Sølvskipet – på vei ut av historiens mørke

© Gunnar Molden. Agderposten, 31/8 1996.

En av de mest berømte forlis-historiene på Sørlandet er historien om skipet «Maria Margrethe», den såkalte Sølvbriggen, som skipet er blitt hetende. Ifølge tradisjonen skal det ha forlist et sted utenfor Arendal høsten 1794 - fullastet med sølv. Omstendighetene omkring forliset har vært uklare. Man har ikke vært helt sikre på om det var et virkelig eller et arrangert forlis, men et stort antall dykkere har gjennom tidene gjort iherdige forsøk på å finne vraket etter «briggen».

Mye tyder på at den lokale tradisjonen har villedet dykkerne i deres jakt etter vraket og sølvskatten. En nærmere undersøkelse av arkivmaterialet i forbindelse med «sølvbrigg-affæren» kaster nytt lys over saken. Etter all sannsynlighet forliste ikke «Maria Margrethe» utenfor Arendal, verken ved et uhell eller som ledd i en svindel.

Skipet - for kildematerialet viser at det faktisk ikke var en brigg, men et tremastet skip - fortsatte å seile, og kom til slutt fram til bestemmelsesstedet, Göteborg i Sverige. Jeg burde kanskje ha dårlig samvittighet når jeg øde; legger en god historie på dette viset. Men i tillegg til å forsvare meg med at «sannheten må fram», vil jeg påstå at historien ikke blir noe mindre spennende av at vi får slått fast at det ihvertfall ikke skjedde noe forlis.

Skipper fra Risør

De forviklingene som skulle føre fram til det påståtte forliset hadde sin begynnelse sommeren 1794 i havnebyen Le Havre i Frankrike. I forbindelse med urolighetene under den franske revolusjonen forsøkte den amerikanske eventyreren Gilbert Imlay å tjene seg rik på handel mellom de skandinaviske landene og Frankrike. Etter flere år med borgerkrig og krig hadde Frankrike et desperat behov for forsyninger.

Som et ledd i sine handelsoperasjoner inngikk Imlay en avtale med Risør-skipperen Peder Ellefsen om at han skulle føre skipet «Maria Margrethe» fra Le Havre til Göteborg. Skipet var Imlays eiendom, men Ellefsen ble registrert som skipets eier på papiret, for å utnytte det forholdet at Danmark-Norge var en nøytral nasjon på dette tidspunktet.

Lastet med sølv

Skipet skulle gå i ballast, men ble også lastet med en stor mengde sølv, verdisatt til 3500 pund, flere millioner kroner i vår tids pengeverdi. I følge tradisjonen - og på dette punktet er det ingen grunn til å tvile på den - var en del av sølvsakene stemplet med det franske kongehusets våpen.

Hele transaksjonen var en lyssky affære. Det ser for eksempel ikke ut til at Ellefsen har kvittert for å ha mottatt den verdifulle lasta. Ellefsen seilte av gårde med «Maria Margrethe» som avtalt, men i stedet for å gå direkte til Göteborg, søkte skipet havn på Sørlandskysten - først ved Grimstad, siden i Sandviga på Hisøy.

Ellefsen gikk i land, men skipet ble værende i Norge utover høsten. Da Imlays svenske forretningsforbindelser fikk vite dette, ble det slått alarm, og utsendinger ble sendt til Norge for å kreve skip og last utlevert. Siden sølvet ikke kom til rette ble det nedsatt en kongelig kommisjon, som skulle prøve å finne ut hva som hadde skjedd.

Ellefsen arrestert

Ellefsen ble arrestert, men løslatt etter at stefaren, major Christopher Hoelfeldt, hadde garantert for en klekkelig kausjon - 10 000 riksdaler (ca. halvparten av sølvets verdi). Ellefsen var nemlig ingen gjennomsnitts sørlandsskipper. Han tilhørte en av de rikeste og mest innflytelsesrike slektene i Arendal og Risør. Mora hans var blant annet eier av Egeland jernverk.

Både Ellefsen-familien og Imlays støttespillere hadde gode kontakter på høyt nivå i statsadministrasjonen og saken dro i langdrag, Hva som ble det endelige resultatet av undersøkelseskommisjonens virksomhet er ikke kjent. Det ble ført en utførlig forhandlingsprotokoll, men den er forsvunnet. Det har ihvertfall ikke lykkes noen til nå å finne den. Det kan se ut som om saken bare «kokte ut» - det er mulig at partene kan ha kommet til en ordning i minnelighet. Det sier sitt om mystikken rundt denne saken at det har vært spekulert på om Ellefsen-familien har sørget for å få fjernet materiale fra de offentlige arkivene.

Forlismyten oppsto

Det er sannsynligvis denne uklarheten om hva som egentlig hadde skjedd, som er noe av forklaringen på at forlis-historien har oppstått. Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, stammer det første skriftlige vitnesbyrdet om «forliset» fra noen nedtegnelser etter arendalsborgeren Morten Smith Dedekam, en ivrig lokalhistoriker i forrige århundre. De ble skrevet ned i første halvdel av 1800-tallet, en god stund etter at «forliset» skal ha funnet sted.

Her heter det:

«Peder Ellefsen kom ind paa Kysten for Modvind, reiste hjem og fortalte om den kostbare Ladning han havde i Fartøiet. Da Skibet skulde afseile, kom det paa et Skjær i nærheden av Arendal, hvor det sank. Der vaktes Mistanke, en Procurator ankom til Arendal og fordrede Capt. Peder Ellefsen arresteret, hvilket ogsaa skeede. Sag blev anlagt, en kongelig Commision ... blev nedsat og forhør optagne ... Peder Ellefsen sad længe i Arresten, indtil han, mod Caution ... blev sat paa fri Fod. Forhørene fortsattes. Kuns en eneste Sølvbarre skal være kommen for Dagen. Man paastaar imidlertid at en stor Deel Sølv hemmeligen skal være bleven ført til Flensburg af en Skipper Søren Ploug, som jevnligen i den Tid for paa Stædet med Brændeviin. Alt skal være gaaet til med den største Forsigtighed og Hemmelighed.»

Dette resymeet inneholder nesten alle de ingrediensene man kan ønske seg i en god historie: Et forlis, en sølvskatt, en svindel.

Og enda bedre: Resultatet er uvisst, slutten er åpen. Dedekams versjon er så å si identisk med den lokale tradisjonen, som er blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon i arendalsdistriktet.

Befestet tradisjonen

I nyere tid er det kyst- og forlis-historikeren Hartvig Dannevig som har bidratt mest til å befeste denne tradisjonen, gjennom bøkene «Skipsforlis på Sørland-skysten» og «Siste Havn». Dannevig understreker at han befinner seg på usikker grunn mange steder, men framstillingen er skrevet på en sånn måte at man får inntrykk av at han selv er overbevist om at det må ha dreid seg om et forlis.

I følge Dannevig er dette et sannsynlig hendelsesforløp: Enten før eller etter at skuta kom til Sandviga har Ellefsen og styrmannen på «Maria Margrethe», Thomas Coleman (en amerikaner), bestemt seg for å tilegne seg sølvet, som sannsynligvis ble tatt i land på Havsøya utenfor Hisøy. Så gjaldt det å bli kvitt skipet. Etter først å ha tenkt å la det seile uten lasta til bestemmelsesstedet, har de medsammensvorne bestemt seg for å la skipet forsvinne.

Dannevig skriver:

«I slutten av september gikk de til handling. Under Colmans kommando gikk Marie Margrethe seil. Hun forsvant ut av leden fra Sandvigen og inn i historiens mørke. Nå og da kan vi ganske svakt skimte litt av konturene. Muligens lå hun så sent som i desember i Kristiansand, da Colman måtte stille til forhør hos det stedlige politi. Neste gang kommer hun tydeligere frem; hun ligger i den mørke høstnatten og hugger mot et skjær ute ved Store Torungen. Den muntlige tradisjon beretter temmelig inngående om det arrangerte forlis, som skjedde ved Skurvene. Etter at Marie Margrethe med velberådd hu var satt på grunn, nektet hun å la seg splitte opp og synke. Besetningen måtte igjen ombord for å fullføre jobben, og det heter seg at det nærmest gikk på livet løs. Noen av de gamle mente også at det først var her - like før briggen ble grunnsatt at sølvet ble losset og tatt ombord i jakten til Søren Ploug. Under dette gikk endel av kostbarhetene overbord.»

Engelsk forfatterinne

Dannevigs framstilling har vært lest av et stort antall dykkere og marinarkeologer, og det er ikke noen overdrivelse å si at å finne vraket etter «Maria Margrethe» har vært den store drømmen for de fleste vrakdykkere på Sørlandet. Men har de lett forgjeves? For en del år siden stilte en svensk forsker, Per Nyström, dette spørsmålet i en artikkel, som blant annet handlet om «sølvbrigg-affæren».

Nyström hadde kommet over en svensk mønstringsliste for et skip ved navn «Maria Margrethe», datert året etter forliset. Dette skipet hadde flere av sølv-briggens kjennetegn, men det var også noen avvik. Derfor nølte Nyström med å trekke noen endelig konklusjon.

Han var dessuten mest interessert i en annen side ved Ellefsen-affæren, nemlig den engelske forfatterinnen Mary Wollstonecrafts reise i Skandinavia i 1795. Foranledningen til denne reisa var faktisk viderverdighetene i forbindelse med det forsvunne sølvet. Det var Nyströms undersøkelser som gjorde at jeg selv ble interessert i denne saken. Jeg har stor sans for historier fra seilskutetida som handler om kontakten mellom Sørlandskysten og den store verden. At en Risør-skipper skulle være involvert i en sak hvor også en kjent engelsk forfatterinne var deltaker, er selvsagt snadder i en sånn sammenheng.

Sølvets skjebne

For et år siden [1995], i forbindelse med at jeg skulle delta på en konferanse i Uddevalla om Wollstonecrafts Skandinavia-reise, bestemte jeg meg for å gjøre en nærmere undersøkelse i norske, svenske og danske arkiver, for å se om det var mulig å komme til bunns i spørsmålet om forliset.

Jeg hadde - og har fortsatt, for all del - også et ønske om å finne ut hva som egentlig skjedde med sølvet, men siden arkivundersøkelser er et møysommelig arbeid, nøyde jeg meg i første omgang med å lete etter stoff om skipets skjebne. Og allerede på et tidlig stadium i gjennomgangen ble jeg styrket i troen på at Nyströms antakelse - at skipet kom fram til bestemmelsesstedet - måtte være riktig. I det lettest tilgjengelige kildematerialet, blant annet stevninger og rettsreferater, var det nemlig over hodet ikke snakk om noe forlis.

Ellefsen må jo ha vært den personen som hadde størst interesse av å framstille det som et forlis, men hans forsvar ser ut til å ha vært å late som om sølvet over hodet ikke har eksistert (siden han ikke hadde kvittert for mottakelsen, kunne han gjøre det).

Skipets videre ferd

Men etter hvert har jeg også funnet kildemateriale som på en positiv måte dokumenterer skipets fortsatte eksistens, lenge etter det tidspunktet forliset skulle ha skjedd. Det fins for eksempel mye materiale som viser at skipet ankom Risør etter at det hadde forlatt arendalsdistriktet mot slutten av september 1794. Det var under oppholdet her at Imlays representanter slo alarm, og det var hit utsendingene kom for å kreve skip og last utlevert.

En av disse, skipperen J.G. Waak, er for øvrig identisk med skipperen i det svenske mønstringsdokumentet Per Nyström hadde funnet. Men i midten av november hadde skipet forlatt Risør. I den forbindelse rykket Ellefsen inn en etterlysning i avisa Christiansand Adresse-contoirs Efterretninger, hvor det heter at skipet har dratt til sjøs, «formodentlig forledet af en ubekjendt Svenske». Hva skjedde videre?

Jeg har vært så heldig å finne en sjøforklaring som redegjør i detalj for skipets videre ferd. I følge forklaringen la «Maria Margrethe» først kursen mot Göteborg, men da de nærmet seg svenskekysten fikk de ikke kontakt med los og måtte gjøre vendereis. Etter at det hadde blåst opp til storm, drev skipet omkring i Skagerrak med ødelagte seil og fortsatt uten los. Tilslutt valgte man å søke havn på norskekysten igjen; 17. november ankret skipet opp i Ny Hellesund i Søgne. Et stykke utenfor kurs, må man kunne si, men sånne ting skjedde stadig når det var ugunstige værforhold i seilskutetida.

Skipet ble liggende i Søgne til 11. desember, da seilte det til Christiansand, hvor sjøforklaring ble avgitt for byens myndigheter. Det betyr at Dannevigs antagelse om at skipet var i Christiansand i desember 1794 viser seg å stemme. Dette har ikke tidligere vært dokumentert.

Fant fransk dokument

I Christiansand ble skipet liggende vinteren igjennom. Det fins flere dokumenter som viser dette. Her skal jeg nevne det om det gjorde sterkest inntrykk på meg å finne (også arkivslitere kan ha sine ekstatiske øyeblikk!).

I midten av april 1795 fikk byfogden i Christiansand ordre av stiftamtmannen om å foreta en undersøkelse ombord i «Maria Margrethe», for å se om det fantes papirer der, som kunne brukes til å framstille skipet som dansk eiendom. Ransaking ble foretatt og rapport sendt til stiftamtmannen. Og som vedlegg til rapporten la byfogden ved et fransk skipsdokument på fransk, hvor Ellefsen blir framstilt som eier av «Maria Margrethe». Dette er det originale pro formaskjøtet som ble utstedt før skipet forlot Le Havre! Det er klart det gjorde inntrykk på meg å finne dette arkivstykket - et dokument som faktisk har fulgt Sølvbriggen på dens ferd fra Frankrike til Norge og vært ombord under viderverdighetene på Sørlandskysten. I tillegg til dette ble skipet registrert i tollbøkene da det forlot Christiansand i begynnelsen av juni 1795. Her er J.G. Waak registrert som skipper, den samme personen som hadde vært i Risør og som også er registrert som skipper i det mønstringsdokumentet Nyström hadde funnet i Sverige.

Faller på plass

Brikkene begynner å falle på plass. De fleste opplysningene jeg har referert til nå har jeg funnet i norske arkiver. Men også arkivbesøkene i Sverige i forbindelse med Uddevalla-konferansen ga god fangst. Jeg kom over materiale som fyller igjen tidsrommet mellom skipet forlot Christiansand (i juni 1795) og det tidspunktet et skip med samme navn og skipper ble nevnt i det svenske mønstringsdokumentet (i oktober samme år).

Omkring midten av juni ankom skipet Strömstad, hvor det ble liggende i lang tid for å gjennomgå en omfattende reparasjon. Dette arbeidet dokumenteres ned til minste detalj i Strömstads byarkiv. Her fant jeg også et kjøpebrev undertegnet Mary Imlay - det var det navnet Mary Wollstonecraft brukte under sin reise i Sverige og Norge. Etter reparasjonen ble skipet satt inn i seilasen igjen. Og dermed er det redegjort for hva det har foretatt seg i løpet av et år etter at det ankom Sørlandskysten.

Det betyr at det er svært liten grunn til å tro at det kan ha forekommet noe forlis. Jeg må si at det er sjelden man kan dokumentere et 1700-tallsskips bevegelser så grundig som i dette tilfellet. Det er klart at hvis man har en hyperkritisk holdning til offentlige dokumenter (alt kan være forfalsket), så fins det ikke noe endelig bevis på at noe forlis ikke har funnet sted. Det er alltid vanskelig å bevise at noe ikke har skjedd. Men forlis-versjonen bygger bare på Dedekams nedtegnelser og den muntlige tradisjonen, og sammenholdt med det omfattende arkivmaterialet må disse kildene tillegges liten bevisverdi.

Vedlegg 1: Arvingene fikk ingen rikdom

Hvor ble det egentlig av sølvskatten? Mye tyder på at sølvet ble brakt i land ved Sandvigen på Hisøy, men etterkommerne til skipper Peder Ellefsen har ikke sett noe til rikdommene.

Det har vært vanlig å fremstille det sånn at Peder Ellefsen nærmest rømte fra landet etter at han var sluppet ut fra fengselet. Dette er sannsynligvis ikke helt riktig. Det som er sant er at han døde i utlandet, i havnebyen Marazion i Cornwall, i 1807. Men det er ikke særlig oppsiktsvekkende, siden Ellefsen fortsatte å seile som skipper i utenriksfart. Det er mulig han lå litt lavt. Han var nok en «merket mann» i det sørlandske lokalmiljøet etter affæren, men det finnes flere eksempler på at han opprettholdt kontakten med Arendal og distriktet.

Han og familien hadde sitt bosted på Gjessøya utenfor Tromøy, hvor kona fortsatte å få barn også etter at han i følge tradisjonen skal ha reist utenlands. Og i arkivene er det flere spor etter Ellefsens tilstedeværelse i distriktet i forbindelse med forretningstransaksjoner. Han er også registrert med skip i Arendals tollbøker. Og flere av etterkommerne hans bor i Arendalsdistriktet den dag i dag.

Reder og etterkommer

En av dem, Kristoffer Ellefsen, er reder og skipper på sightseeing-båten «Patricia», som daglig ferdes i de farvannene hvor skipet i følge tradisjonen skulle ha forlist. I likhet med flere andre etterkommere har han interessert seg sterkt for historien om forfarens meritter. Og med tanke på at Peder Ellefsen ikke etterlot seg noen formue, har han stadig gjentatt spørsmålet: - Hvor i all verden kan det ha blitt av det sølvet?

Brakt i land

Etter all sannsynlighet ble sølvet tatt i land mens skipet befant seg på Sørlandet. Det er ikke umulig at det har skjedd i Sandvigen. Det er ihvertfall liten sjanse for å finne det på havets bunn.

Det er visse ting som tyder på at det i første omgang ble tatt i land i Sandvigen på Hisøy, for senere å bli fraktet til Tyskland, hvor det kan ha blitt smeltet om og solgt. Det er ikke umulig at historien om at Flensburg-skipperen Søren Ploug skulle ha vært med på å frakte sølvet til Tyskland kan være sann (se sitatet fra Morten Smith Dedekam). På grunnlag av det materialet jeg har gjennomgått til nå er det ikke mulig å si noe sikkert om dette spørsmålet, men jeg kan ihvertfall gjengi den versjonen av hendelsesforløpet som ble lagt til grunn da Ellefsen ble arrestert.

Forlot skipet

Ifølge denne versjonen skal Peder Ellefsen og fire «fremmede» en dag ha kommet ombord i «Maria Margrethe» mens skipet lå i Sandvigen. Hele mannskapet, unntatt styrmannen, skal så ha blitt kommandert til å forlate skipet. Deretter lastet Ellefsen og de fire ukjente mennene sølvet ombord i en båt og rodde det i land. Etterpå overlot Ellefsen kommandoen over skipet til styrmannen og ga han beskjed om å seile direkte til Göteborg. Hvor har sølvet så tatt veien? Det er et helt åpent spørsmål, som jeg håper en gang - men det kan ta noen år! - å komme nærmere tilbake til.

Vedlegg 2: Skjelte ut Risør-folk

Den berømte engelske forfatterinnen Mary Wollstonecraft sablet ned Risør-folks moral etter en reise til Norge i 1795. Et interessant bielement i forbindelse med Ellefsen-affæren er den engelske forfatterinnen Mary Wollstonecrafts reise til Norge i 1795.

Resultatet av denne reisen ble reiseskildringen «Min nordiske reise», som inneholder mange spennende observasjoner om det norske samfunnet på denne tida, deriblant en svært negativ beskrivelse av borgerskapets liv i Risør.

Faktisk var Ellefsen-affæren den direkte foranledingen til at Mary Wollstonecraft foretok denne reisa. Hun var «samboer» med Imlay, og ble sendt til Norge for å prøve å ordne opp i de vanskelighetene som var oppstått. I boka skriver hun ikke et ord om oppdraget, men det er nokså opplagt at skildringen av blant annet Risør er blitt farget av at det var hjembyen til hennes motpart.

Hun skriver dette om risørborgerne:

«Siden de ikke har noen annen næringsvei enn handel, hvorav trafikken med kontrabandevarer utgjør grunnlaget for deres fortjeneste, blir selv den mest elementære ærlighet raskt sløvet. Du tror kanskje at jeg nu uttaler meg generelt; og at der, tross alle de ulemper naturen og omstendighetene innebærer, likevel finnes en del hederlige unntagelser, de mer rosverdige.

Men nei; lurendreieri er en meget smittsom mental sykdom som uttørker hjertets edelmodige safter. Intet mildt og vennlig finnes på dette sted ...»

Sterk kost! Mary Wollstonecraft var en radikal feminist, som i boka «Forsvar for kvinnens rettigheter» hadde gitt uttrykk for tanker om kvinnenes plass i samfunnet som først i våre dager er blitt satt ut i livet. På grunn av denne pionérrollen er Wollstonecraft blitt viet stadig større oppmerksomhet de senere årene, både innenfor kvinnestudier og litteraturhistorie. Det er blitt utgitt mange biografier og studier om hennes liv og forfatterskap.

Peder Ellefsen er en av bifigurene som av og til dukker opp i litteraturen om Mary Wollstonecraft. I fjor sommer [1995] ble det arrangert en konferanse i Uddevalla i Sverige, i forbindelse med at det var to hundre år siden Wollstonecraft var på reise i Skandinavia. På konferansen deltok litteraturvitere og historikere fra hele verden (Japan, Australia, Tyrkia, Marokko, Canada osv.). Det er artig å tenke på at det egentlig var sørlandskipperen Peder Ellefsen som satte igang det hendelsforløpet som var foranledningen til Wollstonecrafts reise. Reiseskildringen hennes kom på norsk i fjor, «Min nordiske reise».

[Artikkelen er skannet og OCR-lest. Derfor kan den inneholde feillesninger. Gi meg gjerne tips om det. GM]