Vallonske smeder ved Fritzøe Jernverk 1762-63. Et avbrutt forsøk

© Gunnar Molden. FORTUNA (Næs Jernverksmuseum), Nr. 3 (2007).

De var blitt bedt om å komme, men da de endelig var framme – etter en lang og strabasiøs reise – virket det kanskje ikke som de var så veldig velkomne allikevel.

De fire vallonske smedene som kom til Larvik i slutten av april 1762 hadde vært på reisefot i en og en halv måned. Åttende februar – mens de befant seg i Charleroi i Belgia – hadde tre av dem undertegnet en kontrakt som forpliktet dem til å begi seg til det høye nord for å lære fra seg hvordan smijern ble framstilt i det området de kom fra.

De tre het Jean Baptiste Laffineur, Jacque Joseph Laffineur og Vincent Joseph Gerard. På en kvitteringslapp for kost og losji under oppholdet i Larvik er de omtalt som Johannes, Jacob og Vesang – på denne måten kunne altså språkproblemene løses når det gjaldt navnene.

”Le Sieur Frederic Louis Fabricius”, eller Frederik Ludvig Fabricius som han ble kalt hjemme i Larvik, hadde undertegnet på vegne av oppdragsgiveren, Fritzøe Jernverk. – Litt senere ble det også inngått en kontrakt med en fjerdemann – Michel Gandry.

De to som hadde Laffineur til etternavn kom fra et lite sted i grenseområdet mellom Belgia og Frankrike som kalles Baives. Etternavnet forteller om jernverkstradisjoner i familien – ”laffineur” kan oversettes med smelter og er en yrkesbetegnelse med tilknytning til den vallonske måten å framstille smijern på. Vincent Joseph Gerard kom fra et annet småsted i de samme grensetraktene – Eppe-Sauvage. De tre kom fra et område hvor det på alle kanter var kort vei til masovner og hammersmier.

Frederik Ludvig Fabricius var sønn til overinspektøren i grevskapet Laurvigen – den mektigste mannen i grevskapet når greven selv ikke var til stede. Kort tid etter hjemkomsten kom ”unge Fabricius” til å bli utnevnt som farens etterfølger i denne stillingen.

I 1759 hadde Larvik-greven – som på denne tida het Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig – sendt Fabricius på ei reise til Storbritannia, for å undersøke mulighetene for avsetning av trelast fra grevskapets skoger og også med oppgaver knyttet til produksjonen ved Fritzøe Jernverk. Etter at dette oppdraget var utført, ble det bestemt at Fabricius skulle dra videre til ”vallonernes land” – i det sørøstlige området av dagens Belgia – et område som i dag utgjør den vallonske regionen, men som opp igjennom historien ikke alltid har hatt en presis avgrensning.

Her skulle han lære mest mulig om hvordan jernproduksjonen foregikk på disse kanter. Det gjaldt særlig måten å framstille smijern på – på dette feltet ble vallonerne regnet som de fremste ekspertene i samtida. Helst skulle han få med seg noen av disse ekspertene hjem igjen til Larvik, sånn at de kunne lære fra seg sine kunstgrep og hemmeligheter.

Dette er bakgrunnen for at de fire vallonerne hadde begitt seg på reise sammen med Fabricius, først til Amsterdam, så til København. Den siste delen av reisa hadde foregått med et av grevens skip, som gikk i ”fast rute” mellom København og Larvik.

Når det kom til stykket, ble ikke vallonsmedenes Larvik-opphold mer enn en episode i Fritzøe-verkets historie, selv om tre av dem – de som først hadde gjort avtale om å reise – ble værende i Larvik i nesten et og et halvt år, til september 1763. Som vi skal se ble oppholdet avbrutt på en sånn måte at det ikke fikk så stor betydning for norsk jernproduksjon som det kunne ha fått.

Allikevel kan denne historien bidra til å kaste lys over en problemstilling som vi som beskjeftiger oss med norsk jernverkshistorie av og til funderer over. Hvorfor ble den vallonske metoden for framstilling av smijern, som hadde så godt ry i Europa og ikke minst i vårt naboland Sverige, i så liten grad tatt i bruk ved de norske jernverkene? Var man oppmerksom på fordelene? Ønsket man å ta den i bruk? Ble det forsøkt? Var det noe som var til hinder for å ta denne metoden i bruk?      

***

Smijern – eller stangjern som det som oftest ble kalt i samtida – var det viktigste produktet ved de gamle jernverkene; det var det man solgte mest av og det var det som var ”nyttigst” samfunnsmessig sett, selv om det siste selvsagt ikke er så lett å måle. Når en smed skulle lage en gjenstand eller et redskap – f.eks. en lås eller ei øks – var det smijern som ble benyttet som materiale. En del av smijernet ble også videreforedlet til stål, noe som for eksempel hadde stor betydning for den svenske jerneksporten til Storbritannia på 1700-tallet.

Framstillingen skjedde ved at jernet først ble ”fersket” – dvs. at råjern fra masovnen ble varmet opp igjen til over smeltepunktet – for deretter å bli smidd ut (”ut-rekket”) til stenger av forskjellig form og dimensjon. Ferskingen skjedde i en enkel ovn som ble kalt herd. Utrekkingen skjedde ved hjelp av store vanndrevne hammere.

Det viktigste som skjedde i løpet av denne bearbeidingen var at karboninnholdet i jernet ble redusert fra omkring fire prosent til nesten null. Dermed forandret også jernets karakter seg: mens råjern er hardt og sprøtt, er smijern mykt og smidig (formbart), samtidig som det ”tåler en trøkk”.

Framstillingen krevde en intens arbeidsinnsats og store mengder brensel – i norsk sammenheng først og fremst trekull. Arbeidet ble ledet og utført av fagfolk som måtte ha høy kompetanse og godt håndlag. En dyktig stangjernssmed var som regel en av de best betalte arbeiderne ved et jernverk.

Vallonerne er et navn som brukes om den fransktalende folkegruppa som har holdt til i og i nærheten av den vallonske regionen – en av de delvis selvstyrte enhetene som Belgia i dag er delt opp i, beliggende i det sørøstlige hjørnet av landet, i grenseområdet mot Frankrike, Luxemburg og Tyskland. På 1600-tallet hørte dette området til den spanske delen av Nederlandene; senere var området underlagt Habsburgerne og ble styrt fra Wien.

I dette området hadde det på 14/1500-tallet vokst fram en omfattende jernindustri, hvor man særlig var spesialister på framstilling av smijern og spiker. – De vallonske jernprodusentene befant seg på mange måter ”midt i smørøyet” når det gjaldt etterspørsel etter jern, både i dette tidstrommet og senere. Det var stor folketetthet i området og senteret for den økonomiske utviklingen i Europa har aldri vært langt unna.

Men denne gunstige beliggenheten har til en viss grad blitt motvirket av at bruddsonen for rivaliseringen i Europa – både religiøst og politisk – ofte har gått tvers gjennom området eller i nærheten. Det er ikke få slag som er blitt utkjempet i dette området – fram til og med andre verdenskrig. Krigføringen var som kjent ikke bare negativ for jernindustrien – og det ble f.eks. produsert store mengder våpen i dette området – men til tider var ustabiliteten og ødeleggelsene så store at det var vanskelig å holde produksjonen i gang.

De problemene som den stadige uroen skapte, kan ha vært noe av bakgrunnen for at en forholdsvis stor gruppe vallonere fant veien til Sverige i første halvdel av 1600-tallet. De som kom var enten entreprenører/kapitalister med erfaring fra jernverksdrift – forfedrene til den svenske adelsfamilien De Geer var de fremste representantene for denne gruppa – eller fagfolk av forskjellige kategorier som hadde hatt tilknytning til jernverk i det vallonske området eller i nærheten.

Selv om vallonerne og deres etterkommere aldri utgjorde noe i nærheten av et flertall blant svenske jernverksfolk, og selv om nyere forskning har vist at vallonernes rolle i svensk jernindustri i mange sammenhenger har vært kraftig overdrevet, er det ikke tvil om at vallonerne bidro med knowhow og erfaring som kom til å sette et sterkt preg på den svenske jernindustrien. – ”Vallonbruk” og ”vallonsmide” er to sentrale begreper fra svensk jernhistorie som fortsatt minner om den betydningen denne folkegruppa har hatt.

Vallonbruk betegner den typen jernverk som flere av de vallonske entreprenørene etablerte i Sverige. Disse, som var lokalisert i Uppland-området og i stor grad baserte produksjonen sin på den berømte Dannemora-malmen, skilte seg ut fra det svenske hovedmønsteret både ved størrelsen på verksanlegget og ved at det både foregikk råjerns- og smijerns-framstilling på samme sted. Litt forenklet kan vi si at vallonbrukene i Sverige lignet mer på typiske norske jernverk enn på de svenske.

Vallonsmide er en metode for framstilling av smijern som de vallonske fagfolkene brakte med seg til Sverige. Denne metoden regnes som en av forutsetningene for den sterke posisjonen Sverige hadde som jern-eksportør – særlig i forhold til Storbritannia, hvor det svenske vallonjernet ble satt høy pris på – bokstavelig talt – hos de som drev med framstilling av kvalitetsstål. (Også malmkvaliteten var viktig når det gjaldt å framstille ståljern – jern som tilfredsstilte de britiske stålfabrikantene).

Selv om det må understrekes at nyere forskning har vist at vallonjernet utgjorde en forholdsvis liten del av den totale produksjonen av smijern i Sverige, er det ingen tvil om at dette jernet ga de svenske jernprodusentene et viktig konkurransefortrinn på eksportmarkedet. – Det er all grunn til å tro at ønsket om å etterligne svenskene på dette feltet – kanskje legge grunnlaget for en norsk eksport av smijern – kan ha vært en beveggrunnene, da det ble bestemt at man skulle gjøre et forsøk på å innføre ”vallonsmide” ved Fritzøe Jernverk.

Den mest utbredte måten å framstille smijern på – som var nesten enerådende i Norge og som også dominerte i Sverige – omtales vanligvis i svensk sammenheng som ”tysksmide”. I kildematerialet i tilknytning til de vallonske smedenes opphold i Larvik omtales denne metoden konsekvent som ”den norske smedemåten” – et uttrykk som bekrefter metodens sterke stilling på vår side av Kjølen.

Den tydeligste forskjellen mellom den tyske og den vallonske metoden var antallet herder som ble brukt under arbeidet.[1]  Ved ”tysksmide” brukte man den samme herden til fersking og utrekking; ved ”vallonsmide” hadde man en herd til hver av disse operasjonene – en smelteherd til ferskingen og en utrekkingsherd til oppvarming av det ferdige smijernet under utformingen av stengene. Hovedregelen var også at det ble brukt en hammer ved ”tysksmide”; to ved vallonmåten. 

Arbeidet var også organisert på ulikt vis. Mens det ved ”tysksmide” som regel var et arbeidslag som fulgte prosessen fra begynnelse til slutt, ble oppgavene delt på to lag ved vallonmåten – et for ferskingen og et for utrekningen. – En tredje forskjell var størrelsen på råjernsbarrene. Ved ”tysksmide” var disse forholdsvis små og under ferskingen ble vanligvis hele barren varmet opp på en gang. Ved ”vallonsmide” ble råjernet som regel støpt i store barrer av en karakteristisk form (se illustrasjon fra plansjeverket til Encyclopédien), men bare en liten del av barren ble fersket av gangen.

 I og med at man ved ”vallonsmide” opererte med to arbeidslag, innebar denne metoden en større grad av arbeidsdeling og sannsynligvis også en mere intensiv gjennomføring av de enkelte arbeidsoperasjonene. Om dette nødvendigvis innebar at ”vallonsmide” var mer lønnsomt enn ”tysksmide” uansett, er usikkert; det som ”alle” er enige om er at det jernet som ble produsert på denne måten var av en veldig høy kvalitet (og dermed svært lønnsomt, hvis man fikk solgt det til kunder som la stor vekt på den sida av saken).

Det må understrekes at de ”reglene” som her er gjengitt hadde mange unntak. Noen ganger var det to herder og/eller to hammere i bruk ved ”tysksmide”; andre ganger ble vallonjern framstilt ved hjelp av en herd. En må også være oppmerksom på at det som i Sverige og andre steder har fått betegnelsen vallonsk ikke nødvendigvis er identisk med det tilsvarende fenomenet i det vallonske området. Den typen jernverk som i Sverige kalles ”vallonbruk” er for eksempel, som nevnt, ikke representativ for hvordan forholdene var der vallonerne kom fra.

Det er mulig at de som dro i trådene når det gjaldt å få de vallonske smedene til å komme til Larvik, burde ha viet mer oppmerksomhet til forskjellen mellom det som i Sverige ble kalt ”vallonsk” og det som ble praktisert ”hjemme hos vallonerne”. Kan det hende at forsøket på å innføre vallonmetoden ved Fritzøe Jernverk hadde blitt mere vellykket, hvis man hadde dratt til Sverige for å hente fagfolk, i stedet for til Belgia? Vi skal senere se at det blant de som var involvert i forsøket fantes en person – for øvrig med svensk bakgrunn – som mente at det hadde vært lurere å holde seg til metoden sånn som den ble praktisert i Sverige når man skulle utprøve den ved Fritzøe.

***

Grevskapet Laurvigen – som utgjorde en stor del av dagens Vestfold fylke – var en viktig inntektskilde for grevene, som for det meste hadde fast oppholdssted i Danmark og bare ved helt spesielle anledninger fant veien til Norge. En stor del av inntektene stammet fra trelasthandel og jernverksdrift. Fritzøe Jernverk, som hadde sin hovedbase på Langestrand, rett utenfor Larviks daværende bygrense, men som hadde underavdelinger flere andre steder i grevskapet, var en hjørnesteinsbedrift i denne sammenhengen. Det var Norges største jernverk gjennom hele grevskapstida og det sysselsatte et stort antall mennesker, både direkte i produksjonen og indirekte gjennom den utbredte trekullbrenningen som foregikk i grevskapets skoger.

Grevskapet hadde en egen administrasjon i Larvik, som dels passet på at grevens plikter og rettigheter som føydalherre ble fulgt opp, dels hadde overoppsynet med den omfattende næringsvirksomheten. Den øverste embetsmannen var, som nevnt, eller ”ober-inspecteuren” for å være korrekt. Når greven ikke var til stede i grevskapet var det han som tok avgjørelser på grevens vegne – i mindre viktige saker rutinemessig, i større saker hvis det ikke var tid til å innhente instruks fra greven pr. post. Greven hadde også en egen administrasjon i København, som bl.a. sto for jernsalget i Danmark og som var mellomledd mellom administrasjonen i Larvik og greven selv.

At grevene stort sett var fraværende førte til at administrasjonen i grevskapet i stor grad kom til å leve sitt eget liv, noe som f.eks. kunne innebære at de instruksene som kom fra greven og hans menn i Danmark ikke uten videre ble satt ut i livet eller til og med ble ”glemt”. Dette forholdet – at en instruks kunne bli utvannet på veien – kan ha spilt en viss rolle når det gjaldt forsøket på å innføre den vallonske måten å lage smijern på.

Av det kildematerialet jeg har gjennomgått, går det ikke klart fram hvem som hadde hovedansvaret for bestemmelsen om å hente de vallonske smedene til Larvik. Men det er ingenting som tyder på at initiativet kom fra Larvik, verken fra grevskapsadministrasjonen eller ledelsen ved jernverket. Tvert imot er det mye som tyder på at det først og fremst var greven selv som ivret for å gjennomføre vallonforsøket, muligens med støtte fra en eller flere av sine nærmeste rådgivere.            

Greven på dette tidspunktet var nummer tre i rekka etter opprettelsen av grevskapet i 1671 – Frederik Ludvig Danneskiold-Laurvig – en person som aldri har blitt viet mye oppmerksomhet i grevskapshistorien, kanskje fordi hans ”regjeringstid” bare varte i knappe åtte år og fordi han etterfulgte og ble etterfulgt av to markante personligheter – faren Ferdinand Anton, som var greve i ”en evighet” (1704-1754) og broren Christian Conrad (greve 1762-83), som var innblandet i flere skandaler og hadde et privatforbruk som bidro til at grevskapet måtte settes under administrasjon.

Frederik Ludvig var altså godt voksen da han overtok som Larvik-greve i 1754 og hans virketid kom til å få en brå avslutning i 1762 ved hans plutselige død. Da han ble greve hadde han en lang militærkarriere bak seg og den siste tida før han døde tilbrakte han i Nord-Tyskland, som utkommandert brigadesjef, i forbindelse med den spente situasjonen som var i dette tidsrommet.

Det var under oppholdet i Tyskland at greven bestemte seg for å sende Fabricius til vallonområdet og det var her de beslutningene ble tatt som førte til at det ble inngått avtale med de vallonske smedene om å reise til Norge. Personer med tilknytning til grevens administrasjon i København fungerte som bindeledd mellom de forskjellige aktørene – greven i Nord-Tyskland, Fabricius på reise og grevskapsadministrasjonen i Larvik – men det er ingen ting som tyder på at disse hadde noen særlig innflytelse på de beslutningene som ble tatt.

I ettertid – når regnskapet for vallonforsøket skulle gjøres opp – var det bare en person som ble navngitt som rådgiver for greven i vallonsaken, men han benektet på det sterkeste å ha hatt noe med ideen om å ta i bruk vallonske fagfolk å gjøre. Han het Johan Burman, var svensk av fødsel og hadde tydeligvis erfaring fra jernverksdrift i Sverige – bl.a. ved Leufsta bruk som er blitt kalt ”juvelen i De Geers krona” og som var en av de fremste produsentene av vallonjern i Sverige.[2]

Jeg har ikke klart å finne ut så veldig mye om denne personen, bortsett fra de opplysningene som fins i grevskapsarkivet i dette tidsrommet – hvor han i flere sammenhenger opptrer som faglig rådgiver for grev Frederik Ludvig, både når det gjelder skogsdrift og forskjellige områder av jernverksvirksomheten. Han befant seg tydeligvis i utgangspunktet i Danmark, men ble flere ganger sendt til grevskapet på oppdrag. Det første oppdraget må ha vært i 1757 og ved den anledningen ble han introdusert som en ”som er vel forfaren i bergvercks sager, og have god kundskab om de svenske jernvercker”.[3]

Det er liten tvil om at Burman må ha vært sterkt inne i bildet, når det gjaldt å sette i gang den tankerekka hos greven, som førte til beslutningen om å hente vallonerne. Men det fins et kildestykke, som bekrefter at det antageligvis var greven alene som hadde ansvaret for at Fabricius ble sendt av sted for å finne smeder som ville komme til Fritzøe.  I et brev hvor greven skriver at ”En Practicus er bædre end 10. Theoretici”[4] (en praktiker er bedre enn ti teoretikere) omtaler han forsøket på å få vallonsmeder til Fritzøe på denne måten:

”thi naar jeg først har dem [smedene] saa bruger [?] ieg ikke at give Mons. Burman mange gode ord. (...) Fabricius er just i den Egn, hvorifra de Svenske hæntet deres.”

Sitatet gir et fornøyelig inntrykk av at Burman bare til en viss grad hadde grevens tillitt. Dette er et av flere eksempler på at greven syntes Burman var vel teoretisk anlagt.

Uansett viser det engasjementet grev Frederik Ludvig la for dagen i forbindelse med denne saken – sammen med det faktum at han sendte en av sine medarbeidere på omfattende studiereiser til Storbritannia og kontinentet – at han hadde et sterkt ønske om å bidra til nysatsing innen næringsvirksomheten i grevskapet. Det indikerer etter min mening at hans innsats som jernverkseier og Larvik-greve fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått til nå.

***

Frederik Ludvig Fabricius – ”unge Fabricius” som greven selv kalte han – hadde oppholdt seg i og i nærheten av det vallonske kjerneområdet i over et år, da han endelig kunne reise hjem igjen i følge med de vallonske smedene i februar 1762. Denne tida må han ha utnyttet godt, hvis vi skal bedømme innsatsen etter den lista (en slags reiseregning) han satte opp over forskjellige industri- og jernverkssteder han hadde besøkt. Stedsnavn som Lüttich (Liège), Namur, Charleroi, Namur, Dinant, Orval, Phillippeville – og Eppe-Sauvage også, hjemstedet til en av smedene – og en rekke andre, forteller at Fabricius må ha fått en grundig innføring i hva som foregikk på jernverksfeltet i denne delen av Europa i løpet av oppholdet. Av lista går det også fram at han på forskjellige tidspunkter har vært i kontakt med lokale jernverksfolk, både for å bli informert og med tanke på å få gjort avtale med smeder om å bli med han hjem til Norge.

Det var mange vansker som skulle overvinnes. På denne tida var det lite populært – her som overalt ellers – å prøve å overtale dyktige fagfolk til å forlate jobb og fedreland! Med dette som utgangspunkt, var det selvsagt ikke lett å finne noen som både var dyktige og som ønsket å bli med til Norge. Det var også mange praktiske problemer – som f.eks. å skaffe en kausjonist som kunne gå god for at den lønna som ble lovet ville bli utbetalt.

Innimellom ser det ut til at oppdraget har blitt i tyngste laget. På et tidspunkt var Fabricius rammet av kraftig hjemlengsel og bekymring over hvordan det skulle gå med den videre karrieren hans i grevskapet. Bekymringen var knyttet til at faren hans var syk og muligens kom til å dø før han rakk å komme hjem (det kom da også til å skje). I den forbindelse fikk han beskjed fra greven personlig at han gjerne måtte avbryte reisa og dra hjem – ”men ikke uden at bringe een eller 2 Wallonske Smeder med”.[5] – På et annet tidspunkt ble Fabricius rammet av lammelse (”Paralisie”) og måtte begi seg til Spa (ikke et hvilket som helst kursted, men det opprinnelige) for å ”betjene sig af det varme Bad”.[6]

I forbindelse med Fabricius’ framtidskvaler, beroliget greven han med at han ikke hadde brukt så mye penger på reisevirksomheten hans, ”naar ieg ved hans Retour ikke agtede at bruge ham”. Vi må også tro at Spa-behandlingen hjalp, for Fabricius kom seg på beina igjen og forlot ikke området før han hadde utført det oppdraget han hadde påtatt seg i sin helhet.

Den 8. februar 1762 ble avtalen med de tre smedene undertegnet i Charleroi. Dokumentet, som er bevart i original i grevskapsarkivet, er skrevet på fransk og bekreftet av en notar på stedet. I ti punkter ble betingelsene ramset opp – om kausjonist, dekning av reiseutgifter, at det skulle stilles en passende bolig til disposisjon, til og med størrelsen på julegratialet var nevnt. Engasjementet skulle vare i to år og oppdraget var å framstille jern ”a la Maniere Walone” (på vallonsk måte) og dette ble nærmere presisert som den måten som var vanlig i området ”Entre Sambre et Meuse” – dvs. mellom elvene Sambre og Meuse (Maas), hvor de tre smedene hadde sine erfaringer fra.

 ***

Som jeg allerede har slått fast, kom ikke forsøket på å innføre den vallonske måten å framstille smijern på til å innlede en ny æra i jernproduksjonen – verken ved Fritzøe eller andre steder i Norge. Men det er ikke noe som tyder på at det var vallonernes skyld at det gikk som det gikk.

De slo seg ned på Langestrand, som avtalt, og gikk i gang med å framstille smijern på den måten som de var vant med hjemmefra – i ei hammersmie som ble stilt til disposisjon for forsøket. Vi må også tro at smedene – etter beste evne – prøvde å videreformidle til de norske jernverksfolkene, hvordan framstilling av smijern etter vallonmetoden foregikk. Sånn sett gikk alt etter planen. Det er i hvert fall ingen ting som tyder på at vallonerne gjorde en dårlig jobb eller misligholdt kontrakten på noen måte. Hvis det hadde skjedd ville det neppe blitt forbigått i stillhet – sånn som saken etter hvert utviklet seg.

I ettertid er det lett å påpeke flere ”feil” som ble begått i forbindelse med vallonforsøket, som kan bidra til å forklare hvorfor det ikke ble noen suksess – selv om vallonerne altså utførte sin del av jobben.

Det ene er det forholdet at prosjektet ser ut til å ha vært veldig dårlig forankret i det lokale miljøet – i administrasjonen i Larvik og blant jernverkfolkene på Langestrand. Som jeg allerede har framhevet, ser det ut til at ideen og initiativet kom fra greven selv og hans nærmeste krets.

Det virker heller ikke som om man har bestrebet seg på å dempe de eventuelle motforestillingene som fantes blant jernverksfolkene. I stedet ble det foretatt valg som må ha bidratt til å tilspisse de interessekonfliktene som var. Det gjelder for eksempel det forholdet at i stedet for å innrede en ny arbeidsplass (noe som selvsagt hadde vært kostbart, men utvilsomt lurt), valgte man å permittere de norske smedene ved en av de hammersmiene som var i bruk og stille denne til disposisjon for vallonerne. Så lenge forsøket varte måtte de norske smedene nøye seg med å motta ”vartpenger” (redusert lønn ved overtallighet), samtidig som de måtte finne seg i å bli kommandert til å gjøre oppgaver som de sannsynligvis anså for under sin verdighet. Dette har neppe bidratt til å skape goodwill, verken i forhold til vallonerne eller forsøket.

Det ble forøvrig ved flere anledninger gitt beskjed om at jernverksfolkene måtte behandle vallonerne med respekt, og ikke stikke kjepper i hjula for gjennomføringen av forsøket. Disse formaningene var sikkert godt ment, men de gir også en indikasjon på at man forventet en viss negativ holdning fra jernverksfolkenes side.(I en sammenheng ble det sagt at vallonerne måtte behandles ” med høflighed, føyelighed og tjenestevillighed” og det måtte passes på at ingen spottet dem eller skjelte dem ut[7]).

Et annet forhold som skapte problemer var at det smijernet som vallonerne produserte umiddelbart ble forsøkt solgt på jernmarkedet i København – tilsynelatende uten at kundene var særlig forberedt på det nye og uten at man gjort seg tanker om hvilke bruksområder vallonjernet egnet seg best for. Resultatet var at de som var vant til det tysksmidde jernet ble svært misfornøyde – noe som selvsagt ikke bidro til å skape positive ringvirkninger i forhold til vallonforsøket. Klagene gjaldt forøvrig både formen og jernkvaliteten – noen av kundene syntes jernet var  ”altfor tykt og plumpt udsmedet”[8], mens flere spikersmeder var i ferd med ”at blive rebelske, fordi man vil have dem til at smede 3 a 4 tomme søm til Holmens Livrance af dette Jern”[9]. (Holmen var marinens hovedkvarter i København; ”søm” er spiker). – I det hele tatt er det mye som tyder på at det hadde krevd en mye større grad av planlegging, forberedelser og tilretteleggelser, dersom forsøket skulle ha blitt en suksess.

Men det forholdet som sannsynligvis hadde størst umiddelbar betydning for at det gikk som det gikk, var det ingen som kunne ha forutsett eller påvirket. Kort tid etter at vallonforsøket var blitt innledet døde plutselig grev Frederik Ludvig. Hadde prosjektet hatt en sterkere forankring i grevskapet – og vært grundigere forberedt og tilrettelagt – hadde kanskje ikke dette hatt så veldig stor betydning. Men når det i tillegg skulle vise seg at vedkommende som nå overtok grevetittelen – avdødes bror Christian Conrad – ikke hadde noe sterkt ønske om at forsøket skulle lykkes, er det opplagt at dødsfallet kom til å få negativ betydning.

I første omgang ga riktignok grev Christian Conrad beskjed om at forsøket skulle fortsette – inntil han selv fikk anledning til å reise til Norge og på stedet sette seg bedre inn i fordelene og ulempene med vallonmetoden.[10] Men samtidig var beskjeden formet på en sånn måte at den kunne tolkes som om at det fra grevens side var hipp som happ om forsøket lykkes. Dermed var det nok få som følte seg kallet til å bidra med sitt for at forsøket skulle få et positivt resultat. Samtidig var greven i andre sammenhenger påpasselig med å presisere at alle de utgiftene som til nå hadde vært anvendt på dette forsøket – som utvilsomt var betydelige – skulle tas med i arveoppgjøret etter den avdøde broren.

Men forsøket fikk altså en galgenfrist og vallonerne fortsatte arbeidet inntil videre.

***

Sommeren 1763 kom den nye greven til Larvik for å ta grevskapet sitt i nærmere øyesyn og nå skulle det også avgjøres om vallonforsøket skulle fortsette eller ikke. Den 29. august ble det sammenkalt til møte om saken i forvaltergården på Langestrand. Til stede var i tillegg til greven selv, den nylig utnevnte overinspektøren – ”unge Fabricius”, Johan Burman, jernverksforvalter Brun og revisor Branth. Formålet med møtet var å avgjøre om den vallonske måten å framstille smijern på var ”meere eller mindre Profitable eller nyttig” enn den norske måten (”tysksmide”).

I første runde av forhandlingen forsøkte greven å få brakt på det rene hva som var bakgrunnen for igangsettelsen av prosjektet. Det kan virke som om det gjaldt å få satt bjelle på katten allerede fra første stund. Johan Burman bekreftet med en gang at det var han som hadde ”givet Anledning” til ”det Wallonske Smidemaades Indførelse” ved Fritzøe-verket. Ut i fra sammenhengen må dette oppfattes som svar på spørsmålet ”hvem var det som først brakte spørsmålet på bane?” – ikke at Burman tok på seg ansvaret for alt som hadde skjedd i denne saken. Det ble henvist til en uttalelse om jernverkets tilstand som Burman hadde avgitt på oppdrag fra greven i 1757, hvor han hadde kommet med forslag om å innføre den vallonske måten for smijernsframstilling. Som vi skal se var det ”vallonsmide” av den varianten som ble praktisert i Sverige Burman hadde siktet til med dette forslaget.

Neste spørsmål ble stilt direkte til Burman og gjaldt hvorfor han hadde kommet med dette forslaget og hvorfor han mente den vallonske metoden var bedre enn den norske. I svaret – som forholdt seg til hvordan ”vallonsmide” foregikk i Sverige – framhevet Burman vallonmetodens fordeler som bedre utnyttelse av arbeidskraften (”stærkere Drift”), mindre forbruk av råstoffer (”meere Minage paa Kull og Jern”) og mere homogent jern (”meere Egalite udi Jernets Virckning og Bonitet”). Han henviste også til det svenske Öregrundjernets posisjon, både innad i Sverige, men ikke minst i England, som argument for vallonjernets fortrinn. (Öregrundjern er en betegnelse som ble brukt på det svenske smijernet – basert på Dannemora-malm og framstilt ved vallonmåten – som ble eksport til Storbritannia).

Etter at Burman var ferdig med sin redegjørelse, tok overinspektør Fabricius ordet, og kom med sine innvendinger. Fabricius sa seg enig i at Öregrundsjernet var av en utmerket kvalitet, men han kunne allikevel ikke gå med på at den vallonske måten overalt og under alle omstendigheter var å foretrekke. Hva som egnet seg best, var f.eks. avhengig av malmens, kullets og råjernets beskaffenhet på hvert enkelt sted. Han påpekte også – retorisk – at hvis vallonmetoden var så suveren, hvorfor hadde ikke da alle svenske jernverk tatt den i bruk? Som avslutning på innlegget foreslo Fabricius at det skulle gjennomføres en evaluering  av forsøket, hvor vallonmetoden skulle sammenlignes med den norske metoden ”ved een accurat calcul og beregning”.

Det er ingen tvil om at de innvendingene som Fabricius kom med var fullt ut gyldige (de er ikke ulike de argumentene som brukes av nåtidas svenske jernhistorikere, når de toner ned vallonmetodens betydning og utbredelse). Forslaget om å gjennomføre en kontrollert sammenligning av de to metodene er også høyst interessant og kan på et vis oppfattes som et tidlig utslag – i norsk industri – av Opplysningstidas vektlegging av eksperimenter og ønske om å kvantifisere ting.

Allikevel kan man ikke la være å stille spørsmålet – er dette samme mannen som to år tidligere hadde reist på kryss og tvers i vallonområdet, og attpåtil satt helsa si på spill, i jakten på dyktige smeder? I og for seg vet vi ikke hva slags tanker Fabricius gjorde seg den gangen heller – om han var en helhjertet tilhenger av vallonforsøket eller om han bare gjorde som greven hadde sagt. Men i denne sammenhengen – nå som overinspektør i Larvik – virker det som han først og fremst var et talerør for den nye greven.

I hvert fall sluttet greven seg umiddelbart til forslaget om en sammenligning av de to metodene. Deretter slapp Burman til med en replikk til det Fabricius hadde sagt, hvor han bl.a. hevdet at verken malmen eller råjernet ved Fritzøe Jernverk var av dårligere kvalitet enn det som ble brukt ved Leufsta bruk i Sverige.

Dagen etter hadde man innhentet de opplysningene som trengtes for å kunne sammenligne de to metodene. Det ble nå satt opp et regnestykke, som først og fremst tok hensyn til de kvantitative sidene ved framstillingsmåten – malm- og kullforbruk, lønnsutgifter osv. Når regnestykket ble gjort opp var konklusjonen klar – hvis man gikk over til den vallonske måten å gjøre dette på ville jernverket ”tape” nesten 1500 riksdaler i året!

Det er helt umulig for oss i dag å si om dette ”regnskapet” ga et riktig bilde av forholdene. Det kan settes et stort spørsmålstegn ved om en sånn regnemåte hadde noe som helst for seg, hvis hensikten var å finne ut om vallonmetoden kunne anvendes med fordel ved Fritzøe eller andre norske jernverk. For det første sammenlignet man det som skjedde under et forholdsvis kortvarig forsøk (et års tid er ikke en lang periode i denne sammenhengen, hvor svært mange faktorer påvirket resultatet) med det som var en innarbeidet praksis gjennom to hundre år. For det andre tok man ikke hensyn til at vallonjernet kunne ha åpnet opp for nye bruksområder og nye markeder for Fritzøe-jernet. Derfor er nok resultatet av sammenligningen først og fremst et uttrykk for at vallonmetoden hadde få – kanskje ikke mere enn en – åpne tilhengere i Larvik på dette tidspunktet. Dessverre kan det vitenskaplige preget ikke oppfattes som noe særlig annet enn en ”fin innpakning” i dette tilfellet.

Men på bakgrunn av den klare konklusjonen er det bemerkelsesverdig at Burman enda ikke hadde gitt opp å forsvare vallonmetoden. Han tok nå ordet for å få komme med noen tilføyelser om opprinnelsen til forsøket. Han følte åpenbart at den redegjørelsen han hadde gitt dagen før ikke var tilstrekkelig. Nå opplyste han at han i si tid hadde inngått en avtale med den forrige greven, om å foreta de nødvendige skritt for å innføre vallonmetoden ved verket. Avtalen var gjort allerede i 1757, men av forskjellige årsaker var ikke dette blitt satt ut i livet mens grev Frederik Ludvig ennå var i live.

Derfor var Burman blitt overrasket – som mange andre antageligvis – da han var blitt informert om at Fabricius på grevens ordre hadde brakt med seg vallonske smeder til Larvik. – Han presiserte nå at han ikke hadde hatt noen som helst med beslutningen om å engasjere vallonerne å gjøre; heller ikke hadde han hatt noen rolle knyttet til gjennomføringen av forsøket ved Fritzøe. Han sa det så sterkt at han ikke hadde ”kundet falde paa de Tancker” – at man skulle hente hammersmeder fra det vallonske området. Hans syntes heller ikke det regnestykket som var satt opp for å sammenligne de vallonske og norske smedenes resultater ga noen mening. Og nå kom endelig konklusjonen:

”Thi det svendske Wallonske smednings Drift er dend hvorpaa Burman har grundet sitt Raad til Indretningen og Udførselen deraf..”

Det var altså den svenske vallonmetoden Burman hadde foreslått burde innføres i 1757 og som han fortsatt mente var en god idé å ta i bruk på Fritzøe. – Burman opplyste også at han for kort tid siden hadde gjort foranstaltninger ved en av hammersmiene ved Fritzøe, for å prøve ut den svenske varianten av vallonmetoden.

Både Fabricius og revisor Brandt uttalte at de var helt ukjente med det saksforholdet som Burman nå hadde framstilt. Fabricius ville dessuten ha seg frabedt de antydninger som han mente lå mellom linjene i Burmans redegjørelse, om at han hadde hatt noe av ansvaret for de konkrete beslutningene knyttet til vallonforsøket. Riktignok mente Fabricius at det i og for kunne være like lurt å hente smeder fra de nederlandske og franske vallonverkene, som fra Sverige – siden den vallonske metoden hadde en lengre historie bak seg der enn hos svenskene. Men ellers framholdt han at han bare hadde gjort sin plikt under gjennomføringen av vallonforsøket.

Etter Fabricius’ forsvarsinnlegg ble møtet hevet, men allerede to dager senere – den 3. september – ble et nytt møte sammenkalt. Denne gangen skulle det som kalles ”Sr. Burmans Smedningsmaade” tas opp til vurdering. Det må her være snakk om det forsøket Burman hadde satt i gang for å demonstrere den vallonske smedemåten som den ble praktisert i Sverige.

En kommisjon bestående av jernverksforvalter Brun, grevens kammertjener Sorgenfrey og to skriverkarler hadde overvåket gjennomføringen av dette forsøket, som hadde vært i knapt tre uker. Kommisjonens sammensetning tyder ikke på at forventningene til et vellykket resultat var store – her var det sannsynligvis bare forvalteren som hadde faglig kompetanse – og da regnskapet for ”Burmans måte” ble gjort opp viste det seg at denne metoden kom aller dårligst ut av alle de tre metodene som nå var sammenlignet!

Nå fant greven det for godt å spørre samtlige tilstedeværende om det var noen som ville anbefale at man skulle fortsette med å anvende den vallonske metoden ved Fritzøe-verket. – ”Hvorpaa alle enstemmig svarede”:

”... at da derved u agtet saa lang Tiids og ofte forandret Forsøg tydelig og u imodsigelig er befunden saa Anseelig Tab, saa agte vi dend som samme fremdeles ville tilraade, for at handle imod Redelighed, og dend sit Høye Herskab underdanigst skyldige Pligt;

Derimod holde vi underdanigst for, at den nordske Smede maade igien udi Fritzøe gamle Hammer jo før jo heller bør introduceres og med all force fortsættes, saa at dend Wallonske smide maade, som er befunden u tienlig, og her icke med nytte at kand bruges, bør aldeles cessere [opphøre] og rent fra værcket afgaae”.

Det kan nesten sies så sterkt at den vallonske metoden for framstilling av smijern med dette ble lyst i bann ved Fritzøe Jernverk – om ikke for all framtid, så i hvert fall så lenge Christian Conrad var greve.

Og dermed er denne soga over. Nesten – saken fikk et lite etterspill fordi forsøket ble avbrutt noen måneder før vallonernes kontrakttid var ute og da de kom hjem igjen forlangte de kompensasjon for dette, hos kausjonisten som Fabricius i si tid hadde strevet sånn med å skaffe til veie. Hvor det ble av Johan Burman etter den forsmedelige avslutningen vet jeg ikke, men jeg må si det hadde vært spennende å prøve å finne ut mer om denne personen – både hva han foretok seg før og etter vallonforsøket. Fabricius, som hadde klart å holde seg på den riktige sida av streken under begge grevene, fortsatte som overinspektør. Grev Christian Conrad fortatte som greve, men ikke lenge etter at vallonforsøket var avsluttet ble han umyndiggjort og hele grevskapet satt under administrasjon – delvis som en følge av hans personlige ødselhet. Men det er en annen historie …

Eller er det det? Var beslutningen om å innstille vallonforsøket forhastet? Kunne forsøket ha vært med på å legge grunnlaget for en viss produksjon av vallonjern i Norge, hvis det ikke hadde blitt avbrutt på denne måten? Vi vet fra det som skjedde på 1800-tallet – da Lancashire-metoden[11] ble innført ved flere norske verk – at det fantes malm i Norge som kunne ha gitt en kvalitet som hadde tilfredsstilt de britiske stålfabrikantenes strenge krav (i Arendalsfeltet, hvor også Fritzøe fikk det meste av malmen sin fra). Var det sånn sett snakk om å snu på skillingen og la daleren fare, når vallonforsøket ble innstilt? Kunne vallonforsøket ha lagt grunnlaget for en større eksport av norsk jern – på 17- og 1800-tallet?

En ting er sikkert – begivenhetene i tilknytning til de vallonske smedenes opphold i Larvik må ha blitt husket i lang tid ved jernverket. Det er sannsynlig at disse negative erfaringene kan ha bidratt til å dempe lysta til nysatsinger og eksperimenter.

Jeg har kommet over et brev som ble skrevet flere tiår senere, som etter min mening inneholder et ekko av disse begivenhetene, og hvis dette er riktig, betyr det at minnet til en viss grad holdt seg levende helt fram til århundreskiftet 17/1800.[12] Det dreier seg om et anonymt brev, skrevet i Larvik og stilet til greven, som også da befant seg i Danmark. Hovedanliggende til brevskriveren var å informere Larvik-greven om hvordan han ble ført bak lyset av sine ansatte – særlig én, som ikke navngis, men som utvilsomt må være bergråd P. Petersen, som var bestyrer ved jernverket på denne tida og som markerte seg sterkt som en ”nysatser”. Petersen får passet sitt påskrevet på denne måten:

”Nu har han [greven] antaget en Person, som i nogle Aar skal have reist i Sverrig, paa Landets bekostning. Denne Person vender nu op og ned paa alting, uden at bekymre sig om, at hans Proiecter er til Skade eller ikke. Det synes at være ham nok, naar han alene faaer alt forandret.”

Brevet er delvis formet som et referat av en samtale med en misfornøyd Larvik-mann, som brevskriveren har truffet under et vertshusbesøk. Helt mot slutten av samtalen foreslo denne mannen at det burde nedsettes en kommisjon som skulle behandle de mange prosjektene Petersen hadde satt i gang

” thi sagte ham, saaledes giorte Grev Christian Conrad, da der ligeledes indfandt sig nogle Projectmagere hos ham. Han lod dem giøre Prøve, uden at give dem Myndighed over alt, og derefter lod han deres Prøve undersøge, og da denne befandtes uduelig, lod ham disse, som og vare Svenske, reise.”

Selv om det altså her er svenskene som får skylda –  noe jeg antar har å gjøre med Burmans rolle –  syns jeg det virker veldig sannsynlig at dette er en forvrengt kommentar til vallonforsøket, sånn som det er blitt oppfattet blant befolkningen i Larvik i årene etterpå.

***

De begivenhetene som her er beskrevet gir svar på noen av de spørsmålene som ble stilt på begynnelsen av artikkelen – angående hvorfor den vallonske metoden for framstilling av smijern i så liten grad ble tatt i bruk i Norge. Vi har bl.a. kunnet konstatere at det var flere som var oppmerksomme på denne metodens fordeler og at noen av dem ivret for å ta den i bruk.

Vi har også sett at det ble gjort et dristig og seriøst forsøk på å innføre metoden ved Fritzøe Jernverk på begynnelsen av 1760-tallet. Men måten forsøket ble avbrutt på kan ha bidratt til at det tok en stund før noen hadde lyst til å foreslå nye forsøk på dette feltet – i hvert fall ved Fritzøe.

Samtidig bekrefter denne historien at ny teknologi ikke var noe som uten videre lot seg innføre ved et jernverk i denne perioden. Mange faktorer måtte være på plass samtidig og det krevde en sterk vilje fra ledelsens side, kombinert med oppslutning fra flest mulig ledd i produksjonen, for å få et godt resultat. Det er ingen tvil om at vanetenkning og skeptisisme til nymotens påfunn var med på å begrense spillerommet for de som ønsket nysatsing.

Historien om vallonforsøket ved Fritzøe forteller mye om hvilke rammer de norske jernverkene opererte innenfor på midten av 1700-tallet. Man var bundet av tradisjoner og materielle forutsetninger, men samtidig til en viss grad åpne for impulser utenfra.   

[Jeg benytter anledningen til å takke James Ronald Archer for nyttige samtaler under arbeidet med denne artikkelen. Jeg vil også takke de personene – ingen nevnt, ingen glemt – som leste gjennom manuskriptet under en hektisk innspurt like før deadline. Dessverre rakk jeg ikke å få ferdig artikkelen i tide til at redaksjonsrådet i Fortuna kunne få anledning til å kommentere den. Det er beklagelig – og jeg tar det fulle ansvaret for dette – i min dobbeltrolle som forfatter og redaktør.]

Uttrykkene ”vallonsmide” og ”tysksmide” som er brukt i artikkelen er svenske betegnelser. Siden vi ikke har den samme levende tradisjonen i Norge knyttet til disse fenomenene og det ikke er lett å finne synonyme ord på norsk, har jeg valgt å bruke de svenske ordene i en del sammenhenger, men da markert at det ikke er norske ord ved å bruke anførselstegn.

KILDER OG LITTERATUR

Den viktigste spesiallitteraturen jeg har benyttet meg av er:

Øystein Rian, Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671-1821, 1980.

Anders Florén, Vallonsk järn. Industriell utveckling i de  södra Nederländerna före industrialiseringen, 1998.

Anders Florén og Gunnar Tenhag (red), Valloner – järnets människor, 2002.

Luc Courtouis (red), De Fer et de Feu. L’Émigration Wallone vers La Suède, 2003.

Forøvrig henviser jeg til flere artikler i dette og forrige nummer av FORTUNA, som tar for seg tilknytningspunkter og forskjeller mellom norsk og svensk jernhistorie.

Det viktigse kildematerialet jeg har gjennomgått:

Ved Statsarkivet på Kongsberg:

Grevskapsarkivet/Larvik Grevskap – Her har jeg hentet de viktigste opplysningene fra en pakke med betegnelsen ”40 (Jernverket)/485/1”, hvor det er flere legg med materiale om vallonforsøket (her finner man bl.a. kontrakten mellom vallonsmedene og verket, Fabricius’ reiseregnskap og referatet fra de møtene som ble holdt ved avslutningen av vallonforsøket). I tillegg har jeg gjennomgått kopibøker og brevmateriale fra tidsrommet 1757-63.

Ved Landsarkivet for Fyn, Odense:

Langeland Godsarkiv – Først og fremst kopibøker og brevmateriale for tidsrommet 1757-1763.

I notene er det bare gitt henvisninger ved sitater og helt spesifikke opplysninger.

 NOTER