Til England med ståljern – i anledning Egelands Verks 300-års-jubileum

© Gunnar Molden. FORTUNA (Næs Jernverksmuseum), Nr. 3 (2007).

De siste femti årene av Egelands Jernverks historie har vært viet liten oppmerksomhet. Det gjelder perioden fra Carsten Henrik Carstensen overtok ledelsen av verket etter sin stefar i 1833, til virksomheten brått ble nedlagt i 1884, i forbindelse med at firmaet A/S Jacob Aall & Søn, som hadde kjøpt Egeland i 1854, gikk konkurs.

Og det er synd, for hvis vi er ute etter eksempler på godt arbeid – fortjenestefull innsats – som ble utført ved de norske jernverkene gjennom deres lange historie, så er det gjemt noen ”godbiter” i denne delen av verkets historie.

Det er forsåvidt ikke så mystisk at disse siste årene har blitt oversett, når jernverkets nesten tohundreårige historie har blitt behandlet. For det første er det ikke så rart at Carsten Henrik Carstensen har havnet i skyggen av sin forløper – den ”ordentlige” Carstensen – Henrik – eidsvollsmannen og en av Norges rikeste menn på begynnelsen av 1800-tallet. For det andre hviler det noe tragisk over slutten på jernverkets historie, i og med at det gikk som det gikk – det endte med konkurs og nedleggelse.

Når det gjelder Carsten Henrik Carstensens tidsrom som verkseier, så er jo dessuten det forholdsvis kort – en femtenårsperiode, og når vi ser historien fra vår tid og bakover, så kan det virke som et kort tidsrom. Men femten år er en lang periode i en bedrifts livsløp – det skjer voldsomt mye i løpet av et sånt tidsrom og det er en stor innsats fra mange mennesker – både på golvet og hos ledelsen – som ligger bak de resultatene som skapes på en bedrift i løpet av en sånn periode. Jeg vil gjerne presisere dette – som i og for seg er helt selvfølgelig – fordi vi så lett blir blaserte når vi tar på oss de historiske brillene – bare det aller gjeveste duger liksom da.

Men kanskje er det nettopp i denne inneklemte femtenårsperioden – med Carsten Henrik Carstensen i lederstolen – at Egeland Jernverk gjør sin mest bemerkelsesverdige innsats i jernverkshistorisk sammenheng. I denne perioden er det faktisk snakk om at de andre norske jernverkene vender seg mot Egeland Verk i Gjerstad, når de skal finne ut hvordan de skal møte utfordringene på jernmarkedet på denne tida.

For Næs Jernverks vedkommende – utvilsomt storebroren blant jernverkene i Aust-Agder – er det sånn at man måtte til Egeland for å få tilgang på en viss type ny teknologi på denne tida. Og det bemerkelsesverdige er at Egeland i liten grad vokter på sine hemmeligheter og prøver å holde konkurrentene unna. Tvert imot blir Næs Jernverks folk invitert til Egeland for å lære. Bare det syns jeg gjør at Carsten Henrik Carstensen og folkene på Egeland på denne tida fortjener en en liten hyllest – nå hundre og femti år etterpå.

Det saken gjelder er en spesiell type jern som ble produsert ved de norske og svenske jernverkene i årene fra 1830 og utover. Denne perioden er begynnelsen på de norske jernverkenes svanesang – det var da de virkelig begynte å merke konkurransen fra et stadig billigere jern på det utenlandske markedet. Men det var ikke sånn at man la seg ned for å dø, med det samme og uten videre. I de neste tredve-førti årene gjøres det en stor innsats ved de norske jernverkene for å møte de store utfordringene, og det at de klarte å utsette nedleggelsene i en så lang periode, syns jeg egentlig er mere bemerkelsesverdig, enn at det gikk som det gikk – at hele den trekullbaserte norske jernindustrien – med et unntak: Næs –  ble nedlagt før 1800-tallet var omme.

Det viktigste konkurransefortrinnet de norske – og også de svenske –  jernverkene hadde på denne tida var kvalitet. Når det gjaldt kvantiteten var det vanskelig, om ikke håpløst, å skulle å konkurrere med jernprodusentene i Storbritannia og på kontinentet.

Men til spesielle formål – f.eks. videreforedling til stål, framstilling av jern- og ståltråd og til og med noe så prosaisk som hesteskosøm – hesteskospiker – var det fortsatt behov for det norske og svenske jernet – også i utlandet.

Dette hang sammen med særlig to ting. Det ene var at man brukte trekull istedet for steinkull ved framstillingen og bearbeidingen av jernet – dermed ble ikke jernet tilført svovel og andre uhumskheter som svekket kvaliteten. Det andre var at man hadde forekomster av malm som egnet seg svært godt for framstilling av kvalitetsjern – i Sverige gjaldt det den berømte Dannemora-malmen, hos oss var det Arendalsmalmen som hadde de gode egenskapene.

Det var først og fremst når det gjaldt framstilling av smijern man kunne hevde seg. Det var særlig på dette området at det var utslagsgivende om man brukte godt, middels eller dårlig jern. Smijern ble bl.a. brukt som råmateriale for videreforedling til stål – hos stålfabrikantene i Storbritannia – de mest berømte befant seg i Sheffield og området i nærheten. Til denne produksjonen holdt det ikke med godt jern engang – bare det beste av det beste kunne brukes. Og det var på dette markedet Egeland klarte å hevde seg i en kort periode – som eksportører av ståljern, som det ble kalt – smijern av svært høy kvalitet beregnet på videreforedling til stål. 

For å bli i stand til å delta på dette markedet, var det en forutsetning til som måtte være på plass, i tillegg til bruk av trekull og førsteklasses malm. Det gjaldt selve måten smijernet ble framstilt på. Den tradisjonelle måten å framstille smijern på i Norge ga et godt jern, men ikke godt nok til å gjøre stålfabrikantene – og andre kresne kunder –  fornøyde. (Se artikkelen om de vallonske smedene foran, for en nærmere redegjørelse om forskjellige metoder for smijernsframstilling).

Dette forholdet er en del av bakgrunnen for at man på 1830-tallet – både i Norge og Sverige –  innførte en ny måte å framstille smijern på som delvis gikk under navnet ”den engelske metode” eller også Lancashire-metoden etter det området i England hvor denne metoden særlig var i bruk. Og på dette området var det Egeland som var først ute i vårt distrikt – muligens på landsbasis også.

Om dette kan vi lese i femårsberetningen fra amtmannen i Nedenes for årene 1836-40:

”....Indførelsen af smaae engelske Færsknings Hærder istedetfor de forhen brugte tydske, er først anvendt ved Egelands Jernværk, hvis Eier har tilladt sin Nabo, Næs-Værkets Eier, at tilegne sig den. Formedelst denne Forandring er Stangjernet forbedret, fordi den mindre Masse af Raajern, som indbringes til Færskning i de smaae Ovne, omhyggeligere kan bearbeides af Smelterne og gjennemvirkes af Ilden. Denne Omstændighed har især været af Viktighed for Egelands Jernværk, hvis Jern betales høiest af alt norsk Stangjern ved de engelske Staal-Fabrikker, fordi det er befundet særdeles skikket til Staal. Næs-Værkets Stangjern er ved denne forandrede Methode ogsaa betydeligen forbedret og søges mere paa de sædevanlige Markeder end tilforn.”

Det som ikke direkte nevnes her er at Carstensen har hentet smeder fra England og det var disse som sto for innføringen av den nye teknologien og opplæringen av de norske smedene. Dette går fram av et brev Jacob Aall på Næs Verk sendte til en britisk forretningsforbindelse i 1834:

”De veed at Hr. Carstensen lader indføre ved sit Smide den engelske Færsknings-Methode, og at engelske Smede til den Ende er bleven ham sendte fra England, hvorefter denne Smidnings Methode [er] der nu ganske[?] indførdt[?] og som man siger med megen Held. Hr. Carstensen har havt den Godhed at tillade os at sende et Par af vore Smede for at gjøre sig bekjendt med denne Methode, og vi have allerede her foreløbigen forberedt os paa nogle Forsøg. ....... Imidlertid indsee vi at Methoden neppe hos os heller vil kunne indføres forinden vi faa en Engelsk Smed der er kjent med alle Manipulationer. ....” [1]

Vi ser altså at Næs Jernverk på dette tidspunktet bare såvidt har begynt å innføre den nye teknologien og at det er til Egeland de henvender seg – eller rett og slett blir oppfordret til å oppsøke – for å få den kunnskapen som trengs. –  I annet brev skriver forøvrig Aall at den engelske smeden på Egeland har to sønner, som bor i nærheten av Sheffield. Begge skal være flinke smeder – kanskje en av dem kunne komme til Næs?

Egentlig er det fortvilende lite kildemateriale som forteller om ståljernsproduksjonen ved Egeland i C.H. Carstensens periode, men det fins noen brokker som bekrefter påstanden fra amtmannsberetningen om at Egeland hadde en førsteplass blant de norske jernverkene som opererte på det engelske jern- og stål-markedet.

I Sverige hadde man en institusjon som ble kalt Jernkontoret, som var de svenske jernprodusentenes bransje-forening. De utga noe som ble kalt Jern-kontorets  Annaler, hvor det viktigste som skjedde innen jernproduksjonen i Sverige og i utlandet ble omtalt. Jeg kan forsikre at det er sjelden norske jernverk nevnes over hodet i disse annalene – men et av de få unntakene er Egelands leveranser av ståljern til England.

I en ”Bärettelse til Herrar Fullmägtige i Jern-Kontoret om en resa i England år 1849” kan vi lese:

”Det Svenska jernet användes i England nästan uteslutande till stål. En ganska ringa del deraf och af det Norrska förädlas til fin jerntråd. Det jern, som företrädesvis brukas till sistnämde ändemål, er Carstensens från Öster Risöer, hvilket beredes af Arendals-malmer och medelst lancashire-smide.”[2]

I en annen beretning – en rapport fra en reise ved norske jernverk i 1847-48 heter det om smijernet fra Egeland:

”en annan del utsändas direkte såsom smältstycken till Engeland, at andvändas för stålberedning. – Mig veterligen tillverkas icke ståljern på något annat ställe i Norge”. [3]

Her er det altså snakk om den aller ypperste kvaliteten – ståljern –  den som fant nåde hos stålfabrikantene i Sheffield.

Det fins også en tysk rapport – en konsulentuttalelse – skrevet av en berkgkyndig ved navn Müller omkring 1840 – som omtaler ståljernsframstillingen på Egeland.[4] Müller var utsending for Hassel Jernverk i Buskerud , som hadde en gruve i Barbu ved Arendal, som lå nærmest vegg i vegg med Egelands gruve – Langsæ gruve. I rapporten går det fram at Hassel Jernverk syslet med tanker om å etterligne Egelands suksess som ståljernprodusent – og at man har tro på at det er mulig siden man er i besittelse av samme type malm som Egeland hovedsakelig bruker når de skal framstille dette jernet. Også her sies det at Egeland er det eneste norske verket som er i stand til å levere jern som tilfredsstiller de engelske stålfabrikantenes kvalitetskrav.

I rapporten blir de forbedringer som har skjedd på Egeland de senere årene – altså på 1830-tallet – beskrevet som om verket har reist seg som en fugl Fønix av asken. Forøvrig fortelles det at da de engelske smedene etter noen år hadde forlatt Egeland, førte det til dårligere resultater, og man ble visstnok nødt til å engasjere dem pånytt. Det sier sitt om hvor viktig kunnskapsfaktoren var i denne sammenhengen – det var på ingen måte gjort med et fingerknips å innføre denne teknologien – uansett hvor dyktige smeder man hadde i utgangspunktet.

Dette er ikke tid og sted for å foreta en grundig analyse av hvorfor Egeland lykkes, der hvor de andre jernverkene strevet med å etterlikne verkets suksess som leverandør av ståljern. Dette er noe jeg gjerne kommer tilbake til; foreløpig kan jeg nevne at jeg tror Hassel Jernverk utsendte tyske bergverkskyndige (industrispion) var inne på det rette – kvaliteten på den malmen som Egeland fikk fra Langsæ gruver ved Arendal hadde mye å si for det gode resultatet. Det riktige råstoffet var så viktig i denne sammenhengen, at det er så å si sikkert at Egeland ikke ville ha fått dette til uten denne malmen.

Men samtidig er det opplagt at den menneskelige faktor også må ha vært avgjørende – når man først var så heldig –  tilfeldigvis – å ha tilgang på den gode malmen.

Selv om vi vet altfor lite om Carsten Henrik Carstensens personlige innsats, er det naturlig å tro at den må ha betydd en god del for det vellykkete resultatet. Da han overtok ledelsen av stefarens forretninger i 1833, hadde han bak seg en grundig opplæring i forretningsdrift, som også inneholdt lange opphold i utlandet, blant annet i Hull i England. At det var via firmaet Clay & Squire i Hull at både Egeland og Næs innførte sitt jern i Storbritannia er selvfølgelig ikke uten betydning i denne sammenhengen. Det er naturlig å se tilstedeværelsen av de engelske smedene på Egeland som et resultat av de kontaktene og kunnskapene Carstensen hadde skaffet seg i England – en kontakt han fortsatte å pleie med årlige forretningsreiser til Tyskland og England.

At Egeland Verk i 1834-35 – altså kort tid etter at Carstensen hadde overtatt ledelsen – fikk oppført en ny masovn under ledelse av en mann fra Sheffield – William Nobel – er med på å understreke det nære forholdet mellom Carstensen og senteret for stålframstilling i Storbritannia. Det fortelles også at Carstensen sendte ”sin ven Parker i Sheffield” en prøve på stål, som ”kom tilbage som fint forarbeidede knive og gafler med elfenbenskafte og nedlagte i et elegant polstret mahognyskrin, ledsaget af en meget rosende skrivelse.”

Det er derfor naturlig å se Carstensens styrende hånd bak dette vellykkete innslaget i Egeland Jernverks historie.

[Det er i år [2007] tre hundre år siden Egelands Jernverk fikk sitt privilegium og i hjemkommunen Gjerstad feires dette med folkefest og utgivelse av bok. – Dette foredraget, som ble holdt under et arrangement ved A/S Egelands Verk i Søndeled i fjor, er vår hilsen i anledning jubileet.]

LITTERATUR

I tillegg til de referansene som blir gitt i fotnotene har jeg benyttet meg av disse standardbøkene:

Jonas Hanssen, Egelands Jernverk ..., 1903.

Risør gjennem 200 Aar, 1923.

S.H. Finne-Grønn, Risør-slegter..., 1895.

NOTER