Morten Dedekams «friår» i London 1811-12

07.01.2020 11:11

© Gunnar Molden. SÅNN VAR DET (Arendal Historielags årsskrift), 2017.

 

Morten Smith Dedekam (1793-1861) var Arendals første ordfører, en stilling han hadde fra 1837 til sin død. Han deltok ivrig i byens kulturliv og var en av stifterne av Arendals Bibliothek og Museum. I 1811-12 oppholdt han seg i et halvt års tid i London, som en del av et friår eller sabbatsår mellom «videregående» og «resten av livet». Artikkelen handler om hva han foretok seg under oppholdet og gir et bilde av hva slags kunnskaper og impulser han tok med seg hjem til Arendal. Hovedkilden til artikkelen er Dedekams egne reiseopptegnelser.*

«Jeg slipper mod Formodning at ofre til Neptunus, som dog har af min Reysekamerat Thue faaet sit Offer». Selv om han var et ektefødt barn av seilskutebyen, var det bare såvidt han klarte å unngå å ofre til krabbene.

Morten Smith Dedekam, 18 år, født og oppvokst i Arendal, var på vei til London, hvor han skulle tilbringe en periode med å se seg om, lære engelsk, gå i teater, ... kort sagt: gjøre det han hadde lyst til, før han i neste omgang skulle tilbake til hjembyen for å gjøre sin plikt – som forretningsmann og borger. Det skulle være et friår mellom «videregående» og «resten av livet». Omtrent som dagens norske ungdommer som drar på jorda-rundt-tur før de begynner på studier og det virkelige livet.

Sammen med kameraten Jacob Thue, som også skulle til London, befant han seg på dekket til et skip som forlot havna i Arendal, mens søstrene hans sto ved et utkikkspunkt ved Batteriet og vinket med tørklærne sine og ønsket han «lev vel» og lykke på reisa.

Dedekam hadde nylig avsluttet utdannelsen ved Borgerdydsskolen i København og var proppfull av klassisk dannelse. I reisedagboka, som er hovedkilden til denne artikkelen, kommer dette stadig til uttrykk, også i forbindelse med dagligdagse fenomener som sjøsyke og oppkast. Derfor ofret Thue til guden Neptun, og ikke til krabbene, som vi ville sagt.

Ved avgangen fra Arendal siterte han også et bruddstykke av Horats’ dikt om havet, først på latin, så i oversettelse til dansk. «Den maa have havt Hiertet ompandsret med Eeg og tredobbelt Kobber, som først voved, paa en skrøbelig Baad, at betroe sig til det troeløse Hav».

For egen regning tilføyde han: «Og virkelig maa man være vandt dertil for ej at gyse ved at see de skrekkelige Bølger, hvoraf enhver truer med Ødelæggelse ...»

Selv om han var et ektefødt barn av «seilskutebyen», la han altså ikke skjul på at han ikke følte seg helt trygg med å begi seg ut på havet.

 

Fra Arendal til London

Reisa til London tok i overkant av fjorten dager. Det var jo vær og vind som først og fremst bestemte reisetida. Var forholdene gunstige behøvde ikke en tur fra Arendal til London ta veldig mange dager. Med veldig uflaks kunne kanskje den samme distansen ta en måned eller mer.

Uansett må overfarten ha vært en tålmodighetsprøve. Så mye å se på var det jo ikke mens de tumlet om i Nordsjøen. Vi får håpe han hadde rikelig med lesestoff med seg. Kanskje brukte han noe av tida til å oversette latinske dikt?

Sannsynligvis benyttet han anledningen til å skaffe seg kunnskap om det som foregikk ombord i et skip, kunnskap som kunne komme til nytte når han senere skulle bli handelsmann og reder i Arendal.

I den eneste innførselen fra overfarten skriver Dedekam at han hadde hatt en rolig natt, bortsett fra hver gang skipet skulle «gaae bout» (vende skipet mot vinden).

Men oppvåkningen denne dagen skjedde på en litt spesiell måte. De ble vekt av «et skrekkelig Brøl», som raskt ble avdramatisert ved at de fikk vite at det bare var «Folket» (mannskapet) som skulle til bønn. Dedekams kommentar er en god indikasjon på at han ikke var spesielt preget av den pietistiske tankegangen som senere i århundret kom til å sette sitt preg på hjembyen: «Lyder Basunen paa Dommedag saa fælt maae enhver med den bedste Samvittighed, blive bange for at staae op».

Da skipet til slutt ankom London, etter å ha drevet med tidevannet opp Themsen det siste stykket, var Dedekam og Thue raske med å hoppe i land. Ankomsten skjedde i området ved Vestindiadokkenene, et formidabelt havneanlegg som nylig var blitt ferdig og som gjorde det enkelt å losse og laste midt i hjertet av London. (I dag er det en del av det fasjonable området Dockland).

De to ungguttene kom fra en by som hadde mindre enn to tusen innbyggere. London hadde nylig passert den første millionen og var på rask vei mot den neste. Dessverre skriver ikke Dedekam om hvilke tanker han gjorde seg om dette.

Reisedagboka hans er ikke en historisk guide til London anno 1811-12 og inneholder heller ikke systematiske opptegnelser om «engelsk samfunn og kultur». Den består hovedsakelig av mer eller mindre tilfeldige nedtegnelser, som gir et innblikk i en ung arendalsborgers tanker om «livet og kunsten» under et friår/sabbatsår og gir indirekte en del opplysninger om hva slags impulser og kunskaper en unggutt  som Dedekam tok med seg hjem fra utlandet.

Derfor inneholder ikke dagboka noen oppsummering av de tankene Dedekam gjorde seg da han og Thue gikk i land og bega seg inn i havneområdet til det som var verdens største by på dette tidspunktet.

I stedet får vi høre om flere norske skippere som Dedekam og Thue traff da de – etter en spasertur - kom til et gjestgiveri som het Phoenix Tavern. Her slo guttene seg ned ved middagsbordet sammen med skipperne og «spiiste ret dygtig».

Phoenix Tavern var tydeligvis fast tilholdssted for mange norske og danske sjøfolk og andre landsmenn som befant seg i London. Stedet kom til å være et av de faste punktene som Dedekam og Thue forholdt seg til under oppholdet.

Gjestgiveren het Hansen, så det er mulig han var dansk eller norsk. Etter middagen viste han stolt fram «sit Magazin av Porter, som han hvert Aar betydelig udskiber til Norge» (porter er et engelsk ølslag).

I neste omgang ble Dedekam «behageligen overrasket» over å treffe en gammel venn fra Arendal, Wittus Fürst, som også oppholdt seg i England på dette tidsrommet. De hadde en lang samtale over en kopp te, om London og om «hvorledes [de] vilde indrette vores Levemaade» mens de var der.

Helt tilfeldig var det neppe at de traff på hverandre. Fürst var også i England på et slags «friår» eller «læreår», og selv om han ikke var tilknyttet det lærestedet Dedekam og Thue kom til å få undervisning ved, var han ofte sammen med dem på fritida.

Fürst, som hadde oppholdt seg i London i fjorten dager, hadde allerede rukket å bli grundig lei av byen. «[H]an ønskede at reyse Hjem paa Stedet» og afmalede ... den skrækkelige Keedsomhed som vented os».

Litt av en kalddusj å få, når man endelig var kommet fram til målet for reisa! Men Dedekam forsikret at han «aldeeles ikke» bifalt kameratens situasjonsbeskrivelse. Senere kom også han til å bli overmannet av kjedsom­het og hjemlengsel, men akkurat nå var han - naturlig nok – ikke spesielt interessert i å høre på det øret...

 

Undervisning og folkeforlystelser

De første dagene overnattet Dedekam i London sentrum, men så flyttet han inn på et værelse, som må ha tilhørt den læreanstalten han kom til å være tilknyttet under resten av oppholdet. Det er forholdsvsis få opplysninger om hva slags institusjon det dreide seg om og hvordan undervisningen og oppholdet var organisert.

Basert på den adressa Dedekam skrev på forsida av en av bøkene han kjøpte under oppholdet og forskjellige opplysninger i dagboka, kan det slås fast med temmelig stor sikkerhet at «skolen» het «Cambridge House Academy» og holdt til i Hackney Road, i området ved østkantbydelene Bethnal Green og Hackney. Når Dedekam skriver at han «reiste hjem», bruker han ofte stedsnavnet Hackney.

Området er en del av Londons «East End», som vi kjenner så godt fra bøker og TV-serier, men da Dedekam oppholdt seg her var det på mange måter snakk om å reise på landet, når man dro fra London sentrum til det stedet hvor «akademiet» holdt til.

I dagboksopptegnelsene er det aldri snakk om forelesninger eller skole­timer, så det kan virke som om det har vært lite obligatorisk undervisning ved denne «skolen». Derimot nevnes det flere ganger at lærerne er sammen med elevene under måltidene og at det stadig foregikk undervisning med bare en lærer og en elev til stede. Én-til-én-undervisningen kunne foregå i fellesrom på «akademiet», på elevens værelse eller i forbindelse med en spasertur eller et «kafé-besøk». Bortsett fra engelsk språk nevnes aldri spesifikke fag og det er tydelig at det å lære engelsk skriftlig og muntlig var et hovedformål med oppholdet.

Det er ingen ting som tyder på at Dedekam fikk undervisning i handel og økonomi mens han var i London, selv om han sikkert snappet opp noe kunnskap på dette feltet under samtaler med norske og danske forretnings­menn han traff. (Denne tolkningen forutsetter at alle de viktigste tingene som Dedekam foretok seg under oppholdet er omtalt i det kildematerialet jeg har hatt tilgang på).

Det inntrykket man får er at han hadde stor frihet til å legge opp sitt eget program. Flere ganger valgte han f.eks. å overnatte i London sentrum, når han hadde vært på teater eller i selskap. Oppholdet var altså et «friår» også i betydningen at han hadde det temmelig fritt. Og mye av tida ble brukt til «bare» å se seg om og betrakte folkelivet i London.

En av de første tingene som fanget Dedekams oppmerksomhet var en sports­begivenhet: nevekampene mellom den svarte eks-slaven Molineaux og engelskmannen Cribb. Under en spasertur i sentrum fikk han se et maleri av de to bokserne, utstilt i en butikk. Dette var et tema som «alle» var opptatt av i London på dette tidspunktet.

Like før Dedekams ankomst hadde de to bokserne utkjempet en returkamp med tyve tusen mennesker til stede og en stor pengesum i premie til vinneren. Dedekam forteller at det var blitt veddet for hundre tusen pund i forbindelse med kampen.

Han omtalte det som «et Skuespil, som endnu er meere barbarisk end de spanske ... Dyre­fegtningers».  «Alt skeer med Næverne. De klædes nøgne af til Beltestedet og indsmører dem, efter at Haaret er afklipt, med Olie. Saaledes venter de hverandre og dette for Englænderne stolte og fornøielige Syn, ...»

Det er tydelig at Dedekam ikke helt hadde sansen for denne typen sport eller folkeforlystelse. Da han var innom en butikk for å se på «signeter», kom han over en som hadde som motiv neve­kampen mellom Cribb og Molineaux. «Denne Graveur lader til at kjende sin Nations Smag; thi kan kunde vist ikke have fundet noget som hurtigere vil finde Afsætning».

Ved et annet tilfelle forteller han at han har sett «den berømte Nævevægter [Robert] Gregson som har beaten Moulineux, men nu holder et public house i Holborn». (Artig å se at han slår over på engelsk [«beaten»] - omtrent som vi gjør «nå for tida» - når han ikke i farta finner det norske ordet.)

En annen side ved «det folkelige London» fanget Dedekam opp da han var på besøk i «en af Londons mest besøgte Kapeller» i Blackfriars Road. Dette dreier seg sannsynligvis om Surrey Chapel, som var et gudshus for uavhengige metodister med en forkynnelse som sikkert var fremmed for en som var vant til tradisjonelle lutherske gudstjenester. (I England brukes uttrykket «chapel» ofte om forsamlingsstedet til en metodistmenighet eller et annet dissentersamfunn).

Dedekam gjengir en episode som han omtaler som «et Beviis paa den engelske Kirkegangs Anstændighed» (han mener egentlig: uanstendighet).

«Did none of you never feel the prick?», spurte presten menigheten, ifølge dagboksopptegnelsen. «Her stoppede Præsten og saa sig omkring...», «... alle Jomfruerne, som der er en stor Mængde af, begyndte at lee, og Præsten vedblev – Why do you laugh, you wicked girls, I do not mean what you mean. I mean the prick of conscience.»

Selv om Dedekam syntes spøken gikk vel langt, er det tydelig at han moret seg over denne «grovisen».

Ved et annet tilfelle gir Dedekam også uttrykk for at han kanskje syns litt for mye er tillatt. På denne tida var det forholdsvis vide rammer for ytringsfriheten i England, i hvert fall  når det gjaldt «uanstendigheter» og «uærbødig» omtale av maktpersoner.

I forbindelse med at en av medelevene ved akademiet kjøpte en karikatur, som gjenga en situasjon hvor prinsen av Wales (tronarving og regent) fikk et kraftig spark i baken av en sjalu adelsmann, kommenterte Dedekam: «Hvor vidt den engelske Frihed dog gaaer! Saadant et Stykke tillades at sælges som beskiemmer herskende Regent Prince of Wales.»

 

Teater! Teater! Teater!

Det som Dedekam skrev aller mest om i dagboka var teaterbesøkene, og dette gjenspeiler nok de faktiske forholdene: Londons teaterliv var sannsynligvis det han satte mest pris på og benyttet seg mest av under oppholdet. Det var en viktig attraksjon for de fleste «turister» i London på denne tida, omtrent som et musical-besøk er obligatorisk i våre dager. Men i Dedekams tilfelle var det mer enn et pliktløp eller en sosial foreteelse.

Da de andre elevene ved «akademiet» dro hjem på juleferie skrev han: «Den eneste Fornøielse man har her er Comoedierne. Gaar man til Byen for Adspredelse uden at gaae paa Comoedie, saa er der ingen anden Maade end at vanke om i de store Gader og betragte de stimlende Skarer, som rigtignok er ret morsomt imellem....» 

I dagboka skrev han begeistret om innsatsen til mange av skuespillerne, sangerne og danserne han fikk oppleve i løpet av oppholdet. Det skulle egentlig bare mangle, siden mange av dem han navngir i dagboka var Londons fremste teaterkjendiser på denne tida. Flere av dem er blant de største legendene i teaterhistorien.

Dedekam så f.eks. søskenparet John Kemble og Sarah Siddons i Shakespeare-stykket Coriolanus, og syntes at Kemble utførte rollen sin «meget godt» og Siddons «mesterlig». Om en annen forestilling: «Mrs. Siddons spilte Isabella, paa nogle faae Steder nær, superb». (Superb! Man kan vel ikke forlange mer?).

Madam Catalini kalte han «den første Sangerinde jeg i mit Liv har hørt». «Hun foreener den skiønneste Stemme med de meest fortrinlige Skuespiller Talenter.»

Om danserinna Madame Didelot, «nylig ankommen fra Petersborg»: Hun «visede ved sine yndige Stillinger og færdige Dands, hvad hun manglede i Ansigtets Skjønhed.» – Altså: ikke så pen – ifølge Dedekam – men veldig flink til å danse. Som vi ser ble også utseendet til de som opptrådte vurdert.

Om Maria Dickons/Miss Poole: «Jeg saae i Aften for første Gang Miss Poole, der forekom mig den smukkeste meest velskabte Pige jeg nogensinde saae. Hendes pludselige Forvandling fra en Hvid Kat til den yndigste Fee, giorde endnu meere Virkning. Jeg maae endelig gaae der saa ofte hun spiller.»(«Miss Poole» var forlengst gift og het Mrs. Dickons, men Dedekam valgte å kalle henne med pikenavnet).

Om de engelske skuespillerne i sin alminnelighet skrev han: Jeg liger i det hele bedre de engelske [skuespillerne] ... i det comiske og carricaturske end i det smægtende eller pathetiske. De forfalder saa let til Svulst. De lægge for megen Vægt paa enhver ubetydelig Replik, dog i de betydelige ere de ... rent convulsiviske [krampaktige]».

Ved et tilfelle sammenligner han med en skuespiller «hjemmefra».  Det dreide seg om en framførelse som sannsynligvis var Shakespeares The Merchant of Venice (Dedekam kaller stykket Jøden i dagboka). « Downton spillede ... forteffelig, i mine Tanker bedre end Knudsen. Jeg har ej med meere Fornøjelse seet et Stykke i London. Jeg forstod det fuldkommen alt sammen...»(Ikke verst - det er sannelig ikke så lett å følge et Shakespeare-stykke på originalspråket). - Den danske skuespillerinnen han sammenligner med er Hans Christian Knudsen, Danmarks mest berømte teatermann på denne tida, også kjent for sitt patriotiske «multimediashow», som bl.a. ble framført på Skydebanen i Arendal.

Shakespeare var på denne tida i ferd med å få sitt gjennomslag som «verdens største skuespillforfatter» og stykkene hans ble ofte oppført i Storbritannia. I København var de første Shakespeare-forestillingene nylig blitt gjennomført og den danske skuespilleren Foersom var iferd med å oversette Shakespeares samlede verker til dansk.

Men Dedekam holdt seg til originalen. Tidlig under oppholdet gikk han til anskaffelse av Shakespears samlede verker, som han straks planla å lese «fra Begyndelse til Ende». «Jeg har allerede læst 1ste Deel og paa nogle Ordspil og Skjeldsord nær forstaaet den fuldkommen. Hvilket herligt Sprog: smukke Lignelser.» Så gjenga han et sitat fra The Tempest og føyde til et forsøk på oversettelse.

Å få med seg flest mulig Shakespeare-stykker før han reiste hjem igjen, ble nærmest en prinsippsak. «For ej at forsømme nogen af Shakespeares Stykker, gik Thue og jeg i Aften paa Comoedie, ...»

Dedekam gledet seg stort over muligheten over å se alle disse Shakespeare-forestillingene, men ga også uttrykk for irritasjon over at flere av dem var grundig bearbeidet/redigert.

«Vi morede os excellent», skrev han om en Othello-forestilling, men noterte også: «Dette Stykke saaledes som det her spilles er meget forandret og mange Scener udladt af Originalen, som undertiden skader, undertiden gavner. Imidlertid burde .... [man] saa meget som mueligt give Shakespears Stykker, uden at vige fra Originalen. De Fejl man maaske der støder over, opvises ved de mange Dyder man vil opdage i det.»

Etter å ha sett The merry wives of Windsor opplyste Dedekam at han nå forsto skuespillet «bedre end da jeg læste det».

Ved samme anledning fikk han også sett en av de virkelig store teaterkjendisene i London på denne tida – den indiske elefanten Chuny, som noen år senere ble verdensberømt for måten han ble tatt av dage på. Elefanten opptrådte i pantomimen Harlequin and Padmanaba.

«Ligeledes saa jeg paa Scenen en levende Elephant som Bestyreren for Theateret har kjøbt til at more Publikum med for 200 Guineas [en pen sum]. Det er maaske den første Elephant der nogen Tid betraadte en Skuepladts.» [skueplass=teaterscene]

Forestillingen innehold også et klovneinnslag  - «den bekjendte Grimaldi» – men dette kommenterer ikke Dedekam noe nærmere. Det virker ikke som om han var særlig imponert, verken over elefanten eller klovnen.  Det er liten tvil om at Dedekam var atskillig mer begeistret for det seriøse skuespilleriet enn for de løsslupne innslagene som også var en del av en aften i teateret i London på denne tida.

 

Selskapelighet og litteratur

Ved siden av teaterbesøkene var selskapelighet en viktig del av Dedekams «utadrettede virksomhet» under oppholdet. Ved flere anledninger ble han og kameratene invitert til selskap hos familier som hørte til det skandinaviske nettverket i London. Å delta i disse sammenhengene var både en slags «diplomatisk virksomhet» på vegne av familien og familiefirmaet hjemme i Arendal og en mulighet til å skaffe seg informasjon og kontakter som ville være nyttig når «guttene» skulle hjem og drive business.

Men skal vi holde oss til Dedekams referater, så var det de sosiale og selskapelige sidene ved disse sammenkomstene som var viktigst.

Dette skriver han f.eks. om et besøk hos familien Alsing, hvor både kjøpmannen Hornemann og den svenske presten i London var til stede: «...  var lidt generet i Begyndelsen men efter et par Glas Viin løsnede Tungen helst da jeg merkede at jeg kunde give dem adskillige Underretninger om den senere danske Literatur og at tillige de med Opmærksomhed hørte paa mig og addresserede heele deres Tale til mig. Jeg blev og meere snaksom med Jomfru Clarissa Alsing, som er en overmaade ... ligefrem Pige. Efter at Damerne var gaaet fra Bordet begyndte vi at drikke, dog meget maadeligen. Efter at have taget Coffe og Thee spillede vi [et kortspill, sannsynligvis «Vingt-et-Un», «21»] hvor jeg især var Lykkelig.»

Selskapslivet ga, som vi ser, muligheten til å bli kjent med unge kvinner, noe som i neste omgang kunne føre til forelskelser... - I en innførsel fortalte Dedekam at han tilfeldigvis («af en Hændelse») var blitt oppmerksom på at navnet Clarissa var skrevet to ganger på vindusrutene i det huset hvor han og Jacob Thue bodde – og han kjente igjen Thues skrift. «Efter nogen Betænkning faldt det mig ind at Jomfru Alsing heeder saa og nu blev det klart for mig.»

Vi legger også merke til at det Dedekam snakket om når «et par Glas Viin» hadde løsnet tungebåndet var «den senere danske Litteratur».  (Ikke konjunkturene eller den politiske situasjonen, ikke «hvordan man blir rik i en fei»...).

Ved et annet tilfelle, etter lunsj i byen, ble Dedekam med for å drikke te på kontoret til kjøpmannen Hornemann, som kort tid senere ble dansk-norsk konsul i London. Hva snakket de om? Litteratur – «og især om Macphearsons Oversættelse af Ossian og [dens] Ægthed», et tema som i lang tid hadde engasjert litteraturinteresserte i hele Europa.

En av Dedekams største gleder under oppholdet var faktisk å lese bøker, og å kjøpe bøker. Han avla stadig besøk i byens mange bokhandlere og kjøpte også bøker på auksjon. For mange høres dette kjedelig ut, men for en bokelsker var London utvilsomt et mekka den gangen også - akkurat som den er nå.

Jeg husker hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg selv de første gangene jeg besøkte «bokhuset» Foyles i London. Hvor sterkt må det ikke ha virket for Dedekam å besøke «den berømte Lackingtons Boglade», et femetasjers hus fullt av bøker. «Det er den smukkeste og største Boglade der er i England…» - Dedekam var også fascinert av historien til han som eide bokhandelen – Lackington selv – et typisk eksempel på «from rags to riches». «Han var først en Skoeflikker og begyndte derpaa at handle med 5 £ og sælger nu hvert Aar 100,000 bind!».

En av de bokskattene Dedekam skaffet seg var et seksbindsverk med britiske lyrikere (The Cabinet og Poetry, containing the best entire pieces to be found in the works of the Britih poets, I-VI, London, 1808). «Jeg glæder mig til Sommeren at ligge og fryde meg ved disse», noterte han, og det er all grunn til å tro at Dedekam senere fikk mye glede av dette innholdsrike verket, som han siden overlot til Arendals Bibliothek og Museum, og som nå er en del av den gamle boksamlingen på KUBEN. (Et av bindene har denne påskriften: «Cambridge House, Hackney Road near the Turnpike, M. Dedekam», så det er ingen tvil om at bøkene stammer fra London-oppholdet.)

Det kunne av og til nesten bli for mange bøker: «Thue har bragt Hjem Pope’s Essay on Man og Bacon’s Essays som han i Aften har kjøbt. Jeg er nu omringet af Bøger som jeg gjerne vil læse at jeg staar Fare for at læse i dem alle paa engang.  Jeg vil imididlertid holde mig til Shakespeare.»

Både Alexander Pope og Francis Bacon er jo lesestoff for videregående, men Dedekam hadde tydeligvis ingen betenkeligheter med å gå i kast med denne materien.

Også bøker av forfattere «hjemmefra» kunne man støte på i London. «Har kjøbt Ohlenschlægers Alladin. Oversat af ham selv paa tydsk, ... den skal moere mig meget.»

Dedekam beskjeftiget seg mye med klassiske forfattere som Shakespeare og Horats, men hans største favoritt på denne tida var en samtidsforfatter, som skrev «pubertetslyrikk» (uttrykket er ikke ment nedsettende, men som betegnelse på en type lyrikk som appellerer spesielt til den aldersgruppa Dedekam tilhørte da han var i London).

Det dreier seg om Thomas Moore, en irskfødt lyriker som på denne tida var mektig populær, særlig blant unge mennesker, i Storbritannia. Veldig mange av diktene handlet om flørting, kyssing og kjærlighet. Det var i liten grad snakk om fysisk kjærlighet, men for den som var i stand til å lese mellom linjene var det åpenbart at diktene var fulle av erotikk. Derfor var det enkelte som ønsket å begrense Moore’s utbredelse, i hvert fall blant ungdommen.

Dedekams dagbok har mange referanser til Thomas Moore og diktene hans, som han omtalte som «de meest forføriske og elskovsfulde jeg har læst ..» «Han optager nu et af de første Pladse [blant samtidsforfattere] og staar blot tilbage for Walther Scott...»

Han forteller om en gang han var på vei fra Hackney til London med «stagen» [stage coach, hesteskyss], hvor situasjonen fikk han til å tenke på et av Moores erotiske dikt, Fanny of Timmol. (Kanskje ikke så rart siden diktet hadde som undertittel «a mail-coach adventure»). Han og Thue og ei ung kvinne var de eneste passasjerene.

Han siterer fra diktet («I could teach you the prettiest tricks in the world») og forteller at han «lod hende [den tredje paasasjeren]  merke, ... at det vilde være en Skam at forlade en saa smuk Pige uden et Kys, men hun forsikkrede at det godt kunde gaae an, da i det samme Kudsken lukkede Døren op, og lod mig blive i Uvished om hun meente det kunde gaae an at kysse hende eller forlade hende uden Kys. Mens vi betalede Kudsken, vendte hun væk.» ...

Dedekam lekte også med tanken på å oversette disse diktene: «Kjøbte Thomas Littles henrykkende Digte, som skal være min Yndlingslecture. Han er eene i sit Slags og hvor skulde jeg ej ønske at besidde Digtertalent for at kunde oversætte ham. « (Thomas Little var et av flere psevdonymer som Moore benyttet seg av).

Dedekam forteller også om en anledning hvor han leste opp («forelæste») et av Moore’s mest kjente dikt – «The Kiss» – for en av lærerne ved «skolen», Master Fitzgerald. Som «svar» på dette leverte Fitzgerald et annet dikt, som han påsto han hadde skrevet der og da. Selv om diktet var en satirisk kommentar til en person som kalte seg Baron de Geramb, og som var en av de heteste «kjendisene» i London på denne tida, har også dette diktet tydelige erotiske under- og overtoner.  For å gjøre dette ekstra tydelig var avskriften i dagboka utstyrt med et sitat fra Johannes Secundus, en nederlandsk 1500-tallsdikter som skrev «vågale» dikt på latin – bl.a. et helt diktverk om kyssing (Liber Basiorum – «kysseboka»).

 

Én-til-én-undervisning

Mye av undervisningen som Dedekam fikk med seg under oppholdet foregikk på denne måten – som uformelle samtaler mellom lærer og elev, ofte med bare to personer til stede. Denne typen undervisning må ha gitt god språkerfaring, samtidig som eleven har fått tilgang på mye nyttig informasjon om litteratur, samfunnsforhold og historie.

En typisk «skoletime»:  «I Aften middag besøgte Master Evereth mig og converserede med mig ved en Pibe Tobak, som jeg nu kan opvarte med, et par Timer. Det var ret behagelig ved den store Cammin..., som oplyste halvt Værelset, at sidde varmt og snakke, medens Vinden susede uden for. Vi talede om mange Ting, ...»

En annen behagelig «skoletime»: «Spadserede med Master Scot ind til Byen ... for at kjøbe en Billet i Lotteriet. Vejen forekom mig i Aften dobbelt kort, thi vi vare i en behagelig Samtale.» Etter å ha kjøpt loddet, gikk de inn på «en pub» og delte ei flaske portvin. «Imedens vi drak den forelæste ham mig nogle af Casimirs Oder, som han ... just havde i Lommen.»

Noe av informasjonen var i grenselandet til sladder.  Master Scott fortalte f.eks. om presten William Dodd («Doctor Dodd») som i 1777 var blitt henrettet for falskneri. – «Scot fortalte mig at han skal have holdt en Pige som formodentlig har overtalt ham til at gribe til dette i England aldrig tilgivne Middel, at giøre falske Bancnoter. Dette, sagde han, var almindeligt Tilfældet hos ethvert andet ungt Menneske der enten af Loven blev straffet eller tog dem selv af Dage at de vare forførte dertil af Fruentimere der forestillede dem den Lykke der vilde møde dem, hvis de blev uopdaget, letteligen overtalte dem dertil.» (Damene har skylda!).

I begynnelsen av februar ble Master Scott byttet ut med Master Fitzgerald som én-til-én-lærer. Dedekam syntes det var leit å skulle skilles fra Scott – «da han baade var en flink Lærer og en morsom Selskabsbroder.» Men det viste seg snart at Fitzgerald, som var en «aldrende Mand» med «solid Kundskab»,  ikke var noen dårlig erstatning.

Kort tid etter at han var begynt i stillingen, skrev Dedekam: «Været inde heele Ugen. Overmaade fornøiet med den nye Lærer». Fitzgerald hadde gjort han oppmerksom på «en Mængde Irregulariteter i det engelske Sprog, som ellers vilde have undgaaet mig. ... Faar hver Dag med Bordet eller paa mit Værelse nye Anekdoter og Curiositeter at høre. ...»

«Mr. Fitz Gerald forteller os hver Aften ved Bordet interessante Ting og jeg længes derfor meget efter at være sammen med ham. -Han kjendte Tyrannen Marat personligt da han under Navn af Dr. Armgott opholdt sig i Enland og informerede i Skolene omkring London især Hackney. Fitz Gerald har seet de fleeste af hine Revolutions Mænd. Trende [tvende?] af hans Brødre ..... ere blevne guillonerte og hvis han ej var emigreret fra Frankriig hvor han i den Tid var ansat som Chirurg ved et Regiment, vilde han have havt samme Skjebne.» [Marat, kjent fra den franske revolusjonen].

Noe av det Dedekam gjengir kan være misforstått og av og til kan man ha mistanke om at han blir servert «gode historier», men uansett må det ha vært uhyre spennende for en vitebegjærlig nittenåring å delta i disse samtalene.

Dedekam satte også stor pris på musikkundervisningen han fikk under oppholdet.

En dag han kom tilbake til rommet sitt, sto det er piano der, eller rettere sagt et «fortepiano», som er mellomstadiet mellom de spinkle tangentinstrumentene som var vanlige på 1700-tallet og de pianoene som ble tatt i bruk i løpet av 1800-tallet. Det var Dedekams musikklærer, John Wafford som hadde ordnet med instrumentet.

«Jeg vil nu, da jeg har nok af Tid og ubeskrivelig Lyst, legge mig efter Claveret. Alle i Huuset lytter uden for Dørene naar jeg blot begynder at røre det. Det er fortreffeligt ....»

Neste dag: «Holder mig inde heele Dagen for at spille». To dager senere: «Øvet mig næsten heele Dagen paa Claveret.»

Ved et par tilfeller var Dedekam hjemme hos Wafford og deltok her i musisering sammen med musikere fra hans familie og vennekrets. Der var det også en god del ungdommer til stede. Bortsett fra noen «riige Gentlemen» som han oppfattet som litt høye på pæra, var Dedekam veldig fornøyd med de folkene han traff på disse sammenkomstene.

«En ung Pige .... indtog mig ved første Øjekast. ... Hun sadte sig ned ved Klaveret og efter nogle andre Sanger, spillede og sang hun saa inderlig sødt Come tell me o blueyed Stranger at jeg gangske faldt hen i Tanker.» Dessverre måtte hun forlate selskapet før det var slutt. «Hvor behageligt jeg havde ventet at tilbringe Aftenen med hende.»

Men selskapet ble en suksess allikevel, både musikalsk og sosialt: «Efter at have prøvet nogle nye Sonater af Clementi gik vi til Bords. Samtalen faldt paa Norge og jeg blev [bombardert] med Spørgsmaal fra Jomfruerne angaaende de norske Damer om deres Pynt og saa videre; med den gamle Wafford talede jeg om Historie som han noget kjendte til. Efter Bordet trakterede han mig med en Sigar som smakte mig excellent. Morede mig suberb og ønskede hjertelig .... at komme her igjen ...».

Om et annet besøk hos Wafford: «Der var meget morsomt og jeg manglede blot nogen Færdighed i at tale meget paa engelsk om ingenting, som jeg, Gud skee Lov, ganske godt kan i dansk, for at giørte bedre Bekjendtskab med alle disse ganske elskværdige Pigebørn. ... «

Ved en av sammenkomstene fikk Dedekam med seg en trykt versjon av noe som Wafford selv hadde forfattet, - «The Air Balloon», et «oppbyggelig» dikt til ungdommen, skrevet med utgangs­punkt i en berømt ballongferd som startet i Hackney et par måneder før Dedekam og Thue kom til London.

Etter å ha lest diktet skrev Dedekam en «anmeldelse» i reisedagboka. Konklu­sjonen var streng: «reent upoetisk og usammen­hængende...».  «Han skulde lade være at være Poet.». Men Dedekam beholdt trykksaken, og tok den med seg hjem til Arendal, hvor den idag er en del av boksamlingen på KUBEN (sann­synligvis et ekstremt sjeldent eksemplar).

 

Ikke bare imponert

Dedekam lot seg på ingen måte imponere over alt han fikk se og oppleve.

«Man troer at kunde faae alle Ting i London, ... Jeg har været i Bogshoper [bokhandlere] hvor jeg ey kunde faae Horats [hans latinske favoritt]! Man kjendte han just af Navn. Ingen Tydsk eller fransk Bog er man istand at faae i de fleeste Boglader. I Musikmagasinerne ere de lige saa uvidende. De kjender kun lidet til [navnet] Mozart, ...... »

Musikerne i London måtte han innrømme var flinke, selv om de ikke var så mye bedre enn dem han hadde hørt i København. «Musikken her er redt god, men svag. Det er anderledes at høre det Kiøbenhavnske Orchestre udføre en Symphonie. Jeg tilstaaer at her maaske gives, paa visse Instrumenter, større Virtuoser end i Kiøbenhavn; men i at udføre fuldkomment en udtryksfuld Symphonie har hiint langt Fortrinet.»

I forbindelse med et maleriutstilling skrev han: «Der var ingen udmærkede, for det meeste Landskaber med feede Oxer paa ...», som jo ikke er noen dårlig spissformulering om britiske landskapsbilder fra denne tida.

Den engelske maten syntes han stort sett var god, med ett unntak – puddingen - «... de forbandete Meelklumper som de kalder Pudding og som vi hver eeneste Dag faaer». «Det er mig ikke mueligt at faae den need uden naar der er ... Eblegrød til den. Thi  hver gang jeg ser den erindrer jeg Bogbinder Jessens Klister som vare omtrent saaledes. Den er imidlertid en sand Nødvendighed for Engelskmanden. ...»

Han kunne heller ikke la være å ergre seg når han ble lurt til å kjøpe noe han ikke trengte: «Vi lod vores Haar klippe ... i Bishopsgate Street for ... billig Betaling ..., men Haarskiæreren forførte meg til at kjøbe noget Vand til Haaret, hand sae [jeg] trængte til det».

 

Litt for mye vin ...?

Den som forventer å finne beskrivelser a la Schwachs erindringer i Dedekams dagbok vil bli nokså skuffet. Selvsagt var han og kameratene jevnlig «på byen» og under selskapene de ble invitert til ble det naturligvis drukket vin både før og etter maten, men alt tyder på at det stort sett foregikk under kontrollerte former. (Dette forutsetter selvsagt at Dedekam har vært nogenlunde ærlig overfor dagboka).

Han forteller bare om ett tilfelle hvor noen gikk over streken og når sant skal sies kan det like gjerne ha vært maten de spiste som var skyld i at det gikk så galt. Det er i så fall ikke det eneste eksempelet på at uhemmet skalldyrspising i utlandet kan føre til et uheldig resultat. (Sånn sett er det kanskje litt urettferdig å gjengi historien her, men fristelsen ble for stor, bl.a. fordi Dedekam åpenbart har hatt stor glede av å fortelle den. Dessuten er det jo greit å få bekreftet at også den gangen var kua kalv før den ble ku...).

Det begynte med at Fürst kom på besøk til Hackney. Etter middag dro guttene til byen, sammen med Master Scott, som nå skulle forlate akademiet. De hadde tenkt seg på teater, men kom for sent, så de bestemte seg for å tilbringe aftenen med «et Glas Viin». Etter en behagelig spasertur fra Covent Garden til London Coffee House, inntok de et måltid med «et stykke Beaf steakes og nogle Østers».

«Bag efter begyndte vi at drikke og Wittus Fürst havde den Uleilighed at forlange Viin som til Sidstningen blev af mig forhindret da vi havde tømt 4 Flasker Port og en Flaske Champagne. Vi var alle inderlig glade og muntre og syntes oplagte til at taale meget meere».

«Dog «ingen kan sige sig lykkelig før han seer Enden», siger Solon og saaledes her.» (Solon, gresk dikter).

Elendigheta begynte på hjemveien til Hackney: «Vi tog Kudsk hjem og Vognens Skumpling begyndte at virke paa Thue, som meget fremmelig kastede op ud af Vognen, uden at nogen blev det vaer.»

«Da vi kom Hjem gik vil til Sengs ... Wittus [Fürst] og jeg skulde ligge sammen. Neppe vare vi komne til sengs før Fürst udbrød: «Jeg faar ondt» og rente op af Sengen foragtende den Natpotte jeg strax [tilbød] han. Han tumlede hen til Vinduet som ulykkeligvis ej hurtig kunde aabnes og som derfor blev en Offerplads for en temmelig propp Mave. Thue kom strax rendende til og vare alle meget sysselsatte.»

Etter «nogle gjentagne Opkastelser» la de seg til å sove igjen, men senere på natta våknet Dedekam igjen av at Fürst beveget seg. Han så til sin forskrekkelse at kameraten reiste seg «og isteden for at vende sig til høire Side fik i Sinde at vende sig til Venstre, hvor jeg laae». Dedekam tok tak i Fürts’ hode og vendte det bort, men før han var kommet halvveis i operasjonen «udvældede der af saadan en Syndflod over Sengen at det næsten gjorde det umulig at ligge der.»

Ikke nok med det... «Han [havde] nær drukket af Natpotten istedet for af Vandkrukken, hvis jeg ej, fuldkommen ved mine Sandser, havde forekommet [hindret] det.»

«Endelig sov vi ind, midt under disse Svinerier».

Neste dag: «Vaagnet frisk ... Et skrekkeligt Syn. Thue saa bleg som et Liig om gjerdet af Dynger af Østers, Beefsteaks etc. Stakkels Fyr, han havde ej havt en Draabe Vand at drikke».

Etter å ha ryddet opp og ledd godt av «forrige Nats Eventyre» bega guttene seg til byen igjen, denne gangen for å være med på et selskap hos en viktig forretningsforbindelse, C. Boulton. Her ble de traktert «meget godt». «Dog vilde Vinen ej ret smage mine Camerater, som erindrede forrige Dags Fataliteter...»

 

Nordmenn og dansker

Flere ganger under oppholdet støtte han mer eller mindre tilfeldig på nordmenn og dansker, som han kom i prat med.

Under et besøk på Børsen, som var et sted man gikk til hvis man ønsket å treffe folk «hjemmefra», traff han Dr. Gartner, som han sannsynligvis kjente fra Arendal. Samtidig så han et ansikt som virket kjent. «Tiltalede Manden og erindrede mig at det var Walløe[?]. Jeg kjender ham fra Thalia. Ret morsomt Møde.» (Selskabet Thalia var en teaterforening i København).

Ved to tilfeller hevder han å ha observerte dansken Jørgen Jørgensen, en eventyrfigur fra virkeligheten, som i 1809 utropte seg selv til konge på Island og erklærte øya for et fritt og selvstendig rike (utrolig, men sant). Først observerte han «den berygtede Kong Jørgen Jørgensen» på Børsen. Deretter møttes de ved Phoenix Tavern (gjestgiveriet hvor Dedekam og Thue hadde hatt sitt første måltid da de ankom London).

Et av de første tilfeldige bekjentskapene Dedekam gjorde etter ankomsten til London, var med den danske «litteraten» Andreas Andersen Feldborg.

«Gik til Blackwall, hvor jeg undervejs traf en vis Feldberg... som for den sterke Rægns Skyld tog sin Tilflugt under min Paraplue. Vi gik ind i Phoenix for Regnens Skyld, hvor vi kom paa Tale om adskilligt. Han fortalte at have udgivet en Rejse igjennem Sielland og arbejdet nu paa en Rejse igjennem Norge. Ligeledes arbeidede han paa en Beskrivelse over den danske Literaturs Tilstand og Opkomst.»

Feldborg leverte i løpet av samtalen et kraftig forsvar for skrive- og ytringsfriheten: «Han kom til at tale om den prægtige Skrivefrihed og gav dens Ophævelse Skyld i Flaadens Forliis; hvilket syntes mig lidt paradox, men han forklarede det saaledes, at der nødvendig maatte være en Control over de Stores Handlinger, hvorend de rediculertes [ble gjort narr av] eller rostes, for at de ikke skulde forfalde til Dovenskab og Stolthed, at de, naar denne Control ikke existerede bleve søvnige og ikke iagttog Statens Tarv. »

Feldborg er en spennende person, som har gått mer eller mindre i glemmeboka, men som må ha spilt en viss rolle som formidler av dansk-norsk kultur og historie blant engelsktalende. (Det var Dedekams innførsel om dette tilfeldige møtet på gata i London som satte meg på tanken om at Feldborg kunne være den anonyme forfatteren som skrev så mye pent om Arendal i bokverket Boydell’s Picturesque Scenery of Norway. - Se min artikkel «En dansk-norsk stemme fra London» i Aust-Agder-Arv 2017).

Under turene med «stagen» (stagecoach’en som gikk i rute mellom Hackney og sentrum) kunne man også komme i snakk med interessante mennesker og drøfte interessante temaer.

«Da det regner i Aften og Føret var afskyeligt tog vi en Plads i The Stage. Underveis talede Scott og jeg om den latinske Litteratur. Han fortalte mig [om] de bedste Oversættere af de gamle Authores. Siden efter kom [vi] til at tale om den tydske, som han lidet kjender til ...» Akkurat da begynte en tredje person å delta i litteraturdebatten, en som «roste den tydske Litteratur meget». Men så skjedde det et uhell med hestekjøretøyet og samtalen ble avbrutt, før Dedekam hadde fått sagt alt det han hadde på hjertet. Han var mer oppatt av at samtalen ble avbrutt, enn at det skjedde et uhell.

Det kunne også være dagsaktuelle ting som ble diskutert: «I Stagen faldt Talen paa de i de sidste Dage begaaede Mord, som har giort enhver Bange. Dette udgjør Conversationen nu for det meeste over heele London, og tiener herved til at opvække endnu Frygt og Rædsel. Jeg kan ej nægte at jeg selv ej er ganske ubekymret, da ingen her kan være det nu. Politiet er her det usleste som kan existere, da heele Korpset af Police Officers skal bestaae af 70 Stykker. Vægterne kan man ej regne til nogen Nytte for den offentlige Sikkerheds Skyld, da de baade er gamle og fattige, samt sover den heele Tid om Natten. I adskillige Sogne har Indvaanerne besluttet at selv vaage, ved natlige Patriueller over dem og Naboenes Ejendom og Liv...»

De mordene det her siktes til er sannsynligvis «The Ratcliffe Highway Murders», som fant sted på Londons østkant (nærmere bestemt Wapping) i desember  1811, like før jul. Mordene vakte stor oppmerksomhet, bl.a. fordi ofrene var «helt vanlige mennesker» og selv om en person ble henrettet for mordene har det helt til våre dager vært diskutert om det var riktig person som ble dømt. (Kriminalforfatteren P.D. James – «mora» til Dalgliesh fra tidligere tiders påskekrim- skrev f.eks. ei «true crime»-bok om denne saken).

På nettet, anno 2017, kan vi lese om samme tema: «In the space of 12 days two families were slaughtered in their homes in such a terrible manner that for weeks afterwards ‘terror was on every face’ as people barricaded their doors, bought guns and rattles and eyed every stranger in town with suspicion. - Not only that, but the failure to quickly catch the killers brought into question the entire system of policing the capital and contributed to the eventual formation of the Metropolitan Police force 18 years later.»

Vi kan konstatere at Dedekam i sin beskrivelse har fanget opp både stemningen blant befolkningen og betydningen i forhold til det politi­messige. Det er en god indikasjon på at han hadde øynene og ørene «med seg» under London-oppholdet.

 

Hjem igjen

Dedekams reiseopptegnelser hadde en velkomponert begynnelse, med skipet som seilte ut Galtesund og søstrene som vinket fra Batteriet. Deretter gjorde «forfatteren» seg noen tanker om det å begi seg ut på havet i et lite skall av en båt. Fortsettelsen ble mere sporadisk og tilfeldig – og ofte slurvete skrevet ned - som dagbøker generelt og reisedagbøker spesielt ofte blir. Derfor har det ikke vært mulig å lage noen helhetlig beskrivelse av Dedekams opplevelser under «friåret» i London, basert på disse notatene.

Allikevel håper jeg at denne artikkelen kan bidra til å gjøre det litt klarere hvordan et sånt friår kunne arte seg, for en unggutt fra Arendal - fra et forholdsvis velstående hjem - på begynnelsen av 1800-tallet.

Vi som er interessert i Sørlandets historie i seilskutetida har ofte hørt om sønner av byborgere som ble sendt til utlandet for å skaffe seg kunnskap og erfaring. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva de foretok seg og hva slags kunnskaper og erfaringer de brakte med seg hjem. Hva slags liv levde de mens de var i utlendighet? Hva slags folk var de i kontakt med? Hva slags ideer ble de kjent med?

Det er viktig å huske på at Dedekam var en «særing» på mange måter. Han var selvfølgelig ikke den eneste av byborgerne som hadde interesse for litteratur og teater. Men det var nok ikke mange andre som var  ensporet opptatt av kultur og åndelige sysler. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg føler et visst slektsskap med Dedekam på dette feltet og at det har bidratt til å gjøre det interessant og moro å bearbeide dette kildematerialet.

Når det kom til stykket ble Dedekams London-opphold avsluttet på en måte som bekreftet de klassiske visdomsordene han tidligere hadde sitert i en spøkefull sammenheng - «ingen kan sige sig lykkelig før han seer Enden».

«Erholdt den skrækkelige Efterretning om min Faders Død», kan man plutselig lese i reiseopptegnelsene. Johan Collett Dedekam døde i Arendal 11. januar 1812 og i kirkeboka er det innført at han ble begravd den 17. samme måned.

Selv om faren for lengst var gravlagt da beskjeden kom fram til Dedekam i London, bestemte han seg straks for å returnere til Arendal så fort det lot seg gjøre.

Kort tid senere var han hjemme, for å ta fatt på fortsettelsen – livet etter friåret, som var blitt kortere enn planlagt, men som må ha gitt han mange impulser, ikke minst når det gjaldt åndsliv og kunst og kultur.

Frithjof Foss skriver i Arendal Byes Historie: «Opholdet i England hadde en mærkelig Indflydelse paa hans Aandsliv, og han syslede senere hen i Livet med stor Forkjærlighed baade med dette Lands Sprog og Litteratur. Man kan ogsaa med fuld Føie sige, at Morten Dedekams hele Retning mere var en Forskers end en Forretningsmands, thi saagodtsom alle de ledige Stunder, han kunde afse, ofrede han til Studier. ...»

Ved Morten Dedekams død i 1861 skrev lokalavisa (Vestlandske Tidende) bl.a. dette i nekrologen: «Foruden den Tillid og Anseelse, Dedekam nød som Kommunemand ... nærede man ogsaa megen Agtelse for ham paa Grund af den Sands for Kunst og Videnskab, der besjælede ham, hans Interesse for og Kjendskab til saavel det hele Lands, som især denne Egns [Aust-Agders] Fortidsminder og Historie, samt den Iver, hvormed han tog sig af det her oprettede Museum...»

Noter

* Dedekams dagbokopptegnelser er tatt vare på som en del av Personalia-samlingen ved KUBEN (Aust-Agder museum og arkiv, Arkivavdelingen). På et tidspunkt er en innbundet utgave av dagboka blitt splittet opp og de forskjellige delene er arkivert i forskjellige legg. Det er ikke mulig å si med sikkerhet at hele dagboka er bevart. Jeg har etter beste evne transkribert det meste av teksten, men kan ikke gi noen garanti for at de sitatene som gjengis i artikkelen ikke inneholder feil eller misforståelser.