Fru Elisabet til Jomfruholmen. Adelsdame som ble forvist fra Hjørring til Arendal

22.10.2022 15:49

 

 © Gunnar Molden. Agderposten 22/10 2022.

 

Hun var av «gammel dansk adel», men endte sine dager som «øltapperske» på Jomfruholmen. Elisabet Sophia Rantzau kom til Arendal på slutten av 1600-tallet, etter at hun var blitt forvist fra hjemmet sitt i Hjørring i Nord-Jylland. Her giftet hun seg med en sjømann fra Vindholmen og fikk et langt og rikt liv.

Jomfruholmen, den lille holmen i Galtesund, like i nærheten av Kolbjørnsvik, har alltid hatt en mystisk aura, knyttet til sagnet om ei ung adelsdame som var blitt forvist dit for lenge, lenge siden. Adelsdama hadde visst hatt et forhold til stallgutten på godset hvor hun bodde. Hun var blitt gravid og i fortvilelse skal hun ha druknet seg i en brønn på Jomfruholmen. Det fortelles også at folk – opp til vår tid – har hørt lyder fra denne brønnen, som har blitt tolket som tegn på at adelsdama «gikk igjen».

Som historiker skal man ikke befatte seg med spøkelser, men jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt på dette sagnet, de gangene jeg har passert Jomfruholmen med båt, på vei ut eller inn Galtesund. Hva var utgangspunktet for sagnet? Hadde sagnet en kjerne av sannhet? Noe særlig håp om å finne ut av dette har jeg ikke hatt. Tidfestingen av begivenhetene sprikte mellom 1400- og 1700-tallet, så det virket fåfengt å begynne å lete etter opplysninger som kunne bekrefte eller avkrefte historien i sagnet.

Adelsdame på Jomfruholmen

Derfor ble jeg en smule overrasket en dag jeg satt på lesesalen ved Statsarkivet i Kristiansand og bladde i en protokoll fra første halvdel av 1700-tallet og det dukket opp en sak som handlet om ei adelsdame som bodde på Jomfruholmen ved Arendal …

Elisabet Rantzau hadde henvendt seg til Stiftamtmannen i Kristiansand for å søke støtte i en disputt som var oppstått mellom henne og borgerne i Arendal by. Byen hadde nylig fått bystatus og det innebar at mange ting måtte gjøres annerledes enn tidligere. Nå ville noen få en slutt på at mindre skuter la til ved Jomfruholmen for å losse og laste og for å bli kalfatret og reparert. Dette hadde vært en viktig del av livsgrunnlaget for Elisabet Rantzau og hun ba derfor Stiftamtmannen om hjelp.

Da jeg fulgte denne tråden videre dukket det opp et langt notat, hvor hele livshistorien til Elisabet Rantzau ble gjennomgått i detalj, og det som sto i notatet gjorde meg etter hvert mer og mer sikker på at jeg hadde snublet over historien bak Jomfruholmen-sagnet. Grunnen til at dette notatet ble skrevet var et heldig sammentreff. Stattholderen i Christiania, kongens fremste mann i Norge, var nemlig blitt koplet inn i saken om Jomfruholmen. Siden han het Christian Rantzau var han naturlig nok nysgjerrig på hvem denne dama ved Arendal var, som hadde samme etternavn som han selv.

Fra Haurholm i Vendsyssel

I notatet ble det opplyst at Elisabet Rantzau var født på gården Haurholm i Vendsyssel, i nærheten av Hjørring i Nord-Jylland. Gården hadde tilknytning til godset Vrejlev kloster, som ble styrt av hennes adelige slektninger. Hennes far var oberstløytnant Poul Rantzau, mens mora var Birgitte Juul, som var datter til Jens Juul og Ide Gøye. Familien var av adelsslekt på både fars- og morsida, men det var særlig moras forfedre og formødre som hadde hatt framtredende posisjoner i det dansk-norske samfunnet. Jens Juul hadde vært lensherre både i Trondheim og Bergen og Gøye-slekta hadde lenge vært blant de mektige i «tvillingriket» Danmark-Norge.

I 17-årsalderen, ble det fortalt, ble Elisabet Rantzau lokket og forført «til Ungdoms Daarlighed» av en mannsperson som bodde på Haurholm. Det står ikke noe om at hun ble gravid, men det er vel ikke unaturlig å gjette på at det kan ha skjedd. I neste omgang ble hun rett og slett kastet ut hjemmefra – eller som det står: «bortsent fra sin da i live værende Moder». Vi får også vite at hun hadde reist med et skip fra Fladstrand (=Fredrikshavn) til Arendal, hvor hun var blitt værende og «bestandig» hadde oppholdt seg i 49 år.

Noen nærmere forklaring på den brutale straffen gis ikke. Pleide ikke overklassen å ordne opp med sånne forhold bak lukkede dører? Det bør kanskje nevnes at det i moras familie var to skrekkeksempler på hva som kunne bli resultatet av «Ungdoms Daarlighed». Moras tante var blitt henrettet for å ha drept sitt nyfødte barn, og moras søster hadde også vært innviklet i en «sex før ekteskapet»-skandale.

Rantzau/Windholmen

I første omgang hadde Elisabet Rantzau levd som ugift og ernært seg med å sy og kniple for folk. Siden ble hun gift med en person som feilaktig kalles Jens i notatet. Fra andre kilder vet vi at han het Niels Olsen Windholmen. Det er også feil når det oppgis at mannen var født og oppvokst på Jomfruholmen. Stiftamtmannen var ikke den eneste som gikk surr i alle holme-navnene som opptrer i denne historien. Niels Olsen var fra Vindholmen i nærheten av Krøgenes.

I notatet får vi vite at mannen hadde vært styrmann på krigsskipet «Leoparden». Dette var under den store nordiske krig, et tidsrom da mange sørlendinger ble utkommandert til å bemanne den dansk-norske flåten. Niels Windholmen overlevde krigen, men omkom noen år senere «på sjøen».

Elisabet Rantzau fortsatte å bo på Jomfruholmen som enke, hvor hun ernærte seg så godt hun kunne. Det opplyses at «de Jydske Skippere alletider har hafft Tilhold hos hende, og der losset og ladet og reparerit Deres Fartøyer». Andre kilder forteller om øl- og brennevinssalg og annen handels- og gjestgivervirksomhet.

I notatet blir det understreket at mannen hennes «stræbte vel for hende», med andre ord at han ikke hadde sluntret unna i sin rolle som familieforsørger. Det nevnes at han hadde kjøpt ei skute for å gå på Jylland og andre steder, men denne var dessverre blitt kapret under krigen. Også Elisabet Rantzau får skryt – hun har «alletider opført sig ærlig og skikkelig» og omtales som «en stræbsom og flittig Kone». Notatet ble avsluttet med at Stiftamtmannen ga sin støtte til at virksomheten på Jomfruholmen kunne fortsette mer eller mindre som før.

Injuriesøksmål

Det er ikke hver dag man kommer over en så innholdsrik livshistorie om en person som levde i fjæresteina i Arendal og omegn i første halvdel av 1700-tallet. Atpåtil om en person som gjorde alt hun kunne for å skjule sin bakgrunn og være mest mulig «incognito». Bare i noen få tilfeller brukte hun etternavnet Rantzau. I de fleste tilfellene kalte hun seg «Elisabet Sophia Niels Windholmens [kone eller enke]».

Men når jeg først var blitt oppmerksom på dette forholdet, var det atskillig lettere å finne spor etter henne og hennes nærmeste i de offentlige arkivene. Det eldste sporet jeg har kommet over er en innførsel i tingboka for Nedenes (Aust-Agder). På tinget i Neskilen 15. mars 1697 ble det lagt fram et dokument, underskrevet av Elisabet Rantzau, som på dette tidspunktet holdt til på Songe, øst for Arendal. I dokumentet fortalte hun at det var kommet henne «for ørene» at en person ved navn Lucas Andersen, som også bodde på Songe, ved en anledning hadde snakket om henne på en måte som gikk ut over hennes gode navn og rykte.

Det hadde skjedd under en samtale i huset til Kiddel Skibsbygger i Arendal. Elisabet Rantzau forlangte en bekreftelse på at hun «her i Landet» hadde oppført seg ærlig og kristelig. Lucas Andersen svarte at han aldri hadde sagt noe «usømmelig» om henne. Dermed ble saken lagt død og vi får dessverre ikke vite mer om «jomfrua» (i betydningen ung adelskvinne) som var kommet til distriktet. Men innførslene i tingboka er uansett tegn på at «sladderen gikk».

Niels Olsen Windholmen

Det er verd å merke seg at Elisabet Rantzau begrenset seg til tida hun hadde vært i Norge, når hun ville ha bekreftet at hun hadde oppført seg sømmelig og kristelig. Jeg tolker dette som uttrykk for at hun gjerne ville holde seg til sannheten når det gjaldt hva hun tidligere hadde foretatt seg, og som etter samtidas tankegang ikke var forenlig med god, kristelig oppførsel.

At hun i denne saken underskrev seg med Elisabet Rantzau, regner jeg med skyldes at hun fortsatt var ugift på dette tidspunktet. Men hun befant seg altså på Songe, den gården som Vindholmen hørte til. Kanskje var hun allerede blitt kjent med Niels Olsen, som var sønn til Ole Pedersen og Birgitte Michelsdatter på Vindholmen.

Forholdsvis kort tid etter «injuriesaken» må Elisabet Rantzau og Niels Windholmen ha blitt gift, omtrent samtidig som de har stiftet bo på Jomfruholmen i Galtesund. I et dokument datert 1699 solgte en person ved navn Halvor Pedersen to stuehus som sto på «Bjørkeholmen i Øyestad Sogn» til Niels Windholmen «og hans Kiereste og deres Arfvinger». Den siste formuleringen innebar at Niels Windholmen og Elisabet Rantzau var blitt et ektepar. 

At holmen de bodde på, i dette og mange andre tilfeller, kalles Bjørkeholmen (Bircheholmen), har ført til en del ekstra bryderi under arbeidet med å kartlegge Elisabet Rantzaus livshistorie. Siden det ikke er noen tvil om at hun og familien bodde på en holme i nærheten av Sperreviga, og Jomfruholmen er den eneste holmen i dette området som er markert som bebodd på samtidige kart, har jeg konkludert med at Bjørkeholmen må være et tidligere eller alternativt navn på Jomfruholmen.

Sjøfart, gjestgiveri og skipsreparasjoner

I årene etterpå fikk ekteparet i hvert fall tre barn: Birgitte (1703), Povel (1704) og Ole (1706). Det er artig å se at begge foreldrene til Elisabet Rantzau er blitt oppkalt først, så er turen kommet til mannens far.

Basert på kildene kan vi danne oss et bilde av hvordan familien har livnært seg som beboere på den lille holmen. I 1701 er Niels Windholmen registrert som sjømann («farer for hyre»). I 1711 ble det opplyst at han pleide å seile som matros eller styrmann, men at han også hadde øl- og brennevinstapperi «udj sine Huus». I 1715 ble det presisert at det egentlig var kona hans som «virkelig nærer sig med Øl og Brendevins Tapperie». I en beskrivelse av husene på holmen i 1730, ble det opplyst at man hadde en brennevinskjele med «behørig Hat og Piber» i et av husene.

I anledning av at ekteparet klaget på skatt som de vart pålagt, kan vi lese i rettsreferatet at Niels Windholmen – hele året - har en god «Borgerlig Handel og Næring» med øl- og brennevinssalg, kjøp og salg av kjøtt og fisk, brygging og baking, i tillegg til overnatting og bespisning. Føyer vi til opplysningene fra det biografiske notatet om at mindre skuter ble kalfatret og reparert på Jomfruholmen, får vi et bilde av en omfattende og sammensatt virksomhet, hvor Elisabet Rantzau må ha spilt en aktiv rolle.

Deler av virksomheten har Elisabet Rantzau fortsatt med etter at hun ble enke, en gang på midten av 1720-tallet. I en oversikt over adelige personer i kirkesognet som Øyestad-presten laget i 1748, blir Elisabet Rantzau presentert på denne måten: «boende i Sperrevigen, en gammel bedaget Encke, nærer sig med Øl-Tapperie, men i slet Tilstand». Ifølge presten hadde hun, etter at hun ble enke, «næret sig reedeligen skjønt kummerligen med Verts Huus-Hold for Søfarende, som ved Huuset kand ligge i Hafn». Presten omtalte for øvrig Elisabet Rantzau som «Dette gode Guds Barn».

Sagn og virkelighet

Bortsett fra når det gjelder tidspunktet for hennes død og måten det skjedde på, inneholdt sagnet om adelsdama på Jomfruholmen så mange likheter med Elisabet Rantzaus livshistorie, at jeg føler meg sikker på at det dreier seg om «en historie fra virkeligheten» som er blitt omgjort til en spøkelseshistorie. Men vi kan slå fast at adelsdama overlevde den første vanskelige tida og at hun gikk opp i og ble en del av det maritime samfunnet som var under en rivende utvikling i Arendal og omegn på dette tidspunktet.

I 1733 fikk Arendal, som ti år tidligere hadde fått bystatus, offisielt besøk av kong Christian den sjette og dronning Sophie Magdalene. Var Elisabet Rantzau til stede på brygga eller om bord på en båt på havna, da kongeparet ankom Arendal? Uansett passerte kongeparet den holmen hun hadde bodd på i mer enn tretti år, da skipet deres seilte inn til Arendal. Gjorde hun seg tanker om den vendingen livet hennes hadde tatt? Tenkte hun på de mulighetene hun kunne ha hatt, som adelsdame i Danmark, hvis hun ikke var blitt forvist hjemmefra i ungdomstida?

I Arendal hadde hun levd et aktivt og rikt liv. I den første tida med å sy og lage kniplinger; etter at hun ble gift i forskjellige roller knyttet til vertshus- og verftsvirksomhet i Galtesund.  Mens mannen var på sjøen og etter hans død har hun hatt ansvar for en omfattende virksomhet.

Hun var også blitt mor og bestemor. Dattera Birgitte ble gift med Morten Rasmussen Helletz, som kom fra Telemark. Ei av deres døtre ble gift med Willem Ruberg, som kom fra et sted i nærheten av Hjørring. De flyttet i neste omgang tilbake til Jylland.

Sønnen Ole vil man finne nevnt i Telemarks historie under navnet Ole Nielsen Windholmen. Han gikk tidlig i farens fotspor som sjømann og slo seg etter hvert ned i Porsgrunn som skipskaptein. Forbindelsen til Arendal og den lille holmen i Galtesund ble glemt. At han på morsida stammet fra «gammel dansk adel» ser det ikke ut til at er blitt lagt merke til.

Hvordan Elisabet Rantzau tilbrakte de aller siste årene av livet har jeg ikke funnet ut av. Kanskje hun flyttet til et av barna før hun døde? Det er uansett liten grunn til å tro at hun endte sine dager ved å drukne seg i en brønn på Jomfruholmen, og i så fall må det ha skjedd etter at Elisabet Rantzau hadde levd et langt og rikt liv.