Robert Majors opprør

© Gunnar Molden. Sørlandsk Magasin (Agder Litteraturlag), 1998.

Robert Majors navn dukker stadig opp når det er snakk om Kristiansands historie på begynnelsen av 1800—tallet. Han tilhørte den aller rikeste gruppa av byborgere, han var en pioner innen garveribransjen i Norge og han drev en omfattende handels- og rederivirksomhet. Dette på tross av at han på ingen måte tilhørte en av "byens slekter".

Han dukket nærmest opp av løse lufta omkring 1800, og i løpet av svært kort tid hadde han etablert seg i aller fremste rekke blant byborgerne. Det mest bemerkelsesverdige er at han også sosialt ble akseptert nesten med en gang. Det er mulig det skyldtes at han rådde over så store verdier at kristiansandsborgerne ikke hadde noe valg.

Det var kjent at han hadde flyktet fra Irland i forbindelse med det mislykkede opprøret mot engelskmennene i 1798, men alt tyder på at han var svært umeddelsom om detaljene når det gjaldt hva han hadde foretatt seg før han kom til Kristiansand — det gjaldt både blant hans likemenn i byen og innen familien. I etterslekta fins det ikke bevart en eneste tråd å spinne på, når det gjelder hvem han virkelig var, ut over den generelle opplysningen om at han skulle ha deltatt i opprøret, og at han kom fra Belfast, hvor han hadde kone og barn. Opplysninger av typen "han ble smuglet vekk på et skip, rullet ombord i en sukkefustasje like for øynene på intetanende vaktposter" og "en dag i mai ankret et mystisk fartøy opp utenfor Kristiansand" er ikke mye å feste lit til.

Vi vet derfor strengt tatt veldig lite om hva Robert Major hadde foretatt seg for han kom hit, og hva som var bakgrunnen for at han slo seg ned på Sørlandet.

Også den siste delen av Majors liv har et visst mystisk skjær over seg. I 1835 oppga han nemlig virksomheten i Kristiansand og flyttet til Lillesand, hvor han gikk i gang med ny virksomhet — bl.a. startet han opp et garveri der også.

Selv om han hadde gjort det godt i det nye landet, var rik på gods og gull og var blitt gift med ei ung, vakker jente, som han hadde fått mange barn med, var ikke Robert Major en lykkelig mann på denne tida. Kona hans flyttet til slutt fra ham, men om dette var en virkning eller årsak i forhold til tungsinnet, er det ingen som vet. I 1839 tok han sitt eget liv.

Om dette selvmordet skrev Wergeland: "Han vilde did [=til Irland ] med Magt — hvor syndig!". Ifølge Wergelands framstilling var det Irland — folket og landet, og opprøret — Major hadde i tankene. Da han døde i Lillesand. Hva slags opprør var det han hadde vært med på? Dette vet vi atskillig mer om. enn om personen Robert Major.

Protestanter og katolikker

Rent umiddelbart vil vel de fleste nå for tida ta det for gitt at han må ha vært katolikk, og at han hadde deltatt i et katolsk opprør mot engelskmennene. Men dette er ikke riktig.

Da Robert Major tok borgerskap i Kristiansand ble det opplyst at han tilhørte "den reformerte religion". Det kunne kanskje ha betydd at han var anglikaner, hvis den som skrev ned opplysningen ikke var særlig teologisk orientert, men det er temmelig sikkert at han var dissenter og tilhørte et av de reformerte kirkesamfunnene i Irland.

Dette forteller noe veldig viktig om United Irishmen, som ledet opprøret Robert Major hadde deltatt i, og om den generelle situasjonen i Irland på 1790-tallet.

Opprøret i 1798 var ikke et katolsk opprør; katolikkene sto ikke mot protestantene sånn som vi er vant til å forestille oss situasjonen, og sånn som vi kanskje tenker oss at den må ha vært bestandig. Det var heller ikke i utgangspunktet snakk om et under-klasse-mot-overklasse-opprør, selv om fotsoldatene for en stor del besto av den katolske allmuen på landsbygda.

Den fremste lederen for opprøret, Lord Edward Fitzgerald, som Wergeland nevner i diktet, og som det ikke er umulig at Major kan ha kjent, var derimot protestant, og tilhørte "kremen" av det irske aristokratiet.

Han var forholdsvis alene som adelsmann i bevegelsen, men blant "offiserene" var det mange velstående folk fra byene, typiske "coming men" som handelsmenn og jurister, og en del av disse var protestanter, de fleste av dem dissentere. Dissenterne var, akkurat som katolikkene, holdt utenfor i mange sammenhenger i det engelske og irske samfunnet på denne tida - makta og f.eks. embetene i staten tilhørte anglikanerne - og sånn sett hadde dissenterne mange felles interesser med katolikkene.

Men det var også idealistiske årsaker til alliansen mellom katolikker og protestanter. For Lord Fitzgerald og andre som var sterkt påvirket av den franske revolusjonens ideer var målet å opprette en demokratisk stat med fri religionsutøvelse og ingen privilegier for folk som tilhørte en spesiell religion. Det er derfor ikke noe mystisk i det hele tatt i at Robert Major var protestant og samtidig ønsket å Irland fra Englands herredømme. Et annet interessant særtrekk ved situasjonen på denne tida var at de ivrigste motstanderne mot engelskmennene fantes i Ulster, i Nord-Irland. Også sånn sett var Robert Major en typisk representant for opprørerne i 1798, siden han var fra Belfast.

United Irishmen

Det irske opprøret var på et vis en avlegger av den franske revolusjonen, men hadde også i høyeste grad lokale forutsetninger, og må ses på bakgrunn av motsetningene mellom de engelske styresmaktene og den irske befolkningen, som hadde vært et konstant trekk ved forholdene i flere århundreder. Organisasjonen United Irishmen oppsto på 1790-tallet, med irsk uavhengighet og demokratisk styresett på programmet. Det var en helt klar målsetting, jfr. navnet, at både bevegelsen og den staten man ønsket å grunnlegge skulle forsone de religiøse motsetningene som fantes.

I utgangspunktet var det ikke klart definert hvordan man skulle gjennomføre det politiske program-met, men etterhvert fikk de militante innen bevegelsen overtaket - og man startet forberedelsene til et væpnet opprør. I løpet av kort tid ble det bygd opp en omfattende undergrunnshær, i hovedsak bevæpnet med stikkvåpen (!).

Skal vi tro bevegelsens egne overslag, var mer enn to hundre tusen mann klare til å gripe til våpen. På tross av denne store styrken mente mange av lederne at man var avhengig av hjelp fra en fransk invasjonsstyrke for å lykkes i opprøret. Det foregikk hele tida forhandlinger og overtalelsesforsøk, for å få franskmennene til å avsette en invasjonsstyrke til dette formålet. I 1796 ble en fransk flåte sendt av gårde, men skipene fikk så store problemer, og invasjonen var så dårlig samkjørt med opprørsstyrkene at franskmennene valgte å returnere uten at det hadde kommet til virkelige kamphandlinger. På tross av dette mislykkede forsøket ga ikke United Irishimen opp forsøket på å få fransk hjelp; i mellomtida vokste organisasjonen og man forberedte seg på det endelige opprøret. På nyåret 1798 innså ledelsen at man ikke kunne vente lenger, situasjonen begynte å komme ut av kontroll og mismotet hadde begynt å bre seg. Det ble derfor gitt klarsignal til opprør i mai, uansett om franskmennene ville komme eller ikke.

Styresmaktene var alarmert om at noe kom til å skje, og det var en spent og hektisk situasjon, med informanter og spioner overalt, både blant opprørerne og styresmaktene. Kort tid før opprøret skulle starte klarte styremaktene å få arrestert alle de betydelige lederskikkelsene. Lord Fitzgerald, den fremste lederen i denne fasen av opprøret og den eneste av lederne som hadde militær erfaring ble arrestert noen få dager før opprøret skulle begynne, etter at en informant hadde fortalt hvor han oppholdt seg. Og mannen som erstattet han som øverste opprørsleder — Samuel Neilson — ble arrestert samme dagen opprøret skulle finne sted!

Det dreide seg om en nesten utrolig flaks eller uflaks, alt etter hvilket synspunkt man ser saken fra — når man tar i betraktning at myndighetene gjennom lang tid, forgjeves, hadde gjort alt de kunne for å få arrestert opprørslederne. Sett fra United Irishmens side var det selvsagt bittert å bli rammet på denne måten i det avgjørende øyeblikket, etter at man i flere år hadde klart å bygge opp og holde intakt en omfattende illegal hær. Den irske borgerkrigens nådeløshet mot informanter og spioner går tilbake til disse erfaringene.

Det kan selvsagt godt hende at opprøret hadde lidd nederlag uansett; kamphandlingene hadde kanskje blitt enda blodigere, hvis opprørsstyrkene hadde hatt en intakt ledelse. Men istedet for et planlagt og velkoordinert opprør, som skulle starte i hovedstaden Dublin og bre seg ut over hele landet, førte mangelen på ledelse til at troppene i Dublin la fra seg våpnene og dro hjem, og det ble en atskillig lettere oppgave for de engelske styrkene å slå ned de spredte opprørene som ble satt igang rundt omkring i landet. I august samme år gjorde Frankrike et nytt invasjonsforsøk med en flåtestyrke, men det var like dårlig organisert som det første, og også dette forsøket endte i fiasko og tragedie.

1798 — et veiskille i irsk historie

Det fins flere veiskiller i irsk historie — et er under Oliwer Cromwell, et annet 1688 da William av Oranien ble engelsk konge og førte en skånselløs krig mot de irske katolikkene — det er hendinger fra den sistnevnte krigen vår tids irske protestanter feirer med årlige parader. som vi kjenner fra nyhetsbildet, det er også derfra et navn som Orange-ordenen stammer.

Men også 1798 er et svært viktig vendepunkt — på veien mot tragedien og den fastlåste situasjonen vi forbinder med forholdene i Irland idag. For det første var det sådd så mye vondt blod mellom katolikkene og protestantene i løpet av kamphandlingene, at mulighetene for felles protestantisk—katolsk opposisjon i framtida var minimale. Dessuten førte opprøret til at engelskmennene styrket kontrollen med Irland, bl.a. ved å oppløse det irske parlamentet og istedet styre landet direkte fra London. I årene etterpå festet det mønsteret seg, som vi kjenner: at katolikkene, flertallet, ønsket uavhengighet, mens protestantene, mindretallet, ønsket nær tilknytning til Storbritannia.

Også for den europeiske situasjonen rundt 1800 kan det feilslåtte opprøret ha hatt en stor betydning. Det har ihvertfall vært hevdet at franskmennene under Napoleonskrigene ikke tapte Europa pga. nederlaget ved Moskva, men fordi de ikke hadde vært istand til å utnytte muligheten av en invasjon til støtte for de irske opprørerne. I tida etter 1798 holdt engelskmennene store styrker i Irland for å hindre gjentakelser, og det er sannsynlig at England ville hatt store problemer med å blande seg inn i krigen på kontinentet, hvis Frankrike hadde klart å okkupere Irland. Så det var store ting som hadde stått på spill. Robert Major hadde vært en liten brikke i dette spillet.

På bakgrunn av, de hendelsene Robert Major hadde vært involvert i er det kanskje ikke så rart at Robert Major var deprimert der han befant seg i Lillesand, ute av stand til å påvirke situasjonen i hjemlandet, muligens også uten muligheter til over hodet å se landet sitt igjen, hvis det var det han ville. Vi kan ikke vite hva slags tanker han gjorde seg om det han hadde vært med på på slutten av 1790—tallet; vi vet ikke om han hadde beholdt idealene fra ungdommen, eller om han angret på det han hadde vært med på.

Uansett var det mange grunner til å være ned—for, hvis det var Irland han hadde i tankene på slutten av livet, noe Wergeland ihvertfall ikke var i tvil om.

[Tillegg]

Henrik Wergeland: Robert Major

Hvor yndigt maa ei Irland være!

Dets Skov hvor mørk! Dets Høi hvor grøn!

Hvor ligt Slavinden ei, hvis Ære

er Skjønhed og en Helt til Søn!

Som hende elskes det med Flammer

af Smerte og af Kjærlighed.

Dets Toner i Balladens Jammer

forfølger Emigrantens Fjed.

Did først og saa til Himlen vilde

den gamle graa Republikan.

Han saa, da han i Døden Smil’de

"The Emerald of the Ocean".

En Slægt, hvis Blod er koldt

og vandet, forbauset fatter ikke, hvi

den dødes glade Smil er blandet

med sitrende Foragt deri.

Som var ham Døden kun en tæmmet

og lydig Ørn, han kalder den

at bære ilsomt ham til Hjemmet

og derifra til Himmelen.

Den eneste som han vil tvinge,

den Fitzgerald's og Tandy's Ven,

er Dødens Magt, at den skal bringe

ham til det elskte Erin hen.

Hvor yndigt maa ei Irland være!

Hvor yndigt for at elskes saa?

Han ønsker Himlens Bund maa bære

sligt Grønt hans Barndom hvilte paa.

Han vilde did med Magt hvor syndigt!

Med Magt han vilde did igjen.

Men Irland, hvor er Irland yndigt!

og hvor barmhjertig Himmelen!

Katolsk-protestantisk forbrødring

Som fortalt i artikkelen er det svært lite vi vet om hva han hadde foretatt seg før han kom til Norge. Vi vet han hadde tilknytning til The United Irishmen, men nesten ingenting om hva han konkret hadde foretatt seg.

Det eneste unntaket er en petisjon som Robert Major var med på å underskrive i Belfast i januar 1792. Den gir et godt inntrykk av hva Robert Major kjempet for. Det var Belfast-avdelingen av The United Irishmen som sto bak petisjonen, og denne avdelingen var dominert av protestantiske (presbyterianske) medlemmer. Dette var faktisk den første gangen at en gruppe protestanter i Irland kom ut med en klar støtte til katolsk frigjøring, på denne måten.

"GENTLEMEN,—As men, and as Irishmen, we have long lamented the degrading state of slavery and oppression in which the great majority of our countrymen, the Roman Catholics, are held — nor have we lamented it in silence. We wish to see all distinctions on account of religion abolished — all narrow, partial maxims of policy done away. We anxiously wish to see the day when every Irishman shall be a citizen — when Catholics and Protestants, equally interested in their country's welfare, possessing equal freedom and equal privileges, shall be cordially united, and shall learn to look upon each other as brethren, the children of the same God, the natives of the same land — and when the only strife amongst them shall be, who shall serve their country best. These, gentlemen, are our sentiments, and these we are convinced are yours. "We, therefore, request a general meeting of the principal inhabitants at the townhouse, on Saturday next, at noon, to consider of the propriety of a petition to parliament, in favour of our Roman Catholic brethren.

We are, Gentlemen, "Your most obedient Servants, (....)”

[Dokumentet var underskrevet av en rekke personer, deriblant Robert Major]. [Sitert etter R.D. Madden: The United Irishmen, their Lives and Times, vol. I, 1842, s. 182].

Nicolai Wergeland, Robert Major og Karl Johan

Dette brevet fra Nicolai Wergeland til Robert Major forteller om det nære forholdet som var mellom Wergeland- og Major-familiene. Mesteparten av brevet handler om Wergelands møte med Karl Johan, som på dette tidspunktet ennå ikke var blitt konge.

"Christiania 3 November 1815.

Gode Ven. Det er mig en behagelig Pligt, at underrette Dem om det lykkelige Udfald paa mit østerlandske Tog. Dagen efterat jeg havde været hos Excellencen, og som jeg havde bestemt mig til at gjøre min Opvartning hos Prindsen, kommer min Ven, Major Fleischer med Ordre fra v: Essen, at jeg skulde indfinde mig om Eftermiddagen Kl : 3 1/2 hos Hans Kongl: Højhed. Jeg indfandt mig, Og blev modtagen af Prindsen paa en over min Forventning mild og smigrende Maade. Han spurgte, om jeg talede fransk, tog mig i Haanden, og begyndte en Samtale med mig, som jeg vil fortælle Ord til andet, saavidt jeg kan huske det.

P: - De dyrker Videnskaberne, Hr: W-d?

Jeg: Ja Deres K: Højhed, saavidt det staaer i min Magt.

P: - De dyrker dem med Held. Jeg kjender Dem, Og Deres Skrifter. Hvorfor bærer De ikke Deres Ridderorden? Hans Majestæt har jo udnævnt Dem til Ridder.

Svar: Jeg har endnu ikke faaet den.

D: K: H:. P: - Har man ikke tilsendt Dem den?

Nej, Monseigneur.

P:- Skulde De ønske Dem et litterært Embede?

Svar: - Jeg har tjent 7 a 8 Aar ved de lærde Skoler, førend jeg blev Præst.

P: - Det var godt. Hvor gammel er De? 30 Aar?

Svar: Jeg er 35 Aar. P: - De seer ikke ud til at være saa gammel. Har De Familie.

Svar: ja.

P: - Hvormange Børn har De?

Svar: Da jeg forlod Csand havde jeg fire, i dette øjeblik maaskee fem.

P: - Saa er De bleven tidlig gift; maaskee i Deres 30te Aar.

Svar: I mit 28de.

P: - Tal frit og oprigtigt med mig, Mr: W-d, hvorledes er Deres Stilling? Er den god? Er De fomøjet. Jeg vil gjøre alt for Dem.

Svar: Jeg har et lidet Embede, stor Familie, faa Indkomster, og kan, uagtet jeg har den Lykke at være elsket af Menigheden. ikke sublistere uden ved Hjelp af Laan. Jeg søger en Forbedring i mine Kaar, og ønsker snart at indsættes paa en Bane, hvor jeg ved at forestaae mere udstrakte Forretninger kan tydeligere lægge for Dagen den Iver som besjæler mig for min Fyrste og mit Fædreneland.

P: De fortjener Befordring Mr: W-d, Hans Majestæts Naade og enhver brav Mands Agtelse. De har handlet Og talt som Patriot, og som en Mand af Forstand. De har et behageligt Væsen, en beskeden Fremfærd, taler og viser Dem til Deres Fordeel o: s: v:

- Svar: - Det Bifald D: K: H: skjænker mig, forøger uendelig den behagelige Bevidsthed, at jeg i alt har haft mit Fædrelands Vel for Øje, og at jeg ikke har haft andre Bevæggrunde, end den Overbeviisning, at det Arrangement, som nu er foregaaet mellem Rigerne, ikke allene var det bedste Parti at tage i hin Forfatning, men at hele Halvøens Held vikle blive det lykkelige Resultat deraf.

P: - De skal blive udnævnt til Hans Majestæts anden Hofprædikant. Biskop Bech er den første; men der har altid været to. Ønsker De det?

Svar: Jeg anseer det for en Lykke. P:- De modtage da denne Post, Mr: W-d, indtil der gives Lejlighed til at tilstaae Dem noget bedre. Lønnen er ikke betydelig, men dog saa, at De vil kunne leve deraf med Deres Familie.

Da jeg derpaa havde takket H: K: H: tilføjede han: indfind Dem hos Grev v: Essen, saa vil han give Dem de nærmere Underretninger. Derpaa tog han mig i Haanden Og sagde : adieu, Mr: W—d. Vær vis paa mit Venskab. Om en Time spise vi."

Denne Samtale blev holden paa fransk, og sagde Prindsen mig mange flere behagelige Ting, end jeg kan erindre, og det paa den mest indtagende Maade. Jeg var Dem skyldig denne Detail, da De ved at opmuntre mig til Expeditionen har saamegen Deel i sammes heldige Udfald. Men head jeg kan fortælle en Ven i Fortrolighed, vilde være en Ubeskedenhed at meddele andre. Lad derfor ingen læse det, at man ej skal holde mig for en forfængelig Praler. Veltilfreds gik jeg derpaa hen at hilse paa Statsraad Fasting. Jeg fandt dem spisende og Hegerman med sin Forlovede ved Bordet. Dette lykkelige Par, de vare saa blide, saa muntre. saa lystige, som om det havde været unge Mennesker. Førend man gik til Taffels hos Prindsen, lod jeg mig forestille for Prinds Oscar.

Jeg behøver ikke at beskrive Dem Kronprindsen; De har formodentlig selv seet ham, og fundet at denne raske levende, spirituelle, martialske, indtagende Fyrste er et gandske andet Væsen end Skjørte-Kongen. Hans Ædelmodighed opvækker alles Beundring. Han har saaledes udsat 1000 rd Species aarlig til Stipendier for fattige Studentere, og har lovet desuden at lade nogle gode Hoveder paa sin Bekostning studere udenlands. Paa Storthinget er man nu embarrasseret med Financerne. Meningerne ere saare forskjællige. Man seer ingen Ende paa Thinget i Aar. Imidlertid koster det staten 100000 rbdl maanedlig; hvilket jeg har fra en god Haand. Der er intet om, at B[iskop] S[ørensse]n skal blive Statsraad; men en ny Statsraad bliver der snart i Motzfeld's Sted, der gaaer til Bergen som Vice-Commandant, og som Medlem af en Committee, der skal nedsættes for at afgjøre Sagerne med Nordlænderne; thi, som De veed, ophævede Kongen C F: den Frihed forrige danske Regjering nylig havde skjænket Nordlandet, for at indsmigre sig hos Bergenserne. Kronprindsen kommer næste Aar til Vestlandet paa en Fregat ledsaget af et lidet Fartøj til at sætte ind i Smaastæderne med. Prof: Stoud Platou bliver snart Expeditions-Sekretær i 2det Departement, og faaer man en Steenblock fra Danmark i hans Sted.! —

Den 4de Nov: I Dag var jeg hos Hans Excellence, som overleverede mig Ordenen. Jeg bliver i Csand indtil at jeg kan søge en Befordring, Gagen som Hans Majestæts Hofprædikant, aumonier, bliver en Forbedring af mit nærværende Embedes Indkomster og er saagodtsom et Sinecure. I næste Uge tænker jeg at begive mig paa Hjemvejen. Hils Deres Kone Og min brave Ven, Moe. —

Go bra

Wergeland".

[Brevet er trykt i sin helhet etter en avskrift som fins på Håndskriftsamlingen, Universitetsbiblioteket, hvor også originalen befinner seg. Det er gjort minimale endringer i teksten, bortsett fra linjedelingen i den lange samtalen med Karl Johan, som er brukt for å gjøre det lettere å lese]

MERKNAD 2014: Teksten ovenfor er skannet ved hjelp av en OCR-leser og er ikke garantert fri for feillesinger.