Den bortkomne fostersønnen
© Gunnar Molden. Sånn var det (Arendal Historielags årsskrift), 1996.
Ifølge Christiania-bohemens andre bud skulle man overskjære sine familierøtter. Dette budet var Hans Jæger tilsynelatende i stand til å etterleve, i en sånn grad at det kan være vanskelig å forestille seg at han overhodet hadde noen familie. Men sannheten er at Hans Jæger hadde dype slektsrøtter - i arendalsdistriktet. Begge foreldrene var født og oppvokst i Arendal. Faren, Nicolai Henrik Jæger, var sønn til byfogden med samme navn. Mora, Otilie Henriette, f. Foss, var datter av seilmaker Ole Henrich Foss, og søster til den mere kjente Frithjof Foss, (som skrev Arendal Byes Historie, var redaktør for Arendals Avis, osv.).
Besteforeldrene på begge sider tilhørte byens gode borgerskap - begge bestefedrene var f.eks. aktive deltakere i Arendal Dramatiske Selskab, og begges portretter henger i byens anegalleri i Rådhuset. Det kan også nevnes at Hans Jæger var direkte etterkommer etter tre av Arendals byfogder. I tillegg til bestefaren gjaldt det oldefaren - Berg, og tippoldefaren - Femmer. Både Jæger og Berg hadde giftet seg med en datter til den fungerende byfogden og sikret seg dermed «arveretten» til embetet.
Hans Jæger selv vokste ikke opp i Arendal. Han ble født i Drammen og familien flyttet senere til Bergen. Men begge foreldrene døde før barna var blitt voksne, og Hans og flere av søsknene ble plassert i fosterhjem i arendalsdistriktet. Hans kom i huset til onkelen, Niels Mathias Aalholm, som var gift med moras søster. Aalholm var adjunkt ved den høyere skolen i byen. Med tanke på Hans Jægers videre løpebane er det interessant å merke seg at onkelen også var formann i Arendal Indremisjon og en av de aller fremste representantene for den pietistiske vekkelsesvinden som feide over arendalsdistriktet på denne tida.
Hans Jæger var i 14-årsalderen da han kom til Arendal, og han ble her ikke særlig lenge. Men han rakk å gå et semester på Arendal realskole, hvor han forøvrig fikk karakteren «Meget +» i religion, ifølge karakterboka som er bevart, og som Hans Jæger senere har brukt til notater i forbindelse med sine filosofiske studier.
Men Hans Jæger var allerede den gangen en rastløs sjel. Han hadde faktisk rukket å være til sjøs en tur før han kom til Arendal, og våren 1869 var han igjen ute på sjøreise. Men han vendte tilbake til fosterhjemmet, denne gangen for å gå på Palmstrøms navigasjonsskole på Tyholmen. Men utålmodigheten tok igjen overhånd. En dag, like før en undervisningstime, sa han til sin onkels nevø J.J.P. Aalholm, som gikk på samme skole: «Si hos onkels når du går hjem, at nå seiler jeg herfra». Så stakk han til sjøs igjen og vendte aldri tilbake som fostersønn i det aalholmske hjem. I sine erindringer har N. M. Aalholm brukt én setning på episoden med den bortkomne fostersønnen: Han «reiste fra oss... og vi maatte ophøre at betragte ham som vor Pleiesøn».
Ut over dette er det ikke så mange detaljer som er kjent om den kommende sjefsbohemens opphold i det pietistiske fosterhjemmet i Arendal. Men det fortelles at «hans opptreden undertiden (var) egnet til å sjokkere», som da han splitter naken (eller «puris naturalibis» som det står i nedtegnelsen) løp gjennom «Tvedestrands gate». Det fortelles også at Hans Jæger opprettholdt en viss brevkontakt med sin fostermor, tante Aalholm.
Engang kom hun fortvilet til sin mann og sa at Hans skrev han ville ta livet av seg om han ikke fikk så og så meget. Men den gamle menneskekjenner svarte nokså tørt. «Folk som sier på forhånd at de vil ta livet av seg, de gjør det aldri. Bare ta du det ganske rolig, Hanna».
(Jfr. det fjerde bohembudet: Du skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner». Jfr. også det niende: «Du skal ta livet av dei». Det siste ble det aldri noe av for Hans Jægers vedkommende.)
Fra Jægers egne brev vet vi at han ihvertfall så sent som i 1878 mottok penger fra Aalholm. Vi vet også at han var i Arendal sommeren 1874, mens han leste til examen artium. Og vi vet at han var på besøk i Kolbjørnsvik, hvor søstra Hanna hadde sitt fosterhjem, i 1886. Ved den anledningen var han sammen med Edvard Munch, som malte et bilde av en mann på en benk i Kolbjørnsvik, mens han var her. Og da N.M. Aalholm og kona skrev sitt testamente i 1892 (ekteparet hadde ingen barn), ble Hans Jæger ført opp som arving til en liten pengeslant, på linje med de andre medlemmene av Jæger- og Foss-familien.
Men dette er så å si alt vi vet, på det nåværende tidspunkt. Siden Hans Jægers arendalsopphold og forhold til slekta/fosterfamilien - inntil nylig (se etterordet) - har vært en godt bevart hemmelighet, som verken arendalitter eller kulturradikalere har brydd seg om å trekke fram i lyset, kan det godt hende at det i tida framover vil dukke opp tilleggsopplysninger.
***
Om slektningene hans vet vi atskillig mere. Og med tanke på Hans Jægers videre karriere som provokatør og forfatter, er det interessant å legge merke til at et sterkt uttrykksbehov ser ut til å ha vært et konstant trekk ved Jæger-familien, også hos de som stort sett holdt seg innenfor de aksepterte rammene. Bestefaren, byfogd Jæger er et godt eksempel på dette.
I ettertid har han fått mest heder for sine filologiske utgivelser. I 1826 utga han på eget forlag et nederlandsk-norsk leksikon (ordbok), noe som i høyeste grad må betegnes som et pionérarbeid. Det var den første ordboka som ble utgitt og trykt i Norge, den første dansk/norsk-nederlandske ordboka og det er faktisk den eneste norsk-nederlandske ordboka, av et større omfang enn en lommeparlør, som er utgitt til dags dato. Og etter denne kraftprestasjonen, som altså ingen i ettertida har klart å gjøre han etter, verken som forfatter eller utgiver, utga han også en hollandsk grammatikk og en hollandsk lesebok.
Det er selvsagt ikke helt tilfeldig at byfogden i Arendal utga ordbok og lærebøker i hollandsk. Arendal var en del av en internasjonal handels- og sjøfartskultur på denne tida, og i sitt daglige arbeid var byfogd Jæger stadig i forbindelse med utlendinger, enten det var handelsfolk, havarister eller reisende. Det fantes dessuten en språkklubb i Arendal, hvor byens kulturelite jevnlig møttes og hvor de var nødt til å snakke vekselvis tysk, fransk og engelsk. Både Jæger og hans gode venn, dikteren og advokaten Conrad Nicolai Schwach, var med i denne klubben.
Byfogd Jæger brukte også språkkunskapene sine til skjønnlitterære oversettelser. Allerede i 1809 oversatte han Goethes Den unge Werthers Lidelser, som ikke ble utgitt, men som fins som manuskript ved Universitetsbiblioteket. Og i likhet med vennen Schwach var han en ivrig leilighetsdikter. Han skrev stadig vekk sanger til kongens fødselsdager og andre offentlige begivenheter. Dessuten har han skrevet enslags skillingsvise, «De Forlovede», som handler om en av arendalsborgerskapets pikante skandaler: ekteskapet mellom Anders Dedekam og «den temperamentsfulle kreolerinnen», Sophie Carisius.
Men, i likhet med flere andre representanter for familien - det var ikke nok for han å uttrykke seg - han ville også redde verden. Hos byfogd Jæger kom dette til uttrykk på en forholdsvis original måte - gjennom utgivelsen av en populær-vitenskapelig avhandling.
Jæger mente han hadde gjort en viktig vitenskapelig oppdagelse, nemlig «vor Jordklodes tredie Bevægelse om Magnetpolerne i Syd og Nord, og disses hidtil forborgne Hemmeligheder...» Ifølge Schwach trodde Jæger «at den nordlige Deel af Norge om ikke meget lang Tid vilde blive ubeboelig; og han vilde, som ham selv uttrykte sig, stille sig som en Frelser mellem Fædrelandet og den voxende Polariis ved itide at varsle om Faren».
Jæger trykte opp avhandlingen for egen regning og sendte den rundt til framstående vitenskapsmenn i inn-. og utland. «Men han fik enten intet Svar eller saadanne, som dels paa en skaansom, dels ... paa en spydig og raillerende Maade forkastede hans Arbeide,» - fortsatt ifølge Schwach.
Så noe særlig vellykket var ikke dette kombinerte forsøket på vitenskap og verdensfrelse. Men byfogd Jæger mistet tydeligvis ikke noen aktelse av den grunn - han ble faktisk innvalgt i det norske vitenskapsselskapet - etterpå!
Men det fortjente han nok. Til og med Schwach, som er rausere med spydigheter enn med ros, innrømmer at hans innsats som lingvist (ordboka og lærebøkene) var betydelig.
***
Også på morsida hadde Hans Jæger en del å slekte på, når det gjaldt skrivelyst og uttrykksbehov. Onkelen Frithjof Foss, var faktisk en av de mere kjente forfatterne i si samtid. Idag er han først og fremst kjent som forfatteren av Arendal Byes Historie, ei slags bygdebok for borgerskapet i Arendal. - Lokalhistorisk skribentvirksomhet kan være en langt sikrere måte å skaffe seg udødelighet på enn skjønnlitterære sysler! - Men før han skrev dette verket, som har gitt han en selvsagt plass i arendalsdistriktets historiografi, hadde han en omfattende produksjon av noveller og romaner bak seg. Han debuterte i 1861 under forfatternavnet Israel Dehn med Skizzer fra London (før utgivelsen hadde han oppholdt seg tre år i England). Denne boka fikk en god mottakelse, og i de nærmeste årene etterpå utfoldet han en voldsom skribentvirksomhet, som i begynnelsen slo godt an blant publikum, men som etterhvert skaffet han dårligere og dårligere kritikker. På toppen av sin karriere - dit kom han forholdsvis raskt - var han en av de mest leste forfatterne i Norge.
Men så snudde lykken seg, brått. Da han i 1864 utga Kvinnelist, hans siste skjønnlitterære utgivelse på lang tid, måtte han rykke ut og dementere at han hadde fått vennene sine til å sende rosende anmeldelser av boka til provinsavisene. Et illevarslende tegn. Og snart gikk publikum lei av han også, og dermed var det slutt på forleggernes velvilje. Det kan virke som om Israel Dehn i en sånn grad var i pakt med si tid (han var på ingen måte forut for den), at han ble en pinlig affære så snart det kom nye moteretninger på det litterære og ideologiske markedet.
Så da kritikken og publikum vendte han ryggen, fortsatte han ikke ufortrødent på sitt litterære prosjekt. Istedet kastet han seg over noe helt annet, og det med en like stor iherdighet, som han tidligere hadde produsert skjønnlitteratur. Han begynte å studere handels- og sjøfartsforhold, fast bestemt på å skaffe seg en stilling i den svensk-norske konsulattjenesten (han var utdannet jurist og praktiserte som sakfører, så kvalifikasjonene var det ikke noe i veien med).
Istedet for å sikre han en stilling i utenrikstjenesten, førte dette prosjektet han til Finland, hvor han slo seg ned som agent og forretningsmann. Også her hadde han en viss, begrenset suksess. Han utga bøker om økonomi, og reiste på studiebesøk til Storbritannia, med bidrag fra den finske staten, for å undersøke mulighetene for eksport av finsk smør.
Fra «novellefabrikant», som en litteraturhistoriker har kalt ham, til «smørselger»! Frithjof Foss syntes selv at dette ble i drøyeste laget og i 1878 sendte han et merkelig innlegg til «Morgenbladet», hvor han nærmest ba om å bli tatt til nåde som forfatter igjen. Uten blygsel siterte han fra et anonymt brev han hadde mottatt, hvor det het at «en Væddeløbshest er ikke bestemt til at gaa for Plaugen, ligesaa lidt er Israel Dehn til at befatte sig med Handel...»
Innlegget er et merkverdig dokument, tilsynelatende helt fritt for forstillelse og beregning. Foss redegjør helt åpent for sitt livs to store skuffelser: at publikum sviktet han og at myndighetene forsmådde hans tilbud om å gå inn i utenrikstjenesten. Men han forsikret at han ikke aktet å forlate sin beskjedne stilling i et fremmed land, «hvor ingen kjender mine Længsler og min Higen...» Men tre år senere vendte han allikevel tilbake til Christiania, og her begynte han igjen å sysle med skjønnlitteratur. I sitt eget tidsskrift Vort Land lot han trykke første kapittel i en ny roman, Tidens Løsen. Samtidig sendte han i 1882 en søknad til Stortinget om kunstnerlønn. En sterk søknad. Søknaden er fri for all beskjedenhet, både falsk og ekte. Han «truer» med at han ikke vil bli i stand til å fullføre sin påbegynte roman, dersom han ikke får offentlig støtte. «... jeg ser med Smerte, at min særlige Begavelse maa gaa tilgrunde, om det ikke lykkes mig at vinde Stortingets Anerkjennelse og Sympathi». (Hvis «beskjedenhet» er en sørlandsk dyd, er det mye som tyder på at den har oppstått i vårt århundre.).
Søknaden ble enstemmig avslått, noe som førte til at Foss rykket ut med en redegjørelse i Aftenposten, hvor han ga en prinsipiell begrunnelse for å gi ham forfattergage, som er interessant, med tanke på at Frithjof Foss i de fleste andre sammenhenger var en prinsippfast liberalist. Han skriver: «... det er Nationens Sag at paase, at man, i Tilfælder som mit, ikke dømmer nogen Forfatter uprøvet og uhørt, ikke bryder Staven over et Aandsliv, der maaske gjemmer Spiren til at bære moden Frugt, blot fordi man tror, at det er goldt og uden Livskraft. Vor unge og fattige Litteratur behøver Værn og Støtte, dersom den ikke skal forfalde,...» (Jeg kom i skade for å si at Frithjof Foss på ingen måte var forut for si tid. Vel, her gir han uttrykk for ideer som først fikk sitt gjennombrudd med innkjøpsordninger og garantiinntekter på 1970-tallet. Av og til kan idéhistorien gjøre noen rare krumspring!).
Foss prøvde seg med en ny søknad i 1885. Igjen ble det avslag, og nå flyttet han hjem igjen, til Arendal. Her ble han redaktør av Arendals Avis (Arendal hadde på denne tida - på høyden av sin makt, like før det store sammenbruddet - tre lokalaviser) og nå begynte han arbeidet med Arendal Byes Historie, det verket som skulle sikre hans udødelighet, og som vel er hovedårsaken til at også Frithjof Foss er å finne blant byens fremste kvinner og menn i portrettgalleriet i Arendal rådhus.
***
Onkel Aalholm, fosterfaren, var riktignok inngiftet i familien, så noe gene-fellesskap har det ikke eksistert mellom Hans Jæger og ham. Men som fosterfar må han jo ha spilt en viss rolle i Hans Jægers liv.
Som nevnt var han, på det tidspunktet Hans Jæger ble foreldreløs, en av lederne for indremisjonsbevegelsen i Arendal. Men i en tidligere periode av livet - jeg hadde nær sagt i et tidligere liv - hadde han vært en sentral aktør innenfor det verdslige kulturlivet i Arendal, i likhet med sin svigerfar, Ole Henrich Foss, som, på tross av at han ikke var blant de mest velstående arendalsborgerne, var en aktiv deltaker i borgerskapets selskaps- og kulturliv.
Aalholm var opprinnelig handelsmann, men etter et opphold i Frankrike, slo han seg ned i fødebyen som translatør, forlegger og redaktør av Arendals første avis, Vestlandske Tidende, som han opprettet i 1832 sammen med teologen N.C. Hald. I Vestlandske Tidende skrev han politiske artikler, litterære anmeldelser og leilighetsdikt. Som forlegger var Aalholm og/eller Hald med på flere viktige utgivelser; både Jacob Aall og Andreas Faye utga bøker hos dem. Flere av utgivelsene var pioner-utgivelser i norsk sammenheng.
Senere ble han lærer ved Arendals høyere skole, og han skrev en rekke lærebøker i tysk og fransk, i tillegg til en norsk språklære for allmueskolen. Han prøvde seg også som skjønnlitterær forfatter. Under forfatternavnet Theodor Reginald utga han noveller og fortellinger, bl.a. det som regnes som Norges første sjøroman, En norsk Matros. I likhet med svogeren Frithjof Foss hadde han en viss suksess i samtida, men litteraturhistorikernes dom har vært temmelig drepende. Om en av hans utgivelser heter det f.eks.: "En samling versificerte «Vignetter til norske digtere» (1833) er en humørløs og ganske mislykket efterligning av H.C. Andersens bekjendte «Vignetter til danske digtere»".
Aalholm var i tillegg et aktivt medlem av Arendal Dramatiske Selskab, som på denne tida var det sentrale punktet i det arendalske kulturlivet. Som forlegger og oversetter påbegynte han dessuten en serie skuespillutgivelser, som skulle skaffe norske teaterselskaper et repertoar av utenlandske skuespill. Selv om serien ikke ble fullført ble enkelte av de oversatte stykkene flittig brukt på norske scener i tida framover.
Mesteparten av denne kulturelle utfoldelsen foregikk i første del av N.M. Aalholms liv. Men så ble han frelst, og fra da av brukte han energien sin til helt andre gjøremål. Han var, som sagt, formann i Arendal Indremisjon, da Hans Jæger kom til byen i 1868. Foreningen var nettopp opprettet og Aalholms var dens første formann, en stilling han innehadde i de neste tyve årene.
Aalholm var blitt omvendt i forbindelse med den johnsonske vekkelsen på 1850-tallet (svært mye av det som skjedde på det religiøse området i andre halvdel av 1800-tallet kan føres tilbake til teologen Gisle Johnsons oppgjør med vanekristendom og ortodoksi). Omvendelsen var drastisk. Før og etter var to vidt forskjellige ting. I et tilbakeblikk som han skrev på sine gamle dager hevdet han at «De eneste Spor af aandelig Liv, som jeg paa den Tid [1830-tallet] kunde opdage, fandtes hos nogle faa Haugianere, som regelmæssig holdt sine møter...» Han skrev også at det «blandt Byens omtrent 2000 Mennesker neppe kjendtes mere enn to, der søgte Herren og hvis Liv artede sig anderledes end den store Hobs...» (Mine under-strekninger). På bakgrunn av redegjørelsen av hans tidligere liv er det opplagt at han ikke regnet seg selv blant disse to.
I den nye rollen var Aalholm mindre i pakt med sine borgerlige røtter, enn med det som rørte seg i folkedypet på dette tidspunktet (1860/70-tallet og utover). Vekkelsene slo atskillig bedre an blant folk flest enn blant byens elite. I den andre delen av sitt liv ble N.M. Aalholm leder for en folkebevegelse.
Også flere av søsknene til Hans Jæger var aktive kulturmennesker; også de ga uttrykk for meningene sine på forskjellige vis. Jeg skal trekke fram de tre som ble værende i Arendal, etter at de ble plassert her som fosterbarn. - Det vil si: den ene bosatte seg i Oslo, men siden han opprettholdt en nær kontakt med Arendal og fosterhjemmet, tar vi også han med i denne sammenhengen.
Broren Oskar, som også vokste opp hos N.M. Aalholm, var den som ble mest berømt i samtida. Han studerte først filologi, men hans store interesse for samfunnsspørsmål førte han over til en av tidas «nye» vitenskaper: sosialøkonomi. I 1894 tok han doktorgraden på emnet «Den moderne statsøkonomis grunnleggelse ved Adam Smith». I 1902 ble han utnevnt til professor i statsøkonomi og statistikk, en stilling han hadde helt til 1930.
Men Oskar Jæger var absolutt ikke bare opptatt av akademiske spørsmål. Også han var framme i rampelyset på det urolige 1880-tallet, i forbindelse med at han skrev en artikkel om barnebegrensing og bruk av prevensjon i avisa Social-Democraten. Artikkelen skal ha vært saklig og nøktern; allikevel førte den til beslagleggelse av avisa.
Han deltok aktivt i sosialpolitiske diskusjoner og var bl.a. en ivrig forkjemper for planene om folkeforsikring (en forløper for trygdesystemet). Han blandet seg også opp i de religiøse spørsmålene i samtida. Han forsvarte den liberale teologien og skrev polemiske artikler mot Hallesby og hans likesinnede. Titlene forteller at det ikke var noen tvil om hvilken side han sto på: «Den kristelige ufordragelighet», «Orthodoxien som Kristendommens Fiende».
Han ble altså heller ikke noen tilhenger av en pietistisk kristendom, men i motsetning til broren foretok han ikke noe drastisk brudd med fosterhjemmet. Helt fram til sin død tilbrakte han de fleste somrene i Bakkehuset på Songe, noen kilometer øst for Arendal sentrum.
På sine eldre dager ble han forøvrig en overbevist spiritist. Han var med på å stifte Norsk Forening for psykisk Forskning, som ble opprettet for å undersøke psykiske fenomener på vitenskapelig vis. Oskar Jæger var formann i denne foreningen fra 1918 til sin død. - Jæger-familien dekket tilsammen et vidt åndelig spekter.
Lillesøster Hanna, som ble født i 1864 - etter at faren var død, og som ikke var fylt fire år da mora døde, ble også plassert i et pietistisk fosterhjem i arendalsdistriktet. Hun kom i hjemmet til Stian Herlofsen i Kolbjørnsvik på Hisøya. Han var, i likhet med Aalholm, et av unntakene fra regelen om at det først og fremst var allmuesfolk som ble påvirket av vekkelsene. Han var kaptein og skipsreder, og en av de fremste indremisjonstilhengerne på Hisøya.
Men heller ikke Hanna vokste opp til å bli noen typisk pietist. Hun fulgte ihvertfall ikke opp påbudene om at hun skulle tie i forsamlinger og holde seg til kvinnesysler. Hun var på flere måter ei dame forut for si tid.
Hun utdannet seg til lege og praktiserte ei tid i Kristiania, bl.a. ved en fødselsstiftelse der. Hun var blant de aller første kvinnene innenfor denne profesjonen i Norge; den første ble uteksaminert i 1893, Hanna i 1896.
I 1905 slo hun seg ned i Kolbjørnsvik igjen, og fra nå av praktiserte hun bare sporadisk som lege. Hun viet seg istedet til læreryrket. Først drev hun en privat pikeskole, siden ble hun adjunkt ved Arendal høiere Skole.
I likhet med sine slektninger hadde hun overskudd til å utfolde seg på fritida også. I 1911 var hun hoveddrivkraft bak opprettelsen av Arendal Diskusjonsforening for kvinner, og hun var den selvsagte formannen til sin død i 1925. Det dreide seg ikke akkurat om noen rødstrømpeklubb, det var nok først og fremst en forening for dannede damer som ønsket å skaffe seg litt kulturell og intellektuell ballast. Men at disse damene allikevel var forut for si tid, ser vi f.eks. av det faktum at Hanna - som etter at hun giftet seg gikk under navnet Hanna Jæger-Jensen - var eneste kvinnelige medlem av Hisøy kommunestyre.
Broren Ferdinand var muligens den mest konvensjonelle av søskenflokken. Han ble boende i Arendal, var kaptein på en rekke arendalsskuter og aktiv i det religiøse livet - bl.a. innen Broderkretsen på havet.
Han ble tilslutt enslags ur-arendalitt. Da han døde i 1950 (over åtti år gammel), hadde han like i forveien gjort ferdig en kastepøs til Aust-Agder-Museets samling (han og tre andre kaptein-veteraner hadde laget forskjellig slags tauverk for museet og Sjømannsforeningen i Arendal). «Ingen andre kan gjøre den nå,» sa Ferdinand Jæger da han var ferdig med pøsen. Det siste sukket i «Seilskipenes saga». Det er rart å tenke på: denne ur-arendalitten var Hans Jægers bror.
Men heller ikke Ferdinand kunne dy seg, selv om han var en konvensjonell kristen. Han hadde sine bestemte meninger, og disse kom bl.a. til uttrykk i en serie skrifter han utga på egenhånd. Et hovedpoeng med disse skriftene (de handler alle om det samme temaet) var å vise at når det i Bibelen var snakk om evig straff og evig pine, så måtte ikke dette oppfattes som for evig og alltid, men bare for en lengre periode. Det vil altså si at de som døde som ikke-kristne allikevel ikke var helt fortapte. Når man leser disse skriftene er det ikke til å unngå at man tenker på broren, Kristiania-bohemen, gudsfornekteren.
Jeg kan ikke dokumentere det, men det er vanskelig å tro at Ferdinand Jæger ikke har hatt sin egen bror i tankene (eller kanskje rettere sagt: sine egne søsken, siden svært få av dem var alminnelige troende), når han skrev at «ingen, hverken troende eller vantro, virkelig tror om sine egne, som de har holdt av hele sit liv, at Gud vil la disse deres kjære pines i helvede i al evighet, selv om de er overbevist om at de gik ut av dette liv uten å være frelst og kommen i sandhets erkjennelse.»
Tittelen på en av disse utgivelsene var Den hjemmeværende søn.
På bakgrunn av Ferdinand Jægers skrifter er det interessant å lese endel brev som er tatt vare på ved Aust-Agder-Arkivet og som handler om Hans Jægers siste dager. Av disse brevene går det fram at han ikke var fullstendig forlatt og oppgitt av sin nærmeste familie, men tvert imot fikk besøk og støtte fra enkelte av dem til siste slutt. (Jeg påstår ikke at Hans Jæger ble en familiemann på sine gamle dager, men bildet av bohemkongen uten slektsrøtter og andre bindinger må nyanseres).
De troende blant dem hadde ikke en gang gitt opp håpet om at han skulle bli frelst! «Du ved der staar for den Oprigtige skal allting lykkes og Hans var af en særlig oprigtig Natur,» skriver kusina Betzy (datter til onkel Hans Henrik, sorenskriveren, som Hans Jæger var oppkalt etter). Hun hadde vært på sykebesøk med appelsiner - omtrent det eneste han kunne spise på slutten - og ei bønnebok for syke (!). (Betzy Ohlsen har med ordet «oprigtig» grepet fatt i fellesnevneren mellom en kompromissløs kristendom og en kompromissløs anarkisme).
Og broren Oskar var til stede da døden inntraff. Selve dødsøyeblikket blir beskrevet som en harmonisk foreteelse: «da døden kom, straalede hele hans Ansigt og hans Øine udtrykte den største lykke».
Dette står i en viss motsetning til «bohem-versjonen» av dette dødsøyeblikket, sånn som den f.eks. kommer til uttrykk i Ketil Bjørn-stads roman Oda:
«Jægers veninne var der. Hun skrek etter noen penger hun mente Jæger hadde, dessuten ville hun ha hans manuskripter, ellers kastet hun seg ut av vinduet. Det var visst også en maler der. Han gikk hvileløst frem og tilbake på gangen. I forvirringen rundt dødsøyeblikket så han sitt snitt til å kapre en flaske brennevin som hele tiden hadde stått under Jægers seng.»
Det kan godt være at begge disse versjonene forteller en del av sannheten; at dødsleiet var både harmonisk og kaotisk. Men en ting er helt sikkert: Hans Jæger klarte aldri å skjære over sine familierøtter, selv om han gjorde iherdige forsøk på å skjule dem, og klarte det så godt at de fleste litteraturhistorikere som har skrevet om han ikke har brydd seg om hva slags bakgrunn han hadde i det hele tatt.
Dette henger selvsagt også sammen med at det har vært trenden blant litteraturhistorikere/kritikere (inntil nylig?) å ikke bry seg om forfatteren - teksten er alt. Men dermed har man om ikke annet gått glipp av noen gode poenger. Jeg skal nevne et eksempel på det.
I Israel Dehns roman «Jeg vil ud!» opptrer det en forholdsvis uskyldig, men svært usympatisk beskrevet unggutt - August - som er fetter til bokas heltinne - Aagot - og som i en periode har en dårlig innflytelse på henne. Under en samtale mellom Aagots foreldre kommer det fram at fetteren snart skal reise bort.
«Jeg havde nær sagt, jeg er glad over, at vi bliver ham kvit, den ækle Gutten,» sagde Fruen. «Forleden, da jeg skulde lede efter noget i en av Aagots Skuffer, fandt jeg en Bog, hvori der stod hans Navn, og ved at se paa Titelen fandt jeg, at det var «Syk Kjærlighet».
[Hans Jægers roman Syk Kjærlihet ble utgitt i Paris i 1893 og straks forbudt i Norge. "Jeg vil ud!" ble utgitt i 1897.]
Litteraturhistorikeren Willy Dahl, som har skrevet om Israel Dehns forfatterskap under overskriften «de dannede damers dikter», trekker fram denne episoden og kommenterer at den virker malplassert i romanen, «i hvert fall er det ingen reminisenser av den [boka] i Aagots tanker, ord eller gjerninger i tida som følger». - «Man kan ha en mistanke om at Foss selv heller ikke hadde lest den», sier Dahl.
Sånn kan det gå når man stirrer seg så blind på teksten, og fullstendig overser forfatterens bakgrunn og livshistorie. Willy Dahl er ikke oppmerksom på - han gir ihvertfall ikke inntrykk av at han har kjennskap til - at det dreier seg om et oppgjør innen familien, i en litt annen forstand enn det teksten tilsynelatende gir inntrykk av. Som nevnt er Israel Dehn identisk med Frithjof Foss og Frithjof Foss var bror til Hans Jægers mor. Israel Dehn alias Frithjof Foss benytter altså her anledningen til å si sin mening om sin egen nevø, sine egne barns fetter! Ikke rart at episoden virker malplassert. For den kommer rett fra hjertet.
Etterord, 1996:
Denne artikkelen har vært lenge underveis - det får være unnskyldning for at jeg utstyrer den med en lengre hale. Den ble opprinnelig skrevet som bidrag til ei bok om Arendal; arbeidet ble i hovedsak unnagjort i tidsrommet 1992-94. Av forskjellige årsaker trakk jeg meg fra dette bokprosjektet, noe jeg kanskje angret litt på, siden jeg hadde jobbet nokså mye med dette stoffet.
I mellomtida har det skjedd en del forandringer i det toneangivende synet på Hans Jæger og Christianiabohemen i kultur-Norge. Det skyldes i første rekke den velskrevne og omfangsrike boka Halvor Fosli utga i 1994, hvor bl.a. Jægers slektsforhold ble grundig presentert - for første gang for et større publikum i Norge.
Når jeg nå har valgt å trykke artikkelen i Sånn var det, på tross av at den inneholder noe «gammelt nytt» for den som har lest Foslis bok eller fulgt med i debatten om boka, skyldes det bl.a. at jeg tror det er mange sider ved Jægers familieforhold og arendalstilknytning som fortsatt er ukjent for folk flest i arendalsdistriktet. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg syntes Foslis oppgjør med Hans Jæger var i hardeste laget, og at jeg også håper - ved å ha satt Jæger inn i en familiesammenheng - å ha fått fram noen flere forsonende trekk ved «sjefsbohemen».
Jeg må også fortelle om en snål ting som jeg oppdaget kort tid før denne artikkelen gikk i trykken, nemlig at en av mine egne fjerne slektninger ble gift med en av Hans Jægers onkler - Niels Jørgen. Dette var totalt overraskende for meg, på bakgrunn av at jeg selv ikke har noensomhelst slektstilknytning til arendalsdistriktet og at jeg - såvidt jeg vet - ikke har en dråpe sørlandsblod i årene. Slekta mi på morssida stammer fra Træna på Helgeland - fjernt fra embedsmenn, byfolk og bohemer. På begynnelsen av 1800-tallet slo min stamfar, en dansk skipper ved navn Anders Jeppesen, seg ned på Træna etter et opphold i Bergen, hvor han bl.a. var blitt gift med ei jente fra en velstående borgerfamilie. Anders Jeppesen hadde en bror, Hans, som også var skipper og som også flyttet til Nord-Norge, etter å ha giftet seg «godt» i Bergen.
Etter at Hans Jeppesen og skipet hans forsvant på ei reise fra Bergen til Middelhavet, flyttet enka og de faderløse barna tilbake til Bergen. En av døtrene, Margrethe Bergithe, ble i 1862 gift med Niels Jørgen Jæger, som like i forveien hadde vendt tilbake fra Australia, hvor han hadde prøvd lykken - visstnok uten hell - som gullgraver (enda en Jæger med en ukonvensjonell livshistorie). I Bergen drev han bokhandel og var - såvidt jeg kan tolke det på grunnlag av det kildematerialet jeg har gjennomgått - en ivrig indremisjonstilhenger.
Grunnen til at jeg oppdaget denne Jeppesen/Jæger-forbindelsen var at jeg tidligere i år fikk tilsendt et «familiearkiv» angående Jeppesen-familien fra en fjern slektning. Da jeg gikk gjennom dette materialet ble jeg ikke så rent lite overrasket da jeg oppdaget at et av dokumentene var utstedt i Arendal, og at et annet dokument var en avskrift av prekenen fra begravelsen til Hans Jægers bror Robert. - Jeg må si at jeg ikke hadde ventet å finne opplysninger om Jæger-familien i et arkiv som angikk mine egne aner. Senere har jeg, ved å gjennomgå brev både fra Aust-Agder-Arkivets og Universitetsbibliotekets samlinger, funnet ut at det var et svært nært forhold mellom Hans Jægers familie og ekteparet Jæger/Jeppesen. Ved UB er det f.eks. bevart et brev fra Hans Jæger til broren Nicolai Henrich, som nylig hadde konvertert fra kristendommen til spiritualismen (brevet er datert 1878). Nok et eksempel på livssynsmangfoldet innen Jæger-familien! Spiritualismen var en «New Age»-aktig bevegelse som hadde en viss oppslutning i andre halvdel av 1800-tallet. I dette brevet skriver Hans Jæger:
Du faar ikke flere breve fra onkel N. paa grund af din forkjærlighed for spiritualismen! Stakkels onkel, det havde kanske været bedre, om Du havde ladet ham dø i den salige tro, at du var kristen - men saa havde Du vel maattet besvare hans med bibelsteder spækkede breve med do. [=ditto], og det vilde vel være bleven noget kjedeligt i længden; det var kanske bedst at det gik som det gik. - Saa Tante G. har ogsaa maattet græde for Din skyld, som hun græd, da jeg sidst var der oppe. Stakkels hende - men hvad vil ogsaa de gamle i den nye verden, som de ikke har betingelserne for at forstaa. [!]
Siden Margrethe Bergithe Jeppesen i andre sammenhenger blir kalt Grethe, er det liten tvil om at tante G.=tante Margrethe og onkel N.=onkel Niels Jørgen. Sitatet er nok et eksempel på Hans Jægers nære kontakt med familien, også de som hadde et helt annet livssyn enn han selv. For meg personlig har sitatet også en annen betydning. Jeg syns det er spennende å tenke på at en av mine forfedre på Træna på Helgeland - oppunder Polarsirkelen, langt ute i havet - altså hadde ei kusine i Bergen, som bekymret seg over at nevøene hennes - og blant disse var Hans Jæger, som senere skulle bli «sjefsbohem» i Norge! - skulle gå i fortapelsen.