© Gunnar Molden. Agderposten,16. august (del 1) og 17. august (del 2) 2013.

På Eidsvoll i 1814 fikk Norge sin grunnlov og de folkevalgte representantene valgte prins Kristian Fredrik til Norges konge.

Kristian Fredrik var en av hovedaktørene i det som skjedde i 1814. Om han var en helt som vi kan takke for at han "ga oss" grunnloven eller om han først og fremst tenkte på sin egen framtid som dansk-norsk konge kan fortsatt diskuteres. Men at han hadde en vesentlig innflytelse på begivenhetenes gang kan det ikke være tvil om.

Knapt et halvår før "det norske opprøret" brøt ut, med Kristian Fredrik i spissen, hadde
prinsen vært på en lengre sørlandsreise, for å gjøre seg kjent med landsdelen og folket, og for å ha samtaler med og knytte forbindelser til framtredende personer blant embetsmenn og rikfolk. Langs hele reiseruta ble prinsen og hans følge møtt med stor begeistring og på hvert sted viste man stolt fram "det beste man hadde".

Besøket skjedde med et dystert bakgrunnsteppe. Det var krigstider og deler av befolkningen hadde problemer med å skaffe seg mat. I hvor stor grad dette påvirket stemningen er vanskelig å fastslå. Det var svært lenge siden en representant for kongehuset hadde vært på
Sørlandet, og dette bidro kanskje til at man var i stand til å glemme nøden og vanskelighetene for et øyeblikk og hengi seg til den patriotiske begeistringen.

At Kristian Fredrik på denne måten viste seg fram og gjorde seg kjent med befolkningen var sikkertogså med på å gi næring til den begeistringen som kom til uttrykk i en stor del av befolkningen, etter at grunnloven var blitt vedtatt og Kristian Fredrik var blitt Norges konge, trekvart år senere, 17. mai 1814.

21. mai 2013 1813 gikk den danske prinsen Kristian Fredrik i land i Hvaler, etter en stormfull overfart fra Fredrikshavn. Pga. krigssituasjonen hadde overfarten skjedd i en fiskerbåt og prinsen og hans følge hadde vært kledd som matroser. - Sånn begynte en av de følgerekkene som førte til at en dansk kronprins ble valgt til Norges konge på Eidsvoll i 1814. Prins Kristian Fredrik var fetter til den dansk-norske kongen, Fredrik den sjette, men var også først i rekka av
tronarvinger, siden kongen ikke hadde barn. I 1839 kom han til å bli konge i Danmark ved kong Fredriks død.

I april 1813 hadde kong Fredrik utnevnt Kristian Fredrik til stattholder i Norge, en stilling som innebar at han var kongens øverste representant i Norge. De urolige og vanskelige tidene, med krig, blokade og en usikker diplomatisk situasjon, gjorde det ønskelig å ha en "vise-konge" til stede i Norge, som kunne ta raske avgjørelser på egen hånd når det var nødvendig. Prinsen var også pålagt å drive en utstrakt reisevirksomhet for å styrke forholdet mellom kongehuset og den norske befolkningen i den vanskelige situasjonen folk og rike befant seg i.

På dette tidsspunktet var det få som hadde kunnet forestille seg at, før et år var omme, skulle Kristian Fredrik stille seg i spissen for et opprør mot stormaktenes bestemmelse om at Norge skulle overlates til Sverige og den danske kongens ordre om at ingen av hans undersåtter skulle motsette seg dette. Det hadde heller ikke vært lett å forutse at den danske kronprinsen skulle bli fødselshjelper for den norske grunnloven og at han skulle bli valgt til Norges
konge på Eidsvoll i 1814.

Det kan diskuteres hva slags rolle Kristian Fredrik egentlig spilte i "det norske opprøret", og hva slags hensikter som lå bak det han foretok seg.  Var han bare opptatt av at Norge igjen skulle kunne bli en del av en dansk-norsk union? Var hans tilslutning til forslaget om at Norge burde få en egen grunnlov og at kongen skulle velges, bare et taktisk trekk? Brukte Kristian Fredrik nordmennenes motvilje mot Sverige for å fremme sin egen sak, eller var det nordmennene som brukte han? Uansett er det ingen tvil om at prinsen kom til å få en stor innflytelse på det som skjedde i 1814.

En av de første tingene prins Kristian Fredrik foretok seg, etter at han var kommet til Norge og trådt inn i stillingen som stattholder, var å foreta en reise til utvalgte steder på Øst- og Sørlandet. Hensikten med reisa var sikkert både at prinsen skulle gjøre seg kjent med det landet han skulle ha overoppsynet med, og at han ved "å vise seg fram" og ha samtaler med
utvalgte personer, skulle styrke båndene mellom kongehuset og folket.

9. august forlot prinsen og hans følge stamkvarteret på Bygdøy ved Kristiania. 13. august kom følget til Risør, hvor prinsen overnattet hos den fremste kjøpmannen, Henrich Carstensen, som skulle bli en  av prinsens støttespillere på Eidsvoll året etterpå. Dermed var "prinsebesøket" på Sørlandet i gang.

Dagen etter bega følget seg videre mot Arendal, men før man kom dit, gjorde man et stopp i "Lyngøers mindeværdige Farvande", som året før hadde vært åsted for det dramatiske slaget ved Lyngør, hvor det dansk-norske krigsskipet "Najaden" var blitt senket av det britiske "Dicator" og et stort antall dansk-norske sjømenn hadde omkommet. Her tok man i øyensyn det minnesmerket som allerede var satt opp til minne om de omkomne, som bl.a. hadde
denne innskriften: "Vandrer! Betræd dette Sted med Ærbødighed, thi her hvile 75 tappre Søkrigere, .."

I et avisreferat sto følgende om minnestunden i Lyngør: "Hans Højhed  skjænkede de hensovne Tappres Minde, den fortiente Taknemmeligheds fulde hædrende Erindring". Senkingen av "Najaden" hadde vakt stor oppmerksomhet både i Norge og Danmark, ikke
minst selvsagt i det nærområdet hvor hendelsene fant sted, og førte til bitterhet og hat mot britenes framferd i krigen og stor sympati for de som var blitt rammet av denne katastrofen, enten det gjaldt de som hadde deltatt i selve slaget eller deres familier.

For Kristian Fredrik, som stattholder og øverstkommanderende for de norske styrkene, var det viktig å vie minnet om slaget oppmerksomhet, for å bidra til å holde oppe patriotismen og forsvarsviljen i folket. Derfor var også militære installasjoner og enheter et hyppig innslag mange steder hvor prinsen stoppet opp under besøket på Sørlandet.

Først mot kvelden kom følget fram til Arendal, hvor de ble ønsket velkommen med en opplyst ("illumineret") by og med kanonsalver fra batteriet. Byens embetsmenn, borgervæpningen og soldater fra garnisonen sto oppstilt på rekke og rad, fram til Margretha Dedekams hus, hvor sønnene Anders og Hans hadde gjort alt klart for festlig sammenkomst og overnatting. Byens fremste var invitert til sammenkomsten, hvor det ble sunget og skålt og ropt hurra "med de
inderligste Følelser".

I denne omgangen ble det bare tid til et kort møte mellom Arendals befolkning og prinsen og hans følge. Allerede neste dag fortsatte nemlig reisa til Kristiansand, stiftshovedstaden for Agder og det stedet hvor den militære aktiviteten på Sørlandet hadde sitt hovedkvarter. Sannsynligvis ble det oppfattet som god takt og tone å gjøre skikkelig stas på distriktets
embetsmessige og militære midtpunkt, før man viet større oppmerksomhet til "småbyer" hvor handelens og skipsfartens folk var de fremste på stedet.

I Kristiansand ble prinsen hilst velkommen med "Kanontorden" fra kanonbåtene som lå på havna. Dette var små fartøyer som var blitt bygd i stort antall som en erstatning for den dansk-norske marinen, som dels var blitt ødelagt, dels beslaglagt, under "flåteranet" i København i 1807. Etter den tordnende velkomsten inspiserte prinsen Borgervæpningen og det "Vesterlehnske Regiment". Om ettermiddagen var prinsen, og i følge avisreferatet de fleste av byens innbyggere, til stede ved en forestilling arrangert av den danske skuespilleren Hans Christian Knudsen, til minne om alle som hadde ofret livet under den pågående krigen. De omkomne ved slaget i Lyngør hadde en framtredende plass i Knudsens forestilling, som tidligere var blitt vist ved Det kongelige Teater i København og som Knudsen nå var på turne med i Norge.

Etter en tale av Nicolai Wergeland, som slettes ikke ble noen støttespiller for Kristian Fredrik på Eidsvoll, var det innsamling til fordel for skadde, og etterlatte koner og barn, hvor prinsen var den første til å ofre på"Velgjørenheds Alter". Senere på kvelden var det ball, som varte til
langt på natt, "og denne Natt blive uforglemmelig for Christiansand Byes Beboere", som det sto i avisreferatet.

Neste dag besøkte prinsen skolene i byen, hospitalet, tukthuset, det kongelige verftet og andre offentlige institusjoner. Han avla også et besøk på Flekkerøya for å inspisere batteriene der.

18. august brøt følget opp fra Kristiansand og nå bar det østover igjen. Etter en fem timers behagelig seilas - så fort kunne denne strekningen tilbakelegges - var man tilbake i Arendal, hvor man igjen ble hilst velkommen med kanonskudd og hurrarop fra befolkningen. Mottakelsen var også ellers en gjentakelse av det som hadde skjedd under prinsens besøk få dager tidligere, bortsett fra at det var anbrakt "smukke Transparenter" på huset hvor prinsen skulle overnatte og at et skip på havna var pyntet med lykter og transparenter.

Neste dag, 19. august, var det inspeksjon av batterier og offentlige bygninger, før prinsen ble tatt med til noen av de jerngruvene som lå aller nærmest byen, sannsynligvis på Torbjørnsbu, utenfor den daværende bygrensa. Her sørget gesvorner Michelsen, som var øverste sjef for Fritzø jernverks gruvedrift ved Arendal, for at det ble sallutert ved ankomst og avreise, og det ble også foretatt en kruttsprengning i gruva mens prinsen var tilstede. På denne tida hadde man store forventninger til hvordan jernverkene skulle bidra til utviklingen av samfunn og økonomi, så besøket på Torbjørnsbu kan sammenlignes med at vår tids kongelige ofte blir tatt med til pionerbedrifter når de reiser Norge rundt.  Også det neste innslaget på prinsens reiseprogram kan delvis ses i en sånn sammenheng.

Etter gruvebesøket skulle prinsen og hans følge videre til Næs Jernverk. Avreisa skjedde under hurrarop og med varme ønsker fra befolkningen, og byens statshauptmann og borgeroffiserer fulgte prinsen til det første skyss-skiftet, hvor de tok farvel.

Del II:

Da prins Kristian Fredrik besøkte Nes Jernverk

17. mai 1814 ble prins Kristian Fredrik valgt til det selvstendige Norges konge etter at de folkevalgte representantene på Eidsvoll hadde vedtatt grunnloven og bestemt at landet skulle trosse stormaktenes pålegg om at Norge skulle gå i union med Sverige.

Jacob Aall, eier av Nes Jernverk og representant for Aust-Agder på Eidsvoll, tilhørte ikke det partiet
som ønsket selvstendighet og som ville ha Kristian Fredrik som konge. Han hadde sluttet seg til mindretallet, de som ønsket at Norge skulle godta pålegget om å gå i union med Sverige. Derfor var han skuffet da han dro hjem fra Eidsvoll. En av de siste tingene han foretok seg før han dro, var å be om audiens hos den nyvalgte kongen. Her overleverte han manuskriptet til en tale hvor han begrunnet hvorfor han ikke hadde kunne slutte seg til selvstendighetspartiet.

Under audiensen takket Kristian Fredrik for at Aall hadde forsvart Danmark og danskene under
grunnlovsforsamlingen. Mange av de som ønsket at Norge skulle gå i union med Sverige mente Norge ville få det bedre i union med Sverige enn med Danmark. Jacob Aall hadde et annet syn, det kan nesten kalles "et tredje standpunkt". Helst hadde han sett at unionen med Danmark hadde fortsatt, fortrinnsvis med en mindre eneveldig styreform. Når det ikke lenger var mulig, mente han at unionen med Sverige måtte godtas, fordi selvstendighet etter hans mening bare ville føre til nød og elendighet for befolkningen og fordi han mente Norge ikke var i stand til å stå på egne bein som stat. 

Knapt et år tidligere hadde Jacob Aall og Kristian Fredrik blitt kjent med hverandre, da prinsen besøkte Nes Jernverk som en del av en større Sørlandsreise han gjennomførte i august 1813. Kristian Fredrik var da prins og var nylig blitt sendt til Norge for å styre landet som stattholder. En av oppgavene han var pålagt var å gjøre seg kjent med landet han var satt til å styre og  å styrke båndene mellom kongehuset og den norske befolkningen.

Prins Kristian Fredrik, Danmark-Norges arveprins og stattholder i Norge var på en omfattende  Sørlandsreise i andre halvdel av august 1813. Som siste stopp under oppholdet tilbrakte prinsen to dager ved Nes Verk.

Reisa ble gjennomført med et bakteppe av krig og nød, men befolkningen var møtt fram i store skarer og prinsen og hans følge var blitt møtt med hurrarop og kanonsalutter overalt. På hvert sted som prinsen hadde stoppet opp var det markeringer og festligheter. Følget hadde bl.a. gjort et stopp i Lyngør for å minnes de som hadde ofret livet under slaget der et år tidligere. I Kristiansand hadde de deltatt i en festforestilling arrangert av den danske skuespilleren Knudsen, hvor det ble samlet inn 
penger til sårede og etterlatte. I Arendal hadde man bl.a. vist fram en av de mange jerngruvene i omegnen.

19. august brøt følget opp fra Arendal for å begi seg til Nes Verk. Her var det, allerede mens reisa var på planlegginsstadiet, bestemt  at prinsen skulle tilbringe to dager. Nes Jernverk var under Aalls ledelse i ferd med å bli et mønsterverk og det fikk i samtida mange godord for kvaliteten på produktene og viljen til nysatsing og utvikling. Denne typen industriell virksomhet var noe som vakte stor interesse blant alle som var opptatt av samfunnsmessig og økonomisk utvikling i denne tida. Men når man hadde valgt å sette av såpass god tid til besøket på Nes, hang det også sammen med at Jacob Aall hadde markert seg som en person med et sterkt samfunnsengasjement, som ved flere anledninger hadde gitt uttrykk for sine meninger og blitt tatt med på råd av myndighetene. Aalls store innsats for å brødfø befolkningen, særlig i sitt eget nærområde, var også noe som i samtidable lagt merke til.

Aall følte seg selvsagt beæret over at prinsen hadde valgt å tilbringe to dager og netter ved verket, men han grudde seg også. I et brev til broren Niels i Skien, som selv skulle være vertskap for prinsen, skrev han at han skulle ønske hele ståheien var over, "thi jeg er lidt mer ræd end sædvanlig for dette Gilde". Da brevet ble skrevet var prinsen ennå ikke kommet til Nes, men Aall hadde allerede møtt han under oppholdet i Arendal noen dager tidligere.

I brevet ga Aall broren gode råd om hvordan prinsen og hans følge burde behandles. Prinsen burde få et eget værelse til disposisjon i tillegg til soverommet. Sånn var det blitt gjort i Arendal, hvor prinsen hadde latt seg presentere for hver enkelt gjest, for så å ta dem inn til en samtale "i sit Cabinet". Han hadde dessuten fått vite at prinsen selv ville være vert i sitt losji og at "Skaaler kun fremføres af ham eller med hans Tilladelse".

Forøvrig skrev Aall: "Manden selv ser jevn nok ud og venlig, men dog er det med ham en forbandet Hoben mer Etikette end med de forrige [stattholdere]. I Arendal slæbte han af med Værtinden, plantede hende ved sin Side, hvor hun maatte holde ud, uden at tage Del i Beværtningen. ... Hos mig faar han kun tre Retter Mad og hans Suite taler om Tarvelighed, men æder og drikker forbandet godt".

Dessverre har vi ikke noe detaljert referat av prinsebesøket på Nes, sånn som vi har for resten av besøket på Sørlandet, som ble referert i en artikkelserie i «adresseavisa»i Kristiansand. Men ved hjelp av andre kilder kan vi danne oss et visst inntrykk av hvordan prinsen ble tatt imot og hvordan oppholdet artet sig.

Prinsens adjutant, major Brock, skrev nesten tredve år senere en livserindring om det han hadde opplevd i Norge i 1813-14, og her er det interessante beskrivelser av oppholdet  på Nes. Her går det fram at Jacob Aall hadde mottatt prinsen «med særdeles Kjærlighed og Forekommenhed»,  som det sømmet seg en som var så sterkt knyttet til Danmark og kongehuset som Aall faktisk var.

Brock forteller særlig detaljert om det som sto på programmet under besøkets andre dag. Først ble følget tatt med på en «guidet tur» på verksområdet, sikkert mer eller mindre langs den samme ruta som en besøkende ved Næs Jernverksmuseum i dag blir tatt med på. I tillegg ble det sikkert også vist eksempler på jordbruksaktiviteten som den gangen var en viktig del av helheten på Nes Verk. Under
omvisningen fikk man se alle «de Indretninger og Forbedringer, (Aall) havde gjort ved sin Eiendom og ligeledes til Gavn for Omegnen». Brock trakk spesielt fram ei sag som Aall nylig hadde fått oppført. Han var særlig imponert av en innretning som gjorde at  flis og spon fra saga ble samlet opp og siden brukt som gjødsel.

Så gikk man til bords og fra dette «taffelet» har vi dessverre ikke noe spesifikt referat. Men i sine egne erindringer omtalte Aall prinsebesøket i generelle vendinger, som sannsynligvis også er dekkende for oppholdet på Nes. Aall skiver bl.a. at skuespilleren Knudsen, som på denne tida turnerte i Norge med en
patriotisk forestiling, bidro med muntre sanger "under Bægerets Klang" og at dette var med på å skape en god stemning under sammenkomstene. Knudsen var til stede under en del av prinsens besøk på Nes.

Av Aalls erindringer går det også fram at enkelte steder hadde vertskapet invitert noen av omegnens «gjæveste Bønder», dels for at prinsen skulle bli kjent med «Fjeldets herlige Sønner», dels for at bøndene skulle få gleden av å se «Arvingen til Norges Trone». Det er ikke utenkelig at Aall selv var en av de som hadde invitert bønder til å møte prinsen og hans følge. I erindringene skriver han at  noen av bøndene ble forskrekket over all syngingen  og skålingen og at de var bekymret for at det skulle danne seg vaner som var «fordærvelige for Prindsens Fremtid».

Men dagens program var ikke over når siste sang var sunget og siste skål utbrakt. Det som sto igjen var et grundig forberedt innslag, som må ha gjort sterkt inntrykk på de som fikk oppleve det. Etter at mørket hadde senket seg ble prinsen og hans følge tatt med til masovnen eller «Smeltehytten», som Brock kaller den. I det store rommet i "første-etasje" løp arbeiderne omkring og prøvde å forhindre at gjestene fikk se det som var gjort klart på gulvet foran masovnen. Da alle var kommet på plass, ble det stukket hull på ovnsåpningen, flytende jern kom rennende ut og hele det store rommet ble fylt med «et forbausende Lys». Det flytende og glødende jernet ble ledet over i støpeformer som besto av en
rekke med bokstaver. Tilslutt kom en hel setning til syne:  «Tvende Rigers Haab, Hans Høihed Prinds
Christian Frederiks Held». For et lys-show det må ha vært!

21. august forlot prinsen og hans følge Nes Verk og dermed var prinsebesøket på Sørlandet over. Følget bega seg i første omgang videre til Skien, hvor Jacob Aalls storebror Niels tok imot dem på Brekke gård. I motsetning til broren på Nes kom Niels Aall til å bli en av Kristian Fredriks støttespillere, etter hvert som begivenhetene i 1814 gjorde det nødvendig å velge standpunkt - skulle Norge gå i union med Sverige eller skulle man trosse stormaktene og satse på norsk selvstendighet?

På Eidsvoll kom Jacob Aall til å slutte seg til det partiet som ønsket å godta unionen med Sverige. Han var fra første stund skeptisk til Norges muligheter for å stå på egne bein i 1814 og han holdt hele tida en viss avstand til prinsens og hans støttespillere. Men på tross av dette var det ved flere anledninger kontakt mellom Aall og Kristian Fredrik i tidsrommet etter besøket, bl.a. ble Aall tatt med på råd når det gjaldt hvordan bank- og finansvesenet skulle organiseres.

Da det skulle velges representanter til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll fra vårt distrikt, var det tvil om Jacob Aall kunne velges fordi han ikke var tilstede da valget ble foretatt. Valgmennene mente allikevel at Aall burde være blant representantene og det ble sendt en søknad til Kristian Fredrik om ikke dette kunne la seg gjøre.Søknaden ble innvilget og i begrunnelsen var prinsen ikke snauere enn at han skrev: "Aall er bekjendt som en ligesaa klog Videnskabsmand som patriotisk sindet Borger". Litt av en attest å få fra en politisk motstander.

Kristian Fredriks Sørlandsreise i august 1813 var en del av strømmen av begivenheter som førte fram til grunnloven på Eidsvoll og det norske selvstendighetsforsøket i 1814. Mange sørlendinger ble i løpet av denne reisa kjent med en av hovedpersonene i det dramaet som utspilte seg i 1814, noen av dem på nært hold, andre på avstand. Kristians Fredriks tilstedeværelse førte til begeistring i brede lag, men også til skepsis hos enkelte. Uansett var inntrykkene fra besøket sikkert med på å påvirke folks holdninger og beslutninger, når de året etter skulle forholde seg til de viktige vedtakene som ble gjort under grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll.