Thomas Crawfurd – fra Carron Iron Works til Næs Jernværk

   © Gunnar Molden. Jacob Aall-prosjektet, skrift 8 (2013).

En viktig årsak til Jacob Aalls suksess som jernverkseier var hans evne til å knytte til seg dyktige medarbeidere. Et av de beste eksemplene på dette er skotten Thomas Crawfurd (1779-1850), som i en periode på ti til femten år hadde en nøkkelrolle i produksjonen ved Næs Jernværk. Skal vi ta Jacob Aall på ordet, må Crawfurd ha vært den viktigste enkeltpersonen når det gjaldt innføringen av nye metoder for jernstøping i det tidsrommet han var ansatt ved verket. Og siden det var nettopp i denne perioden Næs Jernværk skaffet seg en framtredende posisjon innenfor produksjonen av støperiprodukter, både i Norge og i Danmark, må det være av interesse å se nærmere på hvem denne mannen var og hvilken rolle han hadde som Aalls "gode hjelper".

Den første opplysningen om Crawfurds virksomhet i Norge stammer fra den omfattende rapporten om norske næringsforhold som Christen Pram skrev på oppdrag fra statsadministrasjonen i København etter å ha reist på kryss og tvers i Norge i årene 1804-6. Da han besøkte Frolands Jernværk i 1805 hadde han kunnet observere at Thomas Crawfurd var i ferd med å bygge en kupolovn  beregnet på jernstøping, sannsynligvis det første eksemplaret av denne ovnstypen som ble tatt i bruk i Norge.

I rapporten skrev han følgende om dette:

”En Skotter ved navn Crauford fra Caronsværket ved Edingburg var her i Begreb med at  bygge en saa kaldt Kuppelovn, bestemt til i den at smelte Rujern til fiin Støbning. (...). Efterat have dette Arbeide paa gandske lidt nær færdigt, og dertil anvendt et Par Tusinde Rigsdalers Omkostninger var han i Færde med at forlade det; enten det er at han, en simpel Hyttearbeider mistvivler om at opfylde det han har forbundet sig til, og har udgivet sig at forstaae, eller han agter i Rusland, hvor saa mange af hans Landsmænd have giort stor lykke, at søge bedre Kaar end de dog ret gode, som han her havde betinget sig. – Det har ej sjelden været de norske Bergværkejeres Lod at være medtagne[?] af engelske som af svenske Lykkejegere.”[1]

Selv om  det sikkert var gode grunner til å være skeptisk til lykkejegere og prosjektmakere som på denne tida  fant veien til det dansk-norske riket, må Prams påstand i dette tilfellet rett og slett kalles en forhastet forhåndsdom.  Det er ingenting som tyder på at Crawfurd forlot halvferdig arbeid og han endte ikke opp som lykkejeger i Russland. I stedet vendte han tilbake til Norge, og da for bestandig.  Og det er lite som tyder på at han overdrev sine egne kunnskaper og evner. Det trengte han rett og slett ikke, jfr. de mange vitnesbyrdene som gjengis nedenfor om Crawfurds spesielle kompetanse og nøkkelrolle i produksjonen ved både Frolands og Næs Værk.

Da Crawfurd reiste tilbake til London – hvor han kom fra – på senvinteren 1806, sendte Jacob Aall med han et følgebrev hvor det bl.a. sto:

”Jeg giver mig herved den Frihed at anbefale ... Bringeren heraf Hr. Crawford fra Skotland. Han har opholdt sig nogen Tid i Norge for at forbedre mit og Andre Værkers Støberi og er nu paa sin Tilbage-Reise.”[2]

***

Da Crawfurd kom til Norge første gang, på et eller annet tidspunkt før Pram observerte han i aksjon i Froland, var han og familien hans bosatt i London.

Det har i tidligere framstillinger av bakgrunnen hans  vært skapt et inntrykk av at han kom til Norge direkte fra Skottland og at den kompetansen han hadde med seg i hovedsak stammet fra Carron Iron Works ved Falkirk, hvor familien hans hadde tilknytning. Dette stemmer ikke helt.

Det er riktig at faren hans, John Crawfurd, hadde hatt tilknytning til Carron, som var det fremste jernverket i Skottland og en av de største industrianleggene i Europa på denne tida.[3]

Men så – senest i løpet av 1794 – har Crawfurd-familien flyttet fra Carron-området til Dundee, lenger nord i Skottland. Her arbeidet John Crawfurd som "Master of the Founderie" (mester ved støperiet) og skal han ha drevet sitt eget støperi.[4] Siden Thomas fortsatt var nokså ung da familien flyttet til Dundee (omkring 15 år), er det vel mest sannsynlig at han også ble med til Dundee, og at han kanskje lærte vel så mye om jernstøping der som ved Carron.

Så må Thomas Crawfurd ha flyttet til London, hvor han har hatt bopel fram til det tidspunktet han bega seg til Norge. 21. februar 1802 giftet han seg i Whitechapel i London med Ann Robertson, som også kom nordfra – i hennes tilfelle var fødestedet Lerwick på Shetland.[5]

Da deres førstefødte, Charles, ble døpt på slutten av samme året ble betegnelsen "founder" (støper) brukt om faren; det samme gjaldt da de to neste barna ble døpt, i 1804 og 1807.[6] Familiens bostedsadresse var forskjellig ved alle de tre dåpshandlingene, men alle stedene befant seg innenfor et begrenset område, nær det området som nå går under navnet Dockland. Det er ikke usannsynlig at Crawfurd har arbeidet ved et jernstøperi et eller annet sted i nærområdet.

Dette innebærer at Crawfurd sannsynligvis hadde tilbrakt noe tid i Dundee og helt sikkert oppholdt i London en periode, før han dukket opp i Norge. Dette stemmer godt med de formuleringene som Jacob Aall bruker når han omtaler Crawfurds bakgrunn (f.eks. sier han i et tilfelle at Crawfurd er "født og opdragen ved Carrons Jernværk i Skotland", i et annet at han er "født paa Carrons Værk i Skotland").

***

Da Crawfurd returnerte til London i 1806 kan det tenkes at han har hatt et stående tilbud om å fortsette engasjementet ved Frolands Jernverk. Men i første omgang ser det ut til at han ikke hadde tenkt å vende tilbake. I mai 1807 skrev Jacob Aall til Sivert Smith ved Frolands Værk at "Det giør mig meget ont at deres Crawfurth ej kommer tilbage...", samtidig som han ustedte denne attesten:

"Hans Minde lever endnu i min Formestue, hvor alt Støberie foretages efter hans Mynster og ieg tror at det nu har naaet en ikke almindelig Fuldkommenhed."[7]

Men to år senere omtales Crawfurd i et annet brev fra Aall til Smith på en måte som gjør det naturlig å tro at Crawfurd "i skrivende stund" (31/5 1809) allerede hadde oppholdt seg ei tid ved Frolands Værk.[8] I brevet informerer Aall om at han og Crawfurd er blitt enige om at Crawfurd skal bli ansatt ved Næs og flytte dit "naar han er bleven løst fra sin forbindelse hvori han er staaed med Frolands Jernværk" eller når det er blitt fred. Det siste momentet innebærer at Crawfurd har hatt et engasjement ved Frolands Værk som gjaldt så lenge Danmark-Norge var i krig – en interessant opplysning med tanke på at Storbritannia, Crawfurds hjemland, var en av "våre" hovedfiender i denne krigen.

Aall presiserer at Froland skal få fortsette å benytte seg av Crawfurds tjenester ved behov  og "saa ofte han kan undværes". Samtidig lover Aall at hans eget verk skal holde seg unna produksjon av "alle ammunitions sager til krigsfornødenheder, som nu leveres ved Frolands Værk". –  Det er med andre ord snakk om en ordning hvor Crawfurd skal ha to arbeidsgivere – to jernverk skal dele på en fagmann.

I det samme brevet kom Aall med nok en uttalelse som framhever Crawfurds dyktighet og kompetanse:

"En Mand af saa sjeldne Talenter bør ikke gives slip paa."

Litt senere samme år opplyste Aall i et brev til Henrich Meldahl at han nå hadde gjort en avtale med Crawfurd som innebar at han minst skulle arbeide halvparten av tida ved Næs Jernværk. Meldahl, en annen av Jacob Aalls nøkkelpersoner på denne tida, var på dette tidspunktet i ferd med å innlede en omfattende reise på kontinentet, hvor hovedformålet var å skaffe kunnskaper om støping og design. Meldahl hadde også fått i oppdrag å engasjere en person som kunne være "Overopsynsmand ved Støberiet", men nå ga Aall beskjed om at avtalen med Crawfurd innebar at dette falt bort. Det var ikke lenger bruk for en "Overopsynsmand", men han måtte gjerne engasjere "en eller to simple Formere".

Omtrent samtidig  ga Aall denne instruksen til kapteinen på et skip som skulle til London:

"Dersom Mdme Craufurd skulde vilde følge tilbage med Dem, saa hav den Godhed at give hende Plads. Hendes Mand er engageret for mig paa Værket og er den Mand, der har bragt mit Støberi til Fuldkommenhed. De slutter deraf hans Viktighed for mig"[9] [min utheving]

I løpet av et års tid har så madame Crawfurd tatt med seg barna og begitt seg til Norge. Senest i september 1810 må hele familien ha vært på plass på Næs. Da ble ekteparet Crawfurds førstefødte på norsk jord døpt i Holt kirke, med både Jacob Aall og hans kone Lovise blant fadderne. To år senere var det igjen dåp for Crawfurd-familien i Holt kirke. Denne gangen var det tvillinger, og nå ble båndet mellom Crawfurd'ene og Aall-familien enda sterkere bundet sammen. Tvillingene ble døpt Jacob Aall og Lovise Aall, altså Jacob Aall Crawfurd og Lovise Aall Crawfurd.

Navnegivingen og Aall'enes deltakelse som faddere forteller mye om den posisjonen Crawfurd oppnådde på Næs. Det samme gjør det forholdet at han var den best betalte av alle de ansatte, bedre betalt enn  selv Aalls betrodde fullmektig Nicolai Thomsen, som i mange år styrte den merkantile virksomheten ved verket, mens Crawfurd hadde ansvaret for produksjonen.[10] I kildene varierer det litt hva slags tittel som ble brukt på han. Noen ganger ble han kalt masmester, som er minste laget i forhold til den posisjonen han hadde. Han kalles også verksinspektør, som virker mer dekkende, selv om det ikke var en vanlig stillingsbetegnelse ved de norske jernverkene på denne tida. Kanskje det var en tittel Crawfurd hadde med seg fra Skottland.

Selv om hans spisskompetanse gjaldt forming og støping, fikk han etter hvert hovedansvaret for hele produksjonen på Næs. Men hans rolle var heller ikke begrenset til det produksjonsmessige. Han var ofte på reisefot på oppdrag for verket. Under reisene kunne han bli involvert i andre sider ved Jacob Aalls forretningsvirksomhet enn det som hadde med jernet å gjøre.  

***

Jacob Aall omtalte ved en rekke anledninger Crawfurds rolle og innsats ved jernverket i den perioden han var ansatt ved Næs Jernværk, ofte i forbindelse med at han presenterte verkets konkurransefortrinn for mulige kunder eller representanter for styresmaktene.

I 1811 skrev han følgende om den innsatsen som var blitt nedlagt på Næs for å heve nivået på støperivirksomheten:

"Det var den anlmindelige Meening, at Norges Jern var mindre beqvemt til Støbegods end Englands og Schlesiens, og det leverede Støbegods grovt og ufuldkomment som det var – maatte nødvendig bestyrke denne Fordom. Det har lykkes mig, at utrydde denne Prejudits. Det Støbegods, som leveres herfra, kan i Form og Materie, sammenlignes med udenlandske Fabrikater, og snart vil jeg være i Stand til at levere de fleeste Ting som støbes i Schlesien og England. For at naae dette Maal har jeg med et større Salarie[?] end paa Jernværkerne er brugeligt, lønnet en Formmester født paa Carrons Værk i Skotland..."[11] [i fortsettelsen av sitatet omtales også innsatsen til to andre nøkkelpersoner, Henrich Meldahl, "hvis Talent for Tegning var udmærket og Smag ædel", og Christian Holm, "en anden ung Mand, bestemt til at bestyre et Jernværk, som af min Broder Niels Aall og mig anlægges i Nissedal".]

I 1812 skrev han dette:

"Jeg har i de senere [Aar] gjort betydelige Opofrelser for at give Værkets Produkter den Fuldkommenhed, som kunde gjøre dem værdig til en villig Afsætning. Værkets Støberie forestaaes af en af landets meest duelige Mestere, som er opdraget paa Carrons Værket i Skotland."[12] [i fortsettelsen omtales igjen Christian Holm og i tillegg nesverkingen Johan Halvorsen, "et haabefuldt ungt Menneske" som gikk i mekanikerlære ved Holmen i København – sistnevnte kom senere til å overta mange av Crawfurds oppgaver på Næs]

Med disse nøkkelpersonene "på laget" var ikke Aall i tvil om at han kunne bruke store ord:

"Saaledes troer jeg mig istand til at kunne levere hvilketsomhelst Støbegods til ethvert slasgs Maskinerie, ligesaa fuldkommen som noget andet Værk i Norge og Sverrige, og ikke meget slettere end i England."

I 1815 skrev Aall følgende i et brev til Marinedepartementet:

”Det vilde være mig en særdels Fornøielse om ieg kunde bidrage til paa en for det Almindelige nyttig Maade at udføre denne og andre Departementes Planer, og ieg har i min Tieneste en Mand, som, født og opdragen ved Carrons Jernværk i Skotland er i stand til at støbe Alt, som paa engelske Støberier, leveres, der ikke er alt for svært af Størrelse. Fyr-indretningerne ere alt for simpel en Sag, og saa lette efter Tegningen at udføre, at jeg formoder ikke det vilde svare Regning at afsende denne Mand til denne Indskrænkede Hensigt alene, men da saa mange nye Indretninger, for hvilke dette Land hidtil var blottet, nu skulle giøres i Norge, saa formoder ieg, at flere Hensigter ved denne Reise kunde opnaas. Dersom Skibsværft og Dok med det tilhørende Maskineri skulde anlægges, Skibsknær, Ankere og alt hvad Jernredskab til Skibe behøves, skulde anskaffes, saa tør jeg anbefale denne Mand, som i denne Henseende den første i landet. Da Næs Jernværk ved denne Mands Hielp har naaet den Fuldkommenhed, som det, efter Tidernes Beskaffenhed bør indtage(?), saa vil han saa meget lettere herfra kunne afsees, som ieg formoder at Departemntet vil ordinere de behøvede Jernsager ved dette værk, saalænge det er i stand til at fyldesgiøre billige Fordringer”[13]

I en udatert framstilling av Næs Jernværks historie har Aall framstilt det på denne måten:

"Støberiet ved Næs Værk er betydelig og den nærværende Ejer har derpaa anvendt store Bekostninger. Efterat den i Fiinstøbningen særdeles duelige Engellænder [sic], Ths Crawfurd, havde vist at Værkets Jern var fortrinligen skikket til Finstøbning, blev han i flere Aar engageret i Værkets Tjeneste."[14] [i fortsettelsen omtales også Henrich Meldahls rolle – "Efter hans Tegninger bleve de første nye Ovne forfærdigede".]

Dersom det trengs ytterligere dokumentasjon på Crawfurds evner/kompetanse, kan det også nevnes at Crawfurd ved minst to tilfeller hadde arbeidere fra andre jernverk (Bærum og Fossum) i lære, for at også de skulle nyte godt av hans erfaringer og kunnskaper.[15]

I hvert fall Peder Anker, eier av Bærums Værk, må ha vært veldig fornøyd med opplæringen. I et brev til Jacob Aall vedla han en "dusør" på 700 riksdaler, som Anker ba om at ble overlevert til Crawfurd. I et svar skrev Aall at han syntes dette var et så høyt beløp at han "befrygtede at Crawfurd selv kunde have foranlediget den" (altså foreslått noe i den retningen).[16] Men Crawfurd hadde på det mest bestemte benektet at det var tilfellet. Dermed var altså pengene uttrykk for Ankers "egen Generøsitet" og han ville nå overlate pengene til Crawfurd  selv om beløpet "i Sandhed er meere end tredobbelt Betalning for hans ringe Møje".

En annen person som framhevet Crawfurds nøkkelrolle var grev Vargas Bedemar, som i sin reiseskildring fra "det høye nord" omtalte han både i forbindelse med Næs og Froland.

Om Crawfurds rolle på Næs skrev han:

"Hr. Aal, Eigenthümer dieses Werks, selbst durch metallurgische Arbeiten bekannt, hatte das Glück, Hrn. Crawford von Carrons Eisenwerken her zum Theilnehmer seiner Entwürfe und Aufseher ihrer Ausführung, (...) zu erhalten."[17]

Om hans rolle ved Forlands Jernværk:

"Das Eisenwerk von Froland steht ebenfalls unter der Aufsicht Hrn. Crawfords, dem Näs Eisenhütte so vieles verdankt."[18]

***

Thomas Crawfurd kom til å være i Jacob Aalls tjeneste i vel et tiår etter at han og familien hadde slått seg ned på Næs omkring 1810. Men på begynnelsen av 20-tallet avsluttet han ansettelsesforholdet og flyttet med familien til Grimstad, hvor han etablerte seg som kjøpmann og reder. At Grimstad ble valgt som bosted nå kan ha hatt sammenheng med at Frolands Værk hadde utskipningshavna si der. Men fra nå var det ikke jernverkskompetansen som skulle være hans viktigste varemerke. I løpet av kort tid ble Crawfurd og familien et toneangivende element blant byborgerskapet i Grimstad.

***

Thomas Crawfurd spilte en nøkkelrolle ved innføringen av nye metoder for støpejernsframstilling som ble tatt i bruk ved Næs Jernværk og andre norske verk på begynnelsen av 1800-tallet. I norsk sammenheng ser det ut til at han har hatt en helt spesiell kompetanse på dette feltet, noe som går fram av den sentrale, betrodde, og godt betalte stillingen han hadde på Næs i en årrekke, måten hans kompetanse ble brukt som et PR-argument for Næs Værks støpejernsprodukter og den måten han ble belønnet av Peder Anker på for å lære sine kunnskaper videre til andre verks arbeidere.

Nøyaktig og konkret hva denne kunnskapen gikk ut på er det dessverre vanskeligere å si noe om. I kildematerialet brukes begrepet "Finstøbing", men det defineres aldri og detaljeres i veldig liten grad. Overgang fra støping i åpne sandformer (former laget på gulvet i støperiet) til lukkede former (støpekasser fylt med sand, som ga mulighet til å støpe tredimensjonable gjenstander) er et viktig innslag i finstøpningen, men ellers er det i kildematerialet sparsomt med opplysninger om hvilke metoder, håndgrep og redskaper Thomas Crawfurd og andre tok i bruk. Forhåpentligvis vil fortsatt møysommelig gjennomgang av kildematerialet føre til at vi etter hvert får et klarere bilde av disse forholdene. Foreløpig får vi nøye oss med å påpeke forskjellen mellom en typisk 1700-talls jernovn og de ovnene som ble støpt ved Næs Jernværk på begynnelsen av 1800-tallet. Noen liker mora og noen liker dattera, men det er ikke vanskelig å se at det har skjedd en stor forandring, som kommer til uttrykk i tynnere støpegods, skarpere detaljer og et generelt mere "moderne" utseende.

Noter