bortrømt med Skibet her fra Øster-Risøer Havn...." (min utheving)

Her får vi altså også vite at Maria Margrete hadde forlatt byen før 14/11. Hvor har skipet så tatt veien?

Det fins bevart en sjøforklaring, avgitt av mannskapet på Maria Margrete i Kristiansand 23/12 1794, som forteller detaljert om seilasen fra Sandviga til Risør, og om den videre ferden:

«Ellefsen vedblev Commandoen til den 20 ... [September], da han overleverede Skibet til Styrmanden, ..., Thomas Colman, for at bringe samme [=skipet] til Gottenburg. Blev fremdeles liggende [i Sandviga] formedelst contraire Vind til den 10 Octobr. om Morgenen, Vinden W.N.W gik til Søes. Den 11 dito Vinden S.S.W. med en svær Storm, befandt dem at være 10 Miile fra deres Bestemmelse Gottenburg. Den 12 dito var under den Norske Kyst, erfarede at deres Spiggerhud Planker var sprungen om Bagbordsiden, og befandt Skibet læk, Klokken 3 kom til Ankers i Oxefiord. Den 17 dito sejlede de til Øster Risøer, .... Med contraire Vind blev de der liggende til den 14 Novbr. om Morgenen, Vinden N.N.O. gik til Søes med Skibet i den samme Stand som de indkom, uden mind-ste Reparation. Den 15 dito Vinden O.S.O  befandt dem under den Svenske Kyst, tilsatte deres Flag, men kunde ingen Lods faae, vendte altsaa fra Landet igjen. Den 16 dito Vinden Ost med en Storm, Skibet i meget slet Stand og bjergede Seil alt hvad de kunde, deres Fok skjørede fra Liget, mistede en Mand, som af Søen blev brækket over bord, matte stadig pompe og brækkede Gaffelen. Om Aftenen var 2 Miile fra Landet af den Norske Kyst, men kunde ingen Lods faae, stod altsaa til Søes. Den 17 dito kom til nye Hellesund Havn, hvor de om Aftenen udpompede 2 Fod Vand, deres Taqvelage meget ramponeret. Den 28 dito forsejlede med Skibet længere ind i Havnen, Mandskabet vilde ikke fortsætte videre Reisen med Skibet i dets nu værende slette Forfatning, og med contraire Vind, ... blev der liggende til den I1 Decbr. da de lettede Anker for at opsejle hertil Staden, om Eftermiddagen stille, og om Aftenen kom til Flekkerøe. Den 12 dito Vinden S. til W. gik under Sejl, og om Aftenen ankom til Ankers her paa Havnen af Christiansand.»

(At skipet sprang lekk og var i havsnød kan være fjæra som ble til fem høns i denne saken).

Her er det altså redegjort for hva skipet hadde foretatt seg fra det forlot Sandviga 10/10 1794 til det ankom Kristiansand 12/12 s.å. Denne framstillingen blir forøvrig bekreftet av et brev Peder Ellefsen sendte til stiftamtmannen, datert 5/12 1794, hvor han skriver at han har "bragt i Erfaring" at "Maria Margrete" var ankommet Nye Hellesund ved Kristiansand. Det betyr at skipets eksistens på dette tidspunktet bekreftes av begge parter i saken.

Det fins dessuten en tilfeldig opplysning, som forteller at skipet fortsatt lå i Kristiansand i februar 1795. Opplysningen kommer fram i et brev som byfogd Wulfsberg skrev til sin overordnede, stiftamtmannen i Akershus, i forbindelse med at Wulfsberg skulle ut på ei reise i anledning Ellefsen-kommisjonen. Brevet er datert 26/2 1795; den setningen som er interessant i vår sammenheng lyder: "Da nu denne Sag maae behandles, deels i Øster Riisøer, hvor Peder Ellefsen er boesadt, deels i Arendal, hvor han nu er arresteret, og deels i Christiansand, hvor skibet er beliggende, saa vil min nærværelse paa disse Stæder, til Forskiellige Tider blive nødvendig...." (min utheving). Man må selvsagt være åpen for at Wulfsberg kan ha vært dårlig informert, men det er ihvertfall helt opplagt at han på dette tidspunktet ikke visste om noe forlis.

I arkivet etter stiftamtmannen i Kristiansand fins det dessuten materiale om en embedsforretning som er foretatt 15/4 1795, og som dokumenter, at skipet befant seg i Kristiansand på det tidspunktet. Stiftamtmannen hadde gitt byfogden i Kristiansand ordre om å foreta en undersøkelse ombord i Maria Margrete og evt. beslaglegge papirer som kunne brukes til - urettmessig - å framstille skipet som dansk eiendom. Byfogden rapporterer tilbake til stiftamtmannen om at forretningen er foretatt - han nevner eksplisitt at han har vært ombord i skipet - og som vedlegg til rapporten ligger et dokument som har fulgt med Maria Margrete på overfarten fra Le Havre til Sørlandet (det ga en god følelse å komme over dette dokumentet, som faktisk hadde vært ombord i "den mystiske Sølvbriggen"). Dokumentet er forfattet på fransk og gjelder Peder Ellefsens (pro forma)-kjøp av Maria Margrete i Le Havre. Innholdet var kjent fra før, fordi det bl.a. er gjengitt i notarialprotokollen for Arendal byfogd. Men dette er altså originalen.

Dermed er det helt sikkert at skipet befant seg i Kristiansand i midten av april 1795, og det er temmelig sannsynlig at det har befunnet seg der hele vinteren. (Om det evt. kan ha vært borte i mellomtida, spiller ingen rolle med tanke på forlisteorien).

I tillegg til dette er Maria Margrete behørig registrert i tollbøkene for Kristiansand (inn- og utgående) i 1795. Innførselen i inngående tollbok er datert  1/6 og lyder:

«Skipper Thomas Colman af Havre de Grace, med Skibet Maria Margrete kaldet, drægtig omtrent 84 Commercelæster [her er det snakk om et nokså stort avvik i drektighet - men legg merke til forbe-holdet], kommen fra Havre de Grace ballasted og deels her anholdt formedelst undersøgelse af det danske Flag og deels for noget at reparere, agter her fra til Strømstad...»

Den siste opplysningen stemmer godt med de opplysningene som kommer fram i Nyströms artikkel: Strømstad var det viktigste stedet ved siden av Göteborg, når det gjaldt det som foregikk på svensk side av saken. Og det hele passer enda bedre når vi leser innførselen i utgående tollbok, datert 4/6:

«Skipper Johan Gabriel Waach af Gothenborg, med Skibet Maria Margrete kaldet, drægtig 84 Commerselæster, indkom den 1 d.M. .... ved Skipper Thomas Colman fra Havre de Grace ballasted, og deels her erholdt formedelst undersøgelser af det danske flag, og deels for noget at reparere, agter nu til Strømstad, ballasted.»

De fleste opplysningene som kommer fram i tollbokinnførslene stemmer bra med de opplysningene vi har fra før, bortsett fra tidspunktet for ankomsten og angivelsen av drektighet (jeg har også kontrollert med vaktjournalen for Kristiansand tollsted for det aktuelle tidsrommet, og der finner man nøyaktig de samme opplysningene som i tollbøkene).

Det store avviket i lestetallet skyldes muligens at man ikke har hatt et skipsmålingsbrev å forholde seg til; lestetallet kan derfor ha blitt anslått mer eller mindre vilkårlig. Men hvorfor er ikke skipet ført inn i tollboka på det tidspunktet det ifølge den offentlige sjøforklaringa ankom Kristiansand? Det kan skyldes at dette til-fellet var såpass spesielt (siden det foregikk etterforskning i saken og den dessuten ble behandlet på høyt nivå i embedsverket), at man ikke helt visste hvordan man skulle behandle det.

Men uansett kan jeg ikke se at det er noen grunn til å tvile på at det er "vår" Maria Margrete som befant seg i Kristiansand i tidsrommet desember 1794 til juni 1795. De fleste opplysningene stemmer godt med det vi vet om skipet og saken fra før. At dette skipet også må være identisk med det skipet Nystr6m hadde funnet omtalt i et svensk mønstringsdokument, er også svært sannsynlig, siden skipperen ved avreisa fra Kristiansand er identisk med skipperen i mønstringsdokumentet. Maria Margrete kan derfor ikke ha forlist, men må - omsider - ha kommet fram til bestemmelsesstedet. (Temmelig sikkert uten sølvet. Men det er ei side av saken vi får komme tilbake til en annen gang.).

Hadde forlis-historien hatt noen holdepunkter i det samtidige kildematerialet kunne man selvsagt ha spekulert på om det kunne ha dreid seg om to forskjellig, skip. Men siden forlishistorien må ha oppstått i ettertid, kan jeg ikke se at deler noen grunn til å forholde seg så kritisk til det kildene sier.

Men for å være enda litt sikrere på konklusjonen, har jeg også foretatt noe undersøkelser ved svenske arkiver, for å se om det var mulig å finne flere spor enn at de Nyst.. hadde kommet over, når det gjelder hva som skjedde med Man Margrete etter at skipet kom til Sverige. Resultatet av disse undersøkelsene er en omfattende dokumentasjon på skipets fortsatte eksistens.

Det viser seg at skipet Maria Margrete med J.G.Waak som skipper, har ankommet Strømstad omkring midten av juni 1795 (dette stemmer bra med avreisedatoen fra Kristiansand). Den 16/6 er det blitt foretatt en besiktigelse av skipet, som ble'; oppgitt å ha kommet "från Norrige". I tidsrommet 1,6 til har ski, gjennomgått en omfattende reparasjon på skipsverftet i Strømstad. Reparasjonsarbeidet dokumenteres ned til minste detalj i Strømstad magistrats protokoll, hvor man også finner et kjøpebrev underskrevet av Mary lmlay (=Mary Wollstonecraft) på vegne av Gilbert lmlay. Ifølge brevet ble skipet solgt til Elias Backman for 250 engelske pund. 1 september 1795 har skipet også fått utstedt "fribrev' og "sjøpass. Det vil si at alle formaliteter var i orden.

Deretter er skipet satt inn i seilasen igjen. – 10/9 er Waak registrert som innkommende med et fartøy til Gøteborg -fra Strømstad (det står H.G. Waak i tollregnskapet men det er nok  vår mann det dreier seg om). Dagen etter er mannskapet på 'Maria Margrete.' registrert i ei avmønstringsliste i Gøteborg. 16/10 er så et nytt mannskap mønstret på samme skip, det er denne påmønstringen Per Nyström nevner i sin artikkel. - Dermed er det redegjort for hele tidsrommet fra Maria Margrete «forsvant» en gang på høstparten  1794 etter at skipet forlot Sandeiga ved Arendal, fram til det «dukket opp» i Göteborg  høsten 1795.

Det fins en liten puslespillbit som fortsatt er litt vanskelig å plassere. Det eksisterer nemlig ei påmønstringsliste fra Göteborg, datert 26/4 1795 - for skipet Maria Margrete av Strömstad, skipper J.G. Waak! Forklaringen kan være at et svensk skipsmannskap er blitt hyret denne datoen for å reise til Norge og overta skipet. Vi vet fra før at skipet har skiftet skipper i Kristiansand. Det kan godt hende at Backman ønsket å bytte ut hele mannskapet, for å sikre seg at skipet - tilslutt - kom vel fram til bestemmelsesstedet.

Uansett: det er suten lite sannsynlig at man vil finne noen sølvskute ved å dykke etter "Sølvbriggen».

(Når man skal lete etter arkivmateriale i utlandet er man avhengig av gode hjelpere, hvis man ikke har veldig god tid. I forbindelse med disse undersøkelsene står jeg i stor takknemlighetsgjeld til Lars Melchior ved Landsarkivet i Gøteborg og Karen Bicksberg ved Riksarkivet i Stockholm.

Under arbeidet med artikkelen har jeg også fått mye hjelp fra Leif Svalesen. Han lånte meg en del avskrifter av arkivmateriale angående Ellefsen-saken. Dette materialet var et godt utgangspunkt for videre leting i arkivene. Vi har også hatt jevnlige menings- og informasjonsutvekslinger om saken, som har vært veldig nyttige.)

Litteratur:

Hartvig W. Dannevig, Skipsforlis på Sørlandskysten, 1969.

Hartvig W. Dannevig, Siste havn, 1983 og 1993.

Frithjof Foss, Arendals Byens Historie, 1893.

Richard Holmes, «Introduction», i Wollstonecraft/Godwin, A short Residence in Sweden and Memoirs of the Author of “The Rights of Women”, 1987.

Chr. Ihlen, Familierne “Ellefsen” og “Dedekam”, 1898.

Per Nyström, Mary Wollstonecraft’s Scandinavian Journey, 1980 (svensk versjon: «Vi tänker djupast när vi känner starkast». Mary Wollstonecrafts skandinaviska resa», i Per Nyström, Tre kvinnor  mot tiden, 1994).

Claire Tomalin, The Life and Death of Mary Wollstonecraft, 1974 (revidert utgave 1992).

Mary Wollstonecraft, Letters written during a short Residence in Sweden, Norway and Denmark, 1796 (norsk utgave 1976 og 1995).

Kilder:

[Dedekams versjon:]

Aust-Agder-Arkivet/Personalia 90/Morten Smith Dedekam/”Historiske notitser”

[Risør-oppholdet:]

Statsarkivet i Kristiansand (SAK)/Arendal byfogd/Notarialprotokoll nr. 3: 1785-1808/f. 238b, 241a, 242a.
Kristiansand Adresse Kontors Efterretninger, 21/11 1794.

[Sjøforklaringen:]

SAK/Kristiansand magistrat/Rådstueprotokoll nr. 7: 1785-1801/f. 280b.

[Peder Ellefsens brev:]

SAK/Stiftamtmannen/Journal 1794 (243)/Nr. 1089.

[Jacob Wulfsbergs brev:]

Statsarkivet på Kongsberg/Tønsberg byfogd/Kontoradministrasjon/Kopibok 3: 1793-96/f. 83.

[Beslagleggelsen av skipspapirene:]

SAK/Stiftamtmannen/Brev fra byfogden i Kristiansand (1050)/Legg «1795».

[Tollbokopplysningene:]

Riksarkivet i Oslo/Tollregnskaper/Kristiansand 1795 (inn- og utgående).

[Skipets videre eksistens i Sverige:]

Landsarkivet i Göteborg (LiG)/Strømstad rådstuerätt/magistrat/Magistratens allmenne protokoll 1794-95.

LiG/Göteborg Drätselskammare/Göteborg Stads Hufudbok 1795.

LiG/Göteborg/Påmönstrings- og avmönstringsliggare 1795.

Riksarkivet i Stockholm (RiS)(Kommerskollegium(Huvudarkivet/Fartygshandlingar/Fribrevs handlingar 1795 (nr. 601-700).

RiS/Kommerskollegium/Huvudarkivet/Utgående diarium/Sjøpassdiarium 1788-98.